Snart julaften, og livet mitt raser sammen

[Anonym bruker]

Jeg synes synd i det stakkars barnet mitt som gleder seg alvorlig til jula. Jeg håper h*n ikke merker mammas sorg. Livet mitt ble brått ganske tøft, det har ingenting med barnet å gjøre (heldigvis).

 

Jeg greier knapt å spise, ikke sove (for jeg gjenopplever sorgen/hendelsene i drømmene) og planlegge til jul. Jeg får knapt gjort noe. Ikke dusje og slike ting. Heldigvis har jeg jobb i morgen slik at barnet får vært i barnehagen. Jeg vet det blir bedre, men akkurat nå føler jeg nesten for å grave meg ned. Kanskje forsvinne. Ikke være til mer, ikke leve. Jeg skjønner at det er svært idiotisk, men jeg tar meg i å tenke f.eks. at det ikke gjør så mye om jeg kjører i grøfta i 100 km/t når jeg er alene vel og merke. Det er skremmende at slike tanker ikke skremmer meg. Jeg elsker jo barnet mitt over alt på jord, men vi er så alene om alt. Alle har egne familier, spesielt nå i jula, og jeg vil ikke trenge meg på.

 

Jeg greier ikke å la være å tenke på han... Han jager meg i drømmene mine, derfor greier jeg ikke å sove. Han er i tankene mine støtt og stadig og jeg feller tårer annenhver gang jeg tenker på det vi hadde. Jeg greide endelig å åpne meg, og alt gikk så bra i starten. Plutselig snudde det og jeg tok et valg om å ende kontakten. Nå er jeg så lei meg at jeg er redd for at jeg aldri mer ser lyset.

 

Og jeg vet at det er en bagatell. Dette er en dråpe i havet. Jeg burde ikke være så egoistisk, bare tenke på meg og min smerte. Jeg skulle tenkt på andre. Kanskje en mor som har mistet sitt barn, en ensom pensjonist, dyrene som lider. I forhold til disse blir mine problemer til sandkorn. Likevel gjør det så vondt, så vondt. Det får meg til å tenke at jeg aldri vil greie å forestille meg smerten ved å for eksempel miste et barn. Om jeg synes kjærlighetssorg er så ille, da ville jeg nok ikke overlevd å miste noen så nær meg.

 

Livet er hardt. Livet er crappy. Hvorfor orker vi dette? Også nå enda, rett før jul, barnas tid... Jeg vil ikke ødelegge jula for mitt barn, men jeg bare greier ikke... Livet mitt raser sammen, og jeg greier ikke å ta meg sammen engang!

 

Anonymous poster hash: 23762...ca4

[Anonym bruker]

Det er du selv som velger å rasere livet ditt. Finn en annen vei.

 

Anonymous poster hash: 4cff8...520

[Fandens Oldemor]

Snap out of it!

Ja, det er tungt med kjærlighetssorg. Og det er fælt å ha det fælt. Men det er ikke greit å amputere julen for barnet på grunn av noe såpass trivielt. Alvorlig sykdom, brann eller annen elendighet, det blir noe annet. Men kjærlighetssorg? Det er ikke gyldig grunn.

 

Du sier du skulle tenkt på dyr som lider eller en mor som har mistet sitt barn. Det trenger du ikke, men det er DU som skal sørge for DITT barn. Så nå gjør du det, tar dag for dag, og så kan du pleie kjærlighetssorgen igjen på nyåret. Du sier dere er alene, det er også trist å høre. Samtidig sier det meg også at det er deg barnet regner med nå; du er rett og slett bare nødt til å gyve løs på disse dagene og sette deg selv i andre rekke.

[Anonym bruker]

Er du klar over hvor mange andre single typer som finnes der ute? Jada kjærlighetsorg føles jævlig der og da, men de aller fleste kommer seg gjennom det og nei du er ikke alene om å være alene, hvorfor ikke invitere noen til dere i julen?

Anonymous poster hash: 88541...e63

[Anonym bruker]

Kjærlighetssorg er grusomt, trøsten er at det går over. Jeg lover. Ta en time av gangen. Vet at det er en smerte så stor at den kjennes fysisk. Men det går over og noen ganger tar det kortere tid enn man først trodde.

Trist å høre at du er alene, men det betyr også at barnet ditt har kun deg. Hold ut på dagene og gråt ut når barnet er i seng.

Dette går bra.

 

Anonymous poster hash: ad707...aee

[Blåttkryss]

Jeg har dårlig tid så får ikke skrevet mye selv om jeg gjerne skulle! Men må si noe! Barnet ditt har bare deg. Og for en kjærlighetssorg det ville blitt om du forsvant!! Resten av livet! Din derimot går over. Tro meg, jeg vet at den gjør det. Om en tid ser du tilbake på det og lurer på hvordan det var mulig. Det er viktig å ta lærdom når vi havnet så lavt til sinns at det er farlig for oss selv. Lær deg tegnene, så du kan bremse neste gang. Goood lang god jul -klem. Og husk at ikke alt er som det ser ut som i våre perfekte liv. Selv om det føles som "alle andre" har det fantastisk, er det ikke nødvendigvis sånn!

[Anonym bruker]

Jeg kjenner igjen tankene dine, var også langt nede etter bruddet med bf. Det eneste som holdt meg igjen fra å ende alt var kjærligheten til barna mine.

 

Jeg vet det føles tungt nå, man føler seg maktesløs og overveldet. Men det BLIR bedre, jeg lover!

Selv om andre har det verre enn deg så er fortsatt dette DIN sorg. Og den må du få føle. Ingen kan fortelle deg at du føler feil!

Men det er også viktig at du ikke begraver deg i sorgen din. PRØV å se gleden i de små tingene, omgi deg med venner og familie, og søk trøst og støtte der du kan. Kanskje du burde oppsøke en terapeut som kan hjelpe deg å sortere tanker og sette ting litt i perspektiv for deg?

 

Ønsker deg lykke til videre, håper ting snart vil føles bedre

 

Anonymous poster hash: 52462...b00