Er det galt å ikke ha felles økonomi?

[Anonym bruker]

Jeg og samboeren har hver vår økonomi. Likevel deler vi på utgifter som mat, strøm og bolig osv. Jeg har høyere utdanning og tjener derfor vesentlig mye bedre enn min samboer, som forøvrig ikke har fullført videregående en gang. Jeg kommer fra en familie med god utdannelse og god råd, mens han kommer fra det motsatte. Han ønsker heller ikke å utdanne seg, noe som for min del er helt greit, men siden jeg tross alt har brukt mye av mitt liv på skole og utdanning, mener jeg at det er mine penger, og ikke våre. Veldig mange vennepar av oss kritiserer oss fordi vi ikke har felles økonomi, noe de mener er en selvfølge blant etablerte par. Hva mener dere? Vi er unge. Han sliter en del økonomisk mens jeg glatt kan sette av 10-14 000 på sparekontoen min hver mnd etter at utgifter er betalt.

 

Anonymous poster hash: a6f02...7a5

[sug lut]

Jeg synes delt økonomi er supert, men har man stor lønnsforskjell bidrar man etter evne, ikke likt uavhengig av inntekt.

[Anonym bruker]

Har dere barn sammen?

 

Jeg syns hvert enkelt par må finne ut hva som passer for dem, men er man gifte er alt man tjener i ekteskapet felles.

Anonymous poster hash: 296cf...33c

[Anonym bruker]

Vi har ikke barn nei. Jeg jobber jo en del mer enn det han gjør også, fordi jeg tar på meg mer ekstra enn det han gjør. Jeg har bare den meningen at så lenge han ikke gidder å ta seg en utdannelse, så skal ikke han få leve som plumma i egget fordi han er samboer med ei som har tatt en god utdannelse, og har en god jobb, noe som jeg har jobbet hardt for. Er det galt av meg å ha den mentaliteten?

 

Anonymous poster hash: a6f02...7a5

[Optatium]

Personlig skjønner jeg ikke hvordan man kan leve godt som en familie dersom en kan kjøpe seg noe mens den andre må spare. Kunne aldri tenke meg å leve i et forhold der vi ikke fokuserte på det som er vårt.

Hva andre gjør derimot, et helt opp til dem.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner heller ikke helt. .

 

Men deler dere 50/50 eller etter inntekt?

 

Her har vi delt prosentvis etter inntekt. Mannen tjener en del mer enn meg, skulle vi delt alt 50/50 hadde jeg ikke hatt råd til å bo her.

Skal man ha delt økonomi så syns jeg man skal dele prosentvis.

 

Men mannen her er så snill at han setter stor sett over om han har noe til overs, samme gjør jeg.

 

Jeg hadde heller ikke fått barn med noen som har din tankegang. Er man en familie så deler man på godene.

Jeg hadde ikke klart å satt av 14000 til meg selv mens mannen måtte snu på krona. Du høres kjip ut..

 

Anonymous poster hash: 7da46...e93

[Anonym bruker]

Sjukt at mannen din skal slite økonomisk, mens du har god økonomi!! Skammelig...

 

Anonymous poster hash: 02dac...86e

[Anonym bruker]

Man gjør det som passer ens familie uten å bry seg om hva andre gjør eller synes. Vi har en blandning av felles og delt økonomi, og jeg synes det fungere utmerket for oss. I 22 år sammen har jeg aldri savnet felleskonto.

 

Anonymous poster hash: 6ad0e...5a0

[Anonym bruker]

Vi har også en blanding av delt og felles økonomi, vi har også ulikt lønnsnivå. Men motsatt av dere, mtp utdanning. Jeg har høyest utdanning og han tjener mest. Men hadde han spart 14000 i mnd mens jeg slet med å få betalt mitt ville det neppe vart lenge før jeg ble skilt. Jeg tror egentlig ikke på dette.

 

Anonymous poster hash: 36be0...811

[Gjest Sekretøsa]

For min del får alle gjøre som de vil, men het bidrar vi etter evne og bruker etter behov. Men så er vi gift og har barn da. Mannen tjener bare 100.000 mer enn meg, men uten meg kunne han ikke hatt den jobben han har heller.

[Superdolly]

Det viktigste er jo at dere begge er fornøyd. Personlig kunne jeg ikke ha levd med den ordningen du skisserer. Da måtte vi i så fall ha lagt opp bolig og livsstil etter den med dårligst økonomi. Jeg synes det er noe fundamentalt feil i et samliv når man hevder at man elsker partneren, men samtidig synes det er helt greit å se på at han sliter økonomisk. Jeg ville ikke orket å spare 10000-14000 kr hver måned og samtidig se på at mannen ikke hadde råd til nye vintersko. Hadde det vært omvendt ville jeg tenkt at han ikke elsket meg når han syntes det var greit.

 

Hvis du og din mann har så forskjellige holdninger og du synes det er greit å se på at han sliter økonomisk, da lurer jeg på hvorfor dere er sammen. Hva ser du egentlig i ham? Elsker du ham?

[Anonym bruker]

Vi har ikke barn nei. Jeg jobber jo en del mer enn det han gjør også, fordi jeg tar på meg mer ekstra enn det han gjør. Jeg har bare den meningen at så lenge han ikke gidder å ta seg en utdannelse, så skal ikke han få leve som plumma i egget fordi han er samboer med ei som har tatt en god utdannelse, og har en god jobb, noe som jeg har jobbet hardt for. Er det galt av meg å ha den mentaliteten?

 

Anonymous poster hash: a6f02...7a5

Spørsmålet er kanskje om dere egentlig burde være kjærester? Jeg tenker at hvis man har det bra sammen, respekterer hverandre, føler at begge bidrar etter evne og man elsker hverandre og planlegger en fremtid sammen så er felles økonomi en selvfølge. Men det høres ikke ut som om dere respekterer hverandre og mener at begge bidrar etter evne, så da bør dere kanskje ikke dele livet med hverandre i det hele tatt?

 

Anonymous poster hash: c39fa...102

[Anonym bruker]

Hva må å dele opp bidraget til fellesutgifter etter inntektsnivå?

 

Hvis dere tilsammen tjener 100% og din andel utgjør 60, hans 40, så fordeler dere også fellesutgifter 60/40.

 

Det gjorde vi noen år før vi gikk for felles økonomi.

 

Anonymous poster hash: 93b74...9d9

[Elsker livet]

Jeg mener man deler både utgifter, inntekter, byrder og gleder når man er et par. 

[Anonym bruker]

Jeg mener at alle bør finne ut hva som passer best for dem som par. Her deler vi 50-50 på bolig, bil, strøm osv., men resten av lønnen har vi på hver vår konto. Mannen min tjener bedre enn meg, men er håpløs med penger; kjøper alt for dyre ting, har hatt forbrukslån osv. - han skal aldri ha tilgang til min lønnskonto! Jeg sparer på egen konto og har også sparekontoer til ungene, han har mer enn nok med å betale gamle lå hver måned, i tillegg til det faste. Det er irriterende og selvfølgelig kunne jeg ønske han hadde mer økonomisk sans, men vi er nå engang gift og har unger, så jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Det tok flere år før jeg oppdaget hvordan det stod til, bare så det er sagt. Og det irriterer meg når folk sier at det er en selvfølge å ha felles økonomi når man er samboende/gift; alle kan ikke skjæres over en kam.

Anonymous poster hash: b6295...bc4

[Anonym bruker]

Jeg har vesentlig høyere utdanning enn min samboer også. Jeg har høgskoleutdanning og han har kun videregående. Han tjener over det dobbelte av hva jeg tjener, men her deler vi økonomi, og han som tjener mest betaler også mest. Vi krangler aldri om penger. Heldigvis er han ikke av den griske typen.

 

Anonymous poster hash: fe930...299

[Anonym bruker]

 

Jeg mener at alle bør finne ut hva som passer best for dem som par. Her deler vi 50-50 på bolig, bil, strøm osv., men resten av lønnen har vi på hver vår konto. Mannen min tjener bedre enn meg, men er håpløs med penger; kjøper alt for dyre ting, har hatt forbrukslån osv. - han skal aldri ha tilgang til min lønnskonto! Jeg sparer på egen konto og har også sparekontoer til ungene, han har mer enn nok med å betale gamle lå hver måned, i tillegg til det faste. Det er irriterende og selvfølgelig kunne jeg ønske han hadde mer økonomisk sans, men vi er nå engang gift og har unger, så jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Det tok flere år før jeg oppdaget hvordan det stod til, bare så det er sagt. Og det irriterer meg når folk sier at det er en selvfølge å ha felles økonomi når man er samboende/gift; alle kan ikke skjæres over en kam.

 

Anonymous poster hash: b6295...bc4

Beklager hvis jeg støtte deg, det var ikke meningen. Når jeg sier det er en selvfølge at par deler økonomi er det fordi jeg tenker at det også er en selvfølge at partneren ikke er økonomisk utro eller det er en annen god grunn til å la vær. Da endres jo spillereglene litt. Men i utgangspunktet tar jeg det som en selvfølge at man er ærlig, åpen og respektfull i et forhold, og at det da er naturlig å dele økonomi fordi økonomien er en viktig del av livet, og det er jo nettopp livet man skal dele når man er et par.

 

Anonymous poster hash: c39fa...102

[Anonym bruker]

Jeg synes det dere gjør er fornuftig. Du må sikre deg selv! 

 

Vi har også delt økonomi, vi deler alle fellesutgifter likt men alt utenom betaler vi selv. Vi har hatt veldig forskjellig inntekt (og byttet på hvem som har tjent mest), og i praksis er det jo den som har penger som betaler mest men da er det av fri vilje. Etc vil jeg på kino men mannen har ikke råd til å prioritere det nå må jeg velge å betale for begge eller droppe turen. Synes det fungerer veldig bra! 

Anonymous poster hash: 25270...508

[Anonym bruker]

Vi har nesten delt økonomi, deler 50/50 på felles utgifter. Mannen tjener desidert best av oss. Jeg jobber deltid pga små barn.

Jeg må si at akkurat nå sliter det litt på oss som par av den enkle grunn at jeg ikke liker å spørre om penger... Spør jeg om penger, uavhengig om det er til fjas eller viktige ting så setter han over uten å spørre hva jeg skal med de. Derfor sier jeg nesten delt... En annen ting er at han betaler alt av oppussing. Kjøp av dyre ting o.l. Men jeg liker ikke å spørre..😕

Han kunne ikke ha jobbet fullt dersom jeg ikke hadde jobbet mindre, hverdagen hadde ikke fungert og barna hadde hatt 10 timers dager i bhg.

Når jeg jobber mer igjen kommer det ikke til å være et problem lenger.

Enig i at man ikke trenger å forsørge partneren sin selv om man tjener bra selv. Men velger man å leve sammen så skal man ikke være gnien tenker jeg.. Har man barn sammen blir det enda viktigere å prøve å komme til enighet om hvordan man styrer økonomien.

 

Anonymous poster hash: 64b10...17e

[Anonym bruker]

 

Jeg mener at alle bør finne ut hva som passer best for dem som par. Her deler vi 50-50 på bolig, bil, strøm osv., men resten av lønnen har vi på hver vår konto. Mannen min tjener bedre enn meg, men er håpløs med penger; kjøper alt for dyre ting, har hatt forbrukslån osv. - han skal aldri ha tilgang til min lønnskonto! Jeg sparer på egen konto og har også sparekontoer til ungene, han har mer enn nok med å betale gamle lå hver måned, i tillegg til det faste. Det er irriterende og selvfølgelig kunne jeg ønske han hadde mer økonomisk sans, men vi er nå engang gift og har unger, så jeg prøver å gjøre det beste ut av det. Det tok flere år før jeg oppdaget hvordan det stod til, bare så det er sagt. Og det irriterer meg når folk sier at det er en selvfølge å ha felles økonomi når man er samboende/gift; alle kan ikke skjæres over en kam.

 

Anonymous poster hash: b6295...bc4

 

 

Skjønner deg godt, mannen min var også sånn, men var åpen om det nesten fra starten da. Vi har hatt felles økonomi hele veien likevel, men jeg har hatt full kontroll på penger og regninger, ellers hadde det aldri vært aktuelt.

Nå har han blitt mer "voksen", og har vist over noen år at han er i stand til å håndtere penger. Gjelden er nesten nedbetalt. Så nå har vi like mye kontroll begge to, og det er deilig å slippe å være den eneste ansvarlige voksne i familien.

 

Anonymous poster hash: 7fe01...4bb

[Anonym bruker]

Før barn synes jeg det er helt naturlig og flott å ha hver sin økonomi.. Det å gå barn kompliserer det endel, men det er jo opp til hver enkelt..

 

Anonymous poster hash: 7dc61...607

[Anonym bruker]

Jeg synes det ser dumt ut når du skriver at han sliter økonomisk, mens du setter av masse penger på kontoen uten å ville hjelpe ham i en vanskelig periode. Tjener selv mye mer enn mannen, men det har aldri falt meg inn å leve som konge mens han må spare for å gå til tannlege.

Anonymous poster hash: fab9f...dfc

[Anonym bruker]

For det første så er vi veldig unge, vi er i begynnelsen av 20 årene. For det andre så eier ikke samboeren min særlig økonomisk sans. Dukker opp plutselige regninger som han ikke har kontroll på, forbrukslån osv. Det dukker alltid opp noe. Jeg har allerede hjulpet han med sikkert 30 000,- som jeg vet jeg aldri kommer til å se snurten av igjen. Men i og med at han er kun 23 år, forventer jeg faktisk at han skal ta seg en utdannelse hvis han har et forbruk som overstyrer inntekten hans. Han snuser, røyker og fester svært ofte. Skal jeg være med å betale for dette? Hadde vi hatt barn hadde det selvsagt vært annerledes.

Nå kastet jeg ikke all fakta på bordet i det første innlegget, men med tanke på at jeg er 23 år, har god utdannelse/jobb/inntekt+ stålkontroll på min egen økonomi og i tillegg har en samboer som er like gammel, ikke noen form for utdanning, har masse regninger som plutselig dukker opp, forbrukslån, inkasso, et høyt og unødvendig forbruk av alkohol/snus/røyk and so on, så synes jeg det er merkelig at enkelte og gjerne voksne damer kan synes at dette er "skammelig". Man kan fint utdanne seg i en alder av 23 år. Jeg kan da på ingen måte tvinge han, men da bør han ikke forvente at han kan leve på meg heller.

Og selvsagt, hvis jeg har lyst til å gå på kino og han ikke har råd så tilbyr jeg meg selvsagt å betale for han. Men jeg bidrar ikke med mer, når han bruker x antall timer om dagen på å sitte på ræva og spille x box i stedet for å jobbe mer og/eller eventuelt finne seg en bedre betalt jobb.

Om jeg elsker han eller ikke er et annet tema.

Trådstarter.

Anonymous poster hash: a6f02...7a5

[Fandens Oldemor]

Jeg ble sittende og tenke på hvorfor det var relevant å nevne at din familie hadde så god økonomi, og hans ikke?

[Anonym bruker]

Hvordan dere deler økonomien er en ting, men det virker på meg som at du ser ned på samboeren din, at du bare er så mye bedre enn han. Beklager å si det, men med den holdningen så er det nok ikke lenge før du er singel igjen...

 

Anonymous poster hash: 732a3...7c3