Dårlig mor med 100 reisedøgn i året?

[Anonym bruker]

Hva synes vi?

 

Anonymous poster hash: 0233e...c28

[sug lut]

Tja, jeg ville aldri giddet å ha barn om jeg stort sett var borte en tredjedel av hvert år, men så lenge ungene har EN forelder hjemme så holder jo det.

[Anonym bruker]

Hadde aldri klart det.

 

Anonymous poster hash: 96a7a...119

[trollemor86]

så lenge far er hjemme så syns ikke jeg det. Fedre får ikke tyn om de reiser så mye. Jeg mener vertfall at mor og far er like gode og trygge for barnet!

[Anonym bruker]

Nei, ikke nødvendigvis, men jeg synes det er for mye uansett kjønn.

 

Anonymous poster hash: c8831...aa1

[Anonym bruker]

Dårlig mor er vel så, du mishandler ikke akkurat ungene dine da. Men jeg hadde aldri klart det ihvertfall. Jobber overtid to dager fast hver uke. Synes det også er altfor mye. Men det er en del av jobben og lønna gjør at jeg kan være en bedre mor uten å bekymre meg for økonomien (er alenemor) og vi kan finne på ting som koster penger andre ettermiddager og i helgene.

Anonymous poster hash: aacb8...d55

[Anonym bruker]

Tja...jeg er imidlertid voksen (28 år), med en karrieremamma med en topplederstillibg som har over 150+ reisedøgn i året. Slik har det vært i 15 år nå så jeg var jo tenåring da hun begynte, men for meg personlig var/er ikke den fysiske avstanden det verste, men at hun er så utrolig opptatt med jobben at selv når hun er hjemme, så er hun ikke "her", rent følelsesmessig og mentalt. Hun har tankene en helt annen plass (jobb) og er derfor fraværende. Mine og mine søskens utfordringer, "tenåringskriser", sorger og gleder har hun derfor ikke hatt tid til å ta så mye del i. Det er og har vært det desidert vondeste for meg. Nå som jeg er mor selv ser jeg mer og mer hvor urettferdig jeg opplever det at hun har brukt så mye av sitt overskudd og tilstedeværelse på jobb. Jeg vet at hun prøver å rette opp tapt tid med oss og barnebarnet sitt innimellom, men hun kjenner oss ikke så veldig godt egentlig, så derfor kan det ofte bli litt påtatt og anstrengt når hun plutselig skal prøve å være "tilstede". Ikke klarer hun å finne roen heller til å faktisk snakke skikkelig med meg/oss, så midt i kaffebesøket hjemme hos meg kan hun brått bare reise seg og gå "fordi hun må rydde på loftet"..Hun har i perioder også prøvd å kjøpe vår kjærlighet i form av dyre klær og gaver for så å bruke det mot oss senere hvis vi har krangler eller lignende. Dette er en veldig vanskelig situasjon for meg og mine søsken og det har dessverre påvirket vårt forhold til mamma.

 

Min erfaring og tanke om en mor med mange reisedøgn i året er at det er ikke reisingen og det fysiske fraværet som kan være vanskeligst å takle for et barn, men mangelen på indre ro, tilstedeværelse og "mental pålogging" ovenfor barna sine når man først er hjemme sammen med dem.

 

Anonymous poster hash: 57dac...93c

[frk Nilsen]

Ikke noe verre enn en far som har 100 reisedøgn i året. 

Vær tilstede når du er hjemme. 

[Chl85]

Moren min var en "karriere kvinne" eller "Jappe" om du vil og reiste en god del i jobben. Kunne være 4 dager i Sveits her og 1uke i Israel der også en del turer til London og ikke minst Sverige.. Nå vet jeg ikke hvor mange reisedøgn hun hadde totalt i året da... Men føler ikke at vi har lidd noen nød. Hun var en dedikert mamma når hun var hjemme, hun valgte blant annet bort andre ting som venner, byturer og egentid. Hun kunne fint avlyse viktige møter eller reiser dersom noen av oss ble syke osv.. Hun jobbet vel slik fra jeg var 4 år til jeg var 13, så fant hun seg en annen jobb som ikke innebar så mye reising.  

 

Vi var hjemme med pappa eller bestemor og har alltid hatt det fint med dem. Kan jo egentlig si at pappa var mer fraværende enda han ikke reiste i det hele tatt. Han var selvstendig næringsdrivende og var på en måte "pålogga" på jobb hele tiden. Det er han jeg husker som kunne være i telefonmøter, hadde med seg jobb på ferier og slikt... Men også han var ekstremt dedikert til familien når han ikke jobbet.

 

Har kun fine barndomsminner og har veldig god kontakt med foreldrene mine i dag. De prioriterte familielivet dersom det ikke var jobb. De kom på skoleavslutninger, bakte til dugnader, ble med på aktiviteter. Klart de har ikke tette barn da;) Det er 5 og 13 år mellom meg og søsknene mine. Men vi har i hvertfall ikke lidd noen nød nei. Har blitt fulgt opp godt alle 3 og de passer på oss enda! Selv om jeg nå nærmer meg 30, he he

 

Men det kommer nok veldig ann på hva annet du prioriterer. Mamma brukte ikke helgene på å vaske, rydde(hadde vaskehjelp til tider), hun var aldri ute på egne premisser og fritid var hellig familietid.

 

Klarer liksom ikke se at jeg har hatt en dårlig mor Har hatt det veldig fint og kan ikke huske at jeg har følt meg mindre viktig

[Anonym bruker]

Moren min var en "karriere kvinne" eller "Jappe" om du vil og reiste en god del i jobben. Kunne være 4 dager i Sveits her og 1uke i Israel der også en del turer til London og ikke minst Sverige.. Nå vet jeg ikke hvor mange reisedøgn hun hadde totalt i året da... Men føler ikke at vi har lidd noen nød. Hun var en dedikert mamma når hun var hjemme, hun valgte blant annet bort andre ting som venner, byturer og egentid. Hun kunne fint avlyse viktige møter eller reiser dersom noen av oss ble syke osv.. Hun jobbet vel slik fra jeg var 4 år til jeg var 13, så fant hun seg en annen jobb som ikke innebar så mye reising.

 

Vi var hjemme med pappa eller bestemor og har alltid hatt det fint med dem. Kan jo egentlig si at pappa var mer fraværende enda han ikke reiste i det hele tatt. Han var selvstendig næringsdrivende og var på en måte "pålogga" på jobb hele tiden. Det er han jeg husker som kunne være i telefonmøter, hadde med seg jobb på ferier og slikt... Men også han var ekstremt dedikert til familien når han ikke jobbet.

 

Har kun fine barndomsminner og har veldig god kontakt med foreldrene mine i dag. De prioriterte familielivet dersom det ikke var jobb. De kom på skoleavslutninger, bakte til dugnader, ble med på aktiviteter. Klart de har ikke tette barn da;) Det er 5 og 13 år mellom meg og søsknene mine. Men vi har i hvertfall ikke lidd noen nød nei. Har blitt fulgt opp godt alle 3 og de passer på oss enda! Selv om jeg nå nærmer meg 30, he he

 

Men det kommer nok veldig ann på hva annet du prioriterer. Mamma brukte ikke helgene på å vaske, rydde(hadde vaskehjelp til tider), hun var aldri ute på egne premisser og fritid var hellig familietid.

 

Klarer liksom ikke se at jeg har hatt en dårlig mor Har hatt det veldig fint og kan ikke huske at jeg har følt meg mindre viktig

Tror du er inne på noe der altså Én ting er å reise 100 dager i året, en annen ting er om barna dine føler at du er tilgjengelig for dem når de trenger deg. Det viktige er jo at barna føler at de er førstepri. Det er sikkert vanskelig å kombinere med en reisejobb, men sikkert ikke umulig

 

Anonymous poster hash: 8986b...8f9

[Anonym bruker]

For meg var det langt verre at mamma var borte enn at pappa var borte på reise. Som barn hadde jeg taklet det svært dårlig om mamma reiste mye i jobben. For meg ville hun vært en dårlig mamma.

Anonymous poster hash: c3b27...69d

[Anonym bruker]

Nei! Så lenge man er hjemme når man er hjemme går det helt fint.

 

Synes det er helt utrolig at i 2014 skal man bli stemplet som en dårlig mor når man har ambisjoner i arbeidslivet.

Det er aldri noen som stiller spørsmålstegn ved at pappan til mine barn , som jobber i Nordsjøen, er en dårlig pappa. Tvert i mot. Han er superegasjert og gjør omtrent alt med barna når han er hjemme. Han har "heltestatus" i øynene til vår familie, mine venninne og barnehagen. Ingen som bryr seg om hvor mye han faktisk er borte.

 

Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

[Anonym bruker]

Ja!

 

Anonymous poster hash: 65f2f...add

[Anonym bruker]

Nei! Så lenge man er hjemme når man er hjemme går det helt fint.

 

Synes det er helt utrolig at i 2014 skal man bli stemplet som en dårlig mor når man har ambisjoner i arbeidslivet.

Det er aldri noen som stiller spørsmålstegn ved at pappan til mine barn , som jobber i Nordsjøen, er en dårlig pappa. Tvert i mot. Han er superegasjert og gjør omtrent alt med barna når han er hjemme. Han har "heltestatus" i øynene til vår familie, mine venninne og barnehagen. Ingen som bryr seg om hvor mye han faktisk er borte.

 

Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

 

Det handler vel mer om hva barna tenker og opplever. Forskning viser at det er langt verre for barn når mor er borte, når mor dør eller når mor blir alkoholiker eller får psykiske problemer.

Det er ikke så stemple, men for mange barn er det verre at mor er borte enn at far er borte. Hva vi mener har liten verdi. Hva barna mener og opplever burde ha stor verdi.

 

Anonymous poster hash: c3b27...69d

[HeltAnonym]

Må si meg enig med de fleste her. Du er ikke dårlig mor om du reiser mye, men det er tilstedeværelsen når du er hjemme som teller, at barna føler de er først i rekka. Så avhenger det om barna har en far som stiller opp 100% ellers..

Når det er sagt må jeg si jeg hadde aldri greid å reise så mye..

[Anonym bruker]

Ja igrunn litt.

 

Anonymous poster hash: 9d3b9...010

[Wawli]

Begge foreldrene mine jobber/jobbet offshore når de fikk meg. De var nesten 40 år gamle, og begge er/var karrieremennesker som ikke visste om de ville ha barn i det hele tatt nettopp pga det. Jeg ble da enebarn, men to foreldre som hadde ulike turnusen i Nordsjøen men begge jobbet 2-4. Foreldrene mine så hverandre omtrent bare i døra og jeg vokste mye opp hos min bestemor. Jeg har hatt en helt fantastisk barndom, men jeg hadde ikke orket dette selv. Ikke pga barnet, men hadde ikke orket å hatt ulikt skift med mannen min slik at jeg aldri så vedkommende jeg var gift med.

[Anonym bruker]

 

Nei! Så lenge man er hjemme når man er hjemme går det helt fint.Synes det er helt utrolig at i 2014 skal man bli stemplet som en dårlig mor når man har ambisjoner i arbeidslivet.Det er aldri noen som stiller spørsmålstegn ved at pappan til mine barn , som jobber i Nordsjøen, er en dårlig pappa. Tvert i mot. Han er superegasjert og gjør omtrent alt med barna når han er hjemme. Han har "heltestatus" i øynene til vår familie, mine venninne og barnehagen. Ingen som bryr seg om hvor mye han faktisk er borte.Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

 Det handler vel mer om hva barna tenker og opplever. Forskning viser at det er langt verre for barn når mor er borte, når mor dør eller når mor blir alkoholiker eller får psykiske problemer.Det er ikke så stemple, men for mange barn er det verre at mor er borte enn at far er borte. Hva vi mener har liten verdi. Hva barna mener og opplever burde ha stor verdi. Anonymous poster hash: c3b27...69d

Å sammenlikne å jobbe med å være alkoholiker, å dø eller å ha psykiske problemer er vel litt spesielt? Da er man jo ikke der for barna i det hele tatt. Kanskje det er slik at noen barn reagere sterkere på at mor er borte, men det er nok mange som reagerer sterkere på at far er borte også. Det er ikke noe automatikk i at barn er mer knyttet til mor, dette er helt individuelt fra familie til familie. Synes bare ikke det er greit at mange automatisk stempler damer som dårlige mødre fordi de er borte fra barna, når det så og si aldri skjer hvis det er far som er borte. Folk må få lov å vurdere selv hva som er rett for deres famile uten at andre skal dømme dem.

 

Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

[Anonym bruker]

 

 

Nei! Så lenge man er hjemme når man er hjemme går det helt fint.Synes det er helt utrolig at i 2014 skal man bli stemplet som en dårlig mor når man har ambisjoner i arbeidslivet.Det er aldri noen som stiller spørsmålstegn ved at pappan til mine barn , som jobber i Nordsjøen, er en dårlig pappa. Tvert i mot. Han er superegasjert og gjør omtrent alt med barna når han er hjemme. Han har "heltestatus" i øynene til vår familie, mine venninne og barnehagen. Ingen som bryr seg om hvor mye han faktisk er borte.Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

 Det handler vel mer om hva barna tenker og opplever. Forskning viser at det er langt verre for barn når mor er borte, når mor dør eller når mor blir alkoholiker eller får psykiske problemer.Det er ikke så stemple, men for mange barn er det verre at mor er borte enn at far er borte. Hva vi mener har liten verdi. Hva barna mener og opplever burde ha stor verdi. Anonymous poster hash: c3b27...69d

Å sammenlikne å jobbe med å være alkoholiker, å dø eller å ha psykiske problemer er vel litt spesielt? Da er man jo ikke der for barna i det hele tatt. Kanskje det er slik at noen barn reagere sterkere på at mor er borte, men det er nok mange som reagerer sterkere på at far er borte også. Det er ikke noe automatikk i at barn er mer knyttet til mor, dette er helt individuelt fra familie til familie. Synes bare ikke det er greit at mange automatisk stempler damer som dårlige mødre fordi de er borte fra barna, når det så og si aldri skjer hvis det er far som er borte. Folk må få lov å vurdere selv hva som er rett for deres famile uten at andre skal dømme dem.

 

Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

 

 

Igjen: Hva vi andre mener er underordnet. Hva barna mener, opplever, tenker og reagerer på burde være overordnet, og de fleste barn reagerer sterkere på at mor er borte enn at far er borte.

Handler ikke om å stemple noen eller å dømme noen. Sier kun noe om at barn kan reagere sterkere på mors fravær og at barna sin synsvinkel burde være viktigere enn hva du og jeg mener.

 

Anonymous poster hash: c3b27...69d

[Gjest Antarctica]

Syns det kommer at på hvordan man organiserer det. Hvis foreldrene har gått fra hverandre og har 40/60-fordeling, ser de jo den ene forelderen kun 100 døgn i året uansett. Hvor mor befinner seg mens ungene er hos far kan jo være knekkende likegyldig. Hører ikke at folk roper opp om hvor dårlig mor man er selv om man har barn på deltid. Da er det liksom bare sånn det måtte være.

[Elsker livet]

For å være helt ærlig så lurer jeg litt på hvor sterkt morsinstinktet er om man er komfortabel med det. Men det kommer selvsagt an på barnas alder og behov. Jeg tror at de med sterkt morsinstinkt generelt er bedre mødre enn de som ikke har det, men jeg vet jo egentlig ikke. Nå har jo også forskjellige barn forskjellige behov, så for noen er kanskje en karrieremamma den beste moren de kunne hatt. 

Jeg har selv vokst opp med en mor som var veldig opptatt av jobben sin, og seg og sitt. Så vi som barn måtte ta mye av ansvaret for for mye selv. Min far gjorde selvsagt det beste ut av det, men han manglet det siste morsgenet som jeg har savnet, han også. Mamma var også en som presset veldig på oss jentenes veivalg i livet. Hun ville vi skulle være sterke, selvstendige og høvle ned alt og alle som ikke matet vårt ego. Dessverre for min mor har hennes døtre blitt noe mildere, og har andre verdier, så vi har hatt mange konflikter i oppveksten. Det er først etter at vi ble skikkelig vokse vi har fått et godt mor-datter-forhold.

[Anonym bruker]

Så lenge far er en trygg base, ser jeg ikke problemet. Som mange påpeker, det er mulig å jobbe mye og gi barnet oppmerksomhet og kjærlighet. I den grad man har to foreldre i en familie, burde man egentlig ikke vurdere hvert forelder for seg, men se på "laget" samlet. Det er ikke du som mor med krevende jobb som avgjør det hele, det er du og mannen med deres forutsetninger, styker og svakheter som avgjør. Også er barna forskjellige, noen klarer fraværet bedre enn andre, noen venner seg og noen venner seg ikke.

 

Mannen her har vært ukependler og jobber nå ganske lange dager (med lang reisevei), allikevel er han kjempeinvolvert i guttens liv. Han går sjeldent glipp av noen tilsetninger eller møter og gjør masse med gutten om helgene. Det som er kuttet ned på (til så å si ingenting) er egne fritidsaktiviteter og sosialt liv når gutten er våken. Han spiller sjakk på ukedager, men det er etter leggetid. Om helgene er dagtid også "fredet" som familietid. Ikke noe som jeg pålegger mannen, men noe som han ønsker selv, fordi han ønsker å være med gutten.

 

Om du tilbringer fritiden din med familien din og ikke flyr rundt på kafe eller treningsstudio, har du fremdeles plenty anledning til å være en god og involvert mor for dine barn.

 

Anonymous poster hash: f2c79...2b9

[Anonym bruker]

På jobbreise, som for min del den gang var maks 1 uke i året, satt jeg på flyet med en mann som reiste veldig mye. På reise var det også mye reprentasjon med sene middager og kunder som ba han med ut. Hjemme hadde han 3 barn og hjemmeværende kone.

 

Men han hadde en viktig leveregel, når han kom hjem fra jobbreise skulle han aldri være sliten. Fikk sansen for den holdningen.

 

Anonymous poster hash: d9778...acd

[Anonym bruker]

I min gamle jobb reiste jeg ca en arbeidsuke hver mnd. Det er "bare" 60 døgn, men for oss var ikke det noe problem ihvertfall. Forholdet til barna mine har ikke tatt skade av det.

 

Anonymous poster hash: 8c521...c05

[Anonym bruker]

Nei! Så lenge man er hjemme når man er hjemme går det helt fint.

 

Synes det er helt utrolig at i 2014 skal man bli stemplet som en dårlig mor når man har ambisjoner i arbeidslivet.

Det er aldri noen som stiller spørsmålstegn ved at pappan til mine barn , som jobber i Nordsjøen, er en dårlig pappa. Tvert i mot. Han er superegasjert og gjør omtrent alt med barna når han er hjemme. Han har "heltestatus" i øynene til vår familie, mine venninne og barnehagen. Ingen som bryr seg om hvor mye han faktisk er borte.

 

Anonymous poster hash: 6c32a...ab1

Jo, jeg tror faktisk veldig mange setter spørsmålstegn ved fraværende fedre også.

 

Anonymous poster hash: 374a6...d30