Problemer med tenåring.

[Anonym bruker]

Har en 14 åring som mot resten av verden, er en flott jente som oppfører seg bra. Mot far og stemor tørr hun jo ikke å si noe imot de. Jeg får og tilbakemeldinger fra skolen, hvilken fantastisk omsorgsfull jente hun er, som stiller opp for de andre. Men jeg får all dritten. Vi har hatt en god del krangling, men fått pratet om det, og jeg trodde vi hadde ordnet det. Jeg er alene med barna, de er hos far hver 4. helg.

Nå ligger jeg rett ut skikkelig dårlig. Men hun nekter å gi meg pc`n min tilbake, sier hun har gitt den til meg, at da må den være borte. Og det blir den krangelen, den ligger selvfølgelig på rommet hennes. Jeg prøver rolig og forklare at jeg er så dårlig, at jeg orker bare ikke å krangle, men hun bare fortsetter.

 

Samtidig roter hun ut av en annen verden, og få henne til å rydde opp etter seg er omtrent umulig.

 

Dette med at hun ikke hjelper til noe, spesielt da jeg er syk, er veldig sårt. I fjor var jeg så syk i 2 uker, at jeg klarte omtrent ingenting. Jeg tagg og ba henne om hjelp, faktisk gråt foran henne. Noe jeg aldri gjør. Men fortsatt hjelp hun meg ikke. Og det at jeg i dag ber henne rolig om å ikke krangle da jeg ikke orker, hun bare fortsetter. Føler at hun har overhodet ikke noe respekt for meg. Samtidig er hun veldig klar på at hun har det veldig bra hos meg, vil ikke flytte til faren sin, og skal bo hjemme lenge. Men fortsetter det her, får ikke hun bo hjemme lenge etter videregående.

 

Lurer på om det er noen som har tips. Så lurer jeg på om det er noe sted vi kan gå og få hjelp, til å kommunisere bedre. Jeg har tenkt på familievernkontoret. Men vet ikke om det er rett sted. Jeg føler mer og mer, for å bare ikke være hjemme, så jeg slipper dette.

Anonymous poster hash: 47a19...ab0

[Anonym bruker]

Helt normalt for en tenåring å gjøre opprør:) Du må bare være konsekvent, vise henne at du står støtt, du vil aldri avvis henne og at det er du som bestemmer.

 

Anonymous poster hash: 0e485...5f5

[ツ]

Dette er nok ganske vanlig ja. Og at hun er mer "opprørsk" hos deg, tyder egentlig bare på at hun stoler på deg, og kan slappe av og være seg selv...derfor får du "dritten", dessverre :-)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Vet jo at det er opprør og hormoner. Men jeg forstår ikke hvorfor hun ikke kan ha noe medfølelse for sin mor, når jeg er syk, bare vise litt hensyn, kunne hjelpe til litt. Hun gjør jo det motsatte. Samme med jul og bursdag, hun har aldri gjort noe for meg disse dagene. Sier ikke engang gratulerer med dagen. Men til sin far så får hun dårlig samvittighet hvis hun ikke kjøper gave, hun lager kort til han og sørger for å få det sendt. Han som aldri har gjort noe for henne. Jeg har gjort alt for denne jenta i 14 år, men kjenner jo at jeg får mindre og mindre lyst til å være den snille moren. Og jeg vil ikke ha den følelsen.

 

Jeg får og reaksjoner fra familie, på hvor frekk hun er mot meg. Men hun krever og trøst, samtaler, oppmerksomhet daglig av meg fortsatt. Men da hun har fått det, da kan hun bli frekk og kjeftete igjen. Jeg bare forstår det ikke.

Anonymous poster hash: 47a19...ab0

[sug lut]

Det høres ut som de modige tårer jeg selv gråt over tenåringen på det verste. De dumme kranglene, rotet, gjentakelsene - samtidig som alle rapporter utenfra var positive. Jeg hadde også den opplevelsen av null omsorg for andre ved sykdom eller andre behov - og det er så vondt at det er ikke til å tro, man føler seg gjennomført mislykket som forelder og at man har oppdratt et monster man ikke engang klarer å like særlig godt selv, da det var som verst. Men likevel må du stå i det, si fra det du orker og ellers stå i det - det er som de sier her oppe, det er deg som er trygg og da kommer all dritten der. Hun må jo frigjøre seg, må gjøre opprør, og du er grunnfjellet, du tåler det - sånn hun ser det. (Selv om du kjenner at nå tåler du virkelig ikke mer.) Sender deg en klem. Det går over, selv om det er liten trøst.

Endret 19. desember 2014 av sug lut

[Anonym bruker]

Det høres ut som de modige tårer jeg selv gråt over tenåringen på det verste. De dumme kranglene, rotet, gjentakelsene - samtidig som alle rapporter utenfra var positive. Jeg hadde også den opplevelsen av null omsorg for andre ved sykdom eller andre behov - og det er så vondt at det er ikke til å tro, man føler seg gjennomført mislykket som forelder og at man har oppdratt et monster man ikke engang klarer å like særlig godt selv, da det var som verst. Men likevel må du stå i det, si fra det du orker og ellers stå i det - det er som de sier her oppe, det er deg som er trygg og da kommer all dritten der. Hun må jo frigjøre seg, må gjøre opprør, og du er grunnfjellet, du tåler det - sånn hun ser det. (Selv om du kjenner at nå tåler du virkelig ikke mer.) Sender deg en klem. Det går over, selv om det er liten trøst.

 

Tusen takk for det du skrev. Kom noen tårer nå. For det er jo sånn det er. Og nå som jeg er syk, så orker jeg i hvert fall ikke mye. Hun sover hos en venninne i natt. Så får jeg satse på en bedre dag i morgen. Vi reiser på utenlandsferie hun gleder seg til om 2 dager og, så får satse på at det blir en bra periode framover.

 

Anonymous poster hash: 47a19...ab0

[Anonym bruker]

Kanskje hun er sint og frustert fordi du er syk hele tiden, men ikke klarer å si det på en god måte? Det kan ikke være lett for en tenåring som kun er sammen med mor å ta hensyn til det hele tiden. Det kan være frustrasjon og trishet

Anonymous poster hash: 2d144...777

[Anonym bruker]

 

Kanskje hun er sint og frustert fordi du er syk hele tiden, men ikke klarer å si det på en god måte? Det kan ikke være lett for en tenåring som kun er sammen med mor å ta hensyn til det hele tiden. Det kan være frustrasjon og trishet

 

Anonymous poster hash: 2d144...777

 

 

Jeg er blitt syk nå. Før dette var det 1 år siden sist. Så jeg er jo virkelig ikke syk hele tiden. Og derfor ekstra sårt, når hun ikke kan ta hensyn til sin mor en uke i året engang.

 

Anonymous poster hash: 47a19...ab0

[Anonym bruker]

Det høres ut som de modige tårer jeg selv gråt over tenåringen på det verste. De dumme kranglene, rotet, gjentakelsene - samtidig som alle rapporter utenfra var positive. Jeg hadde også den opplevelsen av null omsorg for andre ved sykdom eller andre behov - og det er så vondt at det er ikke til å tro, man føler seg gjennomført mislykket som forelder og at man har oppdratt et monster man ikke engang klarer å like særlig godt selv, da det var som verst. Men likevel må du stå i det, si fra det du orker og ellers stå i det - det er som de sier her oppe, det er deg som er trygg og da kommer all dritten der. Hun må jo frigjøre seg, må gjøre opprør, og du er grunnfjellet, du tåler det - sånn hun ser det. (Selv om du kjenner at nå tåler du virkelig ikke mer.) Sender deg en klem. Det går over, selv om det er liten trøst.

Wow, sug lut ha følelser!! Damn girl👍🙏

 

Anonymous poster hash: 34319...b27

[Anonym bruker]

 

Det høres ut som de modige tårer jeg selv gråt over tenåringen på det verste. De dumme kranglene, rotet, gjentakelsene - samtidig som alle rapporter utenfra var positive. Jeg hadde også den opplevelsen av null omsorg for andre ved sykdom eller andre behov - og det er så vondt at det er ikke til å tro, man føler seg gjennomført mislykket som forelder og at man har oppdratt et monster man ikke engang klarer å like særlig godt selv, da det var som verst. Men likevel må du stå i det, si fra det du orker og ellers stå i det - det er som de sier her oppe, det er deg som er trygg og da kommer all dritten der. Hun må jo frigjøre seg, må gjøre opprør, og du er grunnfjellet, du tåler det - sånn hun ser det. (Selv om du kjenner at nå tåler du virkelig ikke mer.) Sender deg en klem. Det går over, selv om det er liten trøst.

Wow, sug lut ha følelser!! Damn girl👍🙏

 

Anonymous poster hash: 34319...b27

Har*

 

Anonymous poster hash: 34319...b27

[Anonym bruker]

Det skal ikke aksepteres slik oppførsel. Gjøre opprør osv er en ting men å ikke vise respekt til foreldre er en annen ting. Det finnes det faktisk ingen unnskylding for. Kansje du en kveld når hun er i gidt humør og sette deg ned med henne og snakker. Og forteller at du forventer respekt. At du skal gjøre din plikt som mor og hun må gjøre sin plikt som datter. Man gir og får. Synes det nestes er tabu å snakke om barnas plikter ovenfor foreldre her i Norge. Men jeg ønsker deg lykke til og god bedring😊

 

Anonymous poster hash: 8dba5...611

[Anonym bruker]

Beklager skrivefeil⬆️

 

Anonymous poster hash: 8dba5...611

[Anonym bruker]

Barn gjør mest opprør mot dem de er trygge på. Likevel hadde jeg blitt veldig skuffet om det var min datter. Handler jo om respekt og ha litt empati. Spesielt når du er syk. Hadde aldri akseptert slik oppførsel av mine.

Ja, de er hormonelle og raser iblant, men vi må alle respektere hverandre.

Anonymous poster hash: 68ae7...874