Er bipolar type 2 en alvorlig psykisk lidelse?

[Anonym bruker]

Holder på å fylle ut et skjema til noe. Er bipolar men føler meg ikke akkurat hardt rammet

 

Anonymous poster hash: 891c6...e50

[Anonym bruker]

Det er alvorlig for meg i alle fall, ettersom det har store konsekvenser for livskvaliteten min og depresjoner ødelegger mye for meg.

 

Anonymous poster hash: 857b2...08f

[Anonym bruker]

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe. 

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

Anonymous poster hash: af52f...e36

[pifi med tre nurk]

Det et vel store variasjoner av funksjonsnivået innenfor den gruppen med diagnosen. Men personlig ville jeg omtalt det som en alvorlig psykisk lidelse ja.

[Anonym bruker]

 

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe.

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

Er det en måte å snakke om din manns alvorlig syke søster på?

Full av forakt? Total mangel på respekt? Ingen sympati?

 

HI det er en alvorlig sykdom!

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

[Anonym bruker]

 

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe.

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

Er det en måte å snakke om din manns alvorlig syke søster på?

Full av forakt? Total mangel på respekt? Ingen sympati?

 

HI det er en alvorlig sykdom!

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

 

Ja.Det er det. Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien? De drar alle andre ned med seg.

 

Nå det siste året etter 14 år i familien prøver jeg å skjerme meg selv, mann og barn mot henne.

Mannen har dessverre måttet leve med dette og blitt utsatt for mye opp gjennom livet. Det skal ungene våre få slippe.

Der er han helt enig.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

[Anonym bruker]

 

 

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe.

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

Er det en måte å snakke om din manns alvorlig syke søster på?

Full av forakt? Total mangel på respekt? Ingen sympati?

 

HI det er en alvorlig sykdom!

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

 

Ja.Det er det. Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien? De drar alle andre ned med seg.

 

Nå det siste året etter 14 år i familien prøver jeg å skjerme meg selv, mann og barn mot henne.

Mannen har dessverre måttet leve med dette og blitt utsatt for mye opp gjennom livet. Det skal ungene våre få slippe.

Der er han helt enig.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

"Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien?"

Jo vet du DET vet jeg!

Og jeg syns ikke din måte å snakke om "sånne mennesker" på hører hjemme noe sted som helst!

De er forøvrig ikke "sånne mennesker" heller, som om alle pasienter med bipolar lidelse alle er like og agerer på lik måte. uttalelsene dine vitner mye om lite forståelse for en alvorlig sykdom.

Din påstand om de drar alle rundt seg ned vitner om hvor lite du har skjønt om sykdommen. Ja, du har muligens sått på sidelinjen å observert dette i 14år, men det betyr ikke at du har noen som helst innsikt i hvor omfattende dette kan være.

Om din svigerinne virkelig har vært så syk som du sier, og det i 14år(!) Vitner det om en oppfølging og et støtteapparat rundt henne som overhodet ikke fungerer...

Mennesker med bipolar lidelse 2 (det er stor forskjell på 1 og 2...) kan med riktige medisiner, behandling og et nettverk rundt seg fungere fint i en vanlig hverdag, de kan være flotte foreldre, gode arbeidstakere og ellers fine medborgere. Men som sagt, de må ha adekvat behandling tilgjengelig

 

 

Anonymous poster hash: 1d6d1...b8f

[Anonym bruker]

Ja, det er en alvorlig diagnose.

 

Anonymous poster hash: d8aa0...ce3

[Anonym bruker]

 

 

 

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe.

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

Er det en måte å snakke om din manns alvorlig syke søster på?

Full av forakt? Total mangel på respekt? Ingen sympati?

 

HI det er en alvorlig sykdom!

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

Ja.Det er det. Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien? De drar alle andre ned med seg.

 

Nå det siste året etter 14 år i familien prøver jeg å skjerme meg selv, mann og barn mot henne.

Mannen har dessverre måttet leve med dette og blitt utsatt for mye opp gjennom livet. Det skal ungene våre få slippe.

Der er han helt enig.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

Du vet det er "arvelig", ikke sant. Dine barn kan være genetisk disponert.

Lets hope not!

 

 

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

[Anonym bruker]

Ja, det vil jeg si.

 

Min søster fikk diagnosen som 15 åring og hun var så far out at hun måtte bo på bup og i fosterhjem en periode, og våre foreldre er svært ressurssterke.... med utdannelse innen barnevern...

 

 

Anonymous poster hash: a2196...e64

[Anonym bruker]

Kjenner to stykker som er bipolare, aner ikke om de har grad 1 eller 2, men ingen av dem fungerer særlig godt så jeg vil si det er en ganske alvorlig sykdom ja.

 

Den ene er pappaen min, han nekter å ta imot behandling og for han mener selv at han ikke har feil, det er alltid alle andre sin feil. Vi har ingen kontakt overhodet i dag, jeg har blitt rasende på han litt for mange ganger og han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det går for så vidt greit å forholde seg til han i de maniske periodene, men når han faller er det grusomt. Vet ikke hvor mange ganger han har ringt og sagt "Hadet, for godt" for så å legge på og forsvinne. Ingen aner hvor han er eller når han kommer tilbake. Han elsker å skremme oss, liker tanken på at vi leter etter han. Vi ringer og ringer uten at han tar telefonen, reiser hjem til han og kommer til tomt hus, han sover i bilen og er borte. Så kommer han plutselig tilbake og later som ingenting, prøver du å snakke med han eller ta opp ting bare snur han ryggen til deg og går. Da vi var tenåringer og fremdeles bodde hjemme kunne vi komme hjem fra skolen og ikke få nøkkelen i døra, da hadde han byttet lås av en eller annen grunn. Historiene er utallige og mange er grusomme. Han har tre voksne barn og ingen av oss har kontakt med han. 

 

Den andre er i omgangskretsen vår (inngiftet). Hun er medisinert, går til behandling og får hjelp, men fungerer dårlig. Hun klarer ikke jobbe for hun kommer i konflikt med alt av arbeidsgivere og kollegaer. Bytter jobb ca en gang i året, er sykemeldt lange perioder og prøver seg i nye jobber igjen. Det går aldri. Hun er veldig sinna, skriker mye, smeller i dører, blir rasende, takler overhodet ikke kritikk. Hun kan være både omsorgsfull, snill og hyggelig i gode perioder, men det kommer alltid dårlige perioder. Når hun er manisk er hun helt ekstrem, duracellkanin på speed, sover max 5-6 timer i døgnet, freser rundt og starter allverdens prosjekter, plutselig driver hun med hagearbeid midt på natten eller maler om stua for sjette gang det året. Så kommer nedturen og hun låser seg inne, sitter i sengen med nettbrettet 14-16 timer i døgnet og starter krangler med noen de resterende timene. Hun ruser seg litt (hasj og alkohol) og er helt ute av stand til å jobbe i disse dårlige periodene.

 

Men dette er jo bare min erfaring med bipolare da, jeg vet det finnet folk med denne diagnosen som er velfungerende og klarer seg greit når de er riktig medisinert og får oppfølgingen de trenger.

Anonymous poster hash: 29586...83d

[Anonym bruker]

http://www.helsebiblioteket.no/pasientinformasjon/brosjyrer/bipolar-lidelse-hva-er-det

Anonymous poster hash: a0e91...81f

[Anonym bruker]

 

Kjenner to stykker som er bipolare, aner ikke om de har grad 1 eller 2, men ingen av dem fungerer særlig godt så jeg vil si det er en ganske alvorlig sykdom ja.

 

Den ene er pappaen min, han nekter å ta imot behandling og for han mener selv at han ikke har feil, det er alltid alle andre sin feil. Vi har ingen kontakt overhodet i dag, jeg har blitt rasende på han litt for mange ganger og han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det går for så vidt greit å forholde seg til han i de maniske periodene, men når han faller er det grusomt. Vet ikke hvor mange ganger han har ringt og sagt "Hadet, for godt" for så å legge på og forsvinne. Ingen aner hvor han er eller når han kommer tilbake. Han elsker å skremme oss, liker tanken på at vi leter etter han. Vi ringer og ringer uten at han tar telefonen, reiser hjem til han og kommer til tomt hus, han sover i bilen og er borte. Så kommer han plutselig tilbake og later som ingenting, prøver du å snakke med han eller ta opp ting bare snur han ryggen til deg og går. Da vi var tenåringer og fremdeles bodde hjemme kunne vi komme hjem fra skolen og ikke få nøkkelen i døra, da hadde han byttet lås av en eller annen grunn. Historiene er utallige og mange er grusomme. Han har tre voksne barn og ingen av oss har kontakt med han. 

 

Den andre er i omgangskretsen vår (inngiftet). Hun er medisinert, går til behandling og får hjelp, men fungerer dårlig. Hun klarer ikke jobbe for hun kommer i konflikt med alt av arbeidsgivere og kollegaer. Bytter jobb ca en gang i året, er sykemeldt lange perioder og prøver seg i nye jobber igjen. Det går aldri. Hun er veldig sinna, skriker mye, smeller i dører, blir rasende, takler overhodet ikke kritikk. Hun kan være både omsorgsfull, snill og hyggelig i gode perioder, men det kommer alltid dårlige perioder. Når hun er manisk er hun helt ekstrem, duracellkanin på speed, sover max 5-6 timer i døgnet, freser rundt og starter allverdens prosjekter, plutselig driver hun med hagearbeid midt på natten eller maler om stua for sjette gang det året. Så kommer nedturen og hun låser seg inne, sitter i sengen med nettbrettet 14-16 timer i døgnet og starter krangler med noen de resterende timene. Hun ruser seg litt (hasj og alkohol) og er helt ute av stand til å jobbe i disse dårlige periodene.

 

Men dette er jo bare min erfaring med bipolare da, jeg vet det finnet folk med denne diagnosen som er velfungerende og klarer seg greit når de er riktig medisinert og får oppfølgingen de trenger.

 

Anonymous poster hash: 29586...83d

 

 

Disse høres ut som type 1.

 

Mannen min er type 2, og han fungerer ganske normalt i hverdagen og familien. Men han fungerer ikke i jobb og er uføretrygdet, så sånn sett kan man vel si at type 2 også er alvorlig. Men det kommer jo helt an på hva man sammenligner med.

 

Anonymous poster hash: 18465...221

[Anonym bruker]

Jeg tror det er stor variasjon av hvor "hardt rammet" man er. I tillegg til at man er bipolar har man jo også en personlighet. Jeg er selv en bipolar med god selvinnsikt, går fast på medisiner (har STOR nytteverdi for meg) og forstår at jeg ikke alltid er like enkel å forholde seg til. Jeg har fast jobb, klarer meg fint, men sliter litt i downperiodene. Såvidt jeg vet er ikke bipolar II av de "verste" psykiske sykdommene, men noen med bipolar I har det veldig, veldig tøft. Jeg vil si det er midt på treet når det gjelder psykisk sykdom. 

Anonymous poster hash: db569...568

[Anonym bruker]

Det er en alvorlig diagnose, men alle er rammet forskjellig. Jeg har det, og har dype depresjoner som kan vare i månedsvis. Oppturer har jeg aldri (hadde det litt før, men nå er det kun depresjoner igjen i meg). Jeg pleide å være ustabil, men jeg har fått riktig hjelp. Etter jeg har født nå, og ammet ferdig, så skal jeg begynne på stemningsstabiliserende medisiner for å se om det kan hjelpe på depresjon, da antidepressiva gjør det ti ganger verre (inkl. selvmordstanker).

Det er ikke alltid en kan se selv hvor hardt en er rammet. Jeg gjorde ikke det før. Jeg var blind på meg selv før. Jeg trengte hjelp, og fikk det til slutt, etter mange år jeg kun kan beskrive som ødeleggende, selvutslettende, manisk, og rett og slett ondskapsfull. Jeg husker ikke alle tilfeller, heldigvis har jeg en mann som har hjulpet meg mye, og som har opplevd disse turene med meg. Han har kunne fortelle meg hvordan jeg var, og sammen med en psykiater klarte jeg å se det selv også, deretter så jeg tegnene før det skjedde, og så lærte jeg meg å unngå triggere. Nå er det ikke noe som trigger til disse oppturene lengre. 

Anonymous poster hash: 4ed3e...fe1

[Anonym bruker]

 

 

 

Svigersøsteren min har det og hun er i alle fall ikke helt god. Har hatt flere runder med elektrosjokkbehandling og er ofte som en drittunge på 14 år om ikke ting går hennes vei.

Har nesten aldri jobbet og truer med selvmord om ikke foreldrene synger etter hennes pipe.

 

Er sikkert forskjellig hvordan folk med samme lidelse er.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

Er det en måte å snakke om din manns alvorlig syke søster på?

Full av forakt? Total mangel på respekt? Ingen sympati?

 

HI det er en alvorlig sykdom!

 

Anonymous poster hash: a3237...d36

 

Ja.Det er det. Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien? De drar alle andre ned med seg.

 

Nå det siste året etter 14 år i familien prøver jeg å skjerme meg selv, mann og barn mot henne.

Mannen har dessverre måttet leve med dette og blitt utsatt for mye opp gjennom livet. Det skal ungene våre få slippe.

Der er han helt enig.

 

Anonymous poster hash: af52f...e36

 

"Du vet kanskje ikke hvordan det er å ha slike i familien?"

Jo vet du DET vet jeg!

Og jeg syns ikke din måte å snakke om "sånne mennesker" på hører hjemme noe sted som helst!

De er forøvrig ikke "sånne mennesker" heller, som om alle pasienter med bipolar lidelse alle er like og agerer på lik måte. uttalelsene dine vitner mye om lite forståelse for en alvorlig sykdom.

Din påstand om de drar alle rundt seg ned vitner om hvor lite du har skjønt om sykdommen. Ja, du har muligens sått på sidelinjen å observert dette i 14år, men det betyr ikke at du har noen som helst innsikt i hvor omfattende dette kan være.

Om din svigerinne virkelig har vært så syk som du sier, og det i 14år(!) Vitner det om en oppfølging og et støtteapparat rundt henne som overhodet ikke fungerer...

Mennesker med bipolar lidelse 2 (det er stor forskjell på 1 og 2...) kan med riktige medisiner, behandling og et nettverk rundt seg fungere fint i en vanlig hverdag, de kan være flotte foreldre, gode arbeidstakere og ellers fine medborgere. Men som sagt, de må ha adekvat behandling tilgjengelig

 

 

Anonymous poster hash: 1d6d1...b8f

 

Det er forskjell på hvordan mennesker med psykisk sykdom forholder seg til sykdommen sin.  Noen innser at de har et problem, tar imot behandling og lærer seg å ta imot råd fra familie og andre om når de trenger oppfølging.  Noen nekter å ta medisiner, nekter behandling og nekter å innse/innrømme at de er syke.  Det ER vanskelig å forholde seg til, og jeg forstår godt at noen velger å redusere kontakt hvis det er tilfelle.  

 

 

Anonymous poster hash: 3b52d...98b

[Sint naken biltyv]

 

Kjenner to stykker som er bipolare, aner ikke om de har grad 1 eller 2, men ingen av dem fungerer særlig godt så jeg vil si det er en ganske alvorlig sykdom ja.

 

Den ene er pappaen min, han nekter å ta imot behandling og for han mener selv at han ikke har feil, det er alltid alle andre sin feil. Vi har ingen kontakt overhodet i dag, jeg har blitt rasende på han litt for mange ganger og han vil ikke ha noe med meg å gjøre. Det går for så vidt greit å forholde seg til han i de maniske periodene, men når han faller er det grusomt. Vet ikke hvor mange ganger han har ringt og sagt "Hadet, for godt" for så å legge på og forsvinne. Ingen aner hvor han er eller når han kommer tilbake. Han elsker å skremme oss, liker tanken på at vi leter etter han. Vi ringer og ringer uten at han tar telefonen, reiser hjem til han og kommer til tomt hus, han sover i bilen og er borte. Så kommer han plutselig tilbake og later som ingenting, prøver du å snakke med han eller ta opp ting bare snur han ryggen til deg og går. Da vi var tenåringer og fremdeles bodde hjemme kunne vi komme hjem fra skolen og ikke få nøkkelen i døra, da hadde han byttet lås av en eller annen grunn. Historiene er utallige og mange er grusomme. Han har tre voksne barn og ingen av oss har kontakt med han.

 

Den andre er i omgangskretsen vår (inngiftet). Hun er medisinert, går til behandling og får hjelp, men fungerer dårlig. Hun klarer ikke jobbe for hun kommer i konflikt med alt av arbeidsgivere og kollegaer. Bytter jobb ca en gang i året, er sykemeldt lange perioder og prøver seg i nye jobber igjen. Det går aldri. Hun er veldig sinna, skriker mye, smeller i dører, blir rasende, takler overhodet ikke kritikk. Hun kan være både omsorgsfull, snill og hyggelig i gode perioder, men det kommer alltid dårlige perioder. Når hun er manisk er hun helt ekstrem, duracellkanin på speed, sover max 5-6 timer i døgnet, freser rundt og starter allverdens prosjekter, plutselig driver hun med hagearbeid midt på natten eller maler om stua for sjette gang det året. Så kommer nedturen og hun låser seg inne, sitter i sengen med nettbrettet 14-16 timer i døgnet og starter krangler med noen de resterende timene. Hun ruser seg litt (hasj og alkohol) og er helt ute av stand til å jobbe i disse dårlige periodene.

 

Men dette er jo bare min erfaring med bipolare da, jeg vet det finnet folk med denne diagnosen som er velfungerende og klarer seg greit når de er riktig medisinert og får oppfølgingen de trenger.

 

Anonymous poster hash: 29586...83d

Hun har vel ikke barn vel? Eksen til mannen min som han var sammen med i 7 år er bipolar. Han sa det var tøft men har ikke fortalt så mye egentlig. Håper ikke det var sånn her, stakkars mannen min da😳