tiden løper fra meg!

[Anonym bruker]

Jeg har en kronisk sykdom som gjør at jeg har lite energi, økt søvnbehov, svekket hukommelse og konsentrasjonsvansker og føler meg mye utmattet.. fysisk aktivitet har jeg svært sjelden overskudd til..

 

mine barn er seks og tre år.. Vi har ordentlig middag 2-3 ganger i uken i snitt, er sjelden ute, spesielt om vinteren, de bades 1-2 ganger pr. uke, får sjelden opplevelser som hoppeloppeland, kino, turer i skogen, ski, aking, skøyter..

 

Jeg har så dårlig samvittighet for alt jeg frarøver barna mine av opplevelser.. men jeg er ikke i stand til denne typen aktiviteter i noen særlig grad i det hele tatt..

 

Jeg bruker utrolig mye energi på bittesmå ting som å ha orden i klær og utstyr, få med de riktige tingene til og fra bhg osv.. Når kl er 1600 strever jeg fysisk med å holde øynene åpne..

 

Min styrke er imidlertid samtale og lek med barna. Vi har det stort sett veldig hyggelig og fint. Vi har lange samtaler som barna styrer.. om død, sykdom, universet, krig, dinosaurer, politi, tyver.. altmuligmann som barna (særlig eldstemann) er opptatt av.. Vi har også samtaler om følelser og om hvordan forstå andre (hvorfor tror du Per ble sint når du...)..

 

Jeg elsker mine små, og viser det hver dag...

 

Hvor mye vil de ta skade av manglende opplevelser? Jeg skjønner at det ikke lar seg gjøre å svare enkelt på det, men er det noen som har tanker om dette?

 

Anonymous poster hash: c9559...019

[Anonym bruker]

Har du noe nettverk? Ville nok tatt imot hjelp fra noen, de trenger å være ute og.

 

Selvom du har min fulle forståelse, er kronisk syk selv, men har en mann som gjør mye.

Anonymous poster hash: 53326...88e

[Anonym bruker]

Ped leder på barnehagen til mine sa så fint at alt slik som du ikke får til - det får de nok av i bhg/skolen. så du skal ikke ha dårlig samv. 

Ungene trenger da fred og ro, og at noen tar seg tid til å høre på dem også!  

 

Stor klem 

Og gi deg selv litt slack!

 

Evt kan du sjekke om det er en ungdom i nærområde som du kan betale for å "lufte dem" ute noen timer i helgene  

Anonymous poster hash: a3fda...743

[Anonym bruker]

Jeg ville betalt noen for å holde orden i klær, gjøre litt husvask osv, og heller vært med ungene ut selv.

Det er en tanke til senere, synes ikke du skal stresse med dette når de er såpass små som de er.

 

Anonymous poster hash: 05fbc...943

[ms.Pond]

Husk at når barna blir eldre så kan de i større grad bidra hjemme selv, og på den måte frigjøre krefter hos deg som dere kan bruke på å gjøre hyggelige ting sammen. 

Ikke tenk på at du skulle ha gjort, burde ha fått til osv, for dine barn lider ingen nød ut i fra det du skriver her. De får mat, klær og barnehage, har en kjærlig og omsorgsfull mor, og de har et trygt og godt hjem. Barnehagen sørger for aktivisering og sosialisering, du sørger for at de får en rolig og god kveld med deg, masse kontakt og nærhet, og gode samtaler. 

 

Ingen har likt utgangspunkt, alle har forskjellige utfordringer, men felles har vi at vi ønsker det beste for barna våre. Og det synes jeg du absolutt får til med de utfordringene du har. 

Har du naboer, familie, venner eller lignende som skal på turer eller kino eller sånt, kanskje de kan ta med et av barna innimellom, eller begge to. Hvis ikke, så tenker jeg at barna dine har det bra likevel. Når de blir større så kan de gjøre mer på egenhånd, og innen den tiden kommer så har de mye kos med deg hjemme. 

[Anonym bruker]

Tusen takk for nydelige svar! Jeg var redd for å bli dømt nord og ned her.. det var godt å få oppløftende innspill som en motvekt mot min egen fordømmelse og elendige samvittighet.

 

Barna har fantastiske besteforeldre som har dem til overnatting ca hver sjette uke og stiller opp på avslutninger og slikt i bhg innimellom når jeg er veldig dårlig..

 

Formen min svinger endel.. Av og til ligger jeg på madrass på gulvet i stuen mens barna leker og en sjelden gang har jeg overskudd til å feks gå ut og ake.. utfordringen ligger i at jeg betaler dyrt i dagevis (noe som jo igjen går utover barna) hvis jeg overvurderer formen min og Gjør for mye fysisk..

 

Jeg snakker ikke så mye om sykdommen min med barna - ønsker ikke å gjøre den til et fokus.. men jeg har fortalt at jeg har en sykdom som ikke er farlig og som jeg ikke kan dø av men som gjør at jeg kan Være litt trøttere enn endel andre..

 

Jeg jobber hardt med å forsøke å holde motet oppe.. jeg må bare for all del ikke bli deprimert av dette! Da rakner det!

 

Jeg har verdens nydeligste barn, vi har grei økonomi, fin familie, barna har venner, fungerer supert i bhg, er glade, sinte, lei seg, tøysete, bøllete og egenrådige - akkurat slik de skal være..

 

Vi har så mye fint.. men så er det en trist liten stemme som sier meg at barna fortjener bedre, de er uskyldige små som ville elsket å løpe ute i regnet, sove i telt, bygge snøhule og gå på toppturer og ekspedisjoner med mamman sin.. de får ikke denne erfaringene og vil kanskje derfor gå glipp av en mulighet.. kanskje de aldri vil bli i stand til å sette pris på slikt, aldri vil velge det senere fordi de ikke ble eksponert for det tidsnok, og ikke hadde en tydelig rollemodell mtp slik aktivitet..

 

 

 

Anonymous poster hash: c9559...019

[Anonym bruker]

For å ikke snakke om det sosiale stigmatisering knyttet til å ikke mestre skøyter, ski, sykling m.v. på en skikkelig måte....

 

Anonymous poster hash: c9559...019