Gå til innhold

Hvis mammaen til en ettåring og en toåring dør,


Anbefalte innlegg

Skrevet

hva slags reaksjon kan man vente seg? Vil de savne mor? Skjønner de noe av det? Vil de få noen senskader? Eller skjønner de så lite av det at det ikke er noe problem?

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Videoannonse
Annonse
Skrevet

De vil ihvertfall være merket av fraværet av en mor gjennom hele oppveksten. Tilknytningen er i sin mest intensive fase i perioden mellom seks måneder og to år. Å miste hovedomsorgspersonen sin i denne perioden vil merke barnet, selv om det kanskje ikke "husker" moren sin mange år senere.

 

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for spørsmålet ditt.

 

For sikkerhets skyld: Hvis du går med planer om å dø (som du selv kan påvirke), vær klar over at selvmord alltid er en kjempebelastning for etterlatte, og særlig barn. I faglitteraturen står det at mange som planlegger å ta livet sitt, sier til seg selv (eller er så langt nede at de faktisk tror) at barna vil få det bedre uten dem. Det stemmer ikke. For barn er det forferdelig å vite at det å være der for sine egne barn ikke var tilstrekkelig grunn for foreldre til å leve videre med sin egen smerte. Hvis dette gjelder deg, søk hjelp, ikke minst av hensyn til barna dine.

 

Hvis dette ikke er problemstillingen, må du selvsagt se bort fra denne delen av svaret.

Skrevet

De vil ihvertfall være merket av fraværet av en mor gjennom hele oppveksten. Tilknytningen er i sin mest intensive fase i perioden mellom seks måneder og to år. Å miste hovedomsorgspersonen sin i denne perioden vil merke barnet, selv om det kanskje ikke "husker" moren sin mange år senere.

 

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for spørsmålet ditt.

 

For sikkerhets skyld: Hvis du går med planer om å dø (som du selv kan påvirke), vær klar over at selvmord alltid er en kjempebelastning for etterlatte, og særlig barn. I faglitteraturen står det at mange som planlegger å ta livet sitt, sier til seg selv (eller er så langt nede at de faktisk tror) at barna vil få det bedre uten dem. Det stemmer ikke. For barn er det forferdelig å vite at det å være der for sine egne barn ikke var tilstrekkelig grunn for foreldre til å leve videre med sin egen smerte. Hvis dette gjelder deg, søk hjelp, ikke minst av hensyn til barna dine.

 

Hvis dette ikke er problemstillingen, må du selvsagt se bort fra denne delen av svaret.

Ikke for å kuppe tråden, men har du en artikkel som bevist viser til at tilknytningen mellom 6 måneder til 2 år er den mest intensive fasen?

 

Anonymous poster hash: 90c78...969

Skrevet

Jeg vil si at d kommer 100% an på hvordan de blir ivaretatt etter dødsfallet!!

 

I teorien kan de jo bli oppdratt av en tante som er mye mer kjærlig og omsorgsfull enn d mor var...

 

Så små barn vil dessuten ikke huske mor...

 

Anonymous poster hash: 6732a...ab6

Skrevet

De vil ihvertfall være merket av fraværet av en mor gjennom hele oppveksten. Tilknytningen er i sin mest intensive fase i perioden mellom seks måneder og to år. Å miste hovedomsorgspersonen sin i denne perioden vil merke barnet, selv om det kanskje ikke "husker" moren sin mange år senere.

 

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for spørsmålet ditt.

 

For sikkerhets skyld: Hvis du går med planer om å dø (som du selv kan påvirke), vær klar over at selvmord alltid er en kjempebelastning for etterlatte, og særlig barn. I faglitteraturen står det at mange som planlegger å ta livet sitt, sier til seg selv (eller er så langt nede at de faktisk tror) at barna vil få det bedre uten dem. Det stemmer ikke. For barn er det forferdelig å vite at det å være der for sine egne barn ikke var tilstrekkelig grunn for foreldre til å leve videre med sin egen smerte. Hvis dette gjelder deg, søk hjelp, ikke minst av hensyn til barna dine.

 

Hvis dette ikke er problemstillingen, må du selvsagt se bort fra denne delen av svaret.

Jeg planlegger det ikke. Men en som mannen jobber sammen med er en fantastisk far for sine to døtre i tenårene. Mammaen dems tok selvmord rett før ett og toårsbursdagen dems, det var nesten akkurat ett år mellom de. Den eldste av de sliter veldig med mye mens yngstemann går det greit med. Tenker bare på de, om hun eldste er mest påvirker pga at hun var eldst. Syns synd på både mannen og barna.

 

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

Jeg vil si at d kommer 100% an på hvordan de blir ivaretatt etter dødsfallet!!

 

I teorien kan de jo bli oppdratt av en tante som er mye mer kjærlig og omsorgsfull enn d mor var...

 

Så små barn vil dessuten ikke huske mor...

 

Anonymous poster hash: 6732a...ab6

At barnet ikke vil huske mor betyr ikke at de ikke kan få skader på sinnet av å miste henne.

En toåring som blir mishandlet vil kanskje ikke huske selve mishandlingen, men kan likevel få senskader. Skjer mye i underbevisstheten.

 

 

Anonymous poster hash: 2103f...0aa

Skrevet

Kommer an på hvordan mor dør. Selvmord øker risikoen for barnet gjør det senere i livet, angst, depresjon og føle seg forlatt, uviktig og at mamma ikke elsket dem. Hvorfor mamma ikke synes de var verdt leve for. Om mor dør av sykdom kommer hun til å være et savn, men det vil nok også være en forståelse for hun ikke er der lenger...

 

Anonymous poster hash: 7d62a...f7e

Skrevet

Jeg vil si at d kommer 100% an på hvordan de blir ivaretatt etter dødsfallet!!

 

I teorien kan de jo bli oppdratt av en tante som er mye mer kjærlig og omsorgsfull enn d mor var...

 

Så små barn vil dessuten ikke huske mor...

 

Anonymous poster hash: 6732a...ab6

Mor var en person med mange problemer, de siste månedene før dødsfallet ruset hun seg på heroin(tilbakefall), mens de levde og hun var gravid med de så fikk hun methadon pga tildigere rus. Hun døde av en overdose, men den var så stor at de tror det kan ha vært selvmord. Barna ble og blir tatt veldig godt vare på av far og fars foreldre. Vi er mye sammen med de og jeg har tenkt mye på barna i det siste. Mors mor døde forresten av en heroinoverdose selv. Og mor ble og var til sin død veldig påvirket av dette. Uff, for ei røre😳

 

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

 

Jeg vil si at d kommer 100% an på hvordan de blir ivaretatt etter dødsfallet!!

 

I teorien kan de jo bli oppdratt av en tante som er mye mer kjærlig og omsorgsfull enn d mor var...

 

Så små barn vil dessuten ikke huske mor...

 

Anonymous poster hash: 6732a...ab6

Mor var en person med mange problemer, de siste månedene før dødsfallet ruset hun seg på heroin(tilbakefall), mens de levde og hun var gravid med de så fikk hun methadon pga tildigere rus. Hun døde av en overdose, men den var så stor at de tror det kan ha vært selvmord. Barna ble og blir tatt veldig godt vare på av far og fars foreldre. Vi er mye sammen med de og jeg har tenkt mye på barna i det siste. Mors mor døde forresten av en heroinoverdose selv. Og mor ble og var til sin død veldig påvirket av dette. Uff, for ei røre😳

 

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Mor var forresten er god mor, virker det som, da hun levde.

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

Dytt

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

Dytter mer

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

 

De vil ihvertfall være merket av fraværet av en mor gjennom hele oppveksten. Tilknytningen er i sin mest intensive fase i perioden mellom seks måneder og to år. Å miste hovedomsorgspersonen sin i denne perioden vil merke barnet, selv om det kanskje ikke "husker" moren sin mange år senere.

 

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for spørsmålet ditt.

 

For sikkerhets skyld: Hvis du går med planer om å dø (som du selv kan påvirke), vær klar over at selvmord alltid er en kjempebelastning for etterlatte, og særlig barn. I faglitteraturen står det at mange som planlegger å ta livet sitt, sier til seg selv (eller er så langt nede at de faktisk tror) at barna vil få det bedre uten dem. Det stemmer ikke. For barn er det forferdelig å vite at det å være der for sine egne barn ikke var tilstrekkelig grunn for foreldre til å leve videre med sin egen smerte. Hvis dette gjelder deg, søk hjelp, ikke minst av hensyn til barna dine.

 

Hvis dette ikke er problemstillingen, må du selvsagt se bort fra denne delen av svaret.

Ikke for å kuppe tråden, men har du en artikkel som bevist viser til at tilknytningen mellom 6 måneder til 2 år er den mest intensive fasen?

 

Anonymous poster hash: 90c78...969

 

Jeg har lest det flere steder, men dette er selvsagt ikke svart/hvitt. Utviklingen av tilknytning i andre faser er selvsagt også viktig, og prosessen beskrives sikkert forskjellig i ulike studier og arbeider.

 

Jeg har ikke tid til å gjøre omfattende søk etter faglitteratur etc. nå, men fasen jeg tenker på er den som her beskrives som "tydelig tilknytningsatferd (7-24mnd)", se http://tidforbarn.no/viewart.php?id=96

 

Ellers er jeg sikker på at du finner noe om dette hvis du selv leser litteratur om barns tilknytning, jeg har som sagt sett det flere steder.

Skrevet

Dytter! Er det virkelig ingen som kan svare mer på dette?!

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

Hvordan det går med barn som opplever vanskeligheter og utfordringer avhenger jo av så mange andre faktorer. Som for eksempel: Barnets medfødte robusthet (noen er "løvetannbarn" som klarer seg gjennom veldig mye, dette kan variere, også mellom søsken), om barnet fikk god omsorg før mor forsvant, hvordan tilknytningen til andre voksenpersoner var og senere blir, osv osv. Vanskelig å uttale seg generelt om dette, også for fagfolk.



Anonymous poster hash: e9987...eb0
Skrevet

Dytter

 

Anonymous poster hash: 085e5...1a2

Skrevet

 

 

De vil ihvertfall være merket av fraværet av en mor gjennom hele oppveksten. Tilknytningen er i sin mest intensive fase i perioden mellom seks måneder og to år. Å miste hovedomsorgspersonen sin i denne perioden vil merke barnet, selv om det kanskje ikke "husker" moren sin mange år senere.

Jeg vet ikke hva som er bakgrunnen for spørsmålet ditt.

For sikkerhets skyld: Hvis du går med planer om å dø (som du selv kan påvirke), vær klar over at selvmord alltid er en kjempebelastning for etterlatte, og særlig barn. I faglitteraturen står det at mange som planlegger å ta livet sitt, sier til seg selv (eller er så langt nede at de faktisk tror) at barna vil få det bedre uten dem. Det stemmer ikke. For barn er det forferdelig å vite at det å være der for sine egne barn ikke var tilstrekkelig grunn for foreldre til å leve videre med sin egen smerte. Hvis dette gjelder deg, søk hjelp, ikke minst av hensyn til barna dine.

Hvis dette ikke er problemstillingen, må du selvsagt se bort fra denne delen av svaret.

 

Ikke for å kuppe tråden, men har du en artikkel som bevist viser til at tilknytningen mellom 6 måneder til 2 år er den mest intensive fasen?Anonymous poster hash: 90c78...969

Jeg har lest det flere steder, men dette er selvsagt ikke svart/hvitt. Utviklingen av tilknytning i andre faser er selvsagt også viktig, og prosessen beskrives sikkert forskjellig i ulike studier og arbeider.

 

Jeg har ikke tid til å gjøre omfattende søk etter faglitteratur etc. nå, men fasen jeg tenker på er den som her beskrives som "tydelig tilknytningsatferd (7-24mnd)", se http://tidforbarn.no/viewart.php?id=96

 

Ellers er jeg sikker på at du finner noe om dette hvis du selv leser litteratur om barns tilknytning, jeg har som sagt sett det flere steder.

.

 

Øyvind Kvello skriver godt om dette.

 

Anonymous poster hash: a0e20...689

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...