Dere som har barn med større atferdsproblemer....

[Anonym bruker]

Hva tenker dere selv om det? 

 

Altså, om dere hadde hatt et barn som DAGLIG slo, sparket og verbalt mobbet andre barn på skolen, som svarte voksne frekt og overhodet ikke hørte etter.... En som skadet andre barn og som foreldre for lengst hadde lagt merke til og pratet med skolen om....

 

Går det ikke inn på dere? Det kan av og til virke som om disse foreldrene ikke bryr seg rett og slett.... det er ofte de foreldrene som IKKE snakker til barnet sitt på fotballtrening når det helt uten grunn slår et annet barn så det gråter... de bare står der... 

 

Bryr det dem ikke at barnet deres lager en utrygg hverdag for andre? At andre barn daglig gråter pga ditt barn? Har det vært slik så lenge og har man hørt det så mange ganger at man rett og slett gir f....? Jeg bare forstår det ikke......

Anonymous poster hash: 96bc8...200

[Anonym bruker]

Har ikke barn med adferdsproblemer selv, men har et sånt barn i familien. Det jeg ser er at foreldrene hans ikke bryr seg nevneverdig, hverken om andres barn eller sitt eget, så da går det vel ikke så veldig inn på dem nei. Faren tar et slags skippertak en gang i blant og brøler til ungen, men ellers blir han stort sett oversett. Ikke rart han er som han er tenker jeg.

 

Nå sier jeg ikke at alle barn med adferdsproblemer er sånn pga foreldrene, må bare presisere det så jeg ikke blir slaktet her. Men i akkurat dette tilfellet så er jeg ganske sikker på det.

Anonymous poster hash: cadf2...052

[Anonym bruker]

 

Har ikke barn med adferdsproblemer selv, men har et sånt barn i familien. Det jeg ser er at foreldrene hans ikke bryr seg nevneverdig, hverken om andres barn eller sitt eget, så da går det vel ikke så veldig inn på dem nei. Faren tar et slags skippertak en gang i blant og brøler til ungen, men ellers blir han stort sett oversett. Ikke rart han er som han er tenker jeg.

 

Nå sier jeg ikke at alle barn med adferdsproblemer er sånn pga foreldrene, må bare presisere det så jeg ikke blir slaktet her. Men i akkurat dette tilfellet så er jeg ganske sikker på det.

 

Anonymous poster hash: cadf2...052

 

Det som er så rart her er at foreldrene virker veldig interessert i barnet sitt.... de har gode jobber begge to og er forsåvidt søte og hyggelige... men de bare oppdrar ikke barnet sitt for frem flate øre. Aldri hørt de irettesette han, kjefte eller gjøre noe annet uansett hva han gjør. De bare står der..... Lurer på om de er så brydd at de er helt handlingslammet eller om de faktisk ikke bryr seg.....

 

Anonymous poster hash: 96bc8...200

[Anonym bruker]

Nå er ikke jeg en av de foreldrene, for barnet mitt er livredd for å få tilsnakk, så han gjør aldri en flue fortred. Nå lenger... For en tid tilbake, da han gikk i bhg og ikke hadde fått diagnosen sin enda (og vi foreldre prøvet og feilet), da kunne han være utrolig skremmende mot oss foreldrene. Jeg var helt ærlig redd for ham. Jeg glemmer ikke den gangen han plukket opp svære isklumper og kastet dem mot meg og lillesøster i vogna. Eller han løp fra meg og kastet stein hvis jeg nærmet meg. Eller han smalt hodet sitt bakover rett i ansiktet mitt hvis jeg måtte holde han fast under et sinneutbrudd. Selvsagt gikk det inn på meg! Herregud, selvsagt skammet jeg meg. Men jeg reagerte antakelig ikke slik som andre syntes at jeg burde reagere. Det de ikke forsto er at jeg lett kunne gjøre ting fem ganger verre ved å reagere slik man spontant og intuitivt ville gjort. Man forstår det bare ikke før man er i situasjonen. 

 

Når det er sagt, så mener jeg selvsagt ikke at barn skal få skade og skremme andre barn daglig. Eller ukentlig. De skal aldri få lov til å gjøre det. Og når man som forelder ser at det skjer, må man naturligvis ta tak i det! Det jeg ville si med historien min over er bare at det er ikke lett. Det kan være forferdelig rett og slett... 

Anonymous poster hash: 47bc0...8a3

[Gjest Pusikatt]

Jo det har gått inn på meg. Livet har vært tøft og jeg har tenkt på å ta selvmord mange ganger. En periode i livet mitt kjørte jeg til andre siden av byen for å handle, for å slippe å se kjentfolk i øynene. Det var ikke sånn jeg trodde det skulle bli. Jeg har slitt meg fullstendig ut med møter med barnevern, psykiatri, kommune, ppt, skoler, ordfører, institusjoner, bup, leger, MST.

Jeg har kjempet og slåss i alle år for å få ungen min på rett kjøl. Ingenting hjalp, han bare klarte ikke å oppføre seg. Han slet ut alle rundt seg.

Jeg ble nervøs, fikk angst, depresjoner og søvnløshet. Jeg gikk nesten personlig konkurs av alle regningene og erstatningskravene jeg fikk, Pga ting han ødela, mistet osv.

I dag er ungen 18 år og narkoman, og livet hans vil nok aldri la seg rette opp igjen. Jeg er blitt friskere, og skammen sitter ikke så dypt lengre, jeg måtte jo tilslutt akseptere at jeg hadde ett annerledesbarn, ellers hadde jeg nok dukket under.

[Anonym bruker]

Min eldste var et slikt barn da han var liten, null impulskontroll +at de andre ungene elsket å fyre han opp gjorde at han kunne slå, dytte osv. Og hjertet mitt blødde. Det blødde for den nydelige ungen min som så gjerne ville være snill,

som ville bli godtatt og få leke, men som gang på gang mistet seg selv og som folk dyttet unna lenge før han hadde gjort noe fordi de forventet at noe ville skje.

 

Jeg snakket selvfølgelig til han når han havnet i trøbbel, men ikke alltid åpenlyst for andre. Han fikk nok kjeft denne vakre ungen som var så uheldig å bli født med disse problemene.

 

Han lærte å få bedre kontroll på impulsene sine etterhvert som han ble større, men en sjelden gang glapp det for han og jeg skal love dere at det ikke var nødvendig for meg å irettesette han. Han var selv sin strengeste dommer og var knust i lang tid etterpå og ba alltid om unnskyldning.

 

Tror ikke dere med "enkle"/vanlige barn aner hvor tungt det er å se hvor vanskelig ting er for disse barna, hvor vondt det er å se at de ikke klarer å være "snille" og hva det gjør med dem.

 

Anonymous poster hash: 029db...a42

[Anonym bruker]

Min eldste var et slikt barn da han var liten, null impulskontroll +at de andre ungene elsket å fyre han opp gjorde at han kunne slå, dytte osv. Og hjertet mitt blødde. Det blødde for den nydelige ungen min som så gjerne ville være snill,

som ville bli godtatt og få leke, men som gang på gang mistet seg selv og som folk dyttet unna lenge før han hadde gjort noe fordi de forventet at noe ville skje.

 

Jeg snakket selvfølgelig til han når han havnet i trøbbel, men ikke alltid åpenlyst for andre. Han fikk nok kjeft denne vakre ungen som var så uheldig å bli født med disse problemene.

 

Han lærte å få bedre kontroll på impulsene sine etterhvert som han ble større, men en sjelden gang glapp det for han og jeg skal love dere at det ikke var nødvendig for meg å irettesette han. Han var selv sin strengeste dommer og var knust i lang tid etterpå og ba alltid om unnskyldning.

 

Tror ikke dere med "enkle"/vanlige barn aner hvor tungt det er å se hvor vanskelig ting er for disse barna, hvor vondt det er å se at de ikke klarer å være "snille" og hva det gjør med dem.

 

Anonymous poster hash: 029db...a42

Tja.... jeg ser veldig godt hva det gjør med mitt barn hvertfall..... som er redd hver dag og som ofte kan fortelle om slag pga spark og luer som blir tråkket ned i sølepytter. Jeg kan ikke levere han på SFO om morgenen for da får han ofte bank, så jeg må komme å levere han når skolen begynner. Så, jo.... jeg føler jeg vet hvor tungt det er å se sitt barn lide pga atferd selv om det her er noen annens atferd. 

 

Anonymous poster hash: 96bc8...200

[Anonym bruker]

 

Hva tenker dere selv om det? 

 

Altså, om dere hadde hatt et barn som DAGLIG slo, sparket og verbalt mobbet andre barn på skolen, som svarte voksne frekt og overhodet ikke hørte etter.... En som skadet andre barn og som foreldre for lengst hadde lagt merke til og pratet med skolen om....

 

Går det ikke inn på dere? Det kan av og til virke som om disse foreldrene ikke bryr seg rett og slett.... det er ofte de foreldrene som IKKE snakker til barnet sitt på fotballtrening når det helt uten grunn slår et annet barn så det gråter... de bare står der... 

 

Bryr det dem ikke at barnet deres lager en utrygg hverdag for andre? At andre barn daglig gråter pga ditt barn? Har det vært slik så lenge og har man hørt det så mange ganger at man rett og slett gir f....? Jeg bare forstår det ikke......

 

Anonymous poster hash: 96bc8...200

 

Jeg har ikke barn selv med adferdsproblemer men jeg jobber litt på skole og har noen slike tilfeller der.

 

Det der med tilsnakk..jeg tror at det kommer til et punkt hvor man ikke gidder.Barnet vil ikke høre etter på hva du sier uansett.Og da gidder man ikke ta kampen.De har nok allerede prøvd alt de kan.

Utrolig trist å se på.

 

Anonymous poster hash: d1a48...6e1

[Anonym bruker]

Min eldste var et slikt barn da han var liten, null impulskontroll +at de andre ungene elsket å fyre han opp gjorde at han kunne slå, dytte osv. Og hjertet mitt blødde. Det blødde for den nydelige ungen min som så gjerne ville være snill,

som ville bli godtatt og få leke, men som gang på gang mistet seg selv og som folk dyttet unna lenge før han hadde gjort noe fordi de forventet at noe ville skje.

 

Jeg snakket selvfølgelig til han når han havnet i trøbbel, men ikke alltid åpenlyst for andre. Han fikk nok kjeft denne vakre ungen som var så uheldig å bli født med disse problemene.

 

Han lærte å få bedre kontroll på impulsene sine etterhvert som han ble større, men en sjelden gang glapp det for han og jeg skal love dere at det ikke var nødvendig for meg å irettesette han. Han var selv sin strengeste dommer og var knust i lang tid etterpå og ba alltid om unnskyldning.

 

Tror ikke dere med "enkle"/vanlige barn aner hvor tungt det er å se hvor vanskelig ting er for disse barna, hvor vondt det er å se at de ikke klarer å være "snille" og hva det gjør med dem.

 

Anonymous poster hash: 029db...a42

 

Jeg har sånne enkle/vanlige barn, flinke på skolen er de, snille og greie. 

".....han fik nok kjeft denne vakre ungen....." 

 

Hør, hør! Det dreier seg ikke om hva andre mener er den riktige respons, det er du som kjenner ditt barn best, respekter og aksepter ditt barn. 

 

Kanskje resten av oss også skal akseptere og respektere andre sine barn litt mere. Kanskje det er destruktivt med alt det negative. 

 

Anonymous poster hash: 74705...4c3

[petite fleur]

Jeg har et "enkelt" og et "vanskelig" barn. Mitt "vanskelige" barn er på sitt verste frekk, han brøler, biter, slår og kaller alle i nærheten stygge ting. Han er sta og sur, nekter å gjøre som han blir bedt om og gjør idiotiske ting som å dytte broren ned trappa eller løpe ut i bilveien. (Han er 5 år). Når han er i godlune deler han med alle, han sier fine ting og skryter av andre, han er raus med klemmer og er en positiv og god gutt.

 

Om jeg bryr meg? JA! Jeg er utholdende og sta selv, jeg gir meg ikke, og jeg gir ham ikke opp. Gjør han noe dumt, får han reaksjoner av meg. Nei, jeg kjefter ikke alltid, fordi han låser seg av det. Jeg veileder, forklarer og setter grenser. Godtar han det ikke, bærer det rett hjem/ i time out. Noen ganger blir jeg flau og utilpass fordi gutten min oppfører seg ufint, og jeg skjønner at andre voksne synes han er en drittunge. Men jeg elsker ham til døde, og han er like mye verdt som alle andre. Jeg håper selvsagt at han skal vokse dette av seg, men inntil videre jobber vi som bare det for at atferden hans ikke skal utvikle seg til det verre.