Har dere samme følelser for alle barna deres?

[Anonym bruker]

Når jeg ble mamma ble jeg overveldet av hvor sterke følelser man kan ha for et annet menneske, så betingelsesløst og altoppslukende. Skikkelig stormforelsket følelse. Så ble jeg gravid igjen og trodde først at jeg ikke kunne bli like glad i et barn til. Men joda. Men saken er at nå når de er 1,5 og 3,5 så har jeg ikke samme følelser for dem. Jeg elsker begge like høyt og ville gjort alt for begge to men det er forskjell i type følelser. Er det vanlig?

 

For eldste føler jeg dyp kjærlighet, og stolthet over hvor stor og flink og god person han er. Synes han er superfin! For yngste er det mer smeltekjærlighet og forelsketfølelse. Kan stirre på ham i timesvis, slik jeg også gjorde med eldste. Og fortsatt kan, men er ikke helt på samme måten lenger. Er det fordi yngste er mindre og vekker mer beskyttelsesinnstinkt? Lille babyen syndrom? At for eldste har forelskelse. Liksom gått over til ren kjærlighet? Merker jeg er mer beskytte de for yngste, men er kanskje naturlig siden han er mindre og ikke klarer seg selv i like stor grad enda.

 

Ville det gjentatt seg om jeg fikk nr tre? Og vil forelskelsesfølelsen til yngste vedvare hvis i gen nr tre kommer og tar over minstemannplassen?

 

Noen med tanker rundt dette?

 

Anonymous poster hash: c676a...c33

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke hva det kommer av, men jeg har heller ikke samme følelsene for mine tre. Jeg elsker de høyt, og ville gjort alt for de. Opplever de noe vondt på skolen føler jeg deres smerte, og den ene er ikke viktigere enn den andre hva kommer til å hjelpe de. Men alikevel så er det noe eget med nr 2. Han er liksom min lille baby for alltid Eldste har jeg tro på at kommer til å klare seg fint her i livet. Jeg er stolt av hva hun presterer på skolen, og hvor god og rettferdig hun er. Midterste er en skjør fugl som virkelig trenger drahjelp for å komme seg opp og frem her i verden. Han er artig, han får meg til å le hver eneste dag! Minstemann er snart 2, og jeg ser på han med en slags forvirrelse av beundring og irritasjon. Han er så god, så artig, så vilter og så krevende. Han gir meg ikke mulighet til å rekke å føle på den store altoppslukende kjærligheten i hverdagen, men jeg tar meg i å smile litt skjevt når jeg egentlig er sliten og sur...

 

Så nei, jeg føler ikke det samme for de. Jeg setter ulike krav til de og, utifra hvordan de er. Men jeg ville dødd for de, alle sammen.

Anonymous poster hash: b8a6b...4ce

[Anonym bruker]

Det tok litt tid før jeg fikk morskjærlighet for eldste. Syns det var et stort sjokk da hn ble født. I tillegg var hn ikke en søt og blid baby, oftest grinete og gnien på smil. Jeg elsker og føler en varm dyp kjærlighet til eldste. Men ikke på den forelskede måten jeg elsker nummer to. Da hn kom var kjærligheten allerede på plass, før hn ble født. I det jeg fikk hn i armene mine eksploderte følelsene. Tenker at det er naturlig. Man går fra å være "lærling" og ta hver dag som læring med nummer en, til å være proff andre gang. De betyr like mye for meg.

 

Anonymous poster hash: 4daec...9ed

[Anonym bruker]

Jeg har fire barn og følelsene er ikke de samme nei. Jeg føler ikke mindre eller mer, det er bare forskjellig, fordi de har forskjellig personlighet antagelig.

 

Anonymous poster hash: 64d1c...935