Forholdet som aldri går seg til- angrer

[Anonym bruker]

Vi ble uplanlagt gravide tidlig, flyttet sammen før fødsel. Vårt første år sammen var greit. Siden har jeg angret.

 

Vi giftet oss da barnet var 7 mndr. Vi hadde tross alt et barn sammen.

Nå har vi vært sammen i 8 år, vært gift i 6 av dem. Og jeg angrer. Hver dag.

Jeg bryr meg om mannen , men jeg elsker ham ikke. Fikk et barn til da eldste var 3 år. Siden har alt bare dødd ut. Vi bare sameksisteter, to personer som tilfeldigvis fikk barn sammen. Jeg ordner ALT, han styrer med sitt. Vi deler ikke noe lenger. Eneste samtalene vi har er hva skal vi ha til middag, når har du tenkt å stå opp.

 

Når man har angret i 7 år, så er det vel i grunn en illusjon å tro det vil bli bra igjen? Føler vi bare kaster bort hverandres tid

Men så har vi barna. Så da bor vi her da.

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

Høres kjipt ut

hva angrer du på ?

På at du giftet deg med HAN ?

Hva søker du ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

[Anonym bruker]

Høres kjipt ut

hva angrer du på ?

På at du giftet deg med HAN ?

Hva søker du ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Han prioriterer seg selv og dataen.

Jeg savner en likesinnede, en som får meg til å le, eller som jeg kan krangle med. En som setter mål for seg selv, har ambisjoner. En som gjør at jeg får lyst til å være et bedre menneske. En som yter for familien. En som vil være sammen med barna, med meg.

Jeg savner engasjement, i barnas liv, i mitt liv, i eget liv. En som tar vare på seg selv, en som tar vare på familien, huset.

 

Jeg savner livsglede. Jeg savner å føle meg elsket, savner nærhet. En å dele glede og sorger med.

En som strekker seg for å gjøre meg lykkelig, slik jeg strekker meg for å gjøre ham lykkelig.

Nå har jeg en arbeidsledig dataspillende slubbert, han kjøper pizza når vi er ute av huset, dusjer knapt, ingen glede, ingen lykke. Han sover når vi kommer hjem, står opp når barna legger seg, rakker ned på og skjønner ikke barnas deltagelse på aktiviteter, på hva de lærer.

 

Angrer :/

 

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

Høres ut som dere begge er deprimert

snakket med han ??

parterapi? ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

[Anonym bruker]

Har det vært særlig bra da?

 

 

Anonymous poster hash: 794f2...3a7

[Gjest Antarctica]

 

Høres kjipt ut

hva angrer du på ?

På at du giftet deg med HAN ?

Hva søker du ?Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Han prioriterer seg selv og dataen.

Jeg savner en likesinnede, en som får meg til å le, eller som jeg kan krangle med. En som setter mål for seg selv, har ambisjoner. En som gjør at jeg får lyst til å være et bedre menneske. En som yter for familien. En som vil være sammen med barna, med meg.

Jeg savner engasjement, i barnas liv, i mitt liv, i eget liv. En som tar vare på seg selv, en som tar vare på familien, huset.

Jeg savner livsglede. Jeg savner å føle meg elsket, savner nærhet. En å dele glede og sorger med.

En som strekker seg for å gjøre meg lykkelig, slik jeg strekker meg for å gjøre ham lykkelig.

Nå har jeg en arbeidsledig dataspillende slubbert, han kjøper pizza når vi er ute av huset, dusjer knapt, ingen glede, ingen lykke. Han sover når vi kommer hjem, står opp når barna legger seg, rakker ned på og skjønner ikke barnas deltagelse på aktiviteter, på hva de lærer.

Angrer :/Anonymous poster hash: be60e...9d1

Kort fortalt, du savner et parforhold.

Mannen din er en blindpassasjer.

Du ville ha hatt det bedre uten ham, og det ville ungene også.

[Anonym bruker]

Har det vært særlig bra da?

 

 

Anonymous poster hash: 794f2...3a7

Kun det første året var greit. Datet, delte interesser, delte framtidsambisjoner. Begynte å bli forelsket. Ble gravide etter bare 9 mndr, på prevensjon. Sammen bestemte vi å beholde.

Etter bare 4-5 mndr i samme bolig følte jeg meg som en mor for ham.

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

Høres ut som dere begge er deprimert

snakket med han ??

parterapi? ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Prøvd familieteam, familievernkontor og psykolog. Han mener vi har det bra. Ikke slår vi hverandre, ikke snakker vi stygt til hvetandre. Hvorfor skulle man trenge noe mer, bortsett fra sex?

Jeg orker ikke sex med ham lenger. Har ikke før soverom på 3 år.

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som et forhold

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

[Gjest Antarctica]

 

Høres ut som dere begge er deprimert

snakket med han ??

parterapi? ?Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Prøvd familieteam, familievernkontor og psykolog. Han mener vi har det bra. Ikke slår vi hverandre, ikke snakker vi stygt til hvetandre. Hvorfor skulle man trenge noe mer, bortsett fra sex?

Jeg orker ikke sex med ham lenger. Har ikke før soverom på 3 år.Anonymous poster hash: be60e...9d1

Klart HAN har det bra. Sove frampå hver dag, få full forpleining uten å måtte være voksen.

Syns du barna dine skal lære at det er hva en mann driver med? Når dine sønner selv skal bli menn...? Eller dine døtre skal gifte seg med menn?

[Anonym bruker]

Hva med barna dine, å se foreldrene sin i er slikt forhold ? Hadde foretrukket om mine foreldre var skilt enn å leve i en ikke- eksisterende familie......noe å tenke på..

 

Anonymous poster hash: cde2e...456

[Anonym bruker]

Høres ikke ut som et forhold

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Det føles ikke som et heller.

 

Nå har vi levd slik så lenge, at jeg vet snart ikke hva som er normalt og hva jeg kan forvente av en partner.

Hver gang jeg blir fortvilet og sint, går det raskt over til aksept for å ikke bli ei surmaga megge. Sinnet og frustrasjonen spiser meg opp innvendig. klistrwr på meg supermammasmilet og står på, for ungenes del.

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

 

Høres kjipt ut

hva angrer du på ?

På at du giftet deg med HAN ?

Hva søker du ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

Han prioriterer seg selv og dataen.

Jeg savner en likesinnede, en som får meg til å le, eller som jeg kan krangle med. En som setter mål for seg selv, har ambisjoner. En som gjør at jeg får lyst til å være et bedre menneske. En som yter for familien. En som vil være sammen med barna, med meg.

Jeg savner engasjement, i barnas liv, i mitt liv, i eget liv. En som tar vare på seg selv, en som tar vare på familien, huset.

 

Jeg savner livsglede. Jeg savner å føle meg elsket, savner nærhet. En å dele glede og sorger med.

En som strekker seg for å gjøre meg lykkelig, slik jeg strekker meg for å gjøre ham lykkelig.

Nå har jeg en arbeidsledig dataspillende slubbert, han kjøper pizza når vi er ute av huset, dusjer knapt, ingen glede, ingen lykke. Han sover når vi kommer hjem, står opp når barna legger seg, rakker ned på og skjønner ikke barnas deltagelse på aktiviteter, på hva de lærer.

 

Angrer :/

 

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

Jeg kan relatere meg til det meste av det du skriver, bortsett fra arbeidsledighet. Jeg ser ikke på oss som et par, eller som kjærester. Tenker ofte på at jeg vil gå. Opplever mannen som en blindpassasjer som kun drar meg ned. Syns ikke han har hatt en positiv utvikling etter vi ble sammen. Føler vi trekker hverandre ned. Selv om jeg på en annen måte har lært mye om meg selv de siste årene. Både gjennom arbeidslivet, som mamma og som student. Var ung da jeg møtte mannen, så mener selv jeg har hatt en positiv utvikling siden den gang. Vi har to barn og vært sammen i seks år. Angrer på en måte ikke, for jeg har jo fått de to herligste barna. Jeg ser for meg et liv alene med barna, uten denne guttungen av en mann under samme tak. Min økonomi er ikke der per dags dato grunnet studier. Men kanskje en dag i fremtiden

 

 

 

Anonymous poster hash: abfde...b33

[Anonym bruker]

Trist å høre

du får true han med å gå fra han

våkner han da ?

 

Anonymous poster hash: 6c88b...2c4

[Anonym bruker]

Hva med barna dine, å se foreldrene sin i er slikt forhold ? Hadde foretrukket om mine foreldre var skilt enn å leve i en ikke- eksisterende familie......noe å tenke på..

 

Anonymous poster hash: cde2e...456

 

Gjør man det? Forlater man mannen når han ikke har gjort noe slemt eller voldelig?

Han spurte meg om jeg virkelig ville splitte familien? Om jeg ville såre og skade barna så mye?

Jeg vil jo ikke det. De vil jo ikke forstå hvorfor, så blir jeg den store ulven midt oppi dette, fordi jeg ønsket mer...

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Anonym bruker]

 

Hva med barna dine, å se foreldrene sin i er slikt forhold ? Hadde foretrukket om mine foreldre var skilt enn å leve i en ikke- eksisterende familie......noe å tenke på..

 

Anonymous poster hash: cde2e...456

 

Gjør man det? Forlater man mannen når han ikke har gjort noe slemt eller voldelig?

Han spurte meg om jeg virkelig ville splitte familien? Om jeg ville såre og skade barna så mye?

Jeg vil jo ikke det. De vil jo ikke forstå hvorfor, så blir jeg den store ulven midt oppi dette, fordi jeg ønsket mer...

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

 

Vil si meg enig i hva anonym sa;"Hadde foretrukket om mine foreldre var skilt enn å leve i en ikke- eksisterende familie." Jeg vokste opp med foreldre som sov på hvert sitt soverom, en far som sa at "hele dette ekteskapet er bare et skuespill". Ingen kommunikasjon mellom de to, ingen kjærlighet å se. Hadde faktisk foretrukket å sett dem hver for seg. Skilt. For en vet jo når andre ikke har det bra med sin partner. Unger plukker opp sånt. Er redd jeg selv har blitt smittet med samme effekt med min forloved.

 

Og HI, når din mann faktisk sa;"virkelig ville splitte familien? Om jeg ville såre og skade barna så mye?", tror han nesten kun sa det for å skrape frem dårlig samvittighet i deg, og han lyktes. Han ble nok redd idet det skjedde, og kom fram med det svaret. Og det sier mye i en seg selv..

 

Anonymous poster hash: eeed6...01a

[Gjest Antarctica]

 

Hva med barna dine, å se foreldrene sin i er slikt forhold ? Hadde foretrukket om mine foreldre var skilt enn å leve i en ikke- eksisterende familie......noe å tenke på..Anonymous poster hash: cde2e...456

Gjør man det? Forlater man mannen når han ikke har gjort noe slemt eller voldelig?

Han spurte meg om jeg virkelig ville splitte familien? Om jeg ville såre og skade barna så mye?

Jeg vil jo ikke det. De vil jo ikke forstå hvorfor, så blir jeg den store ulven midt oppi dette, fordi jeg ønsket mer...Anonymous poster hash: be60e...9d1

Han sårer og skader DEG. Ser du ikke det? Ser han ikke det?

[Anonym bruker]

Så barn blir ikke skadet slik dere har det nå?

Barna lærer av dere hvordan et forhold skal være.

Er fullstendig enig med anonym over..

Mine foreldre er som dere,jeg havnet i det samme.

Nå flyttet jeg ut så ikke mine barn får det på samme måten.

 

Tenk deg om hi.

 

Anonymous poster hash: 794f2...3a7

[Anonym bruker]

Jeg er i en lignende situasjon.
Men til forskjell fra deg, så har jeg lært meg til å syns at det er ok.
Men jeg kunne fort blitt som du.

Min historie kort fortalt.
Jeg var i et langt forhold, 7 år.
Det var ikke noe bra, men komme ikke bort.
Traff en mann, gikk, hadde det bra med han i noen mndr, angret, gikk tilbake.
Angret på det også, da jeg var sikker på at jeg hadde møtt drømmemannen (tenker på ham fortsatt idag, 10 år etter)..
Men jeg var ikke ferdig med mitt lange forhold... Det må avsluttes.
Vi var sammen i 5mndr, så var jeg virkelig lei, og da jeg traff en ny mann, svups, var jeg ute av forholdet og singel.
Har aldri sett min ex etter dette, 9.5 år siden.
Jeg ble fort sammen med han nye, føltes riktig, men kanskje jeg var redd for å være alene.
Jeg følte mer og mer på at det ikke var riktig, fikk vondt i magen og sleit med meg selv, uten å kunne identifisere det skikkelig, hva det kom av.
Men da disse følelsene og tvilene dukket opp, så fant jeg ut jeg var gravid.
Jeg ble glad.
Vi ble glad.
Og jeg trodde det skulle være sånn.
Jeg har en unge med en annen, og ønsket ikke å komme i en situasjon igjen hvor ungen måtte reise mellom meg og faren, så dette tvang meg til å bli, da tvilen om forholdet meldte seg.
Abort var uaktuelt på høyt nivå.

Etter at ungen ble født, sleit jeg i ca 1 rs tid, følte meg i fengsel, fanget, fikk ikke puste, lurte på hva i helvete jeg hadde gjort.
Så roet det seg, jeg fant ut at tross hvordan ting var så hadde jeg og ungene det veldig fint.
Jeg har aldri funnet kjærligheten igjen med mannen, men vi er årene om det, og trives godt i lag.
Vi har ikke sex, vi har ikke romantikk, vi deler seng, og har et forhold for utenforstående.
8 år har vi vært sammen nå, vi kommer nok ikke til å gifte oss, men vi har fått tre barn sammen, vi er jo sammen, og har det bra.
Og odsene for oss er nok like gode, om ikke bedre enn andre som har kjærlighetsforhold, for vi har prøvd det å ikke vær glad i hverandre, og fortsatt bli, vi har havnet i utroskap, og vørt ærlige om det, og snakket om det, og akseptert, pga slik sitausjonen er, men det er ikke noe vi driver med, men vi hadde nok begge en periode hvor vi bare måtte se, om det var noe der ute vi savnet.

Høres sikkert spinnvilt ut for dere, men slik er det.
Alle kan ikke være like, eller ha A4 liv.
Vi har det bra, og vil fortsette å ha det bra på vært vis.

 

Anonymous poster hash: 8c0d1...920

[Anonym bruker]

 

Jeg er i en lignende situasjon.

Men til forskjell fra deg, så har jeg lært meg til å syns at det er ok.

Men jeg kunne fort blitt som du.

 

Min historie kort fortalt.

Jeg var i et langt forhold, 7 år.

Det var ikke noe bra, men komme ikke bort.

Traff en mann, gikk, hadde det bra med han i noen mndr, angret, gikk tilbake.

Angret på det også, da jeg var sikker på at jeg hadde møtt drømmemannen (tenker på ham fortsatt idag, 10 år etter)..

Men jeg var ikke ferdig med mitt lange forhold... Det må avsluttes.

Vi var sammen i 5mndr, så var jeg virkelig lei, og da jeg traff en ny mann, svups, var jeg ute av forholdet og singel.

Har aldri sett min ex etter dette, 9.5 år siden.

Jeg ble fort sammen med han nye, føltes riktig, men kanskje jeg var redd for å være alene.

Jeg følte mer og mer på at det ikke var riktig, fikk vondt i magen og sleit med meg selv, uten å kunne identifisere det skikkelig, hva det kom av.

Men da disse følelsene og tvilene dukket opp, så fant jeg ut jeg var gravid.

Jeg ble glad.

Vi ble glad.

Og jeg trodde det skulle være sånn.

Jeg har en unge med en annen, og ønsket ikke å komme i en situasjon igjen hvor ungen måtte reise mellom meg og faren, så dette tvang meg til å bli, da tvilen om forholdet meldte seg.

Abort var uaktuelt på høyt nivå.

 

Etter at ungen ble født, sleit jeg i ca 1 rs tid, følte meg i fengsel, fanget, fikk ikke puste, lurte på hva i helvete jeg hadde gjort.

Så roet det seg, jeg fant ut at tross hvordan ting var så hadde jeg og ungene det veldig fint.

Jeg har aldri funnet kjærligheten igjen med mannen, men vi er årene om det, og trives godt i lag.

Vi har ikke sex, vi har ikke romantikk, vi deler seng, og har et forhold for utenforstående.

8 år har vi vært sammen nå, vi kommer nok ikke til å gifte oss, men vi har fått tre barn sammen, vi er jo sammen, og har det bra.

Og odsene for oss er nok like gode, om ikke bedre enn andre som har kjærlighetsforhold, for vi har prøvd det å ikke vær glad i hverandre, og fortsatt bli, vi har havnet i utroskap, og vørt ærlige om det, og snakket om det, og akseptert, pga slik sitausjonen er, men det er ikke noe vi driver med, men vi hadde nok begge en periode hvor vi bare måtte se, om det var noe der ute vi savnet.

Høres sikkert spinnvilt ut for dere, men slik er det.

Alle kan ikke være like, eller ha A4 liv.

Vi har det bra, og vil fortsette å ha det bra på vært vis.

 

 

Anonymous poster hash: 8c0d1...920

 

Og ja, vi har ikke noe sosialt liv sammen etter at ungene sover. Da er vi bare oss, ikke mor og far.

Han prioriterer data, jeg sitter mye på data, eller er med venner, ellers så studerer jeg en hel haug...

Så dagene fylles virkelig.

Savner ikke noen å dele noe annet med.

Men det kan være fordi jeg har sett på alternativene.

Hva alternativer har jeg som firebarnsmor, med turnusarbeid? Bo i en dyr by? 

Skal jeg prioritere å bo alene i en bitteliten leilighet, jobbe dagtid innen helse (om jeg får mulighet til det noen som helst plass?), skal ungene reise fram og tilbake mellom mor og far?

Slik det er nå, er vi det eneste stabile familien i hele vår familie, både hans og min, og det føles godt å kunne gi ungene det, og meg selv.

Vi har det flott økonomisk, alene hadde vi ikke greid oss.

Det hadde blitt et mareritt, jeg takler IKKE IKKE IKKE økonomisk stress, da blir jeg ustabil og deprimert og tar dårlige valg..Dette vet jeg, jeg har vært der. Aldri igjen, og IHVERTFALL ikke av eget valg..

 

Slik ser jeg valgene  våre-

 

Nei, jeg kan syns det er dritt, eller syns det er bra.

Jeg velger helt seriøst det siste.

 

Anonymous poster hash: 8c0d1...920

[Gjest Antarctica]

Du trives. Det er fint.

HI trives ikke. Det er ikke fint.

 

Ditt forhold ligner heller ikke hennes. Mannen din drar sin del av lasset. Man kan si hva man vil, men det har faktisk betydning. Livet endrer seg konstant, og forholdet er ikke alltid romantikk, man må tåle at pasjonen tørker litt - men forholdet trenger ikke bli urettferdig og udemokratisk i samme slengen.

[Anonym bruker]

takk til dere som har svart.

 

Det er godt å få flere syn på situasjonen.

 

Anonymous poster hash: be60e...9d1

[Gjest Antarctica]

Lykke til, HI, hva du enn gjør.

Om du lever videre i dette ekteskapet, så sørg i alle fall for å ha interesser, venner og påfyll fra verden utenfor. Gi deg selv det du ikke får av mannen.

[Anonym bruker]

Din lykke spiller også en rolle, Hi. 
Husk det, din lykke finnes, og den spiller en rolle. En skal ikke bare leve i skiten.

Anonymous poster hash: eeed6...01a