Har ofte dårlige samtaler med min mor

[Anonym bruker]

Jeg er utrolig glad i henne men det funker sjelden når vi snakker sammen. Innimellom går det bra, men oftest så snakker vi helt forbi hverandre og jeg føler at hun har en oppfatning av meg som vanskelig, kverulerende og slitsom (mulig hun har rett, men hun oppfatter meg nok sånn fordi jeg er full av egne meninger). 

 

Jeg har dritdårlig samvittighet hver gang en samtale har skjært seg og vi bor langt unna hverandre så det gjør nok saken verre.

 

Hun har slike fikse idéer om hvordan ting skal være og henger seg opp i altfor mange detaljer. Hun har et snevert syn på mye, og er sjelden villig til å se ting fra mitt ståsted. Hun har vært kritisk til meg så lenge jeg kan huske, uten å være slem; mer i retning av å fremheve andre og hvor flinke de er, mens jeg sjelden (men det skjer) får høre positive ting. Vi er veldig forskjellige; hun klarer aldri å ta en diskusjon, tåler dårlig kritikk, og er ikke flink til å snakke om ting. Hun lukker seg inni seg selv når ting går litt skeis og velger å ikke si fra når noe plager henne.

 

Tror hun alltid har følt at jeg har vært vanskelig, bare når jeg sier fra at jeg ikke er enig i noe så får jeg høre hvor vanskelig jeg er.

 

Jeg føler at dette plager meg og jeg skjønner at det ikke er mye jeg får gjort med det. Men jeg føler noen ganger at den store usikkerheten jeg har inni meg, kommer fra henne og hennes måte å være med meg på. 

 

Noen som har det sånn? Og hva gjør dere med det? Tenker noen ganger at jeg burde ta litt avstand fra henne og ikke la det plage meg, men er så redd for at jeg angrer på å ikke prøve mer å få et bra forhold til henne.

Anonymous poster hash: d9c02...bf3

[Anonym bruker]

Ja, har det sånn. Eller hadde. Jeg kuttet kontakten. Men det skal sies at det var rimelig ekstremt hos min mor, jeg ble til slutt rådet til å kutte kontakten med henne også.

 

Sorgen vil alltid ligge der, men jeg har det bedre uten henne. Det vil alltid ligge en tvil under om jeg kunne gjort mer, men jeg tror ærlig talt ikke det :/

 

Men virker ikke som om det er like ille hos deg og din mor, og da er det kanskje nok om du styrer kontakten litt mer. Avslutter når kritikk kommer, sier fra.

Anonymous poster hash: 76098...4e5

[Anonym bruker]

 

Ja, har det sånn. Eller hadde. Jeg kuttet kontakten. Men det skal sies at det var rimelig ekstremt hos min mor, jeg ble til slutt rådet til å kutte kontakten med henne også.

 

Sorgen vil alltid ligge der, men jeg har det bedre uten henne. Det vil alltid ligge en tvil under om jeg kunne gjort mer, men jeg tror ærlig talt ikke det :/

 

Men virker ikke som om det er like ille hos deg og din mor, og da er det kanskje nok om du styrer kontakten litt mer. Avslutter når kritikk kommer, sier fra.

 

Anonymous poster hash: 76098...4e5

 

HI

Nei, så ille er det ikke. Men det er akkurat som om jeg irriterer henne som person noen ganger, fordi jeg prøver å si min mening om ting. Hun har kanskje rett i at det kan være slitsomt, men ser ikke at det er minst like slitsomt med en som henne som aldri sier noe om noe.

 

Skal prøve å takle det anerledes og ikke la det gå inn på meg. Styre dette på en annen måte.

 

Anonymous poster hash: d9c02...bf3

[Gjest Antarctica]

Huff. Din mor har nok liten relasjonskompetanse. Da blir det du som må ta ansvaret for relasjonen og samtalene, og hvilken retning de tar. Men det må være tungt.

[Anonym bruker]

Huff. Din mor har nok liten relasjonskompetanse. Da blir det du som må ta ansvaret for relasjonen og samtalene, og hvilken retning de tar. Men det må være tungt.

HI

Ja, det kan du si. Hun har nok blitt sånn med årene, liten selvtillit og alltid litt underdanig - aldri seg selv først. Så kommer jeg med min personlighet (mer lik min fars) og sier fra når jeg ikke er enig. Tror hun aldri har visst hvordan takle meg, da hun ikke tør å ta diskusjoner. Akkurat som om hun ikke klarer å diskutere, fordi hun føler at hun taper uansett. 

 

Jeg har prøvd å være tålmodig og tar meg i det hver gang jeg merker at jeg trår til for kraftig mot henne, men det funker ikke alltid. 

 

Og så synes jeg det er så slitsom å skulle ta hensyn hele tiden til hvordan jeg skal si ting. Samtidig som jeg synes det faktisk er fryktelig sårende når min egen mor, blåser vekk mine meninger som om de skulle være uten verdi og bare til mas. Det er vel det som gjør mest vondt.

 

Anonymous poster hash: d9c02...bf3

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg sånn igjen, bare at mamma kan være slem. Som å si at jeg ser feit ut på bryllupsbildene mine. Hva har det godt for seg? Kutter henne når hun begynne å bli sur, endrer tema. Kan ikke kutte henne ut.

 

Anonymous poster hash: 5caa3...ca6

[Gjest Antarctica]

 

Huff. Din mor har nok liten relasjonskompetanse. Da blir det du som må ta ansvaret for relasjonen og samtalene, og hvilken retning de tar. Men det må være tungt.

HIJa, det kan du si. Hun har nok blitt sånn med årene, liten selvtillit og alltid litt underdanig - aldri seg selv først. Så kommer jeg med min personlighet (mer lik min fars) og sier fra når jeg ikke er enig. Tror hun aldri har visst hvordan takle meg, da hun ikke tør å ta diskusjoner. Akkurat som om hun ikke klarer å diskutere, fordi hun føler at hun taper uansett.  Jeg har prøvd å være tålmodig og tar meg i det hver gang jeg merker at jeg trår til for kraftig mot henne, men det funker ikke alltid.  Og så synes jeg det er så slitsom å skulle ta hensyn hele tiden til hvordan jeg skal si ting. Samtidig som jeg synes det faktisk er fryktelig sårende når min egen mor, blåser vekk mine meninger som om de skulle være uten verdi og bare til mas. Det er vel det som gjør mest vondt. Anonymous poster hash: d9c02...bf3

Da har du fortsatt "datter-rollen" likevel, når hun fortsatt klarer å få deg til å føle deg liten. Fins det et mantra eller noe du kan si til deg selv når hun gjør det? Så det blir mindre smertefullt for deg?

 

F eks å gjenta inni sitt eget hode "mamma er som hun er mot meg fordi hun har så få steder å hevde seg. Da får jeg heller unne henne den triumfen, smile av det og gå videre."

Antakeligvis er det ikke behagelig å unne henne den, men den dagen du klarer det, vil det hjelpe deg selv. Er jeg sikker på!