Disse sosiale kodene dere snakker om..

[Anonym bruker]

Kan dere gi meg noen eksempler på hva dere mener?

Ser så mange skriver at de ikke kan de sosiale kodene.

Begynner jo å lure på meg selv..

 

Anonymous poster hash: faf62...8fc

[Anonym bruker]

De fleste som ikke er autister skjønner de sosiale kodene. Men om man gidder er en annen sak....

 

Anonymous poster hash: 9a8b5...260

[Den perfekte mor, påan igjen]

Det går vel endel på å lese kroppsspråk. Klare å forstå hvordan man skal oppføre seg i lek (vente på tur, følge reglene osv).

 

 

Som voksne går det litt på normer og regler. Du vet hvordan du skal oppføre deg på besøk hos folk f.eks. Takke for maten, sitte pent i sofaen, svare høflig, klare å vurdere når en hvit løgn er på sin plass.

 

Mange kan tolke barn som sliter med de sosiale kodene som uoppdragne og frekke.

[Anonym bruker]

Har aldri hatt problemer med å få venner, aldri blitt mobbet og synes selv jeg klarer meg utmerket i sosiale setninger.

Men jeg kan ikke nevne en eneste sosial kode. Derfor jeg begynner å lure..

Hi

 

Anonymous poster hash: faf62...8fc

[Anonym bruker]

Regner ute her..

 

Anonymous poster hash: adce1...541

[Gjest ronja røverdatter]

Det kommer ikke an på om du kan nevne de sosiale kodene, HI, men på om du kan bruke dem.  Om du ikke kan bruke dem, hadde du garantert ikke hatt mange venner om ikke de vennene stilte i samme klasse som deg.  Da ville du blitt en plagsom, slitsomt person som folk flest hadde prøvd å unngått når de kunne.  

 

Sosiale koder, eller sosial kompetanse, er ikke noe annet enn å klare å forhold seg til mennesker og samfunnet rundt seg på en sånn måte at man blir en ok person å være sammen med.  

[Anonym bruker]

De fleste som ikke er autister skjønner de sosiale kodene. Men om man gidder er en annen sak....

 

Anonymous poster hash: 9a8b5...260

????

 

Anonymous poster hash: 23be6...f14

[Gjest ronja røverdatter]

De fleste som ikke er autister skjønner de sosiale kodene. Men om man gidder er en annen sak....

 

Anonymous poster hash: 9a8b5...260

 

Det stemmer ikke.  Sosiale koder må læres, det er ikke medfødt.  Og har man ikke gode læremestere rundt seg, kan man godt være helt "normal" og likevel mangle sosiale koder.  

[Anonym bruker]

De fleste som ikke er autister skjønner de sosiale kodene. Men om man gidder er en annen sak....

 

Anonymous poster hash: 9a8b5...260

 

Jøss. Dette var vel dagens mest kunnskapsløse overforenkling .

Synes overhodet ikke at HI's spørsmål er så dumt.

 

I utgangspunktet er dette noe de aller fleste har medfødte forutsetninger for å lære, og noe som læres både gjennom sosialisering og observasjon. Men oppfatningen omkring hva som er ok sosial atferd kan variere og årsaker til "avvik" er komplekst. Det finnes ingen ren "fasit", og sosiale koder i ulike grupper kan være svært ulike. For mange barn som f,eks. flytter mye, så blir det ofte en balansegang mellom å være tilpasningsdyktig sosialt og å beholde sin integritet/ sin egenart. For mye av det første kan være selvutslettende, for mye av det siste vil være medvirkende til dårlig sosial tilpasning i det aktuelle miljøet.

 

Søker du på sosial læring, så finner du mye om dette HI.

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

[Anonym bruker]

 

De fleste som ikke er autister skjønner de sosiale kodene. Men om man gidder er en annen sak....

 

Anonymous poster hash: 9a8b5...260

 

Jøss. Dette var vel dagens mest kunnskapsløse overforenkling .

Synes overhodet ikke at HI's spørsmål er så dumt.

 

I utgangspunktet er dette noe de aller fleste har medfødte forutsetninger for å lære, og noe som læres både gjennom sosialisering og observasjon. Men oppfatningen omkring hva som er ok sosial atferd kan variere og årsaker til "avvik" er komplekst. Det finnes ingen ren "fasit", og sosiale koder i ulike grupper kan være svært ulike. For mange barn som f,eks. flytter mye, så blir det ofte en balansegang mellom å være tilpasningsdyktig sosialt og å beholde sin integritet/ sin egenart. For mye av det første kan være selvutslettende, for mye av det siste vil være medvirkende til dårlig sosial tilpasning i det aktuelle miljøet.

 

Søker du på sosial læring, så finner du mye om dette HI.

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

 

 

De med en mer rebelsk/ kreativ personlighet vil f.eks. svært ofte vite akkurat hva som forventes av dem i en setting/ de forstår de de sosiale kodene. Men de bryr seg ikke nødvendigvis om å følge dem.

 

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

[Anonym bruker]

Når man omtaler barn, så sier man gjerne at de ikke helt har skjønt de sosiale kodene.

Når man omtaler voksne, så hender det oftere at man omtaler det som sosial intelligens.

 

Det handler i stor grad om hvordan man prater og samhandler med andre.

For barn vil det gjerne være hvordan de fungerer i lek, vente på tur, la andre slippe til, vise empati osv.

 

Et eksempel på noe jeg mener er betydelig mangel på sosial intelligens.

Vi var i pepperkakebyen i Bergen (sammen med det som føltes som alle andre innbyggere i Bergen!) og gikk i kø innover blandt pepperkakeslott og hus. For oss var barna i fokus og vi peker og snakker med barna, som man skulle tro er de mest entusiastiske på en sånn plass. Før vi mer eller mindre blir dyttet til side av to voksne damer i 50årene som peker og gestikulerer med armene og skal ta bilder og styrer på, bare brøyter seg inn foran ungene som står og betrakter pepperkakekunstverkene.

Disse damene...vel..de KAN jo ha en eller annen diagnose, men ut fra min vurdering der og da, så manglet de enten oppdragelse eller sosial kompetanse!

Anonymous poster hash: 3e26f...fa4

[Gjest Antarctica]

Har aldri hatt problemer med å få venner, aldri blitt mobbet og synes selv jeg klarer meg utmerket i sosiale setninger.

Men jeg kan ikke nevne en eneste sosial kode. Derfor jeg begynner å lure..

HiAnonymous poster hash: faf62...8fc

Har et eksempel som er henta fra den prosessen vi alle gjennomgikk da vi lærte kodene.

Sønnen min hadde ingen trampoline, men elska å leke på trampoline. Han var ca 8-9 år. Nabobarna lekte på trampolina si, de hadde en ball eller to med seg, og lekte en lek som innebar noe med å sprette ballen etter hverandre, eller kaste den.

Sønnen min fortalte meg en gang: "For å få bli med må man først sykle rundt og bare se på dem. Så står man utenfor og løper etter ballen hver gang den fyker over nettet. Når man leverer den tilbake blir de glade. Så etter en stund får man prøve å kaste den og treffe dem som er inne i trampolina. Og til slutt kan man bli med og hoppe!"

 

Hvis unger hopper over det stadiet, der de gradvis fanger opp de andres regler for leken, og skjønner at de ikke bare kan bryte seg på og delta, men at det trengs en tilnærming av ett eller annet slag (ikke nødvendigvis verbal, den kan også være som her), da står de i fare for å bli utestengt.

 

Folk som mangler sosiale koder, f eks de med diagnoser av ulik art, fanger heller ikke alltid opp hva som er passende. Hvor nær kan man sitte til en person i sofaen? Hvor lenge holder man blikkontakt (for mye og for lite er galt begge deler!), hva slags spørsmål er det OK å stille (f eks ikke spør "si meg, får du orgasme selv om du er i overgangsalderen? unntagen til meget nære venninner...), når bør man bryte opp etter et besøk, hva er det OK å si når en venn har kjøpt ny sofa eller klippet håret og er stolt og glad... alt det der er eksempler på sosiale koder. Noen er stedsspesifikke eller hører til en kultur. Er det OK å banne eller ikke? Er det OK å ta mye fokus, eller bør man slippe andre til? Er det OK å flørte i denne situasjonen? Og så videre uendelig...

[Anonym bruker]

 

Når man omtaler barn, så sier man gjerne at de ikke helt har skjønt de sosiale kodene.

Når man omtaler voksne, så hender det oftere at man omtaler det som sosial intelligens.

 

Det handler i stor grad om hvordan man prater og samhandler med andre.

For barn vil det gjerne være hvordan de fungerer i lek, vente på tur, la andre slippe til, vise empati osv.

 

Et eksempel på noe jeg mener er betydelig mangel på sosial intelligens.

Vi var i pepperkakebyen i Bergen (sammen med det som føltes som alle andre innbyggere i Bergen!) og gikk i kø innover blandt pepperkakeslott og hus. For oss var barna i fokus og vi peker og snakker med barna, som man skulle tro er de mest entusiastiske på en sånn plass. Før vi mer eller mindre blir dyttet til side av to voksne damer i 50årene som peker og gestikulerer med armene og skal ta bilder og styrer på, bare brøyter seg inn foran ungene som står og betrakter pepperkakekunstverkene.

Disse damene...vel..de KAN jo ha en eller annen diagnose, men ut fra min vurdering der og da, så manglet de enten oppdragelse eller sosial kompetanse!

 

Anonymous poster hash: 3e26f...fa4

 

 

Og DE frøken, kan umulig ha hentet flybagasje ved et bagasjebånd noensinne .

Du må klare å skille tydelig mellom klassisk uhøflighet og å føle seg "berettiget", og manglende sosial kompetanse.

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

[Anonym bruker]

 

Har aldri hatt problemer med å få venner, aldri blitt mobbet og synes selv jeg klarer meg utmerket i sosiale setninger.

Men jeg kan ikke nevne en eneste sosial kode. Derfor jeg begynner å lure..

HiAnonymous poster hash: faf62...8fc

Har et eksempel som er henta fra den prosessen vi alle gjennomgikk da vi lærte kodene.

Sønnen min hadde ingen trampoline, men elska å leke på trampoline. Han var ca 8-9 år. Nabobarna lekte på trampolina si, de hadde en ball eller to med seg, og lekte en lek som innebar noe med å sprette ballen etter hverandre, eller kaste den.

Sønnen min fortalte meg en gang: "For å få bli med må man først sykle rundt og bare se på dem. Så står man utenfor og løper etter ballen hver gang den fyker over nettet. Når man leverer den tilbake blir de glade. Så etter en stund får man prøve å kaste den og treffe dem som er inne i trampolina. Og til slutt kan man bli med og hoppe!"

 

Hvis unger hopper over det stadiet, der de gradvis fanger opp de andres regler for leken, og skjønner at de ikke bare kan bryte seg på og delta, men at det trengs en tilnærming av ett eller annet slag (ikke nødvendigvis verbal, den kan også være som her), da står de i fare for å bli utestengt.

 

Folk som mangler sosiale koder, f eks de med diagnoser av ulik art, fanger heller ikke alltid opp hva som er passende. Hvor nær kan man sitte til en person i sofaen? Hvor lenge holder man blikkontakt (for mye og for lite er galt begge deler!), hva slags spørsmål er det OK å stille (f eks ikke spør "si meg, får du orgasme selv om du er i overgangsalderen? unntagen til meget nære venninner...), når bør man bryte opp etter et besøk, hva er det OK å si når en venn har kjøpt ny sofa eller klippet håret og er stolt og glad... alt det der er eksempler på sosiale koder. Noen er stedsspesifikke eller hører til en kultur. Er det OK å banne eller ikke? Er det OK å ta mye fokus, eller bør man slippe andre til? Er det OK å flørte i denne situasjonen? Og så videre uendelig...

 

 

Nettopp Pashla.

 

Og så må bør man også huske på at stress, nervøsitet, sinne, en følelse av å være berettiget, rebelskhet, hjertesorg eller desperasjon i blant kan gi rare utslag, uten at det dermed er et tegn på underliggende manglende forståelse for hva som passer seg .

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

[Gjest Antarctica]

 

 

Har aldri hatt problemer med å få venner, aldri blitt mobbet og synes selv jeg klarer meg utmerket i sosiale setninger.Men jeg kan ikke nevne en eneste sosial kode. Derfor jeg begynner å lure..HiAnonymous poster hash: faf62...8fc

Har et eksempel som er henta fra den prosessen vi alle gjennomgikk da vi lærte kodene.Sønnen min hadde ingen trampoline, men elska å leke på trampoline. Han var ca 8-9 år. Nabobarna lekte på trampolina si, de hadde en ball eller to med seg, og lekte en lek som innebar noe med å sprette ballen etter hverandre, eller kaste den.Sønnen min fortalte meg en gang: "For å få bli med må man først sykle rundt og bare se på dem. Så står man utenfor og løper etter ballen hver gang den fyker over nettet. Når man leverer den tilbake blir de glade. Så etter en stund får man prøve å kaste den og treffe dem som er inne i trampolina. Og til slutt kan man bli med og hoppe!"Hvis unger hopper over det stadiet, der de gradvis fanger opp de andres regler for leken, og skjønner at de ikke bare kan bryte seg på og delta, men at det trengs en tilnærming av ett eller annet slag (ikke nødvendigvis verbal, den kan også være som her), da står de i fare for å bli utestengt.Folk som mangler sosiale koder, f eks de med diagnoser av ulik art, fanger heller ikke alltid opp hva som er passende. Hvor nær kan man sitte til en person i sofaen? Hvor lenge holder man blikkontakt (for mye og for lite er galt begge deler!), hva slags spørsmål er det OK å stille (f eks ikke spør "si meg, får du orgasme selv om du er i overgangsalderen? unntagen til meget nære venninner...), når bør man bryte opp etter et besøk, hva er det OK å si når en venn har kjøpt ny sofa eller klippet håret og er stolt og glad... alt det der er eksempler på sosiale koder. Noen er stedsspesifikke eller hører til en kultur. Er det OK å banne eller ikke? Er det OK å ta mye fokus, eller bør man slippe andre til? Er det OK å flørte i denne situasjonen? Og så videre uendelig...

 Nettopp Pashla. Og så må bør man også huske på at stress, nervøsitet, sinne, en følelse av å være berettiget, rebelskhet, hjertesorg eller desperasjon i blant kan gi rare utslag, uten at det dermed er et tegn på underliggende manglende forståelse for hva som passer seg . Anonymous poster hash: b1908...7fa

Så klart. Det er vel tusen grunner til at folk er annerledes enn deg og meg, eller er "rare" i noen sammenhenger, men "normale" i andre. Og mye av kroppsspråket er kulturbetinget. Spacing, for eksempel, hvor nær man går andres intimsone, er ikke universelt. Så om man kommer til et land der sonen er større, kan man bli oppfatta som flørtete eller pågående uten å ville det!

[Anonym bruker]

 

 

 

Har aldri hatt problemer med å få venner, aldri blitt mobbet og synes selv jeg klarer meg utmerket i sosiale setninger.Men jeg kan ikke nevne en eneste sosial kode. Derfor jeg begynner å lure..HiAnonymous poster hash: faf62...8fc

Har et eksempel som er henta fra den prosessen vi alle gjennomgikk da vi lærte kodene.Sønnen min hadde ingen trampoline, men elska å leke på trampoline. Han var ca 8-9 år. Nabobarna lekte på trampolina si, de hadde en ball eller to med seg, og lekte en lek som innebar noe med å sprette ballen etter hverandre, eller kaste den.Sønnen min fortalte meg en gang: "For å få bli med må man først sykle rundt og bare se på dem. Så står man utenfor og løper etter ballen hver gang den fyker over nettet. Når man leverer den tilbake blir de glade. Så etter en stund får man prøve å kaste den og treffe dem som er inne i trampolina. Og til slutt kan man bli med og hoppe!"Hvis unger hopper over det stadiet, der de gradvis fanger opp de andres regler for leken, og skjønner at de ikke bare kan bryte seg på og delta, men at det trengs en tilnærming av ett eller annet slag (ikke nødvendigvis verbal, den kan også være som her), da står de i fare for å bli utestengt.Folk som mangler sosiale koder, f eks de med diagnoser av ulik art, fanger heller ikke alltid opp hva som er passende. Hvor nær kan man sitte til en person i sofaen? Hvor lenge holder man blikkontakt (for mye og for lite er galt begge deler!), hva slags spørsmål er det OK å stille (f eks ikke spør "si meg, får du orgasme selv om du er i overgangsalderen? unntagen til meget nære venninner...), når bør man bryte opp etter et besøk, hva er det OK å si når en venn har kjøpt ny sofa eller klippet håret og er stolt og glad... alt det der er eksempler på sosiale koder. Noen er stedsspesifikke eller hører til en kultur. Er det OK å banne eller ikke? Er det OK å ta mye fokus, eller bør man slippe andre til? Er det OK å flørte i denne situasjonen? Og så videre uendelig...

 Nettopp Pashla. Og så må bør man også huske på at stress, nervøsitet, sinne, en følelse av å være berettiget, rebelskhet, hjertesorg eller desperasjon i blant kan gi rare utslag, uten at det dermed er et tegn på underliggende manglende forståelse for hva som passer seg . Anonymous poster hash: b1908...7fa

Så klart. Det er vel tusen grunner til at folk er annerledes enn deg og meg, eller er "rare" i noen sammenhenger, men "normale" i andre. Og mye av kroppsspråket er kulturbetinget. Spacing, for eksempel, hvor nær man går andres intimsone, er ikke universelt. Så om man kommer til et land der sonen er større, kan man bli oppfatta som flørtete eller pågående uten å ville det!

 

 

Exactly my point på mikrokulturnivå, lengre opp .

 

Anonymous poster hash: b1908...7fa

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med mange autister. De barna jeg har jobbet med har alle problemer med sosiale koder(i tillegg til annet).

De virker veldig egoistiske for å si det rett frem.(sier det ikke på en negativt måte men for at HI skal prøve å se for seg en oppførsel) 

 

De ser ikke(feks det trampolineeksempelet) dette mønsteret dette normale barnet så. De tramper rett inn, forventer å bli innvidd som likemann i leken med en gang og får ofte nei, for det passer ikke mønsteret til de andre barna.

Da forstår ikke autisten hvorfor, for han ville bare være med å leke i leken han så der og da.

Da kan det fort blir kasting av leker, slåing, sparking, hyling osv. 

Så de tenker mer på sine egne behov, bryr seg ikke så mye om andres følelser eller tanker. Og dette gjør også at de ikke har flust av venner. 

 

 

Anonymous poster hash: 5eec6...99d

[Gjest Antarctica]

Jeg har jobbet med mange autister. De barna jeg har jobbet med har alle problemer med sosiale koder(i tillegg til annet).De virker veldig egoistiske for å si det rett frem.(sier det ikke på en negativt måte men for at HI skal prøve å se for seg en oppførsel)  De ser ikke(feks det trampolineeksempelet) dette mønsteret dette normale barnet så. De tramper rett inn, forventer å bli innvidd som likemann i leken med en gang og får ofte nei, for det passer ikke mønsteret til de andre barna.Da forstår ikke autisten hvorfor, for han ville bare være med å leke i leken han så der og da.Da kan det fort blir kasting av leker, slåing, sparking, hyling osv. Så de tenker mer på sine egne behov, bryr seg ikke så mye om andres følelser eller tanker. Og dette gjør også at de ikke har flust av venner.    Anonymous poster hash: 5eec6...99d

Utrolig viktig det du sier- og utrolig viktig da at man øver ungene på hvordan de kan få delta via noen enkle trinn, spørre om lov o.l.