Hva feiler det meg? :(

[Anonym bruker]

Jeg er i begynnelsen av 20-årene, og for mange er sex en naturlig del av hverdagen. For meg har det aldri vært det, men det er fordi jeg ikke klarer. 
Iløpet av hele mitt liv har jeg hatt sex ca. 5 ganger, og alle gangene i fylla. Har prøvd i edru tilstand, men jeg begynner bare å gråte, føler meg uvel og skulle ønske jeg ikke eksisterte- selv om jeg kan være kjempeforelsket i fyren. Jeg sliter med å være intim, klarer ikke å ta imot så mye fysisk berøring.

 

Men så er jeg begynt å lure på en del i det siste. Kan det kun være på grunn av mi lave selvtillit, eller kan det ha noe med barndommen å gjøre som jeg ikke husker?
For å si det slik, så tror jeg faren min er en liten smule pedofil. Jeg vet ikke, men han har alltid vært over middels opptatt av sex, og sagt ubehagelige ting til både meg og de andre søstrene mine. 

 

Hele livet har jeg hatet huset til faren min, og enda den dag i dag blir jeg nesten dårlig av å være der. Husker en gang da jeg var lita og skulle til han, så gråt jeg så uendelig mye og var helt utrøstelig for at jeg skulle dra til han. Endte med at jeg slapp å dra, og fikk være hjemme med mamma istede. Men jeg kan ikke huske at noe ekstra har skjedd. 

 

Men jeg tenker rett og slett på at intimkontakt og sex er noe jeg overhode ikke klarer, noe som også fører til at jeg er redd for å bli godt kjent med menn. For jeg VET at nært forhold vil føre til samleie. Så jeg er kjemperedd for å havne i en situasjon, for det er så flaut. 

Det skal jo ikke være det, men jeg sliter så

Hva kan jeg gjøre?

Anonymous poster hash: de962...30e

[HeltLykkelig ♥♥]

Jeg er ingen ekspert.. Men vil først og fremst råde def til å kontakte en psykolog. En psykolog kan i der minste hjelpe deg og sortere litt tanker og følelser.. Det virker som du trenger det. Og så er det en å lufte tanker til, uten å føle at man blir dømt nedenom og hjem.. Har selv kontaktet psykolog etter mange år med tanker og bekymring og kan anbefale det på det varmeste.

 

Ang det du spør om.. Om du kan ha glemt noe som har skjedd. Det KAN du ha gjort og det er fullt mulig, men ikke nødvendigvis slik det er.

Nå pleier jeg ikke legge ut om dette her inne, men det gjør meg ingenting heller.. Men kan fortelle at jeg opplevde overgrep som ung jente. Det gikk flere år før jeg i det hele tatt turte tenke AT det hadde skjedd. Når jeg i det hele tatt lot meg selv tenke på det, merket jeg at det var mange hull i minnet, som rett og slett ikke var der. Det har jeg lært at kan være en slags forvarsmekanisme, for å slippe å tenke på de mest opprivende tingene. Den dag i dag husker jeg fremdeles ikke alt, så ja, det er mulig.

 

MEN jeg tenker også at det i seg selv, at faren din var så "ekkel" og sexfiksert, kan være vanskelig nok for ei lita jente å takle. Et barnesinn kan traumatiseres av mindre enn som så. Så det kan være at du rett og slett har tatt med deg disse følelsene og denne "stemningen" du følte inn i voksenlivet. Det kan være at dette skremte deg slik som barn og at du hadde så ubehagelige følelser ang dette med sex og lignende ting, at det rett og slett har gjort deg redd for å få disse ekle følelsene igjen.. At du ubevisst forsvarer deg selv på en måte.

 

Dette er bare mine tanker.. Beklager om det virker som vrøvl. Men vil bare du skal vite at det ikke feiler deg noe. Dette har nok en "logisk" forklaring. Men du trenger nok hjelp til å komme ut av dette følelsesmønsteret.

 

Gir deg en klem og ønsker deg alt det beste! Dette greier du!

[Anonym bruker]

Prøv å oppsøke en psykolog. Bestill deg en time til legen din slik at du kan få en henvisning til en psykolog.

 

Min mor har ingen minner fra det, men hun ble misbrukt som barn. Hun har slitt med mye, deriblant nærhet og sex. Hun gikk til psykolog for en del andre ting. Da visste hun ikke at hun var blitt misbrukt. Men det begynte å komme opp en del "kroppslige minner", dvs. hun husker ikke noe av overgrepene, men det var akkurat som om kroppen hennes husket og hun fikk reaksjoner. Hun tok dette opp med sin mor, som da bekreftet at det stemte, hun var blitt misbrukt som barn. Moren hadde aldri snakket om det, hun hadde håpet at datteren hadde glemt det.

 

Så jeg tenker du skal ta deg selv og dine egne følelser så mye på alvor at du går til en psykolog og får jobbet med ting. Om din far har gjort noe med deg eller ikke, det vet vi jo ikke. Men jeg tror du skal stole på den følelsen du har, noe var galt i forholdet mellom deg og din far - uansett hva som har skjedd og ikke. Det at du fremdeles har en så sterk aversjon mot din fars hus (og din far) er jo et tydelig tegn på at noe er galt.

 

Dessverre så er det en del som opplever det du opplever. Men hvis du bearbeider følelsene dine, så kan du komme over det og i fremtiden greie å være nær riktig mann og ha sex med ham. Og riktig mann vil gi deg tid til å bli trygg på ham og ta det seksuelle i det tempoet som du greier. Det er mulig! Du kan finne glede sammen med en mann i fremtiden, men jeg tror du trenger hjelp for å komme dit. Så vær ærlig med legen din og den psykologen du kommer til.

 

Min mor har aldri fått tilbake minner om det hun har vært utsatt for, selv om hun har bearbeidet det hos psykolog.

 

Du kan også snakke med legen din om å samtidig få en henvisning til en psykomotorisk fysioterapeut. Det er en fysioterapeut med spesialisering, de har en veldig fin og skånsom måte å jobbe på for å få deg til å slippe spenninger, frykt og følelser som har satt seg i kroppen. Jeg tror kombinasjonen med en psykolog og en psykomotorisk fysioterapeut kan være veldig god for deg

Ikke bli skremt med tanken på en slik behandling, for de psykomotoriske fysioterapeutene er veldig flinke til å ikke gå frem fortere enn det du og kroppen din takler. Mange kan til og med beholde klærne under behandlingen hvis de trenger det.

 

Gi deg selv en sjanse til å komme over dette - få riktig hjelp, så tror jeg livet ditt kommer til å bli mye bedre når det kommer til nærhet og en fremtidig mann.

 

Klem

Anonymous poster hash: b75c3...289

[Anonym bruker]

Dette innlegget kunne like godt vært skrevet av meg hi, bortsett fra at jeg er eldre enn deg og vet at jeg er blitt misbrukt. Jeg kan heller ikke ha sex, klarer det ikke og trekker meg derfor unna alt som kan føre til det. Er generelt dårlig på fysisk kontakt. Jeg kjenner hjertet mitt banker fortere bare jeg skriver om det her. Jeg lurer og på om det er ting jeg ikke husker, som er verre enn det jeg vet om.

Det kan høres ut som om du har opplevd noe som ikke er greit. Jeg har nok ingen råd, siden jeg ikke klarer å ta tak i egen situasjon engang. Så jeg vil bare gi deg en klem

Anonymous poster hash: 0a0b6...13c

[Anonym bruker]

Du bør uten tvil få time til psykolog i alle fall. Uansett hva bakgrunnen er, så bør du få hjelp til å takle følelsene dine rundt sex og nærhet. 

 

Jeg har også alltid hatt et annerledes forhold til sex og nærhet, frem til de seneste årene. Etter jeg hadde fått barn nr to kom plutselig en masse minner og bilder tilbake til meg. De dukket opp helt plutselig og det var ubehagelige minner om overgrep og ting som skjedde rundt det. Jeg hadde altså fortrengt det helt til jeg var 23 år gammel og satt med baby nr to. Da minnene dukket opp, så visste jeg at jeg egentlig hadde visst det hele tiden. Det er kjempevanskelig å forklare. Men da husket jeg plutselig at jeg blant annet vurderte å fortelle om det til en venninne i ungdomstida. Sammen med å fortrenge det vanskelige som hadde skjedd, så har jeg fortrengt absolutt hele barndommen. Jeg husker ingenting!! Det er tragisk og kjempeleit.... 

 

I mitt tilfelle husker jeg to konkrete personer som var med på handlingene da jeg var liten. Men jeg har også to personer til, inkl min farfar, som jeg bare har vage forestillinger om. Litt som du skriver. Jeg husker ikke noe konkret som skal ha skjedd, men jeg sitter med en litt ubehagelig følelse rundt farfaren min. Føler at han var involvert på en eller annen måte.. Om ikke direkte mot meg, så kanskje mot kusina mi som er endel år eldre, og som er den andre personen jeg har tanker om at er involvert. Det er veldig spesielt og vanskelig å ikke huske hva som har skjedd. Jeg skulle så gjerne ha visst, helt sikkert, akkurat hva som skjedde. Akkurat hvor gammel jeg var, akkurat hvor lenge det varte. Jeg vet at jeg var rundt 8-10 år gammel, så selvom jeg var såpass stor, har jeg altså klart å glemme det totalt i veldig mange år...

 

Vær så snill å kontakt fastlegen din og be om henvisning til psykolog. Lykke til!

Anonymous poster hash: afed4...dd9

[Anonym bruker]

Kjære dere, tusen tusen takk for ærlige svar- og for at dere har delt dette med meg!

Trodde jeg var ganske så alene om å slite med akkurat dette, og det føles ubehagelig og skummelt å skal ta dette opp med psykolog. Er nesten så jeg ønsker å la det gå sin gang, og heller leve alene. Men er kun jeg selv som må ta tak i dette for å få det bedre. 

Skal prøve å mote meg opp å ringe legen en dag, men jeg er jo ikke sikker på om det kan være overgrep eller bare ekstremt dårlig selvtillit. Men kroppen reagerer på en helt annen måte enn hodet, som ikke henger sammen. Det er veldig vanskelig å forklare. 
Får heller ta det opp med noen som kan hjelpe meg å sette sammen noen trådet da.

Stor klem fra Hi, svarene deres varmer!

Anonymous poster hash: de962...30e

[Anonym bruker]

Jeg har ekstremt dårlig selvtillit, og har sex. Ikke alltid gøy, vel får orgasmer og slikt, men ikke gøy å kle av meg. Hater kroppen.

Men har mann og barn da, så jeg har klart å ha et sexliv likevel(han har krevd det men ikke åpenlyst).

Så jeg tror nok ikke lav selvtillit er den eneste grunnen for at du ikke takler sex. Enig i at du trenger å prate med noen.

Selv har jeg pratet med en psykiater, og gikk ut fra timen med hevet hode. Jeg følte meg mye mer verd som menneske Kanskje jeg traff den perfekte behandler? Kanskje alle er så fantastiske?

Bare det at du innser at du sliter med noe er kjempebra. Nå har du mulighet å ta tak i det  

Anonymous poster hash: 710f6...868