Jeg tror noe plager stedatteren min.

[Anonym bruker]

Jeg har kjent henne i ca to års tid og hun er 13 år gammel. Hun er en veldig stille og rolig jente. En sjenert jente. Jeg merket raskt at hun er veldig vàr på kritikk, og tror mye er kritikk selvom det ikke er ment sånn. Hun er veldig redd for å si eller gjøre noe dumt og har liksom lite kroppsbevegelser eller hva jeg skal si. Stiv i bevegelsene kanskje bedre. Hun prater lavt og mumlende, selv til pappaen sin. Hun har to yngre søstre som er tvert imot henne. De krever og får all den oppmerksomheten de ønsker og trenger, og enda litt til. De går på småskolen begge to. 

 

Barna er annenhver uke sammen med oss, men pga mine arbeidstider hender det noen uker at jeg føler at jeg knapt får sett dem når de er hos oss. Nå er det en stund til jeg får sett jenta igjen. En sen kveld jeg skulle legge meg lå hun fortsatt våken og jeg gikk inn til henne. Jeg bestemte meg for å være helt ærlig og sa at det iblant er vanskelig å forstå om hun har det bra eller ikke, og at jeg håper hun føler at hun har noen å prate med hvis det er noe. Hun sa da at det har hun ikke. Hun sa videre at hun prater aldri med noen om vanskelige ting fordi hun er redd for å skuffe andre (som foreldre og steforeldre regner jeg med). Jeg sa at vi absolutt ikke blir skuffet eller irriterte over henne uansett hva hun forteller. Hun spurte om jeg lover det, og jeg sa at det kan jeg love. Her burde jeg selvsagt ha fisket etter mer, når hun var så åpen og ærlig mot meg! Men jeg ble rett og slett helt satt ut. Jeg hadde aldri trodd at hun skulle si det så rett ut. Jeg så for meg at jeg måtte trygge henne mye mer først. 

 

Etter dette har jeg tenkt så mye på henne. Jeg lurer selvsagt veldig på hva som plager henne, og håper virkelig hun velger å fortelle det til meg. Hun er veldig åpen mot meg de få gangene vi har tid sammen alene, og det er veldig koselig. Hun forteller mer til meg enn pappaen, men pappaen er nok dårligere til å sette av tid til henne, til å se henne. Selvom han generelt er en god pappa. 

 

Jeg vet ikke hva jeg ville med dette helt. Jeg bekymrer meg bare sånn. Og syns de ble dumt at hun fikk sagt at hun har bekymringer uten at jeg spurte noe mer, når det er så lenge til jeg ser henne igjen. 

Men er det noen som kjenner igjen væremåten til stedatteren min? Det med å på en måte gjemme seg bort, ikke tiltrekke seg oppmerksomhet etc. Er det "bare" lav selvtillit, eller er det gjerne noe mer? Kanskje er hun utenfor på skolen? 

Anonymous poster hash: 25cd6...3cd

[Anonym bruker]

Skal man ikke mykne litt når man kommer hjem til trygge omgivelser? Hbis hun blir utenfor på skolen.

 

Syns du var flink med henne. Noen så henne. Og snakkes MED henne, det er noe annet enn og snakke TIL.

Ta henne med på en gå/kjøretur neste gang hun er hos dere og du er hjemme

 

Anonymous poster hash: 5634f...467

[Anonym bruker]

En mamma til en 18-åring fortalte meg at deres beste samtaler hadde vært i bilen på vei til noe. Det er noe med at man er helt uforstyrret og slipper øyekontakt. Prøv dette, kanskje hun åpner seg opp litt. Når dere har kjørt litt sier du at du har tenkt på det hun sa den kvelden og at du blir veldig glad om hun vil fortelle deg noe hun synes er vanskelig. 

Anonymous poster hash: bc45a...945

[Anonym bruker]

Skal man ikke mykne litt når man kommer hjem til trygge omgivelser? Hbis hun blir utenfor på skolen.

 

 

Anonymous poster hash: 5634f...467

 

Jo, kanskje.. Men muligens hjemmesituasjonene også føles noe utrygge, med steforelder på begge sider..? 

 

 

En mamma til en 18-åring fortalte meg at deres beste samtaler hadde vært i bilen på vei til noe. 

 

Anonymous poster hash: bc45a...945

 

 

Det er veldig lurt ja! Det skal jeg prøve å få til

 

Anonymous poster hash: 25cd6...3cd

[Anonym bruker]

Flott at du viser henne sånn omtanke.

 

Det kan ofte være lettere å få sagt ting når man samtidig gjør en annen aktivitet, på tomannshånd.

Sønnen min kan lettere snakke samtidig som vi f.eks baker. Det kan også hjelpe hvis du forteller først om noe vanskelig du selv har opplevd i livet uten at det blir for detaljert og som passer til hennes alder.

 

Prøv igjen, i en god setting, bare deg og henne, ikke press for mye. Det kan være alt fra ting hjemme, til skolen, mangel på venner, til seksuell legning, kjærlighetssorg.

Anonymous poster hash: e3c24...5d4