Jeg er så ufattelig lei av livet ...

[Anonym bruker]

Dager som dette vil jeg bare dø , bare avslutte alt ..

Jeg har vært deprimert i perioder helt siden jeg var liten , nå er jeg over 30 og depresjonene blir kraftigere. På dager som dette er selvmord høyt oppe på lista .

Veit ikke helt hva jeg vil med innlegget , bare få ut frustrasjon :/

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si for å trøste. Det eneste jeg vet med sikkerhet er at å ta livet sitt er ikke løsningen. Når man er dø så er man dø. Lever man kan livet bli bedre med innsats. Det er vondt å være deprimert, men du har vel gode perioder? Du vet det kan bli bedre, du vet inni deg at dør du så er du borte for alltid.  Det finnes alltid håp så lenge man lever !

Anonymous poster hash: f0b80...064

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg igjen i situasjonen din, men tenker som Anonym over her at sålenge man lever er det alltid håp. Jeg klarer ikke å "gi opp" livet før jeg har prøvd alt og virkelig ikke tror noe kan hjelpe.

Får du hjelp?

 

Anonymous poster hash: 7caac...3d1

[Anonym bruker]

Dager som dette vil jeg bare dø , bare avslutte alt ..

Jeg har vært deprimert i perioder helt siden jeg var liten , nå er jeg over 30 og depresjonene blir kraftigere. På dager som dette er selvmord høyt oppe på lista .

Veit ikke helt hva jeg vil med innlegget , bare få ut frustrasjon :/

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

Hei

 

Har vært også deprimert mange år, kommer å går. Har aldri tatt i mot medesin fra legene fordi jeg ikke liker piller.

Og har hørt mange blir bare deprimerte av det.

Har du fått noe sånt?

Jeg fikk utskrevet zoloft, hentet de tok en pille, resten av pakken havnet i søppel dunken!!

Anbefaler deg å trene, snakk til deg selv foran speilet om hvor flott person du er å hvor mye du fortjener å leve og ha det godt.

Pleide offte å tenke på selvmord, men det er ikke løsningen.

Tenk på alle de som er glade i deg hvor vondt de kommer til å ha det fordi de mistet deg? Og må leve med det resten av livet?

Jeg vet ikke om du har lav selvtillit eller ikke, men anbefaler deg å trene. Det hjelper så sykt mye. Hør på musikk som du blir i godt humør av, tren som faen.

Lag deg en god middag, smink deg for å føle deg vel,vær med venner, vær sosial. Om du ikke har så mange venner, vær med familien.

Anbalfer deg også å lese en bok som hjalp meg veldig

lykketyven. Utrolig bra bok!

Kom deg til psykologen så offte du kan det hjelper også.

Sender deg klem

Du klarer dette!!! Prøv å tenk på positive ting selv om det er vanskelig

 

Anonymous poster hash: fd301...da1

[Anonym bruker]

Hva slags medikamenter har du brukt tidligere? Jeg tenker du kanskje trenger noe for serotoninregulering. Og EN tablett (du over her) hjelper ikke, for det skal taes i noen uker innen bedring merkes.

Det gjorde jeg da jeg ble dypt deprimert da jeg var tredve. Noen ganger trenger hjernen et dytt, og deretter burde du ta det opp med en psykolog.

 

Forandre en bitteliten ting i morgen om du orker, for da har du liksom begynt bedringen litt.

 

Hold ut! Det blir bedre! Jeg er takknemlig og lykkelig for at jeg ikke avsluttet da jeg ville. Hold ut!

 

 

 

Stor, litt for lang og hard klem fra meg.

Anonymous poster hash: 5ab3f...302

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange støttende ord

Jeg har gått på mye forskjellige medikamenter - men de avslutter på en måte følelseslivet mitt litt for mye , så legen er på jobben med å finne super medisinen. Psykolog har jeg gått til i 10 år tidligere , og det hjalp. Men svingningene var der fremdeles , og forandret seg ikke stort :

Men det er først de siste årene at livet er så håpløst at det å ta livet sitt er en tanke .

Men jeg prøver å være et menneske på dagen , gjør det jeg skal ol. Jeg har et fantastisk barn som holder meg her .

Men så kommer kvelden , og jeg er alene . Det er da det kommer . Hva , hvis osv. Barnet mitt fortjener så mye mer en enn mor som alltid kommer til å være depressiv . Livet er rett og slett mye hardere enn man læres opp til innimellom .

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

[Anonym bruker]

Tusen takk for mange støttende ord

Jeg har gått på mye forskjellige medikamenter - men de avslutter på en måte følelseslivet mitt litt for mye , så legen er på jobben med å finne super medisinen. Psykolog har jeg gått til i 10 år tidligere , og det hjalp. Men svingningene var der fremdeles , og forandret seg ikke stort :

Men det er først de siste årene at livet er så håpløst at det å ta livet sitt er en tanke .

Men jeg prøver å være et menneske på dagen , gjør det jeg skal ol. Jeg har et fantastisk barn som holder meg her .

Men så kommer kvelden , og jeg er alene . Det er da det kommer . Hva , hvis osv. Barnet mitt fortjener så mye mer en enn mor som alltid kommer til å være depressiv . Livet er rett og slett mye hardere enn man læres opp til innimellom .

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

Hva er det som gjør at du føler deg deprimert på kveldene ? Er du alenemor ?  Jeg blir selv veldig nedfor på kveldene fordi jeg føler meg fryktelig ensom. Kan det være noe slikt som forsterker depresjonen din? Enig i at medisiner avslutter følelseslivet, man blir så flat å det er virkelig ikke godt å føle seg så innmari tom !

 

Anonymous poster hash: f0b80...064

[Anonym bruker]

Her er noen tips som kan hjelpe deg til å bli mindre ulykkelig. Men jeg er ikke en fagperson bare så det er sagt. Og så vet jeg jo ikke noe om deg, så kanskje det ikke treffer i det hele tatt.

-trening og frisk luft hver dag. Iallefall frisk luft.

-være sosial. Helst med noen som ikke også er depressive. Gå tur med venninne f eks.

-bytt jobb eller ta grep for å bedre arbeidssituasjonen der du er hvis det er noe du er misfornøyd med.

-ikke legg deg ned, men ta verv, begynn på sykurs, skrivekurs, ta noen studiepoeng på fritiden, gjør hva som helst for å vekke gløden inni deg. Prøve og feile. Bli kjent med seg selv gjennom dette.

-ha et bra kosthold.

-prøve å møte/ takle mørket slik at det plager deg mindre. Men dette har du sikkert fått hjelp til av psykologen din allerede.

 

Anonymous poster hash: efc13...507

[Anonym bruker]

Jeg har selv vært mye deprimert i perioder, og blir liksom ikke kvitt det. Antidepressiva virker ikke for meg, jeg får ekstreme selvmordstanker (cipralex), og av zoloft ble jeg bare helt flat i følelsene, men like tungsindig som før. Jeg har prøvd andre medikamenter også, men jeg husker ikke navnene deres, og ingen har hjulpet. Alle har vært antidepressiva. 

Jeg gikk til sosionom i årevis som barn og ungdom. Psykiater tidlig i tyveårene. Sistnevnte har hjulpet meg veldig, da jeg også fikk en diagnose. Bipolar lidelse, type 2. Jeg har stort sett kun de depressive plagene av lidelsene. Da hjelper jo ikke antidepressiva, det kan jo faktisk forverre hele tilstanden (noe det også gjorde, da særlig cipralex). 

Jeg får alltid høre at jeg må komme meg i aktivitet. Bevege meg. Trene. Jeg hater det. Jeg orker ikke. Men om jeg likevel skulle tatt en tur ut, få trimmet litt rolig, så føler jeg meg også bedre etterpå. Så lenge jeg ikke har slitt meg ut, men tatt det helt med ro på turen. Men huff, så tiltak å komme seg inn i skoene og ut døren, bare for å være i aktivitet! Stort sett orker jeg det ikke, men jeg vet jeg burde. Jeg sier jeg må bli flinkere, for jeg føler meg bedre etter en rolig tur. Selv i regnvær, føler jeg meg bedre. 
Så det er mitt råd til deg... Prøv å være litt i aktivitet. Gå til butikken, om det er mulig, og kanskje det ikke føles så "unyttig" om man faktisk har et ærend å gjøre på turen? Det er enklere for meg i hvert fall, selv om det likevel ikke skjer så ofte... 

Etter dette svangerskapet skal jeg begynne på stemningsstabiliserende medikamenter (selv om jeg er stabil, men mitt "nullpunkt" er i kategorien moderat deprimert, som legen sier. Og så har jeg perioder hvor jeg er mye lengre nede... Men sjeldent, så sjeldent, over nullpunktet). Kanskje det hadde vært noe for deg, fremfor antidepressiva? Jeg er usikker på hva slags medikamenter det er snakk om, det finnes vel ulike typer. 

Anonymous poster hash: 8b52f...df7

[Gjest lillehi]

Vil bare sende deg en stor klem💕💕

[Anonym bruker]

Jeg føler det mye på samme måte. Jeg har hatt et veldig tøft liv fra jeg ble født og har det fortsatt. Men det som holder meg oppe, er at jeg er enslig mor til 2 barn. Det minste barnet på 7 år, ville ikke hatt det spesielt bra hos sin far, og jeg ser for meg at hele livet hans hadde blitt ødelagt hadde jeg dødd. For han er veldig sterkt knyttet til meg. Og det at han måtte flytte unna alt han kjenner, til en far han kjenner dårlig, og som ikke behandler han spesielt bra. Det går ikke. Så jeg holder ut. Nå skal jeg starte med meditasjon. Har gjort det daglig før, og det hjelper litt. Så har jeg startet å trene. Prøver å bare ta en dag av gangen. Så håper jeg også å finne en kjæreste. Tror livet blir litt lettere da. For da forsvinner den store ensomheten.

Anonymous poster hash: e07ca...106

[Anonym bruker]

Siden du har lang erfaring med dette (psykolog, medisiner) antar jeg du har fått en god selvinnsikt også? Da hjelper det kanskje å være konkret på hva det er som gjør at ting er litt ekstra vanskelig e akkurat nå? Jeg har noen triggere som går igjen når jeg merker at livet tar en vond vending, ting som jeg har lært kan være spesielt vanskelig for meg. Da hjelper det for meg å skrive en "to do-list" over hva jeg kan gjøre for å få ting til å gli litt bedre i den perioden. Jeg behøver noe konkret, en liste, som jeg kan stryke ut tingene jeg har utført på. Jeg blir ofte handlingslammet når jeg er deprimert. Alt er et stort ork, og jeg klarer ikke å ta avgjørelser. Jeg lar det bare skrue og gå. Har du noen triggere og noen ting du vet hjelper? Hva er det som trigget denne gangen og hva kan du gjøre selv for å lette situasjonen?

 

Om du ikke allerede har gjort det, ville jeg bedt om time hos psykiater for å finne ut hvilke medisiner som kan hjelpe. Sørg for å få en diagnose, ikke bare havne i "deprimert"kategorien som får antidepressiva. Som en av de over her fikk jeg også det, men det var helt feil for meg. Etter en stund fikk jeg stemningsstabiliserende (Lamictal, som egentlig er en epilepsimedisin) og det gjorde underverker!

 

Mitt beste tips når man er deprimert er å være aktiv. Sett deg to-tre mål for dagen som du vet du klarer å gjennomføre. Gjerne en tur i frisk luft og et møte med noen du kan være deg selv sammen med. Det trenger ikke være de store tingene, men noe som er gjennomførbart. Det kan være så enkelt som "kjøpe meg en kaffe og gå en tur i parken" om det er noe som normalt gjør deg glad.

 

Anonymous poster hash: f5476...11e

[Anonym bruker]

Ja med årene har jeg lært meg bedre å kjenne , hva som trigger osv, og de tingene styrer jeg unna så godt jeg kan. Men det er disse periodene som er vanskelig , de bare blir kastet på meg . Jeg er alene , og til tider ensom. Men når sant skal sies så er det vanskelig for meg å leve med en mann , hvordan kan jeg forlange at han skal orke å holde ut med meg i disse periodene , det eneste jeg orker er å være en nokså god mamma. Og det er så vidt !

Jeg er nok et typisk tilfelle som detter i mellom mange diagnoser . Det blir bare en rekke diagnoser , og jeg har vel så å si vært innom de fleste .

Etter at jeg hadde "sagt det høyt" det med selvmord , så fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg satt inne på barnerommet å bare så på det sovende barnet i lang tid. Og om jeg ikke har noe annet å leve for så har jeg ihvertfall det , det viktigste på jord . Men mange ganger gjør det ennå mer vondt å tenke på, hva om jeg aldri blir bedre . Stakkars liten. Nei nå ble det mye ute av sammenheng .

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

[Anonym bruker]

Stor, stor klem til deg! Du må oppsøke hjelp. Har du noe i familien eller noen i familien som kan hjelpe?

Anonymous poster hash: 0bc41...d4e

[Anonym bruker]

Hva har du prøvd av antidepressiva? Det er stor forskjell på virkning her, avhengig av hver enkelts behov.

Anonymous poster hash: ed8f5...88c

[Anonym bruker]

Listen er lang , første gang jeg fikk skrevet ut medisiner var jeg knappe 14 år . Men noen av de jeg har prøvde de siste årene er : cipralex , remeron , paroxetin osv osv. Men som sagt , legen sliter med å finne riktig medisin , da jeg enten går helt inn i meg selv , eller får enorme svingninger ( fler ganger om dagen )

Det er bare i perioder at jeg er så ille at jeg føler jeg må ha noe for å hjelpe , det gjør det jo dess vanskeligere å sette meg på noe.

 

Selvom det er tragisk å si , så er det godt å se at det er fler som føler eller har følt som meg . Det gjør at jeg på en måte ikke føler meg så alene ..

 

Anonymous poster hash: b09e3...e0f

[Anonym bruker]

Jeg prøvde å ta livet mitt engang. Jeg tok mange mange sovepiller og mange mange paralgin forte. Ble sendt på sykehus.. Tisset på meg og var helt borte.. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan mamma så på meg.. Den skuffelsen.. Hun var så såret.. Jeg angrer hver eneste dag for at jeg utsatte familien min for den skrekken. Det var egoistisk. Men når man er så "langt nede" Ser man desverre ingen mulighet for annet.. Desverre.. 

Anonymous poster hash: b7f48...99f

[Anonym bruker]

Er du utredet? For jeg tenkte på Bipolar type 2,som en nevner over her..

 

Stor klem til deg!

 

Anonymous poster hash: da03e...e60

[Anonym bruker]

Jeg har skrevet over her. Meg med bipolar type 2. Har du forsøkt stemningsstabiliserende medikamenter? 

Anonymous poster hash: 8b52f...df7