Tre barn? Ombestemt meg...? Hva tror dere?

[Anonym bruker]

Jeg har vurdert frem og tilbake lenge nå. Har alltid ønsket tre, en liten flokk. Har to herlige barn nå og nærmer meg 40 så hvis vi skal ha flere må det skje snart!

 

Var først helt klar for en til selv om jeg også hadde endel mot pkt på lista mi. Så sier mannen at han må ha mere hjelp om vi skal ha flere, vi har ikke så mye nettverk vi kan bruke rundt der vi bor nå. Han jobber skift, og jeg blir syk når jeg er gravid, ekstrem kvalme, så han blir jo husfar noen mnd...

 

Så da tenkte jeg at det var det, vi får kose oss med de to vi har. Begynte å tenke på hvor ille det ville vært å gå kvalm igjen og ikke få hjulpet til hjemme, "miste" tid med barna og få det til å gå rundt med meg satt ut av spill en periode.

 

Så da begynte jeg å fokusere på hvor fint det blir og ikke få flere, for å komme over tanken på nr tre, ikke mer kvalme, fødsel, slitsom barseltid, ammeproblemer, nattevåk osv. Vi kan fokusere på å gjøre ting som passer for litt større barn, enklere å dra på turer osv uten baby, mer tid og penger på barna vi har.

 

MEN. Så satt jeg og så på filmer/bilder fra da barna var små og gråter innvendig med tanke på aldri å få en baby igjen, at jeg altid vil mangle nr tre (x eller y, vi hadde navn til begge kjønn klare). Og nå vil jeg igjen.. Kommer jeg over å ikke få en til når jeg vil det så sterkt? Jeg er jo fortsatt usikker på om tre blir en "for mye", alt går jo "på skinner" nå med to, det er ikke slitsomt. Men den helvetes kvalmen ødelegger jo, hadde jeg ikke blitt dårlig hadde jeg ikke vært i tvil om å gå for en til om mannen var med på det, og det hadde han nok vært da...

 

Vanskelig!!!!

 

Anonymous poster hash: f1819...b05

[Anonym bruker]

Jeg har tre tette og velger å tenke langsiktig. Jeg er også invalid halve graviditeten, men det er bare noen måneder. Barna gir oss glede livet ut. Vi har ikke noe nettverk heller. Men etter som de blir større bygger vi jo nettverk gjennom barnas venner. For ikke lenge siden var jeg alene med alle tre og da tok mammaen til bestekompisen min gutt med på fotballen (sammen med dem selvsagt).

 

Alt ordner seg tenker jeg. Men det er viktig å litt kapasitet. Og tenke løsningsorientert.

 

Anonymous poster hash: a4405...f25

[Anonym bruker]

Jeg har tre tette og velger å tenke langsiktig. Jeg er også invalid halve graviditeten, men det er bare noen måneder. Barna gir oss glede livet ut. Vi har ikke noe nettverk heller. Men etter som de blir større bygger vi jo nettverk gjennom barnas venner. For ikke lenge siden var jeg alene med alle tre og da tok mammaen til bestekompisen min gutt med på fotballen (sammen med dem selvsagt).

Alt ordner seg tenker jeg. Men det er viktig å litt kapasitet. Og tenke løsningsorientert. Anonymous poster hash: a4405...f25

Taklet barna og mannen greit at du var invalid den perioden? Var du ute av syne eller kunne du feks ligge på sofaen så du "var der"? Jeg blir innlagt i perioder og lange perioder hvor jeg ikke kommer meg særlig ut av soverommet. Jeg vil også tenke langsiktig, at det bare er en periode, men er likevel redd det går veldig ut over familien... Hmmm..

 

Anonymous poster hash: f1819...b05

[Anonym bruker]

Hvis du blir så dårlig som du sier ville jeg tenkt meg om. Du har to friske barn, du nærmer deg 40, det er mange av oss som ikke får alt vi vil ha.

Jeg kunne også godt fått tre barn om jeg hadde startet tidligere. Fikk mitt andre barn som nesten 41 åring.

 

Jeg velger å fokusere på det jeg har og kose meg med det.

Anonymous poster hash: 9533b...81d

[MrsMilla]

Jeg har fire, og vært gjennom tre hyperemesis. Det er tungt for alle når en voksen er dårlig. Vi fortalte barna hvorfor jeg var så syk veldig tidlig - og fokuserte på at dette var en midlertidig  situasjon, og at det kom til å bedre seg snart. I tillegg la jeg fra meg stoltheten min etter klar beskjed fra lege, og ble tidlig veldig sykemeldt, hadde gjerne noen få fine timer pr dag, og istedet for å bruke disse timene til å jobbe, så ble disse timene lagt til etter barnehage og før leggetid. De syntes det var litt rart at mor ikke spiste middag sånn helt med alle andre, men lå på gulvet og pratet som om det var helt dagligdags ved siden av... men vi la litt humor til situasjonen, og da ble det faktisk ganske koselig :-) dessuten kunne jeg jo være med og se barnetv med barna på sofaen.

Mannen gjorde stort sett alt det praktiske.

 

man kommer jo seg gjerne litt etter noen måneder, og da jeg var fire/fem mnd på vei hadde jeg flere timer der jeg faktisk heller ikke var superkvalm hver dag. Da fikk jeg beskjed av legen å bruke disse på barna, ikke jobb, samt å holde kroppen så mye som mulig i gang med lett trening, så man ikke mister absolutt alle muskler, man kan jo bli syk og dårlig av å ligge på sofaen hele dagen også, så å vedlikeholde muskler så mye som mulig og være med barna var førstepri.

 

Gikk forsåvidt ganske bra siden vi innså hva som var fornuftig, men det er tungt psykisk å holde fokus - spesielt når man vet at man blir verre før man blir bedre.... Som å gå alle trappene ned i kjelleren, og så skal gå opp igjen.

 

Men må bare si at uansett hvor tungt det var, så er det uten tvil verd det :-) Nå har vi en nydelig flokk på fire små og veldig glade for det.

[Anonym bruker]

Jeg har fire, og vært gjennom tre hyperemesis. Det er tungt for alle når en voksen er dårlig. Vi fortalte barna hvorfor jeg var så syk veldig tidlig - og fokuserte på at dette var en midlertidig  situasjon, og at det kom til å bedre seg snart. I tillegg la jeg fra meg stoltheten min etter klar beskjed fra lege, og ble tidlig veldig sykemeldt, hadde gjerne noen få fine timer pr dag, og istedet for å bruke disse timene til å jobbe, så ble disse timene lagt til etter barnehage og før leggetid. De syntes det var litt rart at mor ikke spiste middag sånn helt med alle andre, men lå på gulvet og pratet som om det var helt dagligdags ved siden av... men vi la litt humor til situasjonen, og da ble det faktisk ganske koselig :-) dessuten kunne jeg jo være med og se barnetv med barna på sofaen.

Mannen gjorde stort sett alt det praktiske.

 

man kommer jo seg gjerne litt etter noen måneder, og da jeg var fire/fem mnd på vei hadde jeg flere timer der jeg faktisk heller ikke var superkvalm hver dag. Da fikk jeg beskjed av legen å bruke disse på barna, ikke jobb, samt å holde kroppen så mye som mulig i gang med lett trening, så man ikke mister absolutt alle muskler, man kan jo bli syk og dårlig av å ligge på sofaen hele dagen også, så å vedlikeholde muskler så mye som mulig og være med barna var førstepri.

 

Gikk forsåvidt ganske bra siden vi innså hva som var fornuftig, men det er tungt psykisk å holde fokus - spesielt når man vet at man blir verre før man blir bedre.... Som å gå alle trappene ned i kjelleren, og så skal gå opp igjen.

 

Men må bare si at uansett hvor tungt det var, så er det uten tvil verd det :-) Nå har vi en nydelig flokk på fire små og veldig glade for det.

Så flott å høre historien din:) Vet du hvorfor du slapp unna hyperemesis fjerde gangen? Eller fikk du tvillinger? Hvor tette er barna? Greide du ligge i sofaen med dem hver dag? Eller på gulvet? De verste dagene taklet jeg hverken lyd, lys eller lukt, ble sliten bare av å høre lyder. Tv var uaktuelt! Middagen var grusom siden jeg ikke greide lukten av mat. Så jeg var kanskje mindre sosial enn det du greide å være.

 

Vet jo at det er verdt det, men fy så tøft når det står på! Jeg ble bedre rundt uke 30, men kvalmen ga seg ikke. Ble bare mindre spying. Slet med total aversjon mot mat på slutten.

 

Skulle ønske jeg når jeg mimrer slik bare kunne si at det er helt uaktuelt å ha det sånn igjen, men tanken på en liten baby er i bakgrunnen og visker de dårlige minnene bort...

 

Anonymous poster hash: f1819...b05

[Anonym bruker]

 

Jeg har tre tette og velger å tenke langsiktig. Jeg er også invalid halve graviditeten, men det er bare noen måneder. Barna gir oss glede livet ut. Vi har ikke noe nettverk heller. Men etter som de blir større bygger vi jo nettverk gjennom barnas venner. For ikke lenge siden var jeg alene med alle tre og da tok mammaen til bestekompisen min gutt med på fotballen (sammen med dem selvsagt).

Alt ordner seg tenker jeg. Men det er viktig å litt kapasitet. Og tenke løsningsorientert. Anonymous poster hash: a4405...f25

Taklet barna og mannen greit at du var invalid den perioden? Var du ute av syne eller kunne du feks ligge på sofaen så du "var der"? Jeg blir innlagt i perioder og lange perioder hvor jeg ikke kommer meg særlig ut av soverommet. Jeg vil også tenke langsiktig, at det bare er en periode, men er likevel redd det går veldig ut over familien... Hmmm..

 

Anonymous poster hash: f1819...b05

Jeg er hjemme, men lenket til sofa/seng. Det er slitsomt for mannen, absolutt, men lettere når man vet når det går over. Eldste (3,5) skjønte det, yngste kunne bli litt frustrert og føle seg oversett. Skjønner at det er vanskeligere hvis du er innlagt. Så da spørs det hvor stor trang du har til et barn til Lykke til!

 

Anonymous poster hash: a4405...f25

[MrsMilla]

 

Jeg har fire, og vært gjennom tre hyperemesis. Det er tungt for alle når en voksen er dårlig. Vi fortalte barna hvorfor jeg var så syk veldig tidlig - og fokuserte på at dette var en midlertidig  situasjon, og at det kom til å bedre seg snart. I tillegg la jeg fra meg stoltheten min etter klar beskjed fra lege, og ble tidlig veldig sykemeldt, hadde gjerne noen få fine timer pr dag, og istedet for å bruke disse timene til å jobbe, så ble disse timene lagt til etter barnehage og før leggetid. De syntes det var litt rart at mor ikke spiste middag sånn helt med alle andre, men lå på gulvet og pratet som om det var helt dagligdags ved siden av... men vi la litt humor til situasjonen, og da ble det faktisk ganske koselig :-) dessuten kunne jeg jo være med og se barnetv med barna på sofaen.

Mannen gjorde stort sett alt det praktiske.

 

man kommer jo seg gjerne litt etter noen måneder, og da jeg var fire/fem mnd på vei hadde jeg flere timer der jeg faktisk heller ikke var superkvalm hver dag. Da fikk jeg beskjed av legen å bruke disse på barna, ikke jobb, samt å holde kroppen så mye som mulig i gang med lett trening, så man ikke mister absolutt alle muskler, man kan jo bli syk og dårlig av å ligge på sofaen hele dagen også, så å vedlikeholde muskler så mye som mulig og være med barna var førstepri.

 

Gikk forsåvidt ganske bra siden vi innså hva som var fornuftig, men det er tungt psykisk å holde fokus - spesielt når man vet at man blir verre før man blir bedre.... Som å gå alle trappene ned i kjelleren, og så skal gå opp igjen.

 

Men må bare si at uansett hvor tungt det var, så er det uten tvil verd det :-) Nå har vi en nydelig flokk på fire små og veldig glade for det.

Så flott å høre historien din:) Vet du hvorfor du slapp unna hyperemesis fjerde gangen? Eller fikk du tvillinger? Hvor tette er barna? Greide du ligge i sofaen med dem hver dag? Eller på gulvet? De verste dagene taklet jeg hverken lyd, lys eller lukt, ble sliten bare av å høre lyder. Tv var uaktuelt! Middagen var grusom siden jeg ikke greide lukten av mat. Så jeg var kanskje mindre sosial enn det du greide å være.

 

Vet jo at det er verdt det, men fy så tøft når det står på! Jeg ble bedre rundt uke 30, men kvalmen ga seg ikke. Ble bare mindre spying. Slet med total aversjon mot mat på slutten.

 

Skulle ønske jeg når jeg mimrer slik bare kunne si at det er helt uaktuelt å ha det sånn igjen, men tanken på en liten baby er i bakgrunnen og visker de dårlige minnene bort...

 

Anonymous poster hash: f1819...b05

 

Hadde ikke hyperemesis med første.......

 

Det er litt variabelt utifra hvilken uke og dagsform hvor dårlig jeg var. I to mnd klarte jeg ikke noe av tv, data, mobilskjerm etc bortsett fra supersakte programmer, så det ble isåfall nrk, naturprogrammer etc.... og i perioder lå jeg mest på badegulvet.

Men klarte også i de verste periodene stort sett å kreke meg opp til å ligge i sofaen og prate med ungene mens de så barnetv ( du må for all del ikke se på skjermen!!). Ved å hvile veldig mye og ikke bruke opp kreftene på noe unødig så klarte jeg å "ta meg sammen" et par korte timer om dagen. Men klart jeg spydde også da og var kvalm, men om barna skjønner hvorfor og man ufarliggjør det litt, så er det utrolig hva de "venner seg på".

 

Da jeg fikk litt bedring, klarte jeg å prioritere å trene litt for å holde formen best mulig. I starten innebar det å løfte hendene opp og ned mens jeg satt i sofaen, og løpe og spy innimellom, men etterhvert klarte jeg å ta litt knebøy og andre styrkeøvelser eller annet hjemme ( lett å løpe på do og spy uten at det ser rart ut...) Siden jeg trener mye til vanlig, var jeg i god form før jeg ble gravid, løp halvmaraton noen måneder før, og hadde lært ved første graviditet at om jeg bare setter meg ned i sofaen, så blir fødselen tung, og  det tar veldig lang tid å komme seg. Jeg blir frisk ved fødsel, og ønsket ikke å ha lang rekonvalenstid, så med å beholde så mye som mulig av muskler, så kom jeg meg på rekordtid etter fødsel, selv om jeg utrolig nok la på meg 20 kg. Man blir temmelig tung av å hele tiden lete etter den smaken som skal ta vekk kvalmen, litt som når man er skikkelig fyllesjuk... og hjemmelaget bringebæris med lime og brunsukker var fantastisk mot kvalme.... men virket så kort av gangen....

 

Mentalt var det verst. Å se på kroppen sin i speilet i uke 8 og vite at man skulle gå fra å være frisk, sprek, superform og istand til både full jobb, kose seg med barna og trene til kvalm hval leeenge, for så å kjempe seg tilbake igjen..... men nå er sistejenta fem mnd og de siste fire og en halv månedene har vært helt topp!

 

Grusomt tung tid, men den er strengt tatt kortvarig i forhold til hvor mye glede man har av barna etterpå.