Foreldrene vil at våre barn skal bli bestevenner..

[Anonym bruker]

Fordi deres barn sliter på skolen, har få venner og blir mobbet i følge foreldrene. Greit det sier jeg når dem spør om min unge kan komme på besøk. Men ungen min vil ikke dit og vil heller ikke ha besøk, fordi det andre barnet er slemt. Slår uprovosert, stikker blyanten i magen osv. Foreldrene sier det er pga en diagnose..og jeg vil jo ikke være med på å gjøre denne ungens hverdag værre men jeg kan da ikke sende barnet dit om hun ikke vil?? Men hva sier man til foreldrene..?

Anonymous poster hash: 8eaa4...a76

[Anonym bruker]

Første du må si er at du ikke bestemmer for ditt barn hvem som er barnets bestvevenn. Så inviterer du barnet til dere en gang og kan se hvordan det oppfører seg selv. Følger nøye med.

Og om barnet gjør ting som da skader ditt barn osv sier du fra at du skjønner at ting ikke er lett for deres barn men du som mor ikke kan tvinge til barn til å være med andre barn spesielt ikke fordi det gjør disse tingene...........

At deres barn har en diagnose (og jeg har barn med diagnose selv med utagerende oppførsel) er trist men det gjør ikke at du skal la ditt barn utsettes for dårlig behandling. Det gjør det ikke greit for ditt barn.

Anonymous poster hash: 822e1...156

[Anonym bruker]

Kan dere ikke være sammen alle, altså at du blir med til dem og drikker kaffe og prater litt med foreldrene mens barna leker. Kanskje de da kan skape noen bånd. Uten at jeg vet noe om denne jenta, så kan det tenkes at oppførselen hennes er en følge av at hun hele tiden blir avvist. At hun har en diagnose som muligens hemmer impulskontroll e.l gjør det jo ikke bedre for barnet.

 

Jeg synes at det minste du kan gjøre er å gi det en sjanse. Om du ser at barnet ditt tar skade av det kan du vurdere å vente med å gjenta det. Ellers ville jeg gjort dette noen ganger for å se om de to kan bygge et vennskap over noe tid. 

 

Hvis ikke deg, hvem? Kanskje ingen..og da vet vi hvordan barndommen til dette barnet vil være. Vi har et ansvar til å prøve vårt beste iallefall.

Anonymous poster hash: 9603c...bde

[Mandala]

Foreldrene mener neppe at de skal være bestevenner, men de ønsker nok at barnet deres skal ha i det minste en som godtar henne. Det går vel an å invitere henne hjem til dere iblant? Belag deg på å være sammen med barna under store deler av besøket slik at du raskt kan steppe inn om det holder på å utvikle seg til noe negativt. Kanskje slitsomt for deg, men veldig viktig for jenta.

 

For en uke siden ba vi hjem en jente som går i trinnet under datteren min. Mammaen ble kjempeglad og sa at ingen har bedt henne hjem de siste to årene enda foreldrene i klassen hennes vet om det. Det var fryktelig leit å høre, og vi kommer definitivt til å be henne hjem til oss flere ganger, selvom hun selvsagt avviker litt fra "normalen". Jeg skal ikke tvinge barnet mitt til å ble bestevenn med henne, men vi som familie skal invitere henne. Da blir ikke barnet mitt alene om ansvaret for dette andre barnet.

[Anonym bruker]

Støtter definitivt det å invitere foreldrene (evt. bare moren) med barna på kaffebesøk. For det første, kan det hjelpe på jentes oppførsel å vite at moren er der i en uvant situasjon. For det andre, blir det lettere å håndtere evt. konflikter som kan oppstå. For det tredje, vil det være lettere å vise til barnets atferdsvansker dersom foreldrene har sett hva som skjer. Og til sist, kan det hende at foreldrene er hyggelige og trivelige å snakke med.

 

Worst case, du kjeder deg og datteren din kjeder seg og dere trenger ikke gjenta besøket. Best case, de finner hverandre og du blir kjent med hyggelige voksne. Eller dere havner et sted midt i mellom.

 

Anonymous poster hash: 5ec9d...9d8

[Anonym bruker]

Vi har hat samme problem. Og hver gang når vårt barn kom hjem eller hadde hatt besøk så kunne vi se at vårt barn var begynt å ta etter den dårlige oppførselen. Vi konkluderte med at dette ikke gikk og barnat vårt har funnet sine naturlige venner. Nå når vi har besøk slipper jeg å hele tiden måtte passe på, leken går fint og naturlig for seg. Klart det er synd i det andre barnet, men i mine øyne må også diagnose barn lære å oppføre seg. Og det stiller spesielt store krav til deres foreldre. Dessverre så er ikke alltid det tilfelle. Jeg skulle så gjerne hjelpt, men ikke lett når foreldrene til disse barna nekter å innse problemet.

Anonymous poster hash: 617bc...28a

[Anonym bruker]

Nå føler jeg meg sikkelig slem, jeg prøver å ikke være det, jeg kan selvfølgelig invitere foreldrene med også MEN, dem avviker ganske så mye fra normalen dem også. Barnevern er inne i bildet, begge foreldrene har diagnoser, dem er uføretrygdede og jeg har snakket med dem flere ganger og det er veldig spesielt.. Men det er vel bare å prøve det ut en gang så får vi se hvordan det blir. Ser jo den at barnet deres ikke har dem beste forutsetningene og det er trist for alle. Så henne i dag i garderoben, da satt hun og nektet å kle av seg, hver gang noen gikk forbi henne på full fart inn i klasserommet, slo hun dem. Gutten på naboplassen hennes i garderoben fikk gjennomgå flere ganger, selv med lærerne tilstede. Når dem snur ryggen til.. Skal ikke være lett dette.

Anonymous poster hash: 8eaa4...a76

[Anonym bruker]

Beskytt ditt eget barn HI. Diagnose eller ikke, så lenge barnet ikke kan oppføre seg å dette kan påvirke ditt barn så må du sette ditt eget barn først. Sikkert synd på jenta men det skal ikke ditt barn lide for. Gikk selv i klasse med et diagnosebarn som var fysisk voldelig. Ingen god følelse å alltid måtte være på vakt til tross for at vedkommende hadde assistent. Folk her inne roper stakkars barn og at man er en dårlig mor om man ikke lar diagnosebarna få herje fritt, sannheten er at ingen mødre vil utsette eget barn for fare når det kommer til stykke. Leker barna sammen naturlig, greit. Men å tvinge mitt barn på et slikt barn hadde jeg aldri gjort. Lykke til.

 

Anonymous poster hash: 9cd16...519

[Anonym bruker]

Hei HI, jeg forstår dette veldig godt og har samme problem selv. Min jente har en venninne, ja de er venner, men hun er veldig utagerende og direkte slem. Mitt barn leker godt med andre, men er ofte den som godtar og gir seg i konflikter. Dette skjer hele tiden med dette andre barnet, mitt barn blir totalt overkjørt og noen ganger blir hun lei seg og trekker seg unna. Jeg synes ikke foreldrene til denne jenta gjør nok, ja hun er vanskelig å kontrollere, men enden på visa er jo at ingen orker å være sammen med henne. Vi er på vippen. Jeg merker at jeg trekker meg unna og legger ikke opp til at de skal være sammen. Jeg blir ofte sint når vi er sammen denne jenta og sier mye i fra for å beskytte mitt eget barn fra den dårlige oppførselen. Foreldrene sier at det bare er bra at hun får høre det fra andre, men jeg liker jo ikke å være denne kjeftsmella.. Vi har også problemer med at den dårlige oppførselen smitter over på vårt barn. Så jeg vet ikke om jeg skal bite det i meg å la dem være sammen fordi den andre jenta trenger å bli sosialisert eller om jeg skal trekke oss unna og la dette være hennes problem. Så lenge hun ikke kan oppføre seg så får hun ikke være sammen med mitt barn.. Jeg tror dette barnet vil bli mobbet eller kommer til å mobbe senere i livet, og det vil jeg jo ikke. Så, what to do? Vanskelig dette. Jeg føler et ansvar både for mitt og for det andre barnet..

 

Anonymous poster hash: b7d39...84d

[Anonym bruker]

Nå føler jeg meg sikkelig slem, jeg prøver å ikke være det, jeg kan selvfølgelig invitere foreldrene med også MEN, dem avviker ganske så mye fra normalen dem også. Barnevern er inne i bildet, begge foreldrene har diagnoser, dem er uføretrygdede og jeg har snakket med dem flere ganger og det er veldig spesielt.. Men det er vel bare å prøve det ut en gang så får vi se hvordan det blir. Ser jo den at barnet deres ikke har dem beste forutsetningene og det er trist for alle. Så henne i dag i garderoben, da satt hun og nektet å kle av seg, hver gang noen gikk forbi henne på full fart inn i klasserommet, slo hun dem. Gutten på naboplassen hennes i garderoben fikk gjennomgå flere ganger, selv med lærerne tilstede. Når dem snur ryggen til.. Skal ikke være lett dette. Anonymous poster hash: 8eaa4...a76

Skjønner. Vrient og ubehagelig. Kanskje dere kan treffes på nøytralt grunn, f.eks. på lekeplassen med en thermos med kaffe og litt snacks? Det kan hende de er hyggelig selv om de avviker fra normalen. Eller ikke, men da kan du i alle si at du har forsøkt.

 

Alternativt stålsetter du deg og ikke går inn for deres forsøk på å skaffe venner til egen datter. Det er litt leit, men du har selvsagt mulighet til det, særlig ettersom barnet ikke oppfører seg snitl med ditt. Selv har jeg ved et par anledninger "glemt" å ringe igjen foreldre som ønsket å arrangere playdate med sønnen sin etter banket opp sønnen vår et par ganger på skolen og trashet huset vårt den ene gangen han var invitert (med sin far tilstede!). Men der var det snakk om ressurssterke foreldre som drev fri barneoppdragelse på sine 2 gutter (uten diagnose), jeg følte ikke noe særlig dårlig samvittighet for noen av partene.

 

I ditt tilfelle ville jeg vært veldig usikker, man vil gjerne hjelpe et barn som sliter, men ikke på bekostning av eget barn. Beklager forbat jeg ikke har noen gode råd, dette er utrolig vanskelig.

 

Anonymous poster hash: 5ec9d...9d8