Er det greit hos dere at barna blir sinte og hysteriske for "ingenting"?

[Anonym bruker]

Jeg mener at barn må få kjenne på følelsene sine uten at vi sier at h*n må slutte å gråte. Dette gjelder ting jeg ser barnet blir oppriktig trist og sint for. MEN det er uakseptabelt å krangle og bli hysterisk for småting. Hadde en situasjon her i går hvor gutten på 4 ble helt hysterisk og skrek fordi jeg ikke fikk lov til å prate mens han tok på skjerfet. Da blir jeg streng og sier at det ikke er greit. Hvordan er det hos dere? Får de "lov" til å bli hysteriske for små filleting?

 

Anonymous poster hash: da431...d8e

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt".

Anonymous poster hash: 309f1...484

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt".

 

Anonymous poster hash: 309f1...484

 

Huff, du høres ut som en dame jeg så på butikken her en dag. Hun hadde med seg en 2-3-åring som skrek og hylte fordi moren hadde lagt melka i "feil kurv". Hun bare lot som ingenting de 15-20 minuttene dette foregikk. I teorien høres det veldig fint ut å la barn få ta seg tid til å kjenne på egne følelser osv, men i praksis er det ganske slitsomt for alle rundt..

 

Anonymous poster hash: e5b99...ad2

[Anonym bruker]

Uaktuelt. Blir de hysteriske og remjer "uten grunn" blir de sendt på gangen, med beskjed om å komme tilbake når de har roet seg og kan forklare på en normal måte hvorfor de har blitt sint. Og DA kan vi analysere (i hjel) om det var riktig framgangsmåte av barnet og/eller om en annen tilnærmingsmåte hadde vært smartere.

Anonymous poster hash: 673d3...fa3

[Anonym bruker]

Det er lov å bli sinna og lei seg, men min 'jobb' er å hjelpe barnet til å kunne regulere følelsene sine. Så nei, jeg godtar ikke sinne og gråting for småting.

 

Anonymous poster hash: ea48d...5ba

[Anonym bruker]

Delvis uaktuelt. På samme måte som jeg unngår å utsette andre for det når jeg er pottesur og gretten, mener jeg at gutten skal få lov til å være hysterisk så mye han vil...på eget rom.

 

Jeg gir han gjerne den oppmerksomheten som trengs for å anerkjenne hans følelser først, og forsøker å finne en alternativ løsning med han, men dersom han har låst seg helt får han lov til å få det ut i et annet rom. Det er ikke en straff i den forstanden at han kan komme ut når han vil, så lenge han har roet seg ned. Er vi på et offentlig sted tar jeg han til side den tiden det tar for han å lande, evt. går vi hjem.

 

Noen ganger renner bare begeret over for en fillesak, ofte fordi man er trøtt, og da er det ikke at en annen anerkjenner ens følelse så nøye, man må bare få det ut. Gjelder også enkelte voksne...

 

Også snakker vi om det i ettertid. Når han klikker for små ting husker han som regel ikke en gang hva han klikket for. Da er som regel grunnen at han var for sliten eller for gira, og vi snakker litt om å kjenne igjen når man er sliten og finne måter å slappe av/koble av det som skjer rundt. Også snakker vi om sosialt godkjente måter å uttrykke misnøye på.

 

Anonymous poster hash: 029ff...6b0

[Anonym bruker]

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt". Anonymous poster hash: 309f1...484

Skulle gjerne lånet deg min 3-åring (han er nå mye eldre, så uaktuelt) for å se om du hadde fremdeles ment at ingen overreagerer, men bare reagerer sterkt...

 

Han var herlig 95% av tiden, men noen ganger var vi redde for at han skulle selvantenne.

 

Anonymous poster hash: 029ff...6b0

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt".

 

Anonymous poster hash: 309f1...484

 

Huff, du høres ut som en dame jeg så på butikken her en dag. Hun hadde med seg en 2-3-åring som skrek og hylte fordi moren hadde lagt melka i "feil kurv". Hun bare lot som ingenting de 15-20 minuttene dette foregikk. I teorien høres det veldig fint ut å la barn få ta seg tid til å kjenne på egne følelser osv, men i praksis er det ganske slitsomt for alle rundt..

 

Anonymous poster hash: e5b99...ad2

 

nei, jeg overser absolutt ikke! Hadde han begynt å hyle og skrike i butikken hadde jeg tatt han med ut til han roet seg ned, og deretter gått inn igjen. Prøver å  lære han å ta hensyn til de rundt seg! Men nå er han veldig rolig av seg, da, så har enda til gode å ha skikkelig utbrudd i butikken.

 

Anonymous poster hash: 309f1...484

[Anonym bruker]

 

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt". Anonymous poster hash: 309f1...484

Skulle gjerne lånet deg min 3-åring (han er nå mye eldre, så uaktuelt) for å se om du hadde fremdeles ment at ingen overreagerer, men bare reagerer sterkt...

 

Han var herlig 95% av tiden, men noen ganger var vi redde for at han skulle selvantenne.

 

Anonymous poster hash: 029ff...6b0

Mhm, been there done that. Nå er han 7 og det har endret seg, de verste toppene er heldigvis borte.

 

Anonymous poster hash: 84404...4a7

[Anonym bruker]

 

 

Jeg tenker at det alltid er noe! Så selv om man selv ser på det som en "småting", kan det være en stor ting for barnet! Jeg synes det blir feil å bagatellisere barns, og også andres reaksjoner, det er som regel en forklaring. Her i huset får lille lov til å reagere akkurat slik det er normalt for han, mens vi forsøker å sortere følelsene hans enten i ettertid eller mens det pågår, alt ettersom hvor mottakelig han er. Vi duller absolutt ikke, prøver bare å hjelpe han med å sette ord på følelsene sine, slik at han lettere kan forklare selv ved en senere anledning. Vi har sjelden store utbrudd, han er som regel lett å snakke til mens det pågår, så mulig vi er "heldige", men vi er alltid usikker på om vi handler rett, men ser det virker her i huset. Alle følelser er ens egne, jeg mener at ingen "overreagerer", men mange "reagerer sterkt". Anonymous poster hash: 309f1...484

Skulle gjerne lånet deg min 3-åring (han er nå mye eldre, så uaktuelt) for å se om du hadde fremdeles ment at ingen overreagerer, men bare reagerer sterkt...

Han var herlig 95% av tiden, men noen ganger var vi redde for at han skulle selvantenne. Anonymous poster hash: 029ff...6b0

Mhm, been there done that. Nå er han 7 og det har endret seg, de verste toppene er heldigvis borte. Anonymous poster hash: 84404...4a7

Samme her, selv om vi har en forskjellig tilnærming. Han er nesten 6 år, og med unntak av en 2-3 ukers fase ila høsten der jeg følte at jeg levde i en episode av the Exorcist er vi ferdig med hysteriske anfall. Han har skjønt at taleevnen har en viktig fuknsjon i et sivilisert samfunn. Sint med ord lever jeg godt med. Sint med skriking og tramping og alt det der...fører bare til hodepine og øresus hos alle involverte.

 

Anonymous poster hash: 029ff...6b0

[MMP]

Jeg mener at barn må få kjenne på følelsene sine uten at vi sier at h*n må slutte å gråte. Dette gjelder ting jeg ser barnet blir oppriktig trist og sint for. MEN det er uakseptabelt å krangle og bli hysterisk for småting. Hadde en situasjon her i går hvor gutten på 4 ble helt hysterisk og skrek fordi jeg ikke fikk lov til å prate mens han tok på skjerfet. Da blir jeg streng og sier at det ikke er greit. Hvordan er det hos dere? Får de "lov" til å bli hysteriske for små filleting?

 

Anonymous poster hash: da431...d8e

Ja, jeg oppmuntrer til alle sinnstemninger Av og til jeg er skikkelig sur selv - aner ikke hvorfor hadde noen sagt jeg måtte ta meg sammen da - da hadde jeg blitt enda mer sur og frustret! 

 

Vi har ulike sinnstemninger. Vi kan ikke forvente at ett menneske kun ska være smilende fornøyd. Om de hyler og bråker over lengre tid - så prøver jeg så godt jeg kan og overse det... helt til jeg ikke klarer være fornuftig og sier de må ta seg sammen - eller gå på rommet sitt

[Gjest Antarctica]

Man må vel se på situasjonen.

Å si "du får ikke snakke!" besvarer jeg som regel med "det bestemmer ikke du, du bestemmer bare over deg selv, vi andre kan snakke om vi vil".

 

Trøst deg med at det er i en viss alder de nykkene der oppstår. Så lenge du er trygg og vanlig bestemt, vil det gå over av seg selv.

 

Når det er sagt: vi skal ikke sensurere deres følelser og bestemme hva de får "lov" å bli lei seg for eller sint for; like lite som f eks mannen min kan si til meg "slutt å gråte, det der er en bagatell", bare fordi han selv syns det er uviktig. Om det er viktig for meg, så er det det.