Deprimert mann!

[Anonym bruker]

Jeg er rimelig sikker på at mannen min er alvorlig deprimert. Jeg har spurt om han sliter, han sier at det ikke er noe spesielt som er vanskelig. Jeg aner ikke hvilken ende jeg skal begynne i for å få ham til å innse at han behøver hjelp! 

 

- Han har ikke jobb, og greier ikke å skaffe seg en. Han prøver ikke, ihvertfall i svært liten grad.

- Han greier ikke å søke hjelp fra det offentlige, verken praktisk eller økonomisk.

- Han har en helt forskrudd døgnrytme. Kan sove veldig mye. Er ofte oppe på natten.

- Er veldig monoton i humøret. Viser ytterst sjelden tegn til begeistring eller positivitet.

- Ekstremt tiltaksløs. 

- Deltar sjeldent i sosiale settinger, med mindre det er med hans nærmeste familie.

- Sitter på dataen gjennomsnittlig 12 timer i døgnet, ofte lengre. For det meste med dataspill.

- Tar ofte urimelige beslutninger (i mine øyne spesielt, men folk rundt oss reagerer også). 

- Finner til stadighet unnskyldninger utenfor seg selv. "Jammen, jammen..." Det er alltid alle andre sin feil   når ting ikke går. Det er jo fordi han overlater så og si alt til tilfeldighetene.

 

Han har vært som dette i åresvis! Jeg har foreslått lenge at han burde få hjelp, men han tåler ikke tanken på at noen utenforstående skal fortelle hva han skal gjøre med livet sitt. Vi har tvillinger på fire, som jeg på mange måter føler meg veldig alene med. Jeg vet ikke om de blir påvirket negativt av dette, de vet jo ikke om noe annet. Men på ett eller annet tidspunkt forstår de vel at dette ikke er normalt! 

 

Hvor begynner jeg?? Ringe fastlegen? Familievernkontoret? Først og fremst må han vel ønske hjelp selv, men jeg vet ikke hvordan jeg kan få ham til å innse det. 

 

Anonymous poster hash: 6d144...6f6

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Twintipp og himmelblå]

Usaklig kommentar av meg, men hvordan holder DU ut?

 

Riktig tjenestevei er vanskelig å si da han ikke ønsker hjelp selv og ikke faller inn under tvungen psykisk helsevern.

Hva med å samle nærmeste familie, prat sammen og finn ut ulike løsninger. Eks let opp privat psykolog, undersøk når dere kan få time.

Bare det å skaffe hjelp kan virke som en jungel for den deprimerte.

Skaff han hjelp dere, fiks alt det praktiske.

Fortell ham at det er nå eller aldri.

Du tillater jo atferden hans ved og ikke gjøre noe.

[Gjest Antarctica]

Han er veldig, veldig syk, slik jeg tolker det du skriver.

Om han ikke vil ha hjelp, og du ikke vil leve med at ting er slik, så syns jeg du skal si til ham en vakker dag at hans sykdom påvirker hele familien, og at hans viktigste bidrag til dere andre er å ta ansvar for sin psykiske helse!

 

Jeg ville faktisk ha gitt ham et ultimatum. Men du må selv bestemme om du vil ha ham som blindpassasjer eller ikke. Hva får du ut av dette forholdet selv, og hva får ungene ut av det?

[Anonym bruker]

Jepp, han er deprimert. Og han kommer seg ikke ut av det uten hjelp, så på en eller annen måte må han ta imot det. Begynn med fastlege og ta det derfra. Jeg vet hvordan det er når de nekter å ta imot hjelp, og om det fortsetter så må du jo bare prøve å redde deg selv og barna fra dette, for sånne depresjoner går ikke bare over. Tror nok også at ett ultimatum kanskje må til, selv om det blir hardt for deg og han nok vil reagere sterkt på det (evt bare være apatisk til det hele, noe som ikke er uvanlig ved depresjon). Er han så langt nede så må det sterke krefter til for å få han ut av det.

Anonymous poster hash: d3d63...81f

[Anonym bruker]

Usaklig kommentar av meg, men hvordan holder DU ut?

 

Riktig tjenestevei er vanskelig å si da han ikke ønsker hjelp selv og ikke faller inn under tvungen psykisk helsevern.

Hva med å samle nærmeste familie, prat sammen og finn ut ulike løsninger. Eks let opp privat psykolog, undersøk når dere kan få time.

Bare det å skaffe hjelp kan virke som en jungel for den deprimerte.

Skaff han hjelp dere, fiks alt det praktiske.

Fortell ham at det er nå eller aldri.

Du tillater jo atferden hans ved og ikke gjøre noe.

 

Det er ikke første gang jeg får det spørsmålet. Familie og venner fatter ikke at jeg gidder. Jeg holder ut fordi jeg ser for meg hvilket mareritt det skulle være å samarbeide om omsorgen for ungene dersom vi bor fra hverandre. Dessuten synes jeg jo så enormt synd i mannen! Går jeg fra ham, mister han alt! 

 

Jeg tror jeg må ringe faren hans, evt søsken. Har pratet en del med de før. De er mest forbanna for at han ikke greier å ta tak i livet sitt, men de ser kanskje ikke at han ikke er frisk. 

 

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Anonym bruker]

Han er veldig, veldig syk, slik jeg tolker det du skriver.

Om han ikke vil ha hjelp, og du ikke vil leve med at ting er slik, så syns jeg du skal si til ham en vakker dag at hans sykdom påvirker hele familien, og at hans viktigste bidrag til dere andre er å ta ansvar for sin psykiske helse!

 

Jeg ville faktisk ha gitt ham et ultimatum. Men du må selv bestemme om du vil ha ham som blindpassasjer eller ikke. Hva får du ut av dette forholdet selv, og hva får ungene ut av det?

 

Ultimatum har jeg vurdert så mange ganger! "Søk hjelp, eller stikk herfra!". Jeg pingler ut hver gang, jeg er nok redd for reaksjonen hans.

 

Hans sykdom påvirker oss i veldig stor grad. Som sagt tror jeg ikke barna merker så mye til det, vi har det fredelig og rolig hjemme. Vi krangler så og si aldri, ihvertfall ikke når barna er i hus. Men jeg begynner selv å få symptomer på angst. Jeg som knapt nok noen gang har kjent på en negativ følelse. Jeg får pustebesvær og sliter med å konsentrere meg på jobb. Herregud, det her går jo bare ikke. 

 

Jeg får ikke mye ut av forholdet, men orker ikke tanken på å skulle samarbeide om omsorgen for barna ved et brudd. Ungene forguder ham, han tuller og leker mye med de. Faktisk.

 

 

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Gjest Antarctica]

Det blir nok ikke like mye tøys og gøy når ungene dine har to foreldre med psykiske lidelser...

Beklager at jeg er litt rå nå, men det er du som er medavhengig her.

[Anonym bruker]

Det blir nok ikke like mye tøys og gøy når ungene dine har to foreldre med psykiske lidelser...

Beklager at jeg er litt rå nå, men det er du som er medavhengig her.

 

Det har du jo helt rett i. Det er bare nylig jeg har begynt å virkelig føle påkjenningen på kroppen, og det er derfor jeg skjønner at jeg må få hjelp til å skaffe ham hjelp. I dag.

 

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Gjest Antarctica]

 

Det blir nok ikke like mye tøys og gøy når ungene dine har to foreldre med psykiske lidelser...Beklager at jeg er litt rå nå, men det er du som er medavhengig her.

 Det har du jo helt rett i. Det er bare nylig jeg har begynt å virkelig føle påkjenningen på kroppen, og det er derfor jeg skjønner at jeg må få hjelp til å skaffe ham hjelp. I dag. Anonymous poster hash: 7454d...1fa

Lykke til.

Jeg veit litt for mye om hvordan dette er, nemlig, og man kan slite i mange år for å bli ferdig med det, også etter at det er ferdig...

Ikke gi deg. Det er du som må bestemme hvordan du vil leve. Klem til deg.

[Anonym bruker]

 

 

Det blir nok ikke like mye tøys og gøy når ungene dine har to foreldre med psykiske lidelser...Beklager at jeg er litt rå nå, men det er du som er medavhengig her.

 Det har du jo helt rett i. Det er bare nylig jeg har begynt å virkelig føle påkjenningen på kroppen, og det er derfor jeg skjønner at jeg må få hjelp til å skaffe ham hjelp. I dag. Anonymous poster hash: 7454d...1fa

Lykke til.

Jeg veit litt for mye om hvordan dette er, nemlig, og man kan slite i mange år for å bli ferdig med det, også etter at det er ferdig...

Ikke gi deg. Det er du som må bestemme hvordan du vil leve. Klem til deg.

 

 

Usj.. Det er det jeg ser for meg, at det tar årevis før han kan leve et normalt liv. 

 

Takk for lykkeønskninger.  

 

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Anonym bruker]

Om han er inne i en depresjon elle rikke er jo helt umulig for noen her inne å si kun utfra de få tingene du her lister opp. Jeg synes generelt folk litt for lettvint slenger rundt seg med depresjons-diagnoser, enten om seg selv eller andre uten å faktisk ha blitt diagnostisert. Depresjon er en medisinsk betegnelse og en diagnose som krever LITT mer utredning enn noen få linjer på ett nettforum. Og-0 - selv om jeg for all de forstår din fortvilelse - det du skriver her er kun din subjektive oppfatning av mannen. En depresjon er en sinnstilstand - og ikke en subjektiv karakteristikk av en person

 

At han er uten jobb kan f.eks på et vis forklare han unaturlige døgnrytme, hans bruk av tid på dataspill, hans manglende initiativ og tiltaksløshet, hans manglende ønske om å delta i sosiale sammenkomster osv. Mye av vår identitet skapes i og på jobb - i samspill med andre mennesker. Er han mye alene, får han mindre impulser, han får mindre sosial feedback, han får minimale reaksjoner på at hans væremåte ikke er "korrekt" osv.

 

Hva mener du mer at han ikke greier å søke praktisk og økonomisk hjelp fra det offentlige? Hva trenger han av praktisk og økonomisk hjelp da? Gjeldsrådgivning? hjemmehjelp? Hjelp til å komme ut i jobb? Legehjelp? Skolegang? Osv osv klarer han ikke fylle ut papirer eller klarer han ikke å snakke med en saksbehandler? Klarer han ikke å gå til et offentlig kontor eller vil han bare ikke?

 

Jeg er enig med deg at det høres ut som om både han og dere burde få hjelp. Hva slags hjelp han trenger er vanskelig å si.

Kanskje familievernkontoret kan være et greit sted å begynne. Kanskje de kan gi mannen din et nytt syn på deres tilværelse og kanskje åpne øynene hans for at han trenger hjelp fra andre for at dere som familie skal komme videre?

 

Hvem drar det økonomiske og praktiske lasset i familien? Er det kun du som tjener penger? Eller går du hjemme også? At to mennesker går oppå hverandre hele dagen er iallefall ikke bra........

 

 

 

Anonymous poster hash: ed250...8e7

[Anonym bruker]

Om han er inne i en depresjon elle rikke er jo helt umulig for noen her inne å si kun utfra de få tingene du her lister opp. Jeg synes generelt folk litt for lettvint slenger rundt seg med depresjons-diagnoser, enten om seg selv eller andre uten å faktisk ha blitt diagnostisert. Depresjon er en medisinsk betegnelse og en diagnose som krever LITT mer utredning enn noen få linjer på ett nettforum. Og-0 - selv om jeg for all de forstår din fortvilelse - det du skriver her er kun din subjektive oppfatning av mannen. En depresjon er en sinnstilstand - og ikke en subjektiv karakteristikk av en person

 

At han er uten jobb kan f.eks på et vis forklare han unaturlige døgnrytme, hans bruk av tid på dataspill, hans manglende initiativ og tiltaksløshet, hans manglende ønske om å delta i sosiale sammenkomster osv. Mye av vår identitet skapes i og på jobb - i samspill med andre mennesker. Er han mye alene, får han mindre impulser, han får mindre sosial feedback, han får minimale reaksjoner på at hans væremåte ikke er "korrekt" osv.

 

Hva mener du mer at han ikke greier å søke praktisk og økonomisk hjelp fra det offentlige? Hva trenger han av praktisk og økonomisk hjelp da? Gjeldsrådgivning? hjemmehjelp? Hjelp til å komme ut i jobb? Legehjelp? Skolegang? Osv osv klarer han ikke fylle ut papirer eller klarer han ikke å snakke med en saksbehandler? Klarer han ikke å gå til et offentlig kontor eller vil han bare ikke?

 

Jeg er enig med deg at det høres ut som om både han og dere burde få hjelp. Hva slags hjelp han trenger er vanskelig å si.

Kanskje familievernkontoret kan være et greit sted å begynne. Kanskje de kan gi mannen din et nytt syn på deres tilværelse og kanskje åpne øynene hans for at han trenger hjelp fra andre for at dere som familie skal komme videre?

 

Hvem drar det økonomiske og praktiske lasset i familien? Er det kun du som tjener penger? Eller går du hjemme også? At to mennesker går oppå hverandre hele dagen er iallefall ikke bra........

 

 

 

Anonymous poster hash: ed250...8e7

 

Jeg er jo ikke så dum at jeg ikke forstår at depresjon er en sinnstilstand. Min karakteristikk av han er det jeg mener kan være konsekvensene av en eventuell depresjon. Men så er det jo høna og egget da. Er han ikke i jobb fordi han ikke har det bra, eller har han det ikke bra fordi han ikke er i jobb? Han har vært utenfor arbeidslivet i tre år, jeg tipper det gjør noe med en persons sinnstilstand. Med hjelp fra det offentlige mener jeg først og fremst økonomisk, fordi jeg ikke kan forsørge familien alene. Han greier verken å fylle ut nødvendige skjema eller ta nødvendige telefoner. Altså, han vet hvordan han skal gjøre det, men han gjør det ikke. 

 

Jeg er klar over at det er en tilstand som krever utredning utover noen linjer på et nettforum. Jeg står i stampe fordi han ikke ønsker å skaffe seg hjelp og mitt ønske med denne tråden var råd om hvor jeg kan henvende meg for å få hjelp til å hjelpe. Jeg kan ikke bære han til legen.

 

Jeg drar lasset, med 50 % jobb og 50 % studier. Det går ikke.

 

Anonymous poster hash: 7454d...1fa

[Anonym bruker]

Har ei venninne med en mann som din, jeg må ærlig innrømme at jeg ikke kan skjønne hvorfor hun holder ut.

Men hun gjør som deg hun finner unnskyldninger for hans oppførsel.

Faktum er at han og også din mann er lat.

Og de er det fordi de har mulighet til være det.

Hos min venninne står hun for all inntekt og bekymringer for at pengene ikke strekker til er det kun hun som ser.

Hun tar laging av middag, oppvask, husvask, og alt som komme med barna.

Hvorfor skulle mannen forandre seg når han får sitte å syntes synd på seg selv og bli vartet opp.

 

Jeg skjønner at depresjon er vanskelig, jeg har nemlig slitt med depresjon meste parten av livet mitt og for et par år siden ville psykologen legge meg inn men heldigvis ble det et vendingpunkt der.

Men det funker ikke å bli frisk om ingen setter krav til deg og tvinger deg til å se virkeligheten.

Du gjør han ikke noen tjeneste med å la han være i denne late, la hele livet passere uten at jeg tar del i det tilværelsen han er i nå.

Det kan føles slemt å sette krav til han men samtidig vil han aldri få noe livet slik han lever nå, han vil aldri føle seg bedre og sjansen er veldig liten at han uten press utenfra plutselig finner ut at han skal ta del i verden igjen.

 

Det som skjer er at barna ikke har et godt forhold til pappa fordi han ikke klarer å fungere som en god mann, de får et bilde av ha en far er som blir galt i forhold til hva det burde være, og et bilde av hvordan man skal la seg behandle av en partner som ikke blir riktig av det man skal ha.

Og du blir utslitt og ulykkelig og i verste fall deprimert selv.

 

Som en som har vært svært syk selv anbefaler jeg deg om å begynne å sette store krav. 

*Kom deg ut i jobb, skaff deg hjelp eller flytt ut.

*stå opp om morgenen og legg deg i normal tid

*Legg bort dataspill og bruk tiden på barna,hus, hjem (samt søke på jobbe og/eller få behandling.)

 

 

Anonymous poster hash: b98e5...a6e