Kjenner dere noen som er veldig dramatiske og intense?

[Anonym bruker]

Kjenner dere noen som er veldig intense og dramatiske av seg? Så dere blir slitne av å omgås de?

 

Jeg har sånne svigers. De er egentlig hyggelige men alt er så dramatisk og sjokkerende. Er noen av oss forkjølet eller influensa så er det helt forferdelig, skulle tro at man holder på å dø. Når vi ser på tv sammen så er alt uansett program eller nyheter så veldig dramatisk og "herregud" til nesten alt. Alt sønnen (1 år) vår gjør er og så overraskende men også gøy. Bare han løfter en arm så er det "åååååååå seeeeeeee!". Alt skal taes bilde av, alt han gjør, de tar sikkert 100 bilder hver gang vi møtes. De vil og ha oppmerksomheten hans nesten hele tiden og vil "dikke dikke" i ansiktet hans stadig vekk (om dere skjønner hva jeg mener), jeg ser at han blir lei og han vil bare bort fra de. Det er så slitsomt, de er ikke avslappende i det hele tatt og det blir for høye stemmer hele tiden. Og jeg lurer på om det er derfor sønnen vår ikke er så begeistret for de, for han gråter lenge hver gang vi møtes og nekter å holdes av de før det har gått 1-2 timer. Er kun de han reagerer på, mine foreldre var hos oss senest i går (de bor 6 timer unna så vi møtes ikke så ofte så han kjenner de mindre) og han smilte og lo når de kom, og det var greit for han at de holdt han nesten med en gang. Svigers var sånn før han ble født og, intense folk. Klart mine foreldre og vi foreldre selv syns at det er gøy når sønnen vår gjør noe nytt eller gøy, men hver minste bevegelse er ikke gøy eller sjokkerende. Det er heller ikke sjokkerende med en forkjølelse eller alt på TV. Skulle tro at de har vært isolert i mange år.

 

Vi har bedt de noen ganger om å slappe mer av og ikke mase sånn på gutten, de er da roligere i 10 min og så er det glemt. Vi har prøvd å forklare at det er nok derfor han gråter når vi møtes og er veldig skeptisk, men det synker ikke inn. Noen ganger har svigermor tatt sånn av at faktisk svigerfar (som overhodet ikke er en avslappende fyr) har bedt henne om å roe seg, da blir hun sur. Det skal ikke så mye til egentlig før de blir fornærmet, men mest fordi de misforstår så mye.

 

Jeg blir så sliten av de, helt ør i hodet. Heldigvis er ikke mannen min sånn og det er kanskje rart siden han er oppvokst med dette Jeg kjenner ingen andre som er sånn, kan ikke være vanlig?

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg er ganske intens selv, spesiellt når jeg er rundt noen jeg føler jeg må få på godfot. Blir nervøs rundt mennesker jeg ikke er i familie med, og blir veldig intens. Kanskje de har det sånn?

Anonymous poster hash: 76311...1db

[Anonym bruker]

 

Hei.

 

Jeg er ganske intens selv, spesiellt når jeg er rundt noen jeg føler jeg må få på godfot. Blir nervøs rundt mennesker jeg ikke er i familie med, og blir veldig intens. Kanskje de har det sånn?

 

Anonymous poster hash: 76311...1db

Er ikke nervøs de er, de er giret. Og i følge mannnen har de vært sånn hele hans liv. Jeg og mannen er normalt oppegående og omgjengelige personer, vi har stor omgangskrets, så tviler sterkt på at vi gjør dem nervøse, og vi har vært sammen i 5 år. Vi er alltid hyggelige og forventer ingenting speielt bortsett fra å være rolig med sønnen vår, ikke hive seg på han sånn som dem. Vi er ikke blærete sosefolk med phd som kan skremme hvem som helst

 

Kan nevne mer. Jeg har de siste mnd gått ned 15 kg så det synes jo, svigers kom på besøk og plutselig sier svigerfar "oj så tynn du har blitt, er nesten ikke noe igjen" med et veldig sjokkerende ansiktsuttrykk. Så ser svigermor på meg og sier "ja herregud du er for tynn nå, du må ikke slanke deg mer, du er for tynn". Vel... Jeg er 162 høy og veier nå 82 kg, ergo jeg er ca 25 kg fra å være normalvektig, og de påstår at jeg er for tynn nå?? En ting å nevne at noen har blitt tynnere men å påstå at noen må slutte å slanke seg når de ennå er sykelig overvektig, det blir for dumt. Jeg forventer ikke komplimenter men det de sa ble så feil og bare dumt.

 

Når vi ser på f.eks nyhetene sammen så er alt så veldig dramatisk, joda noe er ille som drap og krig, men svigers overdramatiserer sånn syns vi. Roper nesten ut "herregud" og diskuterer lenge hvor fælt ting er. Er som at de aldri har hørt om drap og krig før. Mannen er enig med meg, og søstra hans, hun har og bedt de om å roe seg flere ganger, det har jeg vært øyevitne til. Foreldrene mine ringte meg etter første gang de hadde møtt svigers, de syntes at svigers var ganske alt for ivrige og slitsomme. Mora mi sa at hun faktisk ble skremt, hun har jobbet i psykiatrien så har sett litt av hvert før.

 

Må vel bare akseptere at de er sånn, men blir sliten for det både jeg, mannen og sønnen vår.

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

 

Hei.

 

Jeg er ganske intens selv, spesiellt når jeg er rundt noen jeg føler jeg må få på godfot. Blir nervøs rundt mennesker jeg ikke er i familie med, og blir veldig intens. Kanskje de har det sånn?

 

Anonymous poster hash: 76311...1db

Er ikke nervøs de er, de er giret. Og i følge mannnen har de vært sånn hele hans liv. Jeg og mannen er normalt oppegående og omgjengelige personer, vi har stor omgangskrets, så tviler sterkt på at vi gjør dem nervøse, og vi har vært sammen i 5 år. Vi er alltid hyggelige og forventer ingenting speielt bortsett fra å være rolig med sønnen vår, ikke hive seg på han sånn som dem. Vi er ikke blærete sosefolk med phd som kan skremme hvem som helst

 

Kan nevne mer. Jeg har de siste mnd gått ned 15 kg så det synes jo, svigers kom på besøk og plutselig sier svigerfar "oj så tynn du har blitt, er nesten ikke noe igjen" med et veldig sjokkerende ansiktsuttrykk. Så ser svigermor på meg og sier "ja herregud du er for tynn nå, du må ikke slanke deg mer, du er for tynn". Vel... Jeg er 162 høy og veier nå 82 kg, ergo jeg er ca 25 kg fra å være normalvektig, og de påstår at jeg er for tynn nå?? En ting å nevne at noen har blitt tynnere men å påstå at noen må slutte å slanke seg når de ennå er sykelig overvektig, det blir for dumt. Jeg forventer ikke komplimenter men det de sa ble så feil og bare dumt.

 

Når vi ser på f.eks nyhetene sammen så er alt så veldig dramatisk, joda noe er ille som drap og krig, men svigers overdramatiserer sånn syns vi. Roper nesten ut "herregud" og diskuterer lenge hvor fælt ting er. Er som at de aldri har hørt om drap og krig før. Mannen er enig med meg, og søstra hans, hun har og bedt de om å roe seg flere ganger, det har jeg vært øyevitne til. Foreldrene mine ringte meg etter første gang de hadde møtt svigers, de syntes at svigers var ganske alt for ivrige og slitsomme. Mora mi sa at hun faktisk ble skremt, hun har jobbet i psykiatrien så har sett litt av hvert før.

 

Må vel bare akseptere at de er sånn, men blir sliten for det både jeg, mannen og sønnen vår.

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

 

 

Ingenting unormalt med det du beskriver, de er bare andre personlighetstyper enn dere.

 

Anonymous poster hash: f2a62...8c0

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet med ei som oppførte seg sånn, viste seg at hun var deprimert. Har også en bekjent (gammel klassevenninne) som er sånn i perioder, hun er bipolar.

 

Jeg blir rett og slett deppa og tom inni meg av å måtte være rundt sånne folk, skjønner meget godt at dere reagerer!

Anonymous poster hash: 0c4ca...d8f

[Elskerhøsten2014]

svigermor, glad jeg ikke har noe kontakt mer

[Gjest Antarctica]

Hmmm, slipp en valium i hver kaffekopp neste gang...

[Anonym bruker]

Ja, en kollega. Det blir noe slitsomt å ha henne inne på kontoret ørten ganger om dagen. For et STORMFULLT liv hun skaper seg. På grensen til det komiske ja:)

 

Anonymous poster hash: 3ad92...a3a

[Anonym bruker]

Har et par sånne venninner, jeg er kjempeglad i dem, men sørger for å besøke heller enn få besøk, for de er også av typen som ikke går igjen, og jeg tåler bare et par timer av det.

Anonymous poster hash: 975dd...c6a

[Anonym bruker]

 

 

 

Hei.

 

Jeg er ganske intens selv, spesiellt når jeg er rundt noen jeg føler jeg må få på godfot. Blir nervøs rundt mennesker jeg ikke er i familie med, og blir veldig intens. Kanskje de har det sånn?

 

Anonymous poster hash: 76311...1db

Er ikke nervøs de er, de er giret. Og i følge mannnen har de vært sånn hele hans liv. Jeg og mannen er normalt oppegående og omgjengelige personer, vi har stor omgangskrets, så tviler sterkt på at vi gjør dem nervøse, og vi har vært sammen i 5 år. Vi er alltid hyggelige og forventer ingenting speielt bortsett fra å være rolig med sønnen vår, ikke hive seg på han sånn som dem. Vi er ikke blærete sosefolk med phd som kan skremme hvem som helst

 

Kan nevne mer. Jeg har de siste mnd gått ned 15 kg så det synes jo, svigers kom på besøk og plutselig sier svigerfar "oj så tynn du har blitt, er nesten ikke noe igjen" med et veldig sjokkerende ansiktsuttrykk. Så ser svigermor på meg og sier "ja herregud du er for tynn nå, du må ikke slanke deg mer, du er for tynn". Vel... Jeg er 162 høy og veier nå 82 kg, ergo jeg er ca 25 kg fra å være normalvektig, og de påstår at jeg er for tynn nå?? En ting å nevne at noen har blitt tynnere men å påstå at noen må slutte å slanke seg når de ennå er sykelig overvektig, det blir for dumt. Jeg forventer ikke komplimenter men det de sa ble så feil og bare dumt.

 

Når vi ser på f.eks nyhetene sammen så er alt så veldig dramatisk, joda noe er ille som drap og krig, men svigers overdramatiserer sånn syns vi. Roper nesten ut "herregud" og diskuterer lenge hvor fælt ting er. Er som at de aldri har hørt om drap og krig før. Mannen er enig med meg, og søstra hans, hun har og bedt de om å roe seg flere ganger, det har jeg vært øyevitne til. Foreldrene mine ringte meg etter første gang de hadde møtt svigers, de syntes at svigers var ganske alt for ivrige og slitsomme. Mora mi sa at hun faktisk ble skremt, hun har jobbet i psykiatrien så har sett litt av hvert før.

 

Må vel bare akseptere at de er sånn, men blir sliten for det både jeg, mannen og sønnen vår.

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

Ingenting unormalt med det du beskriver, de er bare andre personlighetstyper enn dere.

 

Anonymous poster hash: f2a62...8c0

Kjenner mye folk og har aldri møtt noen andre som er sånn, så normalt er det ikke. Vet at det er personligheten deres, men ekstremt slitsomt er det uansett

 

Takk for alle svar

 

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

Ja, en kollega. Det blir noe slitsomt å ha henne inne på kontoret ørten ganger om dagen. For et STORMFULLT liv hun skaper seg. På grensen til det komiske ja:)

 

Anonymous poster hash: 3ad92...a3a

Stormfull er et passende ord om svigers!

 

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

Ja det er nok slitsomt.

Men de høres jo snille og omsorgsfulle ut.

Lite å gjøre med problemet. Gammel hund, lære den å sitte osv...

Som jeg sa, de virker jo oppriktig interessert i dere og viser jo omsorg. Ikke ødelegg dette ved å ta en kamp om å endre personlighet.

 

Anonymous poster hash: c07f9...d4c

[Anonym bruker]

Ja det er nok slitsomt.

Men de høres jo snille og omsorgsfulle ut.

Lite å gjøre med problemet. Gammel hund, lære den å sitte osv...

Som jeg sa, de virker jo oppriktig interessert i dere og viser jo omsorg. Ikke ødelegg dette ved å ta en kamp om å endre personlighet.

 

Anonymous poster hash: c07f9...d4c

De har aldri spurt meg hva jeg jobber med, min utdannelse, hvor mange søsken jeg har, hva mine foreldre gjør, hvor jeg er oppvokst (har en helt annen dialekt enn andre her) osv. Så de er ikke så veldig interessert i å bli kjent egentlig. Er mer at de blir sjokkert fordi sønnen vår kan geipe, vinke osv. Det er jo sååååå OMG!!! Skjønner du?

 

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

 

Ja det er nok slitsomt.

Men de høres jo snille og omsorgsfulle ut.

Lite å gjøre med problemet. Gammel hund, lære den å sitte osv...

Som jeg sa, de virker jo oppriktig interessert i dere og viser jo omsorg. Ikke ødelegg dette ved å ta en kamp om å endre personlighet.

 

Anonymous poster hash: c07f9...d4c

De har aldri spurt meg hva jeg jobber med, min utdannelse, hvor mange søsken jeg har, hva mine foreldre gjør, hvor jeg er oppvokst (har en helt annen dialekt enn andre her) osv. Så de er ikke så veldig interessert i å bli kjent egentlig. Er mer at de blir sjokkert fordi sønnen vår kan geipe, vinke osv. Det er jo sååååå OMG!!! Skjønner du?

 

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

Og skal ikke prøve å endre de, ville bare vite om det er andre som de der ute. Siden jeg aldri har møtt noen sånne personer før.

 

 

 

Anonymous poster hash: deef0...6fa

[Anonym bruker]

Mannen min er litt sånn. Han er bipolar, men vet ikke om det har noen sammenheng.

 

Kan bli rimelig slitsomt til tider ja. Fordelen med at det er mannen min og ikke svigers er at jeg kan be ham ta en pause fordi jeg blir svett i øra.

Anonymous poster hash: 84dba...75b

[Anonym bruker]

Ja, svigermor er sånn. Jeg blir skikkelig sliten i hode etter et middagsselskap hos dem.

 

Anonymous poster hash: d169d...ed4