Håp sammen med denne mannen?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen har vert sammen i 7 år, gift i 2,5. Vi har 2 barn sammen.

Han er nesten 7 år yngre enn meg. Aldersforskjellen har aldri vert så mye problem, for han virket voksen og ansvarlig, og jeg er litt umoden for alderen, slik at vi passet sammen tross forskjellen.

Men det siste halvåret har jeg slitt endel med følelsene mine. Har fått øynene litt opp for hvordan forholdet egentlig er, og ikke bare latt hverdagene gå forbi slik som før.

I hverdagene fungerer vi ganske greit sammen, men jeg har ikke de sterke følelsene for han lengre. Sexlysten er ikke eksisterende, og jeg er glad de dagene jeg slipper. 

Hele vårt forhold er det jeg som har tatt meg av hus og unger. Kun jeg som har stått opp om nettene, hver morgen og tatt meg av de når de er syke. Har bare latt det bli sånn, siden jeg har vert hjemmeværende med barna, mens han har jobbet. Jobben hans er ikke akkurat 8-16 jobb, ofte han kommer hjem på kvelden rett før eller etter ungene har lagt seg.

Han hjelper lite til her hjemme, med verken det ene eller andre. Men dette skylder jeg også meg selv, siden jeg har latt det bli sånn gjennom årene. 

Vi har gått gjennom to perioder siste halvåret der jeg har måttet sagt at jeg ikke har det bra, og han kan prøve å være litt mer tilstede, vertfall for barna. Han hjalp litt mer til med husarbeid et par uker, men så gikk det tilbake til det gamle. 

 

Han er aldri med på aktiviteter i barnehagen/skole, han hjelper ikke til når vi skal ha selskap når ungene har fødselsdager. Jeg må både rydde hus, vaske, bake og ordne klart før selskapet. Han er fornøyd dersom han hjelper å sette på kaffe, og jeg er heldig dersom han dukker opp en time før selskapet starter. Har opplevd at han kom inn sammen med gjestene, gikk i dusjen og satt seg i sofaen med kaffekoppen..

Han har hele tiden nektet å skifte bleie på ungene, dersom det var noe mer enn bare tiss i den...Unngår også å tørke eldstemann når han har vert på do.

 

Skjer også noen episoder som har fått begeret til å renne over..

- Skulle i bryllup til en kusine, sammen med hele min del av familien. Han skulle være hjemme med ungene, siden det ikke var mulig å få barnevakt. Gav beskjed om at jeg gikk hjem sammen med foreldrene mine etter bryllupet, slik at jeg fikk sovet ut om morgenen. Han står jo uansett aldri opp med ungene, så dette var eneste mulighet for å få sove litt lenger enn 6-7. 
Da fikk jeg et surt svar tilbake at det var jo helt unormalt! Måtte bare komme hjem til han å legge meg, og det var ingen som gikk og la seg andre steder enn hjemme bare for å få sove ut. Det var ikke måte på hvor galt det forslaget mitt var... Men jeg gav beskjed om at jeg gikk dit, uansett hvor sur han ble.

Dagen etter kjørte mamma meg hjem, tror klokken bare var 10-11. Da satt han dritsur i sofaen og lurte på hvor jeg hadde vert! Selv om jeg gav beskjed om hva jeg gjorde... 

 

- Vi var på julehandel, og måtte vente på en ferge for å komme oss hjem. Der var det en kiosk med litt hurtigmat og div, og på vei dit snakket han om at når vi kom frem til kiosken skulle han ha seg en hamburger. Jeg parkerte bilen på fergekaien (ja jeg kjører, han har ikke lappen) så sa han: Jeg vil ha en 200 grams uten løk. Jeg svarte at jeg var ikke sulten så jeg skulle ikke ha noe, og skulle ikke bort til kiosken. Da fikk jeg flere unnskyldninger om at jeg var jo så mye flinkere til å handle i kiosk enn han. Han har gjort slikt før, so jeg testet han litt, og gav meg jo ikke. Sa igjen at jeg orket ikke stå i kiosken å vente på mat når jeg ikke skulle ha, han kunne gå bort selv. Da ble han rett og slett drit gretten, og satt kun og trykket på mobilen sin hele fergeturen og veien hjem. Nesten 1,5 time.. uten å si et eneste ord.

 

- Jeg skulle treffe en venninne en ettermiddag, en jeg ikke hadde snakket med på flere mnd. sjelden jeg er ute av huset i hele tatt, men han måtte plutselig gå på jobb, så jeg fikk ikke truffet henne. Avtalte da at vi skulle treffes formiddagen neste dag for kaffe og prat. Morgenen etter gjorde jeg barna klar for barnehagen, og han var plutselig så hjelpsom å kle på de. Noe han aldri gjør. Da visste jeg at han hadde en baktanke.. Han hadde planlagt at jeg skulle kjøre han et sted han jobber, for han skulle sjekke noen ting der. ca halvtimes kjøring hver vei. Han hadde ikke nevnt et ord om det før vi skulle ut døren. Da sa jeg at jeg hadde desverre planer og ikke kunne kjøre han noe sted. Sa jeg skulle til en veninne. Da svarer han med sur stemme: Hva skal du der da!? 

Jeg fikk ikke mer hjelp med ungene, og han gikk og pakket sammen noen ting, og var fremdeles sur. Pleier alltid si hadet både til meg og ungene, men han så ikke på oss engang. 

Må bare si at jeg har aldri gjort eller sagt noe som gjør at han skal ha grunn til å være sjalu eller tro at jeg er utro eller lignende...

 

Det er slike episoder som i tillegg til alt det andre gjør at jeg ikke helt klarer å finne frem følelser for han, slik det var før..

Ser jo når jeg leser hva jeg har skrevet, at jeg overhodet ikke aner hvorfor jeg har holdt ut med en slik mann så lenge. Men det er vel mest pga barna...

 

Har også tenkt over at vi har INGENTING til felles.. jeg elsker og reise, og jeg vil se hele verden, han liker seg hjemme. Vi liker ikke samme mat, tv programmer eller musikk. Han liker ikke badebasseng eller sand. Om sommeren er jeg ofte alene med ungene på stranden, for han går heller å jobber. Kan bare glemme å foreslå badeland med ungene, så der har vi kun vert 2 ganger i ungene sitt liv, siden jeg er avhengig av å få hjelp av andre.

Det var ikke et slikt familieliv eller forhold jeg hadde forestilt meg..

 

Er det håp? Kanskje dersom jeg venter noen år til han "vokser opp" 

Anonymous poster hash: 8949f...e4c

[Anonym bruker]

Tror du hadde hatt det lettere uten han...

Det du beskriver er jo som om han er 12 år!

 

Hvor gammel er han egentlig?

 

Tror nesten dette må være den barnsligste mannen jeg har lest om her inne :0

 

Anonymous poster hash: 42f1e...50a

[Anonym bruker]

Nei, dessverre, har ikke tro på at det er håp. Du har allerede mistet respekten for han. Den får du aldri tilbake.

Hvem trenger en forvokst baby som ektemann uansett? Du får det mye bedre alene når du slipper å irritere deg.

 

Anonymous poster hash: 1d14d...136

[Anonym bruker]

Høres ut som en ekstrem versjon av min EKS! Han din tar jo kaka.

Han er umoden, gammeldags, LAT og kjedelig.

 

Høres ut som han er født på 40 tallet og du er husmoren.

 

Du virker snill og fornuftig. Du klarer dette alene. Jeg klarte å gå fra 2 barn etter 8 år å mye frykt for det. Bare til å hoppe i det. Jeg er 99% sikker du vil få det så utrolig mye bedre alene!

 

Anonymous poster hash: eb0e6...78e

[Anonym bruker]

Takker for svar.. Grunnen til at jeg har holdt ut, er vel kanskje fordi jeg er litt usikker av meg, og kanskje redd for å bli alene. Men når jeg tenker på hvordan det skulle vært å være alene nå, så føler jeg bare lettelse og glede. Jeg tar meg jo allerede av alt uansett, så det blir jo ingen forskjell når det gjelder ungene eller å ta meg av alt i hjemmet. 

Er bare fryktelig vanskelig å ta det steget, spesielt nå før jul, og jeg er i tillegg redd for konfrontasjoner , så det er vanskelig.  Så skal prøve å holde ut til over jul, og ta det derfra...

Anonymous poster hash: 8949f...e4c

[Gjest]

Enten er det oldefaren min du har beskrevet her, eller så er du sammens med en meget umoden liten guttevalp som fremdeles burde ha bodd hjemme hos mamman sin!

[Anonym bruker]

Men han oppfører seg virkelig som et tredje barn. Han er tydeligvis vant til å få det som han vil og at du ordner alt for han.

Anonymous poster hash: 55176...f30

[Anonym bruker]

Høres ut som en ekstrem versjon av min EKS! Han din tar jo kaka.

Han er umoden, gammeldags, LAT og kjedelig.

 

Høres ut som han er født på 40 tallet og du er husmoren.

 

Du virker snill og fornuftig. Du klarer dette alene. Jeg klarte å gå fra 2 barn etter 8 år å mye frykt for det. Bare til å hoppe i det. Jeg er 99% sikker du vil få det så utrolig mye bedre alene!

 

Anonymous poster hash: eb0e6...78e

Flyttet du fra ungene dine?

 

Anonymous poster hash: dc261...ea8

[Anonym bruker]

Hm, veldig mye av det du skriver treffer meg utrolig! Vårt forhold er mye likt deres, og jeg føler meg som moren hans. Jeg har ingen respekt for ham som mann, hadde det heeelt i starten selvfølgelig, men har gradvis forsvunnet i takt med episoder i årenens løp. Jeg dro da barnet var tre år, og det var så befriende og godt, men dum som jeg var så tok jeg ham tilbake etter måneder med mas og gode løfter.

 

Angrer på det og tenker nå på å bryte opp igjen. Har holdt ut fordi jeg synes synd på ham.... sier jo sitt... Jeg elsker ham ikke, jeg føler kun medlidenhet. Vi sover ikke sammen fordi jeg kan ikke utstå ham. Sex er ikke tema her lengre.

 

Hva du bør gjøre vil ikke jeg uttale meg noe om, men kan ikke se at du vil miste så utrolig mye? Finn fem positive ting ved mannen, veier de opp mot alt det negative du har skrevet?

 

Anonymous poster hash: 95a2c...f7d

[Anonym bruker]

Tenk på dette HI, hva vil være forskjellen om du gjør det slutt med denne mannen? Du vil ha like mye ansvar for barna dine, gjøre like mye husarbeid, stille opp på like mye utenfor hjemmet..,men du vil få fri fra masingen og sutringen hans! Du slipper å ta hensyn til ham, gjøre ham til lags, vaske klærne hans og lage ham middag. Og, enda bedre, du vil kanskje til slutt møte noen som elsker deg, respekterer deg og gjør deg glad.

 

Anonymous poster hash: cdad6...a65