Hva tror du er galt med denne mannen?

[Anonym bruker]

-Kan oppføre seg som en helt vanlig mann. Gjerne opp til flere måneder. Viser kjærlighet og han reagerer som vanlige mennesker. Med unntak av litt kort lunte.

-Ha dager der han er uvanlig godt humør og er forelsket. Veldig hjelpsom. Kortvarig.

-Dager med passivt sinne. Meget egoistisk. Glemmer at han har en familie. Løfter ikke en finger i huset. Snakker ikke til meg. Stenger meg ute som jeg ikke er til stede og unngår å være i samme rom som meg. Kan på disse dagene avlyse mye. Man vet ikke om han holder avtaler eller dukker opp til middag og han kan gjerne pakke og reise vekk noen dager. Bare fordi han ikke tåler synet av meg. Kan på det verste vare i over en måned. Det skal ingenting til for at dette passive sinnet blir til et voldsomt raseriutbrudd. Som det alltid ender med.

-Etter slike raseriutbrudd kjører han ofte av sted. Og man vet ikke hvor han skal og når han kommer tilbake. Ofte etter å sagt at nå skal vi skilles.

-Går inn for å skremme meg. Og er opptatt av å vise at han har makten. Og jeg ikke skal ha noe jeg skulle ha sagt.

-Selvinnsikten på sinte dager finnes ikke.

-Får vrangforestillinger hvor han mener jeg regelrett ødelegger livet hans. At jeg er et vanskelig menneske som ikke forstår han og han er et offer. Han synes veldig synd på seg selv.

-Kan demonstrere med å gjøre eller kjøpe ting han vet jeg ikke er positiv til.

-Kan bruke mye penger på seg selv. Spesielt på dårlige dager.

-Disse humørforandringene skjer kun hjemme. Han går på jobb hver dag og oppfører seg som han alltid pleier mot kollegaer, venner og familie. Han er godt likt av alle.

 

Må legge til at jeg verken krangler eller kritiserer han. Jeg synes ikke jeg er vanskelig.

 

 

Anonymous poster hash: f41a0...eb6

[Sint naken biltyv]

Jeg tenker at han er bipolar eller noe. Uansett hva slags sykdom han har eller ikke har så ville jeg flyttet fra han. Hadde ikke orket å leve sånn.

[Anonym bruker]

Min første tanke var bipolar.

 

Anonymous poster hash: 80b6e...34b

[Anonym bruker]

Og denne mannen lever du og barna sammen med?! Enten må han til lege, eller så burde dere løpe!!!!

Anonymous poster hash: 11bc8...745

[Anonym bruker]

HI

 

Det er ganske komplisert. Mine følelser er borte for lengst. Så hadde ikke savnet han om jeg skilte meg. Og det er det jeg vil.

Barna er derimot veldig glad i pappa.

Jeg har vært i kontakt med både legen min og familievernkontor.

Konsulenten min der har rådet meg til å bygge meg opp, være forsiktig og tenke meg godt om.

Hun sier at noen brudd kan bli langvarig stygge og barn kan få det verre etter bruddet. Tror hun har en dårlig magefølelse.

Mannen min sier jeg vil gå ut som en taper ved et eventuelt brudd og han vil kreve delt omsorg.

Hva da? Når barna er aleine med den mannen.

Og jeg er redd for å ikke bli trodd.

Min mann er en meget respektert mann. Selv de få personene jeg har betrodd meg til har fått sjokk. For han er så hyggelig og snill mot alle.

Jeg lurer ennå på hva som egentlig feiler han. Mye på grunn av hva jeg kan forvente om jeg forlater han.

 

 

Anonymous poster hash: f41a0...eb6

[Anonym bruker]

Det jeg lurer på er hvorfor du og barna enda ikke er på krisesenter...

Anonymous poster hash: d3615...cd0

[Anonym bruker]

Huff, dette hørtes vanskelig ut.

 

Kan skjønne at du ønsker å beskytte barna, hvor gamle er de?

Tror du han i praksis vil klare å ha delt omsorg eller er det bare en tom trussel?

 

Snakker dere om det passive sinnet hans når han har gode dager?

Han sier jo selv at han ønsker å skilles, er det bare en trussel eller er det noe du tror han faktisk ønsker?

 

Hvordan er han mot barna når han har de negative periodene?

Anonymous poster hash: b2c9a...1f1

[Birdie Birdie Nam Nam]

Han har enten en psykisk sykdom eller en alvorlig personlighetsforstyrrelse. Å ha manipulerende mennesker i nær familie (ja, han har en svært manipulerende atferd), er kjempefarlig- både for deg og barna! Hva sier legen? 

[Anonym bruker]

Høres ut som pappaen min, han er bipolar, men nekter selv på at han feiler noe (alt er alle andres sin feil).

 

Mamma brøt ut da yngste søsteren min var 6 år og det ble et helvete. Han gikk rett i kjelleren, begynte drikke, var aggresiv (sparket en stor bulk i mamma sin bildør), forfulgte mamma og sto i bilen på utsiden av arbeidsplassen hennes om dagen og på utsiden av leiligheten hennes på kvelden osv.

 

Han skulle jo ha samvær, men klarte ikke følge opp. Da mamma kom for å levere søsteren min på 6 år satte han seg f.eks bare i bilen og dro mens søsteren min løp etter bilen og ropte på han. Eller de kom til låst dør men så at han tittet på dem bak gardinen osv. Det klikket helt for han en stund, og på den stunden ødela han alt som var å ødelegge av forhold mellom seg selv og oss barna.

 

Han fikk stablet livet sitt på bena igjen, men har fremdeles den vrangforestillingen at vi barna tok mamma sitt parti i bruddet og ønsket han vondt. Han vil ikke ha noe med noen av oss å gjøre og har funnet seg en ny familie som bare har erstattet oss. Vi ble nok alle litt traumatisert av bruddet mellom mamma og pappa, og særlig miste søsteren som var 6 år da det skjedde opplevde et ubegripelig svik fra en far som hadde forgudet henne frem til da men som plutselig avviste henne totalt. Hun sliter med å komme over det sviket.

 

Vi forstår jo godt at mamma måtte bryte ut til slutt da, de hadde jo ikke noe godt forhold selv om det aldri var bråk, krangel eller spetakkel. Vi hadde egentlig en rolig og trygg oppvekst, men pappa hadde jo full kontroll og mamma hadde ikke noe eget liv.

Anonymous poster hash: 01274...998

[Anonym bruker]

HI

 

Vanligvis er han en ganske flink pappa. Bedre enn mange andre menn. Tøyser med de og er en god lytter.

Når han har dårlige dager så trekker han seg litt unna barna.

Og når han er veldig dårlig humør så er han lite hjemme. Heldigvis!

På hans verste dager fungerer jeg som en alenemor og barna ser ikke så mye til pappa.

Jeg har sagt til barna at hvis de vil kan de få snakke med en annen voksen og at legen vet om at pappa sliter med sinne.

Jeg og barna snakker mye sammen når pappa er sint. Og jeg er alltid hjemme på ettermiddager.

Det var egentlig verre den gangen jeg ennå hadde følelser for mannen min og jeg ble veldig trist når han behandlet meg dårlig.

Kan legge til at det er kun psykisk trakassering. Og jeg er skuddskiven.

Min største frykt er at jeg skal dø i en bilulykke eller av kreft og han blir aleinefar.

Og jeg blir kvalm av angst bare ved tanken på fordelingen av barna. Jeg vil aldri klare å få full foreldrerett.

Min mann har mange venner som er dyktige advokater.

Og jeg vet at hele hans familie og alle hans venner vil ta hans parti og tro på hans garantert troverdige versjon.

Problemet har rett og slett ikke en god løsning.

Jeg hadde nok fått det bedre etter bruddet.

Men vil barna få det bedre?

Legen har egentlig ikke sagt så mye. Jeg er nok ikke den eneste som er i den båten.

Men konsulenten på familievernkontoret tar saken veldig seriøst og er en god støtte.

 

Hørtes ikke greit ut #9 :-/

 

 

 

 

 

 

Anonymous poster hash: f41a0...eb6

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: f41a0...eb6

[Gjest Antarctica]

Får han noe hjelp av legen, da? Med f eks medisiner?

 

Og: går det an for deg å snakke fornuft med ham på de gode dagene? For innerst inne tror han vel ikke at det er i barnas eller hans egen interesse at han har hovedomsorgen eller en stor andel av omsorgen for dem - han VET vel med sitt rene intellekt at han har mer enn nok med seg selv?

 

Går det an for konsulenten på FVK å snakke fornuft med ham? Hører han på dem hvis de sier at han ikke bør ødelegge mer enn nødvendig, fordi det alltid vil bli verst for barna?

[Anonym bruker]

Det du og barna lever i er et hjem preget av psykisk og latent vold. Du vet det? Og du må gjøre noe med det før barna blir ødelagte av dette!

 

Anonymous poster hash: 32f0f...498