Projiserer datteren min tristheten sin over i noe mer konkret?

[Anonym bruker]

Datteren min er åtte år gammel. Det siste halvåret har hun endt opp med å bli fryst ut av alle jentene i klassen. Hun innså det for fullt selv for en uke siden og har vært endel lei seg siden det. 

 

Men... De siste ukene, eller mnd kanskje det har blitt, så har hun sagt at hun er så lei seg fordi hun savner farmoren sin. Farmoren døde for fem år siden, da hun var tre år gammel. Jeg finner det noe underlig at hun plutselig nå skal savne farmor så veldig. Så sa kjæresten min igår at det kanskje er det hun føler fordi hun da har funnet noe konkret på en måte. Noe man kan og får være lei seg over. Alle sørger over de som har forsvunnet fra livet. Mens det hun egentlig er trist over er kanskje det at hun blir holdt utenfor, men det er både vondt å forholde seg til og også skambelagt for personen selv. Man er ikke god nok, og det vil man selvsagt ikke innrømme for andre og knapt nok seg selv. 

 

Tror dere det kan stemme? At hun rett og slett har funnet en mer akseptabel (i hennes øyne) ting å være trist for? 

Anonymous poster hash: 1c750...b44

[Anonym bruker]

Veldig vanlig ja.

 

Har jobbet med barn og ungdommer i mange år, og en del av barna på institusjon klaget alltid over maten. Uansett. Det var egentlig andre ting de var sinte og lei seg for, men maten ble konkret for dem og det ble lett å få ut litt sine der. 

 

 

Anonymous poster hash: 2394c...3d9

[Anonym bruker]

Takk for svar. Hvordan i alle dager skal jeg hjelpe henne? Skal jeg fortelle om min teori og se hva hun selv tenker om det? Sånn at vi kommer inn på at det er helt greit at hun er lei seg for utestengelsen og at jeg gjør alt jeg kan for at skolen skal gjøre noe med det? 

Anonymous poster hash: 1c750...b44

[Anonym bruker]

Tja, nå kjenner jo ikke jeg henne.... men om jeg hadde jobbet med din datter og hun hadde begynt å snakke om farmor, så ville jeg først høre på henne og være bekreftende "ja, jeg forstår at du synes det er trist og at du savner henne", men så ville jeg også dreid samtalen videre etterhvert: "Jeg tenker at du kanskje savner noe annet litt også, for jeg tror ikke egentlig at dette bare er farmor. Noen ganger er det slik at man kan være lei seg uten at man helt klarer å forklare hva det er... hva tenker du om det? Kan det være litt slik for deg også?"

 

Derfra er det fint å ta samtalen videre. Kanskje hun ser det selv og kanskje hun trenger litt hjelp med det. Om hun overhodet ikke karer å se koblingen selv så ikke gi henne den! Snakk heller om skolen generelt og om hun trives osv, når det temaet kommer i en slik samtale så skal det mye til at hun ikke begynner å prate om følelsene sine rundt det. Da er det viktig at du hører mer enn du snakker Ta hennes følelser på alvor og la henne fortelle sin historie (det er så lett at vi leder samtale med barn og "retter på dem"). Når hun begynner å bli ferdig eller sliten så bekreft hva du har hørt type "Jeg skjønner at du synes det og det er vanskelig fordi du ser slik og slik e.l" Takk henne for praten, og ros henne for at hun er flink til å snakke om vanskelige ting. Avslutt med å foreslå at dere gjør noe hyggelig (spille spill eller noe) og si at du gjerne vil snakke mer om dette en annen dag for det er viktig.

 

Pass på at du ikke snakker mer om det før den "nye samtalen" kommer etter et par dager eller når hun inviterer til det

 

Vet ikke om det er til veldig mye hjelp, men på et generelt plan ville jeg i min jobb tatt samtalen ca slik, av erfaring vet jeg at det har funket Men alle barn er forskjellig og man må se dem ann i løpet av samtalen. 

Anonymous poster hash: 2394c...3d9

[Anonym bruker]

Forresten, ikke si at du skal gjøre noe med det i forhold til kontakt med skolen. Spør henne om hva hun ville ønsket skulle skje, og hvordan hun ville det skulle vært. Spør om hva hun vil at du skal gjøre for å hjelpe henne. Om hun ikke kan svare på det er det ok å komme med løsningsforslag, men kom da med flere

Anonymous poster hash: 2394c...3d9

[Iiiiik]

Det er vel nokså menneskelig å lete etter en forklaring på det man føler. Barn blir jo dessuten ofte bombardert med spørsmål om hvorfor og lærer seg derfor å gi en tilsynelatende fornuftig forklaring på hvordan de har det. Kanskje er hun egentlig reelt lei seg for de sosiale vanskene, men klarer ikke å sette ord på det, kanskje bare merker hun at hun er trist og tyr til en forklaring også overfor seg selv.

 

Å mene at man skjønner andres følelser bedre enn dem selv, vil ikke gjøre at den andre opplever å bli forstått. Ville derfor ikke innledet samtalen ved å spørre om hun ikke "egentlig" er lei seg for noe annet enn det hun selv rapporterer. Jeg synes det å snakke om at man er sint eller lei seg, fører til at man kommer på alle tingene man er sint og lei seg for, ofte virker med ungene mine. "Mm, jeg skjønner at du er trist fordi farfar er død. Ofte, når man er lei seg, blir hodet liksom fullt av triste tanker og så kommer man på fler og flere triste ting. Er det sånn for deg også?" Overlat mye av initiativet til henne og ikke trykk på henne forklaringer hun ikke selv er åpen for.

 

Og så er det selvfølgelig viktig at du parallelt jobber intensivt med å bedre hennes sosiale situasjon!

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar begge to! Jeg er veldig takknemlig for deres tanker. 

Anonymous poster hash: 1c750...b44

[Anonym bruker]

Jeg kjenner jeg blir kjempesint når jeg hører at datteren din, på bare 8 år, er fryst ut av alle jentene i klassen.

At de kan være så ondskapsfulle!

 

Jeg regner med at du allerede er i gang med dialog med rektor, lærer, foreldre til de andre barna.

Og hvis dette ikke forbedrer seg raskt ville jeg vurdert å bytte skole.

Anonymous poster hash: 0443d...2f5