Barn som lyver

[Anonym bruker]

Jeg er så lei meg fordi datteren min på 5 har begynt å lyve til meg. Der er tilsynelatende bagatellmessige ting, men i det store og det hele ønsker jeg å oppdra henne til å være ærlig og til å stole på. Det er også oftere og oftere. Det er for hennes egen del for å stole på henne, sosiale sammenhenger, og for å i det hele tatt ha normal folkeskikk. Jeg er klar over at barn lyver av og til, men det er så ille når hun står og ser meg i øynene og på gjentatte spm står på sitt. Denne siste episoden skjedde i kveld, hvor jeg fant et flere dager gammelt knekkebrød under sofaen. Det slo meg at det kunne være det samme som hun fikk beskjed om å spise her om dagen før hun fikk lov til å få sjokomelk. Jeg gikk da ut av rommet en stund og da jeg kom tilbake påstod hun at det var spist. Jeg stusset litt over blikket, men jeg spurte om hun var sikker (stoler som sagt ikke helt på henne lenger) men pusher henne ikke fordi jeg tenkte hun må få sjansen til å bli trodd. Men nå viser det seg jo at det var feil av meg, og jeg aner ikke hvordan jeg skal takle det eller reagere. Jeg ønsker at hun viser anger og at det blir litt ekkelt for henne slik at det kanskje blir en lekse, men det virker ikke som hun bryr seg. Jeg understreker at jeg blir kjempelei meg og at jeg ikke klarer å tro på henne når hun gjør sånt, men det bare preller av.... Hva skal jeg gjøre??

 

Anonymous poster hash: 04c15...2f4

[Anonym bruker]

Små lyve tendenser her også, han er 5 år slm din datter. Her lyves det om sykdom for å slippe å gå ut av huset på morgenen, man vil så gjerne bli hele dagen i pysjen og se på tv.

 

Jeg har begynnt å snakke med han om løgnenes konsekvenser. At jeg ikke lenger tror på han når han sier at han er syk, og derfor risikerer han å bli sendt i bhg når han ikke er helt frisk. For å understreke det, har jeg innført strengt "har du ikke feber, er du ikke syk" regime i en periode. Noen dager vet jeg at han ikke er helt på topp, men han må nesten føle på kroppen at det er ubehagelig å ikke bli trodd. Også har sykedagene blitt merkbart kjedeligere; ikke er det fritt frem for tv lenger, ikke blir det koselige aktiviteter sammen, han må stort sett leke selv mens jeg driver med husarbeid (det er han velkommen til å hjelpe med). Og ikke går vi ut.

 

Det har visst begynnt å synke, for i dag morges snakket han om at han var syk. Lite troverdig sykdomsforløp som dukket opp først når han starte på skikkelig omfattende Lego prosjekt. Jeg sjekket tempen (ingen) og sa at han kunne godt være hjemme om han var dårlig, men Legoen skulle bort for det er så slitsomt for hodet (han klagde over hodepine). Men dette skulle han avgjøre selv, for han var jo best til å vurdere om han virkelig var syk. Han var visst ikke syk likevel...

 

Jeg vet ikke om disse små får dårlig samvittighet om vi sier at vi blir lei oss for at de lyver. De lyver jo for egen vinning, da er hensyn til andre kanskje ikke første pri. Men om du snur det og forklarer din datter hva det gjør med henne når hun lyver (i første lmgangm at du ikke vil tro på henne, i andre at du blir nødt til å føre litt strengere kontroll for å unngå å bli lurt), samt spør henne hva hun synes om folk som lyver til henne, kan det hjelpe å begrense hendelsene. Kanskje.

 

Anonymous poster hash: f4596...fb0

[Gjest Antarctica]

Jeg hadde noen episoder med min da 6-åring. Dt ble faktisk sånn at jeg måtte bli streng, og når jeg merka at han bløff, sa jeg alltid at dersom man lyver; selv om det bare er av og til, betyr det at alt man sier blir mistrodd. Jeg demonstrerte det på ham også, noen ganger han kom med en historie sa jeg bare "Det gidder jeg ikke tro på. Du sier så ofte ting som ikke stemmer." Han ble så fortvilt over ikke å bli trodd, at han lærte seg av med det. Hvis han har noen ville påstander nå, trenger jeg ikke en gang rynke brynene. Jeg spør bare "jasså, er det virkelig sant?", og da trekker han det tilbake med en gang.

 

Men den store moralske angeren tror jeg ikke du kan få ut av en 5-åring. Du kan få henne til å innrømme at hun lyver, men ikke til å gråte og be oppriktig om unnskyldning. Så det er liten vits i å bruke samvittighetskortet så mye. De har ikke skjønt at tillit er mer enn bare en formalitet. Og de har jo et ønske om å redde seg selv ut av en ubehagelig situasjon, selv om det vil koste løgner. Man kan ikke klandre dem for å søke en utvei, men man kan øve dem på å "face the music".

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er heeeeelt normalt at barn lyver. De lyver stort sett for å komme seg ut av trøbbel. Det krever ganske mye skills å skulle stå i at man har gjort noe galt. De er i 5 års alder kommet inn i en fase med en slags moralsk oppvåkning. Det å skulle stå der og face at man har gjort noe som man innerst inne vet er galt krever mye av et barn. De kjenner nå på en skamfølelse de ikke kjente på da de var mindre. 

Anonymous poster hash: 00867...93b

[Anonym bruker]

Helt normalt og noe du aldeles ikke skal ta deg nær av. Forskning viser at de barna som lyver mye er svært så intelligente - så kanskje du skal være litt stolt

Anonymous poster hash: 60681...f37