Da du fikk din første.

[Trilletrill]

Jeg er så spent på hvordan dere som har barn fra før reagerte? Hva dere følte da babyen var kommet til verden. Noen som vil dele noe?

 

Ammepress gjorde meg deprimert. Når jeg fikk nr 2 så handlet alle barseltårer om dårlig samvittighet for hvordan jeg lot meg selv gå glipp av eldste sin nyfødt tid p.ga ammestress. Skal få nr tre nå og kjenner fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på hvordan jeg stresset og huffet meg men min første, en DYREBAR tid jeg aldri får igjen....*snufs*. Ellers er det langt ifra idyllisk i begynnelsen, mye gråt og mye nytt. Men forsøk å nyt så godt du kan, den tiden er så innmari kort og forsvinner så fort! Ikke heng deg opp i hva alle "eksperter" sier. Stol på morsfølelsen din! Lykke til:)

[MayPandora]

 

Jeg er så spent på hvordan dere som har barn fra før reagerte? Hva dere følte da babyen var kommet til verden. Noen som vil dele noe?

 

Ammepress gjorde meg deprimert. Når jeg fikk nr 2 så handlet alle barseltårer om dårlig samvittighet for hvordan jeg lot meg selv gå glipp av eldste sin nyfødt tid p.ga ammestress. Skal få nr tre nå og kjenner fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på hvordan jeg stresset og huffet meg men min første, en DYREBAR tid jeg aldri får igjen....*snufs*. Ellers er det langt ifra idyllisk i begynnelsen, mye gråt og mye nytt. Men forsøk å nyt så godt du kan, den tiden er så innmari kort og forsvinner så fort! Ikke heng deg opp i hva alle "eksperter" sier. Stol på morsfølelsen din! Lykke til:)

 

Ja husker barseltårene og hva alle andre mente man burde gjøre med babien. Ble mye press og stress. Helt enig stol på deg selv og magefølelsen din, ikke få dårlig samvittighet for at du gjør ting anderledes enn det "ekspertene" sier. Og sykepleierne/legene/familie sier så mye forskjellig uansett. Dere finner ut hva som er best for dere til slutt, men helt i starten er alt så skummelt å nytt og veldig mange følelser og frykt for å gjøre noe feil.

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var råskummelt. Jeg var ikke redd, men jeg lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på og hvordan jeg skulle klare å ta meg av den lille, skjøre babyen og være en god mamma. Var livredd for å gjøre alt feil, og den følelsen hang i lenge.

 

Men vi hadde faktisk et øyeblikk akkurat da han kom ut, han ble lagt på brystet mitt, men pappaen måtte holde han der ettersom jeg var stroppet fast på alle mulige vis (keisersnitt). Men vi så på hverandre, et langt blikk, og der og da følte jeg at jeg kom til å klare det, at jeg ville gjøre alt i verden for å være en god mamma for denne vakre gutten. 

 

Samholdet oss tre i mellom ble faktisk veldig sterkt på sykehuset. Og jeg er så glad for at vi fikk så god hjelp, og at mannen min fikk være der hele tiden med oss. Etter første dagen klarte vi oss selv, og fikk bare litt hjelp til amming innimellom. 

Anonymous poster hash: 92ab4...339

[nicki82]

 

 

Jeg er så spent på hvordan dere som har barn fra før reagerte? Hva dere følte da babyen var kommet til verden. Noen som vil dele noe?

Ammepress gjorde meg deprimert. Når jeg fikk nr 2 så handlet alle barseltårer om dårlig samvittighet for hvordan jeg lot meg selv gå glipp av eldste sin nyfødt tid p.ga ammestress. Skal få nr tre nå og kjenner fortsatt en klump i halsen når jeg tenker på hvordan jeg stresset og huffet meg men min første, en DYREBAR tid jeg aldri får igjen....*snufs*. Ellers er det langt ifra idyllisk i begynnelsen, mye gråt og mye nytt. Men forsøk å nyt så godt du kan, den tiden er så innmari kort og forsvinner så fort! Ikke heng deg opp i hva alle "eksperter" sier. Stol på morsfølelsen din! Lykke til:)

Ja, skriver under på det!

For hvert ekspertråd, er det et motråd fra en annen ekspert!

[Anonym bruker]

Jeg ble øyeblikkelig forelsket og var så høy på livet som man kan bli ! Og tenkte samtidig at fødsel var kurrante saker og at det skulle jeg gjerne gjøre igjen.

Den første måneden var likevel tøff med ammetrøbbel og datter som ikke ville sove med mindre hun fikk ligge oppå et annet menneske (helst sin mor).

 

Når jeg tenker tilbake på hvordan det var å få nummer 1 så var det både fantastisk og ufattelig slitsomt. Så jeg kjenner både litt misunnelse og litt lettelse når jeg hører om de som venter sitt første barn

 

Anonymous poster hash: 2e1a4...5b2