Da du fikk din første.

[Stemorsblomst]

Jeg er så spent på hvordan dere som har barn fra før reagerte? Hva dere følte da babyen var kommet til verden. Noen som vil dele noe?

[MilleMarmelade]

Vel... Mine første tanker var "dét her skal jeg aldri gjøre igjen, det var ikke verdt det engang!" Etterfulgt av "skal han hyle såå mye?? Hvis han ikke er stille snart, sovner jeg, lell!" Men sånn etterhvert ble jeg glad i gutten asså, det var bare ikke den overveldende lykkefølelsen du ser på film.

[Stemorsblomst]

Det er for godt til å være sant det du ser på film altså?

Hva med den nye situasjon og ansvaret?

[Anonym bruker]

Jeg ville begynne å prøve på andremann med en gang. Jeg var overlykkelig, selv om morsfølelsen (den store forelskelsen, beskyttelseinstinktet kom med det samme) kom noe forsinket til meg. Jeg elsket likevel følelsen av å ha mestret noe, av å ha gitt liv til dette fantastiske lille barnet jeg hadde på brystet... 

Anonymous poster hash: ef33f...509

[Anonym bruker]

Fikk ikke morsfølelse og omveltninger var skummel. Stolte ikke på meg selv som mor til et kolikkbarn.. :-( Men etter noen mnd var alt annerledes. Elsket dette lille barnet og gråt hver dag i flere uker da jeg begynte å jobbe. Nå har jeg to barn og alt har vært lettere med nr 2. De er helt fantastiske og kjenner jeg blir rørt for den minste ting! :-)

 

Anonymous poster hash: c9ee7...58e

[MilleMarmelade]

De første ukene sov han relativt mye, og jeg tenkte "pøh, det her er jo lett, hva er det folk maser om?!", men han ble jo mer våken og krevende etterhvert.

Men jeg opplevde at omveltningene kom gradvis; ja, det er jo stort å ha fått et barn, men de første 5-6mnd hadde han så lite døgnrytme at han fint kunne være med på møter og sosiale ting på kvelden - det var ikke sånn at vi gikk fra frie og barnløse til full husarrest over natta.

[Stemorsblomst]

Så gøy å se hvilke erfaringer dere har fått! tusen takk for at dere deler!

[julibaby10]

Jeg var i lykkerus fra første sekund! Totalt forelsket og kunne se på den lille pjokken i timevis <3:-)

[Anonym bruker]

Ikke noe spess reaksjon med en gang da jeg hadde et akutt ks og babyen min var dårlig (de bare løp av gårde m han) etter noen timer på oppvåkningen ble jeg trillet ned i en seng på intensiven der han lå og tårene trillet og jeg kjente at jeg hadde blitt mamma (alt gikk fint m han da) 

Synes også de første mnd var en lek, han bare sov. Skjønte ikke hva alle maste om at d var travelt/lite søvn/barsel tårer og rot i huset. Ble mer kav etter hvert, lite søvn og alt d barsel tiden ofte har med seg, men gikk noen mnd før d kom:) 

Anonymous poster hash: 54d09...465

[Lulusen]

Jeg var i høy lystgassrus da han kom ut, skal være så ærlig å si at det kjentes ut som jeg var møkk full og fikk overhodet ikke den overveldende følelsen da han ble lagt på brystet. Lurer på hvordan det ville vært uten lystgassen! Men da jeg omsider landet igjen kom morsinnstinktet og følelsen av at jeg ikke ville være et sekund fra han <3 husker en dansk sykepleier sa at hun kunne ha han på gangen den første natta så jeg fikk sove.. Jeg skjønte ikke hva hun sa først så jeg svarte bare "ja". Men med en gang hun hadde trillet han ut fikk jeg lettere panikk så måtte løpe etter henne å få han inn til meg igjen. Da skjønte jeg at dette lille mennesket betyr alt for meg og at livet mitt fra den stund alltid ville dreie seg om han.

[Løvinna30]

Jeg så for meg at jeg kom til å leve et annet liv at jeg ikke skulle være Helene lenger, men mamma Helene.. Så for meg at jeg ble forandret ... Akkurat det tenkte jeg om å bli gravid også. Jeg skal inn i "gravidbobla" og leve det lykkelige livet ... Vet du .. Jeg var jammen meg selv, bare at jeg var gravid, og bare at jeg hadde blitt mamma. Mamma Helene er Helene "bare" at hun har fått barn ... Vanskelig å forklare 😊

 

Jeg var stolt og høy på pæra . Barsel tårer kom og jeg ble litt svak .. Jeg savnet å være gravid og åssen ting ble før baby kom. Det fikk over etter noen dager. Jeg følte jeg mestret å være ny bakt mamma. Og når jeg trodde jeg "kjente" rutiner ol babyen hadde tok jeg feil. Plutselig skulle han ha mer melk. Så var ikke det nok og grøt måtte til. Trodde han skulle sove som han pleide men plutselig ville han ikke sove kl 11 som det han har gjort fast i to uker nå. Fant ut at rutiner på mat og søvn kan endre seg fort, behovet til de små endrer seg i takt med at de vokser 😊😉😜

[♥Tullerusk♥]

Husker ikke Men han var liten, skrukkete og veldig hvit. Jeg rakk ikke å tenke over at han var her. Plutselig hadde jeg en baby. Altså, visste at jeg var gravid, men hadde enda 3 uker til termin, men pga alvorlig preeklampsi ble jeg satt i gang før jeg visste ordet av det. 

 

Men jeg var glad, når det var over da Fornøyd med innsatsen min  

 

Nr 2, var jeg stolt Fødte i seteleie og klarte det uten å revne fra a-å

 

Nr 3, da var jeg også stolt, mest fordi jeg klarte meg nesten uten noen form for smertelindring. Kun par- tre sup med lystgass. Tuta og greier nå vesla var født  

 

Håper nr 4 blir som nr 3 Minus tutingen haha  

[mekanikerfrue]

For min del var det som på film. Fødselen gikk som smurt og jeg fikk en enorm morsfølelse med en gang jenta var ute! Både jeg og pappa'n gråt når jeg fikk henne på brystet. Selv om jeg hadde fått både lystgass og epidural var jeg klar som en klokke, og husker alt i detalj.  Det var en sinnsyk opplevelse som ikke kan sammenlignes med noe annet

Jeg kunne ikke helt skjønne at jeg hadde skapt noe så fint, så trodde ikke det var virkelig. Måtte gå en halvtime før jeg skjønte at jeg faktisk hadde født, at jeg hadde blitt mor. 

Dagene på barsel og ukene etter gikk også etter all forventning...  Eneste var at barseltårene var litt vanskelige, gråt litt nå og da uten att jeg helt visste hvorfor. Savnet magen gjorde jeg også... Men det gikk over etter noen dager, og da var alt perfekt! 

Har ikke noe annet å si enn at du bør glede deg! Å bli mamma er en fantastisk opplevelse

[Stemorsblomst]

Synes det er flott å lese alt dere skriver! Setter virkelig stor pris på det. tusen takk <3

[megh]

Jeg syns det var rart å få babyen på brystet. Visste at jeg elsket henne, men vi måtte jo bli kjent. Så ble jeg overveldet av ansvaret og litt redd for å ikke få det til. Når vi kom hjem gikk det seg til, og jeg ble stormende forelsket. 

[Frk B.]

Dette var en smart tråd. Har selv termin om 7,5 uke, min første. Så godt å høre litt om hva andre har følt.

[Babel80]

Enig med Frk B!

[Anonym bruker]

Jeg var forberedt på at morsfølelsen kunne vente på seg, men for meg kom den som en flodbølge!!! Jeg ELSKET datteren min fra første sekund og følte at jeg endelig hadde funnet den sanne meningen med livet😊 Morsfølelsen var så overveldende sterk at jeg knakk helt sammen (barselstårer de lux) da jeg innså at dette vakre lille mennesket en dag også skal dø (forhåpentligvis som en gammel og livsmett dame da❤️). Var også livredd for at noe skulle skje henne og jeg var utrolig lei meg, sint og fortvilet over tanken på at det fantes barn der ute i verden som ikke hadde det godt. Veldig intense følelser med andre ord!

 

Anonymous poster hash: 00ff3...cb7

[Stemorsblomst]

jeg er så redd jeg ikke skal føle morsfølelser med engang. Men begge deler er vel normalt.

 

Hvordan reagerte dere på at babyen ble lagt rett på brystet?

Hva følte dere da barne festet blikket på dere for første gang? Jeg bare tenker at det må være spesielt. Øyekontakt mellom mor og barn.

 

Jeg spør jeg.

[MilleMarmelade]

Knerten var illsint de første timene og det var så lite vi så til øynene hans de første dagene at vi egentlig ikke helt skjønte hvilken farge de hadde (han enten hylte eller sov). Men én av dagene på barsel når jeg var alene med ham og bare skulle ut på gangen og hente mer bleier og bind, så kikka han på meg! Sånn ordentlig blikkontakt (i den grad det går med en nyfødt ). Så jeg måtte bare sette meg ned på senga og "snakke" med ham, og vi holdt på i flere minutter. Husker det enda som litt magisk.

[mekanikerfrue]

Å få jenta på brystet var helt fantastisk! Husker at jeg syntes hun var så liten, mye mindre enn jeg trodde (selv om hun var på gjennomsnittet) og mye søtere enn jeg hadde forventet meg. Hehe, ikke det at jeg trodde hun ville være mindre pen altså, men jeg tenkte kanskje hun ville være full av "gugge" men det var hun ikke. Hadde bare litt hvitt fett på hode. Hun gråt veldig lite med en gang hun kom ut, så etter noen sekunder så bare lå hun å kikka på oss, med store svarte øyer <3 Det var da jeg skjønte at jeg hadde blitt mamma. Første gang vi fikk blikkontakt var vell dagen etter fødselen, og det var - ja - helt spesielt! De små nyfødte har så uskyldige øyer, helt annerledes enn øynene til voksne

[Frufluffy]

selv om jeg ikke klarte å innstille meg på at graviditeten ville ende i baby, så falt set meg ikke inn at det ikke skulle falle naturlig. Etter fødselen var jeg så rørt og stolt. Syns ikke morsfølelsen flommet over meg, men beskyttelses instinktet gjorde det. Føltes som den naturligste ting i verden og fortsatte å være veldig stolt.

[nicki82]

Vet ikke om jeg svarer på spørsmålet ditt, men den lille nyfødte fikk meg til å bli enda mer forelsket i samboeren min. Babyen var en liten utgave av han (Det er det jeg ønsket meg! Mange småe utgaver av samboeren min! Jeg var bra sprø )

Sambo fikk babyen først, og mens jeg ble sydd. Det var helt magisk å se den store mannen og det pittelille nøstet på hans bare bryst!

Kjenner varmen brer seg bare jeg tenker på det!

Men husker også hvor stor overgang det ble for oss med vårt lille knøtt. Det er iblant noen harde tak. Mye glede, en del frustrasjon, tidvis fortvilelse. Man utforsker hele følelses spekteret og vokser som menneske

[Anonym bruker]

Jeg tenkte "hæ?? er det der MIN unge? Hun ligner jo en kineser!" Jeg syns det var et sjokk å se henne, hun så helt annerledes ut enn jeg hadde forventet. Jeg måtte bruke flere dager på å venne meg til henne, venne meg til tanken på at det var mitt barn. Men, så kom morsfølelsen veltende. Jeg var ekstremt sliten etter fødsel og ungen skrek konstant, så det var rett og slett et sjokk jeg ikke var forberedt på. Nå kan jeg sitte å kikke på henne lenge lenge og tenke at hun er absolutt helt fantastisk og jeg skjønner ikke at jeg har klart å lage en så bra unge!

Anonymous poster hash: 235d2...77b

[MayPandora]

Jeg er så spent på hvordan dere som har barn fra før reagerte? Hva dere følte da babyen var kommet til verden. Noen som vil dele noe?

Jeg tok keisersnitt og var i narkose første fødsel. Husker jeg våknet av at det nappet i nippelen min. Også så jeg ned og da så jeg en liten baby som sugde på puppen. (jordmor hadde lagt henne til) Jeg fikk en lykkefølelse med en gang! (tror det er fordi hormonet ocytin kommer når man ammer. Kunne faktisk føle at jeg fikk mere melk i brystene bare av å se på hun) Syntes hun var så vakker! jeg hadde hørt spedbarn var stygge i starten, men det var hun ikke. (de hadde vasket hun og satt på henne en søt bamse lue med ører.) Det var kjærlighet ved første øyeblikk og kjærligheten ble bare sterkere å sterkere! Nå er hun 3 år. 

 

Pappan sa jeg våknet opp etter operasjonen i ett øyeblikk også viste han meg babien og jeg sa "Åååh så vakker hun er" Men dette husker jeg ikke, var nok veldig "borte" pga narkosen.