så vondt å elske et sykt menneske

[Anonym bruker]

Mannen min er psykisk syk.. i perioder er han kjempedårlig.. sucidal og deprimert..

 

I gode perioder er livet perfekt.. kan da ikke tenke meg en bedre mann..

 

Men så kommer mørketiden igjen.. og da er det nesten som om han ønsker å være deprimert.. jeg må dra han opp derfra..

 

Jeg sliter meg helt ut.. og må sjonglere barnas og hans behov.. barna må jo helt klart komme først.. vi bor ikke sammen selv om det er hans barn.. så når han er dårlig må de skånes fra hans enorme skygge.. men samvittigheten gnager meg opp innvendig pga at jeg vet at han har det jævlig og jeg ikke kan være der og hjelpe..

 

Vi har prøvd forskjellige medisiner over lang tid, men har til gode å finne en som funker dessverre..

 

Jeg merker at når han er nede så skulle jeg ønske han ikke fantes.. skulle ønske jeg var fri.. skulle ønske jeg klarte å ikke elske denne mannen..

 

Men å gå fra han klarer jeg ikke.. det er som å skulle forlate sitt eget 10 år gamle barn.. du vet ikke om han klarer seg.. du vil ikke, som den siste han har i verden, forlate han du også..

 

Han har ingen utenom meg.. ingen familie.. et fåtall av venner..

 

Huff.. vet ikke hva jeg vil med dette.. måtte bare få ut litt steam..

 

Dere der ute med friske og gode menn.. sett litt ekstra pris på dem <3 Det er ikke gitt at de er det.. min og var frisk en gang... <3

 

Anonymous poster hash: b4196...089

[Anonym bruker]

Vet hvordan du har det! Stå på, det kommer en dag i morgen. En dag er kanskje dagene lettere.

 

Anonymous poster hash: 0e4a5...c71

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig det.. for de siste 5 årene har vært tøffe.. forhåpentligvis blir morgendagen bedre.. men jeg har sluttet å håpe i frykt for å skuffe meg selv..

 

Håper det blir bedre for deg også <3

 

HI

 

Anonymous poster hash: b4196...089

[Anonym bruker]

Du er utrolig sterk. Men hva er prognosene hans? Er det noe håp om at han skal bli frisk?

 

Du må dessuten passe på din egen helse også. Har selv mor som til tider sliter med depresjon og angst. En periode for to år siden var hun alvorlig syk i tillegg til at hun var deprimert og jeg pleiet henne i 6 mnd. Det gikk på min egen helse løs. Jeg opplevde selv å bli deprimert og fikk angst. For første gang i mitt 28-årige liv. Da klarte jeg såvidt å ta vare på barnet mitt.

 

Det er tøft å leve blant psykisk syke. Hvertfall vis man står alene oppe i det. Greit at man har lovet i gode og onde dager men det går en grense kjære deg. En dag må man innse at man kun kan være en støttende skulder og ikke hele krykken. Det er det helsevesenet er til.

 

Og man kan jo stille seg spørsmålet om hvor mange år man skal vie til en person som "aldri" blir frisk. Kanskje du skjønner hva jeg mener. Du kan jo alltid være i livet hans men kanskje på en annen måte.

 

Alle mennesker har jo behov for kjærlighet,støtte,anerkjennelse og omsorg. Og når man kun er den som gir dette år etter år så vil det bli et spørsmål om hvor lenge man orker dette. Det kan bare du svare på.

 

Anonymous poster hash: 7b37f...74c

[Iiiiik]

Det er jo alltids en fare for at man blir "med-syk", altså at din utholdenhet, din villighet til å være en buffer for ham og evne til å stille opp, paradoksalt nok opprettholder det syke. Det er slett ikke sikkert det er sånn for dere, men det er et relevant spørsmål å stille sg når man er pårørende til en med kroniske psykiske lidelser.

 

For deg personlig blir jo jobben å gjøre opp regning - er det sånn at summen er positiv for deg eller ikke? Hvor ofte er han syk? Hvor mye gir han når han er frisk? Er det sånn at de gode periodene overskygger de dårlige eller motsatt? Klarer du å nyte de gode periodene eller leter du hele tiden etter tegn på tilbakefall? Kan du være deg selv og stille de kravene du ønsker å stille eller må du hele tiden veie dine ord? Trenger du en mann som er sterk for deg og klarer han å være det i tilfelle? Hvor mye går dette forholdet på akkord med det som er viktig for deg?

 

Å være hos ham fordi han ikke har noen andre, synes jeg ikke er rett. Verken overfor ham eller deg selv.

[Anonym bruker]

Vet akkurat hvordan du har det  <3
Jeg var en slik munter og livsglad jente før, men jeg føler at jeg ikke kjenner henne lenger..

Når min samboers mørke stunder begynner, så føler jeg meg så fryktelig alene og ensom, og redd. Vi har vært sammen i 3 år, og jeg har i de siste månedene stadig mer tenkt tanken på om dette skal være MITT liv. Hans liv kommer nok stort sett alltid til å være slik med tilbakevendende depresjoner og mørke tanker, og overtenking. Men jeg kan jo faktisk VELGE å gjøre mitt liv til det beste, og jeg ser at jeg kan få det bedre uten han, dessverre.
Det som er vanskelig for meg, er å ta skrittet helt ut med å forlate han, for jeg elsker jo han. Men det er faktisk ikke verdt å ødelegge sin egen lykke for et annet menneske.

Jeg er fremdeles ung, og kunne vært full av liv. Med i stedet er det problemer, angst og depresjoner som følger med min samboer som alltid må tas hensyn til. 
Når han feks har hatt en slitsom uke med mye stress på jobb, så sier han ingenting. Bare ligger der tafatt på sofaen og tenker, tenker, og tenker...Ikke noen latter, ikke et smil. Ingen engasjement. Og det går så inn på meg..Utallige ganger har jeg grått for meg selv på badet bak låst dør, og håpet at jeg finner styrke til å dra, selv om jeg elsker han. For det blir jo ikke bedre! Aldri!
Når jeg har hatt en lang og slitsom arbeidsuke, mye stress og hverdag, så føler jeg virkelig for å dra ut sammen med venner, kanskje i festlig lag, og bare glemme bekymringer for en skakket stund. Det er MIN måte å koble av på, men..
Jeg kan ikke det. Han liker ikke å drikke, og har samtidig problemer med å styre følelser i fylla, så det gjør at jeg heller ikke "får lov". Jeg kan jo dra, men da blir det oppvaskmøte etterpå, og enda flere mørke stunder..Jeg føler meg til tider fengslet. Og alt pga hans urealistiske syn på livet og verden, der han ligger i sin egen lille boble til tider. 

Anonymous poster hash: d43f3...9e2

[Anonym bruker]

Vi er flere..

 

Nå har det gått så langt at jeg bruker sommeren til å grue meg til høsten og vinteren.

De to eldste vet hvordan pappa er, men yngste er mye fortvilet. Han skjønner ikke hvorfor pappa aldri vil noe, sover mye og er mye sur.

 

Det var ikke slik livet skulle bli .

 

Anonymous poster hash: 9765b...29f

[Anonym bruker]

Føler med dere andre.. ingen skulle måtte behøve å leve slik..

 

til deg som tror jeg er med ham pga samvittighet. Det er ikke helt sånn.. Jeg elsker han himmelhøyt..

 

Dvs.. Jeg elsker den han er 60% av tiden.. den personen er perfekt.. Både på lidenskap, kreativitet, stiller opp, godhet, raushet, osv.. Derfor er det så vanskelig å gå..

 

HI

 

Anonymous poster hash: b4196...089