Should I stay or should I go?

[Anonym bruker]

Hei! Jeg er ny her inne på denne siden. Jeg trenger litt hjelp da jeg har havnet i et skikkelig dilemma. Jeg er en ung jente i begynnelsen av 20 årene. Jeg er sammen med en mann som er like gammel. Vi har vært sammen nå i 4 år, og vi har hele tiden hatt det kjempebra, men ettersom det har "oppstått" et par ting, begynner jeg å lure på om jeg ønsker å være i dette forholdet eller ikke. Jeg kommer fra en veldig ressursterk familie med gode jobber og lange utdannelser. I min oppvekst har jeg lært at en trygg og god økonomi er viktig hvis man ønsker et godt liv. Økonomi gir trygghet og frihet. Dette er en mening jeg er enig i og deler med foreldrene mine, og noe jeg er vokst opp sammen med. Samboeren min er ikke helt av samme ulla. Han har foreldre som aldri har hatt så god økonomi, og som lever "fra hånd til munn". Samboeren min droppet ut av videregående og har siden den gang ikke tatt noen utdannelse, selv om jeg har mast og prøvd å få han til å innse at utdanning i dag er viktig. Selv studerer jeg og er snart ferdig. Samboeren min sliter økonomisk. Og jeg er stresset over hans økonomiske situasjon. Det er ikke nødvendigvis det at han "sløser" bort med penger, men han jobber ikke 100% og har vanskeligheter med å betale regninger som kommer. Bil, forsikringer osv. Vi hadde en drøm sammen, å det var at når jeg var ferdig med skolen så skulle vi kjøpe et hus sammen og bli huseiere for første gang! Selv om jeg er elev på et universitet har jeg tatt på meg mye ekstrajobber og jobber faktisk nesten 100% ved siden av studiene. Jeg legger av alt jeg har til side. Jeg har også foreldre som hjelper meg litt økonomisk slik at jeg skal slippe studielånet når jeg er ferdig på skolen. Så jeg er veldig heldig! 

Samboeren min derimot legger ikke av en krone. Han har tydeligvis ikke råd. Og jeg blir veldig oppgitt og lei meg over at han ikke prøver. Når han ikke jobber 100% engang burde han prøve å få seg en deltidsjobb på si, kanskje en helgejobb eller noe. Men det blir bare snakk med det selv om han sier at han skal gjøre dette. Jeg har konstant klump i magen fordi jeg vet at han ikke klarer å betjene alle regningene sine og uforutsette regninger på bilen som service, verksted osv. Når han ikke jobber, bruke han mye av tiden sin på i spille tvspill. Jeg mener at det er alfa omega å kunne lage seg en bufferkonto slik at han alltid har penger hvis noe skulle skje, men han mener at "han tar det når det tid kommer". I det siste har jeg ikke hatt det bra. Jeg innser at dette er ikke livet jeg ønsket meg. Jeg føler jeg gir så mye av meg selv uten å få noe tilbake. Han har plutselig fått inkassovarsler i posten på kredittkort som han ikke har betalt på siden han var 18, og regningene har bare hopet seg opp. Jeg har lånt han penger til å betale dem slik at han er gjeldsfri, men jeg mener at han må bli voksen en gang og ikke være avhengig av å låne av meg hele tiden. Den dag i dag skylder han meg over 20.000,-.

For tiden har jeg ikke det beste forholdet til foreldrene hans. Ettersom han i et svakt punkt har fortalt dem hva jeg synes om hans og foreldrenes levemåte så misliker de meg. De mener jeg og min familie er for "pripne". Mamma og pappa misliker samboeren min for hans ansvarsløshet i forhold til økonomi og mener at han drar meg inn i det. De har prøvd å gitt han en sjanse basert på "hvor han kommer fra" og at han ikke hadde utdannelse. De får ikke sove om natten og er så urolige for meg. Og de gjør alt de kan for at jeg skal gjøre det slutt, fordi dette er ikke livet de ønsker for meg. De sier at jeg kan velge å være med han å slite store deler resten av livet, eller jeg kan gjøre det slutt og være lykkelig, finne noen som er økonomisk ansvarlige og bevisste. Foreldrene mine ønsker ikke å kausjonere for meg/oss, men skal heller gi meg et beløp som kommer veldig godt med. Men nå sier foreldrene mine at de skal være med å nedbetale lånet på leiligheten (hus blir jo neppe et alternativ nå) hvis jeg lover å gjøre det slutt. Mine foreldre har alltid prøvd å kjøpt meg, men om jeg velger å gjøre det slutt så er det ikke fordi at de tilbyr seg å nedbetale lånet (de tørr ikke å være med på det dersom jeg samboeren min er meg). Jeg har en god utdannelse med en god inntekt, så rent økonomisk så er jeg ikke avhengig av deres hjelp.

Jeg har nå innsett at samboeren min aldri kommer til å forandre seg. Og jeg er så utrolig lei meg. Jeg vet innerst inne at foreldrene mine har rett. Dette er en mann jeg har mistet mye av følelsene mine for, nettopp fordi han ikke har økonomien i orden. Jeg går rundt med konstant klump i magen og vet ikke hva jeg skal gjøre. Han kritiserer foreldrene mine for deres meninger og mener at alt kommer til å ordne seg, men uten utdannelse eller motivasjon til å få flere jobber kan jeg ikke leve på den sjansen. Jeg har det så vondt, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Han er en utrolig flott mann med mange mange fine egenskaper. Men akkurat nå ser jeg ikke for meg at dette er mannen jeg bør gifte meg med eller få barn med. Jeg tør ikke. Og vi har begge foreldre som misliker hverandres partner. Er dette noe å bygge videre på da? Samtidig så orker jeg ikke sjansen på å gjøre det slutt.

Han har ingenting. Ingen ben å stå på. Foreldrene bor i utlandet så hvis jeg hadde gjort det slutt ville det vært det samme som å kaste han på dør. Jeg har ikke samvittighet til dette, men samtidig så kan jeg ikke være sammen med noen fordi jeg synes synd på det? Har dere noen gode råd? 

Mvh en fortvilet jente.

Anonymous poster hash: 0ecf5...f70

Anonymous poster hash: 0ecf5...f70

[Anonym bruker]

Jeg vil dessverre råde deg til å avslutte forholdet. Jeg leser at du allerede har bestemt deg, nå må du bare gjennomføre. Du hjelper ingen av dere ved å være i et forhold der du synes synd på han. Hvis du blir værende kommer du til å ende opp med null respekt for han. Han fortjener heller ikke at du fortsetter forholdet fordi du synes synd på han. Gå nå før dere får barn sammen.

Det viktigste i et forhold er at dere har de samme verdiene, uten vil det aldri fungere. Du og din nåværende samboer har åpenbart veldig forskjellige verdier, som du jo har sett selv.

Ønsker deg masse lykke til!

 

Anonymous poster hash: e68a5...100

[Anonym bruker]

Ja, det var det da. Jeg vet liksom ikke hvordan jeg skal si det til han, eller når. Og hva tenker du/dere om at hvis jeg hadde gjort det slutt, så ville han ikke hatt noe? Han har ikke penger, ingen leilighet, ingen plass å bo fordi vi bor i en by han ikke kommer fra. Han kjenner ikke så mange her, og han er likevel forpliktet til jobben. Føler meg så utrolig egoistisk og slem om jeg gjør det slutt fordi jeg hiver han jo tross alt på dør. Men samtidig kan jeg som sagt ikke være sammen med han fordi jeg synes synd på han Et helt forferdelig dilemma

Mvh TS

Anonymous poster hash: 0ecf5...f70

[Anonym bruker]

Han er et voksent menneske som må klare seg selv, sånn som vi alle andre må. Du har ikke ansvar for han. Han er sin egen lykkes smed, det er vi alle. Han må ta ansvar for første gang i sitt liv høres det ut som. Så egentlig vil du gjøre han en tjeneste ved å gå fra han. Da tvinger du han til å ta ansvar for eget liv.

 

Du kan kanskje gi han en tidsfrist han må være ute, sånn at han får tid til å finne egen leilighet...?

Han kan vel flytte tilbake til byen han kommer fra? Hvis han har familie og venner der, er jo det mest fornuftig.

Jeg mener at dere kan bo sammen til han får ordnet seg, innforstått at han faktisk jobber aktivt med å finne en egen plass.

 

Anonymous poster hash: e68a5...100

[Anonym bruker]

Du har ikke ansvar for samboeren din! Om du ikke vil fortsette forholdet med ham, så er det helt på sin plass at han sørger for seg selv.

 

Du har dine verdier og holdninger, og det virker som om disse kræsjer veldig med din samboers. Slik jeg ser det, vil deres ulikheter kun føre til mer irritasjon - for dere begge.

 

Er det noe jeg angrer på her i livet, så er det årene i begynnelsen av 20- årene som jeg kastet bort på en fyr jeg overhodet ikke passet sammen. Disse årene kunne jeg ha brukt på å nyte singeltilværelsen eller andre menn. Om noe, så lærte jeg i det minste av feiltrinnet. Jeg fant en mann med noenlunde samme tanker rundt hvordan man vil ha det i et forhold Jeg råder deg, TS til å avslutte forholdet og se framover

 

Anonymous poster hash: d3270...f67

[Anonym bruker]

Nei, akkurat nå føler jeg meg både som mor, sosialarbeider og samboer. Men så har vi en liten hund sammen. Egentlig er det min hund, men han er så utrolig glad i den hunden, og tanken på å gå fra han, - med hunden er også hjerteskjærende. Føler meg rett og slett ond og egoistisk.

I dag fikk jeg beskjed om at han hadde mistet jobben pga nedbemanning. Og da er det ny runde med NAV, dagpenger og motivasjon til jobbsøknad. I den forrige jobben han hadde forsov han seg ofte. Gjerne flere ganger i uken. De siste 6 mnd har jeg ringt ham på morgenen og passet på at han står opp i rett tid for å rekke jobben. Det er vel ikke slik livet skal være?

 

Så svirrer den usannsynlige tanken som føles så ekte nå; Hva om jeg ikke forelsker meg igjen? Hva om jeg ikke finner en mann som kan møte meg med mine verdier og som er bra for meg, hvor vi begge er likestilt i forholdet? Hva om min nåværende samboer er det nærmeste jeg kommer "mannen i mitt liv"?

TS

 

Anonymous poster hash: 0ecf5...f70

[Anonym bruker]

Du er ung. Dette er IKKE mammen i ditt liv. Kom deg videre.

 

Anonymous poster hash: 90a64...d6a

[Anonym bruker]

Du er knappe 20 år, trust me, han der er IKKE mannen i ditt liv Om 10 år kommer du til å se deg tilbake og tenke på hvor glad du er som gikk! Du trenger ikke en taper, for det er faktisk det han er. Han lever på deg, og du lar ham gjøre det.

 

Han må få orden på livet sitt, og du fortjener å leve litt før du finner mannen i ditt liv:) Bikkja er di, det er fint lite han får gjort med den saken.

 

Tror du skal slutte å tenke så mye, og heller bare få ting gjort.

Anonymous poster hash: ac15e...d37

[Anonym bruker]

Hunden overlever fint uten samboeren din, og det gjør du og. Din samboer må lære seg å ta ansvar, og det klarer han ikke når du er der.. Du fortjener en som er bedre.

 

 

Jeg regner med at dere ikke har barn, så da burde du avslutte før det kommer barn i bildet, for denne mannen vil nok ikke endre seg..

Anonymous poster hash: c6331...d34

[Anonym bruker]

Jeg gikk ikke fra min mann som var sånn i 20årene.. guess what.. han er sånn ennå..

 

Vi har hus og bil og alt mulig, men han jobber ikke. Har ikke jobbet på 5 år nå..

 

Jeg tar alt økonomisk ansvar. Men han drar oss ned pga kredittkort og forbrukslån og generell dårlig økonomisk sans.

 

Vi har barn i dag. Han elsker dem og omvendt, men det er jeg som passer på at alle behov er dekt.. og det er jeg som tok alt av nattevåk og stell..

 

Om du ønsker et liv som "mamma" til et stort barn så burde du bli.. hvis ikke burde du avslutte før du kaster bort mer tid av livet ditt på han..

 

Anonymous poster hash: 89116...7a3

[Anonym bruker]

Det lønner seg å gjøre det slutt jo før jo heller. Han vil ikke endre seg.

 

Lykke til

 

Anonymous poster hash: 9a903...3b7

[Anonym bruker]

Det er ikke vanskelig å lese i innlegget ditt at du allerede har bestemt deg. Og valget ditt er nok veldig klokt. Du har litt dårlig samvittighet akkurat nå, men når du ser deg tilbake vil du aldri angre. Å starte en familie med en økonomisk uansvarlig og lat mann er blytungt.

 

Anonymous poster hash: 142cc...fae

[Gjest Antarctica]

Dere virker veldig forskjellige... Tror det er like godt om du er fri en stund og ser hvordan du vil leve.

[Anonym bruker]

Hvilken svar forventer du å få ?

Du trenger tydeligvis bare bekreftelse på å gå, så gjør det.

 

Anonymous poster hash: eee69...cf3

[Anonym bruker]

Ikke la dårlig samvittighet være det som gjør at du blir i forholdet. Har prøvd med 3 forhold på den måten (og strengt tatt det jeg er i nå også, men nå sitter jeg litt mer i saksa...) Hadde selv den følelsen du beskriver, med tanke på småpanikk da jeg var rundt 24 og tenkte at jeg aldri kom til å treffe noen ny.

Men det kommer du til å gjøre, vær du sikker!

 

Anonymous poster hash: f3c5a...994

[Berta_78]

Du kan si rett ut st du ikke ser for deg en fremtid med en som er så dramatisk ulik deg på de store tingene. At du ikke orker å ha en kjæreste som du må trekke ut av sengen og følge opp på jobben. At du aldri vil kunne føle deg trygg på at han kan bli en mann og levere i en ansvarsrolle. Og at han garantert ikke klarer å gjøre et løft så lenge han har deg - han må fikse livet på egenhånd. Så kan du jo for å myke opp budskapet si at det ikke er utenkelig at dere finner sammen når han har fikset livet sitt på egenhånd en stund, men at du kveles av tanken på å skulle være den eneste som tar ansvar for dere begge resten av livet.

 

Tro meg, du gjør det rette. Det der blir slutt før eller siden, du sparer deg selv for mye trøbbel ved å gjøre det nå (før det er barn involvert!)

[Anonym bruker]

Go...

 

Anonymous poster hash: b29af...2b3

[Anonym bruker]

Jeg ville gitt han et ultimatum; endten så får du deg jobb 100%, begynner og spare penger å planlegger framtiden med meg, ellers så fortsetter du i det samme spore uten meg!

Du er verken grei med deg selv eller han om det ikke endrer seg..

 

Anonymous poster hash: b54fe...098

[Anonym bruker]

Tror du gjør helt rett i å se etter noen med de samme verdiene du har- og det finner du nok

Anonymous poster hash: bc1ec...890

[Anonym bruker]

Du vet vel allerede svaret:)

Så lenge man er uenig om de store tingene blir det vanskelig. Jobb og økonomi for eksempel.

 

Anonymous poster hash: 2022b...f27

[Tro smo konosoro]

Jeg vil nok også dessverre anbefale deg å gå. Det kommer ikke til å bli bedre, bare verre.

 

Og så vil jeg utfordre deg på å løsrive deg fra foreldrene dine. Jeg syns det er ufint at de prøver å kjøpe deg ut av forholdet. Dette er din avgjørelse, og du bør ta den uavhengig av hva foreldrene dine kommer til å gi deg av økonomisk støtte senere.