Er det ikke greit å kjefte på barn lenger?

[Anonym bruker]

Når de etter flere tilsnakk ikke hører, får man ikke kjefte? Så i en annen tråd at både hi og noen som svarte var veldig forsiktig å si at de hadde gjort det, eller mente det var greit. Hva mener dere? Er det greit å kjefte? Hvis ikke, hvorfor ikke? Når er det evt. ok å kjefte?

Anonymous poster hash: a7031...813

[Anonym bruker]

Synes ikke det er greiere å kjefte på barn annerledes enn hva du ville gjort til en voksen i en opphetet diskusjon. Det vil si at det av og til er naturlig å heve stemmen, uttrykke seg klart og bestemt, til og med være litt krass. Men man skal aldri gå så langt at man snakker respektløst til sine barn, si ting man ikke mener, kalle barnet for nedsettende ting osv..

 

Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

[Anonym bruker]

Innimellom fortjener barna mine faktisk kjeft. Og da får de kjeft.

 

Anonymous poster hash: 4b4e7...467

[Line-mamma til to herlige]

Liker ikke å kjefte. Bedre å prate ordentlig til et barn så de forstår, hyl å vræl blir bare tull og fører sjelden noe godt med seg..

[Anonym bruker]

Folk har nok forskjellig definisjon på ordet, å kjefte. For meg betyr det å irettesette med en strengere tone enn normalt.

 

Jeg nekter å tro at det finnes folk som aldri kjefter på sine barn, selv om de legger mer i ordet; med mindre de er robotaktige uten følelser. Vi er da bare mennesker.

Hvis en som foreldre tråkker over streken og skriker til barnet sitt i en stresset situasjon, trenger ikke det å være så veldig negativt. Så lenge en setter seg ned med barnet etter at en har roet seg og forklarer....unnskylder seg om nødvendig. Barn trenger å lære at til og med mor og far kan gjøre feil.

 

Anonymous poster hash: a809d...f45

[Anonym bruker]

At ungene får kjeft når det passer seg er ikke å putte under en stol. Har man snakket normalt tusen ganger for døver ører så hever man stemmen for å få kontakt, men etter å ha vært sint så spør jeg alltid om de forstår hvorfor jeg var det. Mange ganger sier de nei og da syns jeg det er veldig viktig å bruke tid på å snakke om det. Forklare slik at de forstår. Om ungene ikke forstår så er det poenget borte.

 

Ellers så mener jeg (og flere eksperter) at det er viktig at barna får se og lære at hele følelses registeret er normalt. Det er normalt å være glad, sint, rørt, trist osv osv osv. Man skal ikke holde dette inni seg hele livet og om de lærer at det er normalt å føle det man føler så slipper man å få seg et sjokk den dagen man plutselig møter noen som er sint osv.

 

Anonymous poster hash: 72cd3...4ba

[Anonym bruker]

Synes ikke det er greiere å kjefte på barn annerledes enn hva du ville gjort til en voksen i en opphetet diskusjon. Det vil si at det av og til er naturlig å heve stemmen, uttrykke seg klart og bestemt, til og med være litt krass. Men man skal aldri gå så langt at man snakker respektløst til sine barn, si ting man ikke mener, kalle barnet for nedsettende ting osv..

 

Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Veldig bra svar, er helt enig i dette.

 

Jeg kjefter i vei på barnet mitt om det må til. Med kjeft så mener jeg å snakke med krassere stemme og strengere tone enn til vanlig, i enkelte tilfeller med litt høyere stemme. Det har aldri hendt og kommer aldri til å skje at jeg hever stemmen uten grunn eller kaller barnet mitt noe nedsettende/krenkende/respektløst. Da er man over kjeftebiten og inne på trakassering og psykisk mishandling.

 

Forøvrig tror jeg det finnes mange definisjoner av det å kjefte.

 

 

Anonymous poster hash: 47448...3b7

[Anonym bruker]

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over seg

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[Anonym bruker]

 

Synes ikke det er greiere å kjefte på barn annerledes enn hva du ville gjort til en voksen i en opphetet diskusjon. Det vil si at det av og til er naturlig å heve stemmen, uttrykke seg klart og bestemt, til og med være litt krass. Men man skal aldri gå så langt at man snakker respektløst til sine barn, si ting man ikke mener, kalle barnet for nedsettende ting osv..Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Veldig bra svar, er helt enig i dette.

Jeg kjefter i vei på barnet mitt om det må til. Med kjeft så mener jeg å snakke med krassere stemme og strengere tone enn til vanlig, i enkelte tilfeller med litt høyere stemme. Det har aldri hendt og kommer aldri til å skje at jeg hever stemmen uten grunn eller kaller barnet mitt noe nedsettende/krenkende/respektløst. Da er man over kjeftebiten og inne på trakassering og psykisk mishandling.

Forøvrig tror jeg det finnes mange definisjoner av det å kjefte. Anonymous poster hash: 47448...3b7

Har man en naturlig autoritet og en indre ro er det aldri nødvendig å heve stemmen og bruke en krass streng tone.

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[Anonym bruker]

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over seg

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

Sjefen min snakker ikke slik til meg. Men jeg jobber med leger som rett som det er roper og kjefter. Jeg har møtt på flere autoriteter og voksenpersoner som har ropt til meg i voksen alder.

Jeg sier ikke at det er en bra oppførsel, og noen av dem har unnskyldt seg i ettertid. Men slik er verden. I alle land og kulturer hender det at folk blir frustrerte og hever stemmen. Det er menneskelig.

Heldigvis ble ikke jeg eksponert for kjeft for første gang i voksen alder. Var det slik hadde jeg nok ikke holdt ut i arbeidslivet mitt, og sannsynligvis vært så tander at jeg hadde slutt på flere arenaer.

 

Som sagt, man skal ikke snakke respektløst til sine barn, men man skal heller ikke pakke dem inn i bomull slik at de ikke er rustet til å møte en verden som til tider kan være nokså brutal.

 

 

Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

[Anonym bruker]

 

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over segAnonymous poster hash: e685f...13e

Sjefen min snakker ikke slik til meg. Men jeg jobber med leger som rett som det er roper og kjefter. Jeg har møtt på flere autoriteter og voksenpersoner som har ropt til meg i voksen alder.

Jeg sier ikke at det er en bra oppførsel, og noen av dem har unnskyldt seg i ettertid. Men slik er verden. I alle land og kulturer hender det at folk blir frustrerte og hever stemmen. Det er menneskelig.

Heldigvis ble ikke jeg eksponert for kjeft for første gang i voksen alder. Var det slik hadde jeg nok ikke holdt ut i arbeidslivet mitt, og sannsynligvis vært så tander at jeg hadde slutt på flere arenaer.

Som sagt, man skal ikke snakke respektløst til sine barn, men man skal heller ikke pakke dem inn i bomull slik at de ikke er rustet til å møte en verden som til tider kan være nokså brutal.Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Jeg ble utsatt for mye kjefting og skriking i hjemmet fra jeg var liten, og takler kjefting fra sjefer osv. ekstremt dårlig, kan gå på do og gråte etterpå. Så for min del var det motsatt. At fordi jeg ble så mye kjefta på takler jeg det dårlig

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[*Miss Marple*]

 

 

Synes ikke det er greiere å kjefte på barn annerledes enn hva du ville gjort til en voksen i en opphetet diskusjon. Det vil si at det av og til er naturlig å heve stemmen, uttrykke seg klart og bestemt, til og med være litt krass. Men man skal aldri gå så langt at man snakker respektløst til sine barn, si ting man ikke mener, kalle barnet for nedsettende ting osv..Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Veldig bra svar, er helt enig i dette.

Jeg kjefter i vei på barnet mitt om det må til. Med kjeft så mener jeg å snakke med krassere stemme og strengere tone enn til vanlig, i enkelte tilfeller med litt høyere stemme. Det har aldri hendt og kommer aldri til å skje at jeg hever stemmen uten grunn eller kaller barnet mitt noe nedsettende/krenkende/respektløst. Da er man over kjeftebiten og inne på trakassering og psykisk mishandling.

Forøvrig tror jeg det finnes mange definisjoner av det å kjefte. Anonymous poster hash: 47448...3b7

Har man en naturlig autoritet og en indre ro er det aldri nødvendig å heve stemmen og bruke en krass streng tone.Anonymous poster hash: e685f...13e

Det er faktisk ikke noe jeg streber etter. Jeg syns det er fint at barna mine våger å opponere og argumentere, og indre ro har det med fly ut vinduet i opphetede diskusjoner. Naturlig autoritet kan i mine øyne sidestilles med frykt mer enn respekt og ikke noe jeg ønsker å fremstå som, selv om ungene veldig godt vet at når jeg har bestemt noe skal det svært mye til før det blir endret.

 

Jeg tillater at barna kan være sinte og bruke stemmen sin, og jeg gjør også det samme. Noen ganger er jeg tilogmed sint med dårlig grunn, og da beklager jeg og forklarer at jeg gjorde feil.

 

Jeg tror barn har godt av å oppleve forskjellige sinnstemninger, da er de bedre rustet til å møte en verden som dessverre ikke alltid er like snill. Men det må selvsagt være innen visse grenser, og det er ALDRI greit å skremme, true eller bruke skjellsord!!

[Anonym bruker]

 

 

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over segAnonymous poster hash: e685f...13e

Sjefen min snakker ikke slik til meg. Men jeg jobber med leger som rett som det er roper og kjefter. Jeg har møtt på flere autoriteter og voksenpersoner som har ropt til meg i voksen alder.

Jeg sier ikke at det er en bra oppførsel, og noen av dem har unnskyldt seg i ettertid. Men slik er verden. I alle land og kulturer hender det at folk blir frustrerte og hever stemmen. Det er menneskelig.

Heldigvis ble ikke jeg eksponert for kjeft for første gang i voksen alder. Var det slik hadde jeg nok ikke holdt ut i arbeidslivet mitt, og sannsynligvis vært så tander at jeg hadde slutt på flere arenaer.

Som sagt, man skal ikke snakke respektløst til sine barn, men man skal heller ikke pakke dem inn i bomull slik at de ikke er rustet til å møte en verden som til tider kan være nokså brutal.Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Jeg ble utsatt for mye kjefting og skriking i hjemmet fra jeg var liten, og takler kjefting fra sjefer osv. ekstremt dårlig, kan gå på do og gråte etterpå. Så for min del var det motsatt. At fordi jeg ble så mye kjefta på takler jeg det dårlig

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

Huff, det høres ut som det ble litt voldsomt i din barndom, og sannsynligvis over grensen for hva jeg mener er greit. Barn skal ikke vokse opp med mye skriking og kjefting. Men det er jo en mellomting mellom det, og det å aldri kunne heve stemmen og si nei!

Det skal jo helst være noe som skjer unntaksvis, uten at det går ut av kontroll. Og man skal ikke være ufin.

Sannsynligvis finnes det ingen fasit. Ulike unger trenger av og til ulike midler.

Uansett tenker jeg at man som foreldre har lov å vise menneskelige følelser, så lenge det er respekt og kjærlighet i bunn.

 

Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

[❤lille stjerne❤]

Vi gjør det vel alle innimellom når det "renner over" for oss, og det tror jeg ikke de tar nevneverdig skade av. Men jeg tror heller ikke det hjelper noe særlig i det lange løp.

[Himmel og hav]

Kjefte i form av å heve stemmen, være bestemt, kaskje smelle handa i bordet og bli sint, er en helt normal foreteelse her i huset.  Av og til kjefter og smeller vi på nabokatta, pc'n som ikke virker eller en av ungene som ikke hører. Sint  og frustrert er helt alminnelige følelser og de følelsene er også greie å uttrykke. Jeg tenker at det er viktig at unger opplever at det går en grense for voksne også, og at det at noen blir sinte ikke er verdens undergang.

 

Det vi IKKE gjør hjemme hos oss, er  å banne og sverte, kalle noen for stygge ting (bortsett fra katta og pc'n) eller være usakelige, og vi er heller ikke langsinte. 

[Anonym bruker]

 

 

 

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over segAnonymous poster hash: e685f...13e

Sjefen min snakker ikke slik til meg. Men jeg jobber med leger som rett som det er roper og kjefter. Jeg har møtt på flere autoriteter og voksenpersoner som har ropt til meg i voksen alder.

Jeg sier ikke at det er en bra oppførsel, og noen av dem har unnskyldt seg i ettertid. Men slik er verden. I alle land og kulturer hender det at folk blir frustrerte og hever stemmen. Det er menneskelig.

Heldigvis ble ikke jeg eksponert for kjeft for første gang i voksen alder. Var det slik hadde jeg nok ikke holdt ut i arbeidslivet mitt, og sannsynligvis vært så tander at jeg hadde slutt på flere arenaer.

Som sagt, man skal ikke snakke respektløst til sine barn, men man skal heller ikke pakke dem inn i bomull slik at de ikke er rustet til å møte en verden som til tider kan være nokså brutal.Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Jeg ble utsatt for mye kjefting og skriking i hjemmet fra jeg var liten, og takler kjefting fra sjefer osv. ekstremt dårlig, kan gå på do og gråte etterpå. Så for min del var det motsatt. At fordi jeg ble så mye kjefta på takler jeg det dårlig Anonymous poster hash: e685f...13e

Huff, det høres ut som det ble litt voldsomt i din barndom, og sannsynligvis over grensen for hva jeg mener er greit. Barn skal ikke vokse opp med mye skriking og kjefting. Men det er jo en mellomting mellom det, og det å aldri kunne heve stemmen og si nei!

Det skal jo helst være noe som skjer unntaksvis, uten at det går ut av kontroll. Og man skal ikke være ufin.

Sannsynligvis finnes det ingen fasit. Ulike unger trenger av og til ulike midler.

Uansett tenker jeg at man som foreldre har lov å vise menneskelige følelser, så lenge det er respekt og kjærlighet i bunn.Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Enig

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[Anonym bruker]

Kjefte i form av å heve stemmen, være bestemt, kaskje smelle handa i bordet og bli sint, er en helt normal foreteelse her i huset.  Av og til kjefter og smeller vi på nabokatta, pc'n som ikke virker eller en av ungene som ikke hører. Sint  og frustrert er helt alminnelige følelser og de følelsene er også greie å uttrykke. Jeg tenker at det er viktig at unger opplever at det går en grense for voksne også, og at det at noen blir sinte ikke er verdens undergang.

 

Det vi IKKE gjør hjemme hos oss, er  å banne og sverte, kalle noen for stygge ting (bortsett fra katta og pc'n) eller være usakelige, og vi er heller ikke langsinte.

 

Her kan vi bli sinte og irriterte, men hever så og si aldri stemmen eller slår hånda i bordet. Eller sistnevnte har vel skjedd to ganger i løpet av de siste fem årene.

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[Anonym bruker]

Hva oppnår man egentlig ved å kjefte på barn? Ingenting bra hvertfall! Men man kan korrigere og irettesette. Det er lov å bli irritert, men jeg synes det er dumt å kjefte på barn. Kommer mye lenger ved å holde seg rolig og forklare hvorfor en viss oppførsel ikke er akseptabel!

 

Anonymous poster hash: ca304...fb1

[Anonym bruker]

 

 

Synes ikke det er greiere å kjefte på barn annerledes enn hva du ville gjort til en voksen i en opphetet diskusjon. Det vil si at det av og til er naturlig å heve stemmen, uttrykke seg klart og bestemt, til og med være litt krass. Men man skal aldri gå så langt at man snakker respektløst til sine barn, si ting man ikke mener, kalle barnet for nedsettende ting osv..Anonymous poster hash: f4dfa...ecc

Veldig bra svar, er helt enig i dette.

Jeg kjefter i vei på barnet mitt om det må til. Med kjeft så mener jeg å snakke med krassere stemme og strengere tone enn til vanlig, i enkelte tilfeller med litt høyere stemme. Det har aldri hendt og kommer aldri til å skje at jeg hever stemmen uten grunn eller kaller barnet mitt noe nedsettende/krenkende/respektløst. Da er man over kjeftebiten og inne på trakassering og psykisk mishandling.

Forøvrig tror jeg det finnes mange definisjoner av det å kjefte. Anonymous poster hash: 47448...3b7

Har man en naturlig autoritet og en indre ro er det aldri nødvendig å heve stemmen og bruke en krass streng tone.Anonymous poster hash: e685f...13e

Det tenkte også min mann, til vi fikk sønnen vår, men så langt er det ingen "rolig naturlig autoritet" som trenger gjennom når poden har bestemt seg for å være døv. Da gjelder det å finne stemmen som sier "nå kødder jeg ikke og du hører etter med en gang, ung mann". Ikke snakk om kjefting en gang, men av å få oppmerksomhet og signalisere at grenser blir brutt.

 

Jeg hever stemmen og jeg sier ting som de er. Men jeg bruker aldri nedsettende uttrykk, er høflig og skriker ikke. Gutten hører etter og oppfører seg vanligvis pent. Mannen hever aldri stemmen, gutten ignorerer han (i beste fall).

 

Anonymous poster hash: 7dff5...4b2

[Anonym bruker]

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over seg

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

Bullshit

 

Anonymous poster hash: b1526...aca

[Elskerhøsten2014]

Kommer også an på barnets alder, synes for eksempel barn på 10 år og oppover må tåle kjeft hvis de har gjort noe veldig galt, da skjønner de faktisk at de har gjort noe galt,men barn under 10 ville ikke jeg kjeftet på. Jeg har en snart 2åring, han kjefter jeg ikke på,men snakker til når han gjøre noe galt,og kjefte eller skrike til et lite barn, gjør kun at barnet blir utrygt,men snakke streng uten og kjefte synes jeg er greit, for barn skal ikke gjøre det de vil. men kjenner flere som skriker til barna sine som er under 5 år

Endret 30. november 2014 av Elskerhøsten2014

[Anonym bruker]

 

Kjefting, i form av å bli sint og heve stemmen er særdeles lite nyttig enten det er med barn eller voksne. Hadde du likt om sjefen din kjeftet sånn på deg? Nei? Så ikke kjeft på barnet ditt. Der er jeg enig med dr. Phil og de nanniene i barnevaktprogrammer, man trenger aldri heve stemmen, snakker man rolig til et barn vil det høre etter og ta det inn over segAnonymous poster hash: e685f...13e

Bullshit Anonymous poster hash: b1526...aca

Bullshit? Har du sett noen av de barnevaktprogrammene? Foreldrene hever stemmen og det hjelper ingenting. Så er barnevakten/nanny'en der i en uke og hever ALDRI stemmen, men er rolig hele tida og det funker alltid kjempebra

 

Anonymous poster hash: e685f...13e

[Anonym bruker]

Selvsagt får barna mine kjeft når det er nødvendig.

Jeg skriker ikke til barna mine, og jeg sier ikke stygge ting til de, kaller de navn osv

Men snakker strengere til de en vanlig gjør jeg og gir klare beskjeder om hva de har gjort galt, hvorfor det ikke skal gjøres/sies og om nødvendig hva som blir reaksjonen på at de gjorde slik.

(tjene opp til å betale for ødelagte ting, miste goder eller annet etter hva de har gjort galt.)

 

Det er for meg å kjefte, eller irettesette barna. hvordan skal de lære om man ikke kan snakke til de.

Anonymous poster hash: 4fa5d...c1d

[Virginia.]

 

Når de etter flere tilsnakk ikke hører, får man ikke kjefte? Så i en annen tråd at både hi og noen som svarte var veldig forsiktig å si at de hadde gjort det, eller mente det var greit. Hva mener dere? Er det greit å kjefte? Hvis ikke, hvorfor ikke? Når er det evt. ok å kjefte?

 

Anonymous poster hash: a7031...813

 

 

Det har vel egentlig aldri vært greit?

Irettesette er en ting, å kjefte noe annet. Men de fleste av oss vil nok måtte innrømme at det i blant kan bli mer kjefting enn vi skulle ønske, tror jeg...

[Anonym bruker]

det har aldri vært greit!

 

Anonymous poster hash: dc3c0...e93