Mitt ADHD- barn .

[Anonym bruker]

Kjenner at jeg dessverre blir trist og lei meg av å lese alle disse ADHD-trådene.

Fordi det bekrefter i høy grad det jeg har fryktet helt siden jeg fant ut at jeg var gravid for første gang. At barnet mitt skulle bli sett på som annerledes, at barnet mitt skulle føle seg annerledes og bli uglesett av barn og voksne.

 

Jeg merker at jeg angrer veldig på at jeg har vert åpen om diagnosen hans på det første foreldremøtet.

Hvis foreldrene er slik som det vises her, blir jeg oppriktig bekymret for fremtiden og selvtilliten hans.

 

Gutten min er bare 6 år, og har allerede fått MYE tyn.

I bhg var han svært aktiv, men vi ble beroliget med at det var normalt med aktive barn, men likevel følte jeg i alle år at det var noe mer. Leken var veldig voldsom helt fra ett års alder. Han var aldri stygg med andre barn, men siden han var vill og voldsom i lek, ble han en hakkekylling og syndebukk allerede fra han var to år gammel. Dersom "normale" barn gjorde noe galt, skyldte de på min sønn.

Også hvis de ville ha oppmerksomhet fra foreldrene sine. Da var det bare å si at min sønn hadde skubbet og slått, selv om han ikke en gang var til stede.

Husker spesielt en gang jeg kledde på han i bhg, og en annen gutt så at moren kom, da slengte han seg ned på gulvet og hylgråt. Moren var helt forferdet og spurte hva som hadde skjedd. Xxx slooo meg, uææææ! Og hva skjer? Moren går bort og skjeller ungen min ut (han var 3 år da). Slike opptrinn har vert dagligdagse for min sønn, og han har i dag dessverre svært dårlig selvtillit.

Han har fått ekstremt mye kjeft i sitt korte liv, og det har ført til at han i dag får lett angst når han får beskjeder som ikke er kjeft.

 

Da han var 5 år reagerte også bhg. Heldigvis. Han klarte ikke å være i ro, og klarte ikke å gjennomføre samlinger. I tillegg ble han redd og engstelig i store grupper og reagerte da voldsomt.

 

Jeg har nettopp fått vite av min sønn hvorfor han aldri kommer til meg hvis noen er stygg med han. Han er så redd for at andre barn skal få kjeft, at han heller biter det i seg. Han sladrer ALDRI.

Hvis noen er stygg med han og han får vondt, løper han å gjemmer seg og gråter i skjul så ingen ser han. Til tross for at jeg har sagt i alle år hvor viktig det er å gi beskjed til voksne.

En gang fant jeg han ikke. Jeg ropte og ropte. Barna han hadde vert med hadde i forkant kjeftet og kritisert han i timesvis fordi han ville leke og ikke sitte på ræven å spille ipad slik som de.Da blir han bråkete og vill, og ønsker så veldig at de vil være med han.

Vel, jeg lette og fant han inne på et rom sammenkrøllet i en krok og gråt. Han var blodig fra topp til tå. Klærne var blødd gjennom. En av barna hadde da klort han på hele kroppen fordi han forstyrret ipadspillingen. Likevel er det han som er det fæle barnet alle må hate, fordi foreldrene er negativ pga hyperaktiviteten.

Det er grusom for oss, og verst for min snille omtenksomme gutt.

 

Han fikk endelig diagnosen sin i sommer, og har nå gått på medisiner i ett par måneder.

Effekten har vert 100 % og han har ikke hyperaktivitet lenger.

Han sitter rolig på stolen sin på skolen, og følger undervisningen som de andre barna gjør.

Men dessverre er han stemplet, og han blir plaget av andre barn etter at foreldrene snakker. Han er også fremdeles syndebukken. Han er redd andre barn , og klamrer seg til meg. Tør ikke å ta kontakt.

 

I vårt tillfelle er det jeg som ADHD-mor som må ringe foreldre å klage på deres barn. Det er jeg som må beskytte barnet mitt mot mange andre normale barn.

 

Mitt ADHD-barn har enormt med empati, han er ikke voldelig og det eneste han ønsker seg er å ha venner han kan leke med. Heldigvis har han det! Selv om det ikke er han som blir oftest invitert hjem til andre. På grunn av stempelet. Det er veldig synd, siden han nå som medisinert er som alle andre barn. Han er faktisk nå en av de roligste, og dessverre mest sjenerte.

 

Dette er en helt annen ADHD-historie enn de som florerer her.

Vær så snill og tenk på at alle mennesker er forskjellige, og at selv om de har ADHD , så er de ikke lik.

Kjenner mange andre gode ADHD-barn som ikke er menneskefiendtlige slik som de blir beskrevet her.

 

 

Anonymous poster hash: 364bd...bca

[Iselilja]

Uff, dette var vondt å lese. Takk for at du delte din sønns historie. Noe til ettertanke for enhver. Håper alt bedrer seg for ham💕

[Anonym bruker]

Tusen takk det varmet!

 

Anonymous poster hash: 364bd...bca

[*Miss Marple*]

Huff, nå fikk jg helt vondt i hjertet. Stakkars lille gutt - og stakkars dere. Forferdelig vondt når barna våre lider!

 

Jeg trodde oppriktig at de holdningene man ser her inne vedr f.eks ADHD ikke fantes blant normale folk. Så trist at jeg tok feil.

 

Men gutten din er heldig som har en mamma som sloss for han!

 

Vil bare sende deg en klem jeg.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg er så lei for at du, og ikke minst den vakre, fine, verdifulle sønnen din må oppleve noe slikt som dette. Det skulle ikke vært lov å være så jævlige mot små barn som det du skriver om. Sønnen din skal ikke måtte oppleve dette, ADHD eller ikke. 

 

Mange klemmer til dere, jeg håper dere kan få en bedre hverdag. <3

[Anonym bruker]

ADHD barn er like forskjellige som alle andre:) Ikke har jeg brydd meg eller lest her inne da jeg bare er superstolt over ADHD jenta mi:) Hun er snillere og mer empatisk enn andre barn jeg kjenner å godt likt. Hun har ingen atferdsvansker da, så vi er heldige, MEN barn med ADHD som har atferds vanske trenger bare rettledning og gode rollemodeller:) Ja og grensesetting.

 

Er sikker på at din adhd gutt HI er en god flott gutt. Ikke bry deg om hva andre sier. Ikke ta deg nær av uvitende og dømmende (dumme) mennesker:)

 

Anonymous poster hash: d983a...e96

[Nullstress;)]

Så forferdelig vondt å lese. Dette ville jeg virkelig tatt opp med skolen, også med foreldrene på et foreldremøte.

[Anonym bruker]

Nå fikk jeg ufattelig vondt i hjertet! Sender deg en stor klem? Hva med å flytte? Begynne på nytt et sted hvor han ikke har et stempel? Urovekkende å høre hvordan andre barn behandler han, han trenger en ny start tror jeg! Du høres ut som en fin mamma! Lykke til videre! Varme tanker!

 

Anonymous poster hash: 19987...7be

[Anonym bruker]

Historien er dessverre ikke unik. Jeg kjenner til ett veldig likt tilfelle, og det hadde nok gått den veien med lillebroren min også, om vi ikke hadde flyttet da han skulle begynne på skolen. Han fikk skylden for alt i bhg, til og med når han var hjemme.

Anonymous poster hash: e9a90...212

[Anonym bruker]

God ide å ta det opp på neste foreldremøte. Det skal jeg!

Har tenkt mye på flytting også. Hvis det ikke bedrer seg, må vi rett og slett bare flytte og få en frisk start.

 

Tusen takk for svarene, de varmer mer enn dere aner!

 

Anonymous poster hash: 364bd...bca

[Anonym bruker]

ADHD barn er like forskjellige som alle andre:) Ikke har jeg brydd meg eller lest her inne da jeg bare er superstolt over ADHD jenta mi:) Hun er snillere og mer empatisk enn andre barn jeg kjenner å godt likt. Hun har ingen atferdsvansker da, så vi er heldige, MEN barn med ADHD som har atferds vanske trenger bare rettledning og gode rollemodeller:) Ja og grensesetting.

 

Er sikker på at din adhd gutt HI er en god flott gutt. Ikke bry deg om hva andre sier. Ikke ta deg nær av uvitende og dømmende (dumme) mennesker:)

 

Anonymous poster hash: d983a...e96

 

 

Sender dere alle en god klem, både til mammane og barna. Men ville bare påpeke en liten ting, synes det er så dumt at dere omtaler barna som ADHDgutt og ADHDjente, kan man ikke heller si gutt med adhd eller jente med adhd, det blir så veldig definerende å omtale de som ADHDbarn/gutt/jente. De er jo så mye mer enn diagnosen sin.

 

 

Anonymous poster hash: 730d3...e6d

[Anonym bruker]

Huff, dette er vond lesing og dessverre ikke helt ukjent.

Ser det godt på min egen gutt, han kunne være litt vill og impulsiv i barnehagen men fungerer veldig godt på skolen. Det hender selvsagt at han også kan gjøre noe "bråkete" i timene, men han er blant de roligste i klassen. Heldigvis er læreren han super, så vi føler ikke at han blir stemplet av de ansatte på skolen.

 

Andre foreldre, derimot....Grensene for hva som er "uakseptabelt" er bare så mye lavere for en med ADHD enn for et normalt barn; dersom min sønn er høyrøstet i en situasjon er det jo "den bråkete ADHD-ungen" og "den dårlige mora som ikke klarer å ta tak i oppdragelsen"  mens de andre barna kan være like høyrøstede i samme situasjon "fordi de er oppspilt" og da er det ok. Hater å delta på aktiviteter der jeg møter de andre foreldrene og føler oss uglesett uansett hva vi gjør.

Anonymous poster hash: 81ddc...760

[Anonym bruker]

Hvordan visste du fra du ble gravid at han hadde ADHD? Her er det noe som skurrer.

 

Man har ikke ADHD, det er en merkelapp/kategori man putter barn i med en viss mengde kriterier. Da får de merkelappen ADHD av foreldrene, lærerne osv. Og de lærer å tenke på seg selv på den måten, det tror jeg er veldig skadelig.

 

Hadde jeg vært liten i dag hadde jeg fått diagnosen ADHD. Jeg var et typisk adhd-barn men det var (heldigvis) ikke godkjent på åtti- og nittitallet (for jenter). Mye adferdsproblemer i barneskolen, men jeg fikk beskjed om å skjerpe meg både hjemme og på skolen, gikk til spesiallærer en gang i uka (uten noen diagnose). Ble ofte sendt på gangen og til rektor. Det gikk bedre på ungdomskolen og på videregående hadde jeg lært å oppføre meg eksemplarisk, gikk på en av de beste skolene i Oslo, fikk 5 i snitt og begynte senere på universitetet hvor jeg fullførte master, selv med store konsentrasjonsptoblemer, og det tok meg ett år ekstra. Ble sammen med mannen min da jeg var 20 og han har alltid motivert meg og hjulpet meg med selvdisiplinen, han er en sånn som ikke tror på ADHD.

 

Men jeg leste en del om det og fant ut at mye stemte, jeg dro til min dyktige fastlege for et par år siden som sendte meg til nevrolog (i en alder av 27). Der ble det etter mange undersøkelser konkludert med at jeg har ADHD.

 

Jeg tenkte en del og snakket en del med mannen min om det, og valgte å ikke gå videre med det. Ville ikke ha den merkelappen, eller dope meg. Tror mer på at vi alle kan få til alt, det handler om å ha riktige folk rundt seg, selvdisiplin, å bruke hjelpemidler (som smarttelefon for å minne seg på ting) og å finne seg en jobb der man kan bruke sine fordeler.

 

Hadde jeg fått merkelappen ADHD da jeg var liten er det godt mulig jeg aldri hadde søkt meg inn på en bra videregående og fullført en utdannelse og fått meg en god jobb, en god mann og et bra liv. For det er en selvbekreftende diagnose. Jeg vet at moren min da hadde vært med på å holde meg i den boksen, og hadde sagt til meg at jeg måtte ordne meg uføretrygd osv (hun er litt sånn: ta det du har rett til!) og satt meg i en offerrolle,

 

Så jeg velger å ikke "ha ADHD" og om barna mine får lignende adferd skal jeg og mannen min hjelpe dem på en god måte til å takle det, fokusere på det positive, gi dem gode "verktøy" og en trygg og god oppvekst. Ingen skal putte barna mine i en boks eller dope dem ned.

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

[Anonym bruker]

Enig i det som sies her: http://www.dailymail.co.uk/health/article-2592641/Expert-claims-ADHD-not-real-disease-fits-two-criteria.html

 

Altså, "ADHD" er en samling av ting som alle opplever i større eller mindre grad fra tid til annen

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

[Anonym bruker]

Veldig lei historie, men jeg har tro på at dette ikke vil henge ved ham. Gi ham tid til å venne seg til hans nye 'rolle' sosialt.

 

EN TING TIL! Jeg som lærer (og alle lærerne jeg kjenner) ser at såkalte 'normale' barn slett ikke er perfekte de heller! Ha tro på at læreren ser hvordan andre er også, at de kan helt bevisst provosere, si slemme ting osv. Barn kan være utrolig slemme mot hverandre, vi er bevisst på dette hele tiden, spesielt i friminuttene.

 

Masse lykke til, jeg tror og håper det vil gå seg til for dere begge.

 

Anonymous poster hash: 8e6b2...875

[Anonym bruker]

Hvordan visste du fra du ble gravid at han hadde ADHD? Her er det noe som skurrer.

 

Man har ikke ADHD, det er en merkelapp/kategori man putter barn i med en viss mengde kriterier. Da får de merkelappen ADHD av foreldrene, lærerne osv. Og de lærer å tenke på seg selv på den måten, det tror jeg er veldig skadelig.

 

Hadde jeg vært liten i dag hadde jeg fått diagnosen ADHD. Jeg var et typisk adhd-barn men det var (heldigvis) ikke godkjent på åtti- og nittitallet (for jenter). Mye adferdsproblemer i barneskolen, men jeg fikk beskjed om å skjerpe meg både hjemme og på skolen, gikk til spesiallærer en gang i uka (uten noen diagnose). Ble ofte sendt på gangen og til rektor. Det gikk bedre på ungdomskolen og på videregående hadde jeg lært å oppføre meg eksemplarisk, gikk på en av de beste skolene i Oslo, fikk 5 i snitt og begynte senere på universitetet hvor jeg fullførte master, selv med store konsentrasjonsptoblemer, og det tok meg ett år ekstra. Ble sammen med mannen min da jeg var 20 og han har alltid motivert meg og hjulpet meg med selvdisiplinen, han er en sånn som ikke tror på ADHD.

 

Men jeg leste en del om det og fant ut at mye stemte, jeg dro til min dyktige fastlege for et par år siden som sendte meg til nevrolog (i en alder av 27). Der ble det etter mange undersøkelser konkludert med at jeg har ADHD.

 

Jeg tenkte en del og snakket en del med mannen min om det, og valgte å ikke gå videre med det. Ville ikke ha den merkelappen, eller dope meg. Tror mer på at vi alle kan få til alt, det handler om å ha riktige folk rundt seg, selvdisiplin, å bruke hjelpemidler (som smarttelefon for å minne seg på ting) og å finne seg en jobb der man kan bruke sine fordeler.

 

Hadde jeg fått merkelappen ADHD da jeg var liten er det godt mulig jeg aldri hadde søkt meg inn på en bra videregående og fullført en utdannelse og fått meg en god jobb, en god mann og et bra liv. For det er en selvbekreftende diagnose. Jeg vet at moren min da hadde vært med på å holde meg i den boksen, og hadde sagt til meg at jeg måtte ordne meg uføretrygd osv (hun er litt sånn: ta det du har rett til!) og satt meg i en offerrolle,

 

Så jeg velger å ikke "ha ADHD" og om barna mine får lignende adferd skal jeg og mannen min hjelpe dem på en god måte til å takle det, fokusere på det positive, gi dem gode "verktøy" og en trygg og god oppvekst. Ingen skal putte barna mine i en boks eller dope dem ned.

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

Du vet virkelig ikke hva du snakker om her! Det skal mer til enn å gå til nevrolog for å få bekreftet adhd, det er en lang vei med utredning å gå. Dessuten, om du skulle ha adhd, så finnes den i så stor grad!

Ikke kom her og si at du ikke ville gitt medisiner om barnet ditt virkelig slet med konsentrasjonen f.eks.

Jeg fikk adhd diagnose i en alder av 25 år. Da hadde jeg ikke fullført videregående en gang. Med medisiner fikk jeg da fullført videregående, samt begynt på høyskole og tatt en utdanning.

Nettopp ferdig utdannet i en alder av 30 år.

 

Anonymous poster hash: 9afaa...3a0

[Anonym bruker]

Du som spør hvordan jeg visste at han hadde ADHD når jeg var gravid. Selvfølgelig visste jeg ikke det

Men da jeg var gravid for første gang meldte alle mulige bekymringer seg, som er han frisk, vil han få det bra i livet osv. Alle foreldre vil jo det beste for barna sine og bekymrer seg for slikt

 

Min gutt vet ikke selv at han har en diagnose som heter ADHD. Det eneste han vet er at han får medisiner som gjør at han blir rolig i kroppen sin. Og medisinen tar han med glede da han merker selv at han blir rolig i hodet og klarer å slappe av.

 

De eneste som vet at han har ADHD er foreldrene til barna i klassen. Dessverre sa jeg det. Hva og hvordan de tar det opp med sine barn er ikke positivt, og det har ikke gjort det lettere for min sønn.

 

HI

 

Anonymous poster hash: 364bd...bca

[Anonym bruker]

Hvordan visste du fra du ble gravid at han hadde ADHD? Her er det noe som skurrer.

 

Man har ikke ADHD, det er en merkelapp/kategori man putter barn i med en viss mengde kriterier. Da får de merkelappen ADHD av foreldrene, lærerne osv. Og de lærer å tenke på seg selv på den måten, det tror jeg er veldig skadelig.

 

Hadde jeg vært liten i dag hadde jeg fått diagnosen ADHD. Jeg var et typisk adhd-barn men det var (heldigvis) ikke godkjent på åtti- og nittitallet (for jenter). Mye adferdsproblemer i barneskolen, men jeg fikk beskjed om å skjerpe meg både hjemme og på skolen, gikk til spesiallærer en gang i uka (uten noen diagnose). Ble ofte sendt på gangen og til rektor. Det gikk bedre på ungdomskolen og på videregående hadde jeg lært å oppføre meg eksemplarisk, gikk på en av de beste skolene i Oslo, fikk 5 i snitt og begynte senere på universitetet hvor jeg fullførte master, selv med store konsentrasjonsptoblemer, og det tok meg ett år ekstra. Ble sammen med mannen min da jeg var 20 og han har alltid motivert meg og hjulpet meg med selvdisiplinen, han er en sånn som ikke tror på ADHD.

 

Men jeg leste en del om det og fant ut at mye stemte, jeg dro til min dyktige fastlege for et par år siden som sendte meg til nevrolog (i en alder av 27). Der ble det etter mange undersøkelser konkludert med at jeg har ADHD.

 

Jeg tenkte en del og snakket en del med mannen min om det, og valgte å ikke gå videre med det. Ville ikke ha den merkelappen, eller dope meg. Tror mer på at vi alle kan få til alt, det handler om å ha riktige folk rundt seg, selvdisiplin, å bruke hjelpemidler (som smarttelefon for å minne seg på ting) og å finne seg en jobb der man kan bruke sine fordeler.

 

Hadde jeg fått merkelappen ADHD da jeg var liten er det godt mulig jeg aldri hadde søkt meg inn på en bra videregående og fullført en utdannelse og fått meg en god jobb, en god mann og et bra liv. For det er en selvbekreftende diagnose. Jeg vet at moren min da hadde vært med på å holde meg i den boksen, og hadde sagt til meg at jeg måtte ordne meg uføretrygd osv (hun er litt sånn: ta det du har rett til!) og satt meg i en offerrolle,

 

Så jeg velger å ikke "ha ADHD" og om barna mine får lignende adferd skal jeg og mannen min hjelpe dem på en god måte til å takle det, fokusere på det positive, gi dem gode "verktøy" og en trygg og god oppvekst. Ingen skal putte barna mine i en boks eller dope dem ned.

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

ADHD er noe nan har. Man vokser det ikke av seg. Man mestrer å leve med det.

Det er heller ikke en ny diagnose, det er en diagnose som har skiftet navn mange ganger. Den heter heller ikke ADHD i Norge.

 

ADHD er en nevrobiologisk forstyrrelse som blant annet innebærer forstyrrelse i dopaminnivåene. Den genetiske komponenten er kjent og forskes intenst på.

 

At det florerer av fordommer og mindre intelligente holdninger til denne lidelsen er trist.

 

Anonymous poster hash: 7a394...b8c

[Anonym bruker]

 

Hvordan visste du fra du ble gravid at han hadde ADHD? Her er det noe som skurrer.

Man har ikke ADHD, det er en merkelapp/kategori man putter barn i med en viss mengde kriterier. Da får de merkelappen ADHD av foreldrene, lærerne osv. Og de lærer å tenke på seg selv på den måten, det tror jeg er veldig skadelig.

Hadde jeg vært liten i dag hadde jeg fått diagnosen ADHD. Jeg var et typisk adhd-barn men det var (heldigvis) ikke godkjent på åtti- og nittitallet (for jenter). Mye adferdsproblemer i barneskolen, men jeg fikk beskjed om å skjerpe meg både hjemme og på skolen, gikk til spesiallærer en gang i uka (uten noen diagnose). Ble ofte sendt på gangen og til rektor. Det gikk bedre på ungdomskolen og på videregående hadde jeg lært å oppføre meg eksemplarisk, gikk på en av de beste skolene i Oslo, fikk 5 i snitt og begynte senere på universitetet hvor jeg fullførte master, selv med store konsentrasjonsptoblemer, og det tok meg ett år ekstra. Ble sammen med mannen min da jeg var 20 og han har alltid motivert meg og hjulpet meg med selvdisiplinen, han er en sånn som ikke tror på ADHD.

Men jeg leste en del om det og fant ut at mye stemte, jeg dro til min dyktige fastlege for et par år siden som sendte meg til nevrolog (i en alder av 27). Der ble det etter mange undersøkelser konkludert med at jeg har ADHD.

Jeg tenkte en del og snakket en del med mannen min om det, og valgte å ikke gå videre med det. Ville ikke ha den merkelappen, eller dope meg. Tror mer på at vi alle kan få til alt, det handler om å ha riktige folk rundt seg, selvdisiplin, å bruke hjelpemidler (som smarttelefon for å minne seg på ting) og å finne seg en jobb der man kan bruke sine fordeler.

Hadde jeg fått merkelappen ADHD da jeg var liten er det godt mulig jeg aldri hadde søkt meg inn på en bra videregående og fullført en utdannelse og fått meg en god jobb, en god mann og et bra liv. For det er en selvbekreftende diagnose. Jeg vet at moren min da hadde vært med på å holde meg i den boksen, og hadde sagt til meg at jeg måtte ordne meg uføretrygd osv (hun er litt sånn: ta det du har rett til!) og satt meg i en offerrolle,

Så jeg velger å ikke "ha ADHD" og om barna mine får lignende adferd skal jeg og mannen min hjelpe dem på en god måte til å takle det, fokusere på det positive, gi dem gode "verktøy" og en trygg og god oppvekst. Ingen skal putte barna mine i en boks eller dope dem ned.Anonymous poster hash: cced6...abf

Du vet virkelig ikke hva du snakker om her! Det skal mer til enn å gå til nevrolog for å få bekreftet adhd, det er en lang vei med utredning å gå. Dessuten, om du skulle ha adhd, så finnes den i så stor grad!

Ikke kom her og si at du ikke ville gitt medisiner om barnet ditt virkelig slet med konsentrasjonen f.eks.

Jeg fikk adhd diagnose i en alder av 25 år. Da hadde jeg ikke fullført videregående en gang. Med medisiner fikk jeg da fullført videregående, samt begynt på høyskole og tatt en utdanning.

Nettopp ferdig utdannet i en alder av 30 år. Anonymous poster hash: 9afaa...3a0

Jeg vet ikke hva jeg snakker om? Jeg var hos nevrolog (henvist fra fastlegen) totalt tre ganger, to timer hver gang. Diagnostiseringen tok et halvt år. Jo jeg vet hva jeg snakker om. Heldigvis hadde jeg riktige mennesker rundt meg, ellers hadde jeg ALDRI klart å fullføre VGS, utdanning og å få meg jobb. Jeg tar ikke noen medisiner. Jeg sa til legen at jeg ikke ville tilbake til den siste timen for å få medisiner osv. Nevrologen hadde foreslått utprøving med Ritalin. Jeg klarer meg helt fint uten. Med "helt fint" mener jeg at jeg har dårlig konsentrasjon og fokus , er vimsete, kan glemme å slå av komfyren osv. Setter på timere, lagrer alt i kalender på mobil med flere varsler (også ting som å noppe gulvet) har to vekkerklokker, har induksjonskomfyr som skrur seg av når jeg løfter av kjelen, og en veldig fornuftig mann som passer på. Har vært i samme faste jobb i ett år og det går fint. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha de mer rutinepregetr oppgavene for jeg klarer ikke "kjedelige" monotone oppgaver, og det går helt fint, jeg er mer på tlf, driver med foredrag osv.

 

Det har med å tilpasse hveragen sin å gjøre.

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

[Anonym bruker]

 

 

Hvordan visste du fra du ble gravid at han hadde ADHD? Her er det noe som skurrer.

Man har ikke ADHD, det er en merkelapp/kategori man putter barn i med en viss mengde kriterier. Da får de merkelappen ADHD av foreldrene, lærerne osv. Og de lærer å tenke på seg selv på den måten, det tror jeg er veldig skadelig.

Hadde jeg vært liten i dag hadde jeg fått diagnosen ADHD. Jeg var et typisk adhd-barn men det var (heldigvis) ikke godkjent på åtti- og nittitallet (for jenter). Mye adferdsproblemer i barneskolen, men jeg fikk beskjed om å skjerpe meg både hjemme og på skolen, gikk til spesiallærer en gang i uka (uten noen diagnose). Ble ofte sendt på gangen og til rektor. Det gikk bedre på ungdomskolen og på videregående hadde jeg lært å oppføre meg eksemplarisk, gikk på en av de beste skolene i Oslo, fikk 5 i snitt og begynte senere på universitetet hvor jeg fullførte master, selv med store konsentrasjonsptoblemer, og det tok meg ett år ekstra. Ble sammen med mannen min da jeg var 20 og han har alltid motivert meg og hjulpet meg med selvdisiplinen, han er en sånn som ikke tror på ADHD.

Men jeg leste en del om det og fant ut at mye stemte, jeg dro til min dyktige fastlege for et par år siden som sendte meg til nevrolog (i en alder av 27). Der ble det etter mange undersøkelser konkludert med at jeg har ADHD.

Jeg tenkte en del og snakket en del med mannen min om det, og valgte å ikke gå videre med det. Ville ikke ha den merkelappen, eller dope meg. Tror mer på at vi alle kan få til alt, det handler om å ha riktige folk rundt seg, selvdisiplin, å bruke hjelpemidler (som smarttelefon for å minne seg på ting) og å finne seg en jobb der man kan bruke sine fordeler.

Hadde jeg fått merkelappen ADHD da jeg var liten er det godt mulig jeg aldri hadde søkt meg inn på en bra videregående og fullført en utdannelse og fått meg en god jobb, en god mann og et bra liv. For det er en selvbekreftende diagnose. Jeg vet at moren min da hadde vært med på å holde meg i den boksen, og hadde sagt til meg at jeg måtte ordne meg uføretrygd osv (hun er litt sånn: ta det du har rett til!) og satt meg i en offerrolle,

Så jeg velger å ikke "ha ADHD" og om barna mine får lignende adferd skal jeg og mannen min hjelpe dem på en god måte til å takle det, fokusere på det positive, gi dem gode "verktøy" og en trygg og god oppvekst. Ingen skal putte barna mine i en boks eller dope dem ned.Anonymous poster hash: cced6...abf

Du vet virkelig ikke hva du snakker om her! Det skal mer til enn å gå til nevrolog for å få bekreftet adhd, det er en lang vei med utredning å gå. Dessuten, om du skulle ha adhd, så finnes den i så stor grad!

Ikke kom her og si at du ikke ville gitt medisiner om barnet ditt virkelig slet med konsentrasjonen f.eks.

Jeg fikk adhd diagnose i en alder av 25 år. Da hadde jeg ikke fullført videregående en gang. Med medisiner fikk jeg da fullført videregående, samt begynt på høyskole og tatt en utdanning.

Nettopp ferdig utdannet i en alder av 30 år. Anonymous poster hash: 9afaa...3a0

Jeg vet ikke hva jeg snakker om? Jeg var hos nevrolog (henvist fra fastlegen) totalt tre ganger, to timer hver gang. Diagnostiseringen tok et halvt år. Jo jeg vet hva jeg snakker om. Heldigvis hadde jeg riktige mennesker rundt meg, ellers hadde jeg ALDRI klart å fullføre VGS, utdanning og å få meg jobb. Jeg tar ikke noen medisiner. Jeg sa til legen at jeg ikke ville tilbake til den siste timen for å få medisiner osv. Nevrologen hadde foreslått utprøving med Ritalin. Jeg klarer meg helt fint uten. Med "helt fint" mener jeg at jeg har dårlig konsentrasjon og fokus , er vimsete, kan glemme å slå av komfyren osv. Setter på timere, lagrer alt i kalender på mobil med flere varsler (også ting som å noppe gulvet) har to vekkerklokker, har induksjonskomfyr som skrur seg av når jeg løfter av kjelen, og en veldig fornuftig mann som passer på. Har vært i samme faste jobb i ett år og det går fint. Jeg har sagt at jeg ikke vil ha de mer rutinepregetr oppgavene for jeg klarer ikke "kjedelige" monotone oppgaver, og det går helt fint, jeg er mer på tlf, driver med foredrag osv.

 

Det har med å tilpasse hveragen sin å gjøre.

 

Anonymous poster hash: cced6...abf

Men du er voksen.

 

Prosessen med å diagnostisere barn er helt annerledes.

At du slår deg til ro med dårlig utredning sier jo mest om deg.

 

Anonymous poster hash: 7a394...b8c

[klg,2 boys now:)]

Tragisk men sant sant.

Kjenner meg dessverre igjen i det du skriver.

Men vi valgte og skolen forklarte barna om ADHD til sønnen vår,vi har aldri informert foreldrene nettopp pga stempel.

Hvor ille er ikke det.ungene har ingen problemer med det,men de voksene sladrer og dømmer..