Lat samboer! Eller er jeg kravstor? (langt innlegg)

[Anonym bruker]

Jeg er nå hjemme i permisjon, og merker at jeg begynner å bli rimelig lei av min late samboer!

 

Han har aldri vært kjempeflink til å hjelpe til hjemme, og vi har hatt våre krangler om det. Men nå som jeg har vært hjemme en stund har det bare blitt værre! (Eller så er det fordi jeg har mer tid til å legge merke til og tenke på det)

 

Når det kommer til sønnen vår så gjør jeg ALT. Jeg mater, skifter, bader, legger... osv. Han er nå snart 6mnd og samboeren min har gitt han grøt to ganger (fått grøt siden 4mnd) og vært med og bade han to ganger. Han skifter bleie 2-3 ganger i UKA, men helst ikke hvis det er bæsjebleie. Han syntes ikke det er noe gøy å skifte klær på han, fordi han ikke "skjønner knappingen" og da tar det så lang tid at babys blir grinete. Og hvis han skal "passe på han litt", blir de ofte sittende å se på tv og dataspill. 

 

De to har det jo kjempefint sammen når samboer først er fokusert å babys. De leker og ler, og samboer er veldig flink med han. Det er bare det at i mine øyne virker det som om det ikke er så viktig for han å bruke mye tid på babys.

 

Ellers er det jeg som støvsuger, rydder, vasker klær, handler og lager mat. Hvis jeg ikke kommer meg på butikken for å handle middag, er samboers løsning å bestille takeaway. Hvis jeg ikke orker lage middag, blir det rett og slett ikke middag den dagen. Han tømmer oppvaskmaskinen, kanskje, en gang hver 14 dag, mens jeg tømmer den hver dag. Og hvis han har gjort noe, som f.eks. tømme oppvaskmaskinen eller støvsugd, forventer han skryt og takk!

 

Han sier han er så fryktelig sliten når han kommer hjem fra jobb, så han orker ikke gjøre noen ting. (Kan vel nevne at han har veldig fleksibel arbeidstid, noen dager består bare av et lite møte hos en bedrift, så han er borte en time eller to) I helgene er det veldig viktig for han å få drive med sine hobbyer. (2-3 timer i strekk mens jeg holder på med baby og husarbeid)

 

Jeg er rimelig lei nå, og føler meg nesten som en alenemor med to barn. De gangene jeg tar det opp sier samboer at jeg "er jo tross alt hjemme i permisjon og snart er det min tur til å være på jobb og føle på det å komme hjem utslitt". Jeg har da svart at "ja jeg gleder meg til å komme hjem til middag, rene klær og "slippe" å styre med babys 24/7", men da bare fnyser han. (As if det kommer til å skje)

 

 

Er jeg prippen og kravstor? Er dette typisk mannfolk? Eller er han umåtelig lat? Noen som har gode forslag til å få det bedre, uten å kaste han på dør

 

Anonymous poster hash: b2a5c...1d9

[Anonym bruker]

Minn ham på at dere begge har satt barn til denne verden, med felles ansvar.

 

Spør ham om han ønsker å være den late, kjedelige pappaen som aldri hjelper til... Eller om han ønsker å være en sunn pappa som barnet kan ha gode minner av, en leken pappa som hjelper til hjemme.

En god rollemodell eller en crappy rollemodell

 

Anonymous poster hash: bb471...5d0

[Anonym bruker]

Du er ikke kravstor i det hele tatt! Skulle bare mangle at han gjorde noe mer husarbeid osv. Dette høres ut som kjæresten min, jeg bare håper at det blir bedre når jr. kommer i mai. Men hvordan var samboeren din når du var gravid? Jeg eg veldig plaget med kvalme og bekkenløsning osv, så nå er kjæresten min NØDT til å gjøre noe mer. Vet hvor frustrerende det er når du må gjøre alt og når han gjør en liten ting så krever han nesten belønning, men når han sier at du har permisjon og er hjemme osv blir jeg irritert. Det at du er i permisjon betyr ikke at det kun er du som er forelder og må stelle med babyen osv! Du må være utslitt av å gjøre alt husarbeid og i tillegg stelle med babyen nesten helt alene. Håper det blir bedre...  

Anonymous poster hash: 86a38...b94

[Superdolly]

Etter å ha lest slike innlegg lurer jeg alltid på hvor dere finner disse mennene... Nei, du er ikke kravstor. Nei, dette er ikke normalt. Jeg har ingen andre gode forslag enn en streik. Fordel arbeidet dere imellom, lag en liste. Sett dere ned sammen og del på oppgavene. Så må du bare la være å gjøre hans oppgaver når han ikke gjør dem.

[Elskerhøsten2014]

Nei aboslutt ikke, han er lat. og hvis han forsetter slik så blir ungen mammadalt, slik ble min, eksen gjorde sjelden noe hvis han ikke måtte, når han for eksempel var alene med han

[Anonym bruker]

Stakkars deg.. :-/

 

Men som du sier så var han lat før også, kanskje du burde ha snakket med han om det før dere fikk barn sammen.

 

Jeg ville aldri falt for en sånn mann, men vi er jo alle forskjellige. Mannen min er helt motsatt, ekstremt ryddig, vasker og ordner. Den som gjør mest av oss to. Ser ting før jeg ser det, og bare fikser ting. Det var for meg ett av kriteriene til hvem jeg ville dele livet mitt med og tilslutt få barn med. Etter åtte år fikk vi barn og jeg kjente han godt og visste et han kom til å involere seg. Han er kjempeflink, elsker å bade babyen og skifter bleie og klær, vasker og ordner

 

Så, egentlig er det vel litt sånn at man får en pekepinn før man velger å få barn med dem om de kommer til å stille opp eller ikke.

 

Anonymous poster hash: 22804...076

[Mother Gothel]

Jeg hadde det akkurat likt. Av en eller annen grunn tenkte jeg at det kom til å bli bedre hvis vi fikk et barn til. For å si det sånn - det ble det ikke! Så nå sitter jeg her alene med to barn etter å ha flyttet for en god stund siden. Og jeg har det bedre enn noen sinne. 

 

Mitt råd er egentlig bare å få orden på det med en gang, fordi hvis du ikke gjør noe så kommer han ikke til å forandre seg. Dessverre. Og hvis det ikke blir bedre, hvis han ikke skjønner hvor viktig det er at han stiller opp, så er faktisk mitt råd å gå. Fordi det sliter en ut å gå rundt sånn. Da klarer ikke du til slutt å ta vare på hverken deg selv eller barnet. 

 

Og sist, men ikke minst. Ikke få flere barn med han før du vet helt sikkert at han kommer til å ta ansvar!

[Anonym bruker]

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!

 

Anonymous poster hash: 86e47...b11

[Mother Gothel]

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!

 

Anonymous poster hash: 86e47...b11

 

Det er såpass, ja..?

[Superdolly]

 

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!Anonymous poster hash: 86e47...b11

 

 

Det er såpass, ja..?

Hun der dukker opp i alle tråder om likestilling og husarbeid og mannens deltakelse i hjemmet. Tror hun er fra 1952...

[Anonym bruker]

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!

 

Anonymous poster hash: 86e47...b11

 

Og du mener selvfølgelig at det er mannen som er det sterke kjønn også, ikke sant?

 

Det er ikke 1952 du kommer fra, det må være 1852...

 

Anonymous poster hash: 2faab...62d

[shewolf]

Noen menn forstår ikke. Noen er nok sånn med vilje (late idioter spør du meg). Men på ett eller annet tidspunkt har du også tillatt dette, og gitt han uttrykk for at det er greit. Man blir jo veldig sliten etter 8 timer på jobb. Og jeg synes at den som er hjemme i permisjon skal gjøre mer hjemme, ettersom den andre er på jobb hele dagen. (JA, det er en jobb å ha barn også. Men hvis man trives med å ha barn, så er det ikke like slitsomt som å jobbe. 

 

Uansett. Det at han ikke skifter noe særlig bleie og gjør sånne ting, er jo kanskje fordi du bare gjør dem eller? Har du noen gang sagt "Nå må *** skifte bleie. Kan du skifte den?" Uten å angripe han (det er viktig). Eller du kan bruke enten-eller strategien. Vil du lage mat? Eller bade og kle på ungen pysj.  Vil du rydde etter maten? Eller legge ungen. Vil du dra på butikken å handle, eller passe ungen. For om han da velger å passe ungen, så får du deg en liten luftetur og han blir nødt til å gjøre alt på egenhånd. 

 

Spør du han om hjelp? Har du snakket med han om at du ikke synes det er noen alright situasjon sånn den er nå? 

 

"Faen du er så jævlig lat"- er ikke å snakke om det btw. Er visst noen damer som synes det er fint å sifra sånn. Men da kan jeg love deg at det ikke blir noen endring. Han er en mann. Ikke en sau. Det går an å prate med han. Men ikke angrip han. Start setningen med "Jeg føler at....." ikke "Du.." 

 

Det er også viktig at du prøver å gi han alenetid med barnet. Det er hans barn også. Du kan ikke være redd for å gi ungen til han og si at du går å tar deg et bad. Han må få tid til å skape et forhold til barnet, det kommer automatisk hos damer, men dessverre ikke hos alle menn.. 

 

Gjør ting sammen alle 3, og prøv å få litt plass til kjærligheten oppi alt. Kan være han føler seg glemt også. 

 

Men uansett. Det skal ikke være sånn dere har det nå. Det kommer ikke til å gå. Snakker av erfaring. 

 

Lykke til!! 

[Anonym bruker]

 

 

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!Anonymous poster hash: 86e47...b11

 

Det er såpass, ja..?

Hun der dukker opp i alle tråder om likestilling og husarbeid og mannens deltakelse i hjemmet. Tror hun er fra 1952...

Hehe.. Mormor var født i 1921 og hun tvang morfar til å både vaske trappeoppgangen og trille barna han holdt på å dø av skam, tenk om noen så ham, men han måtte pent gå ut med vaskebøtta om hu mor befalte det.. Hehe...

 

Så jeg tipper 1852, ikke 1952

 

Hi; du må nesten bare forlange at han hjelper til. Han er sikkert så vant til at du gjør alt at han tar det som en selvfølge. For ofte vet de at vi ikke orker å mase for lenge, blir det ikke gjort så gjør vi det til slutt selv. Dette vet de.

Man lærer andre hvordan de kan behandle oss. Derfor er det viktig at vi setter grenser for oss selv. Dette er en viktig lekse jeg har lært etter å ha levd i mange år med en mann som din...

 

Anonymous poster hash: bf1c2...3b6

[Anonym bruker]

 

Jeg er nå hjemme i permisjon, og merker at jeg begynner å bli rimelig lei av min late samboer!

 

Han har aldri vært kjempeflink til å hjelpe til hjemme, og vi har hatt våre krangler om det. Men nå som jeg har vært hjemme en stund har det bare blitt værre! (Eller så er det fordi jeg har mer tid til å legge merke til og tenke på det)

 

Når det kommer til sønnen vår så gjør jeg ALT. Jeg mater, skifter, bader, legger... osv. Han er nå snart 6mnd og samboeren min har gitt han grøt to ganger (fått grøt siden 4mnd) og vært med og bade han to ganger. Han skifter bleie 2-3 ganger i UKA, men helst ikke hvis det er bæsjebleie. Han syntes ikke det er noe gøy å skifte klær på han, fordi han ikke "skjønner knappingen" og da tar det så lang tid at babys blir grinete. Og hvis han skal "passe på han litt", blir de ofte sittende å se på tv og dataspill.

 

De to har det jo kjempefint sammen når samboer først er fokusert å babys. De leker og ler, og samboer er veldig flink med han. Det er bare det at i mine øyne virker det som om det ikke er så viktig for han å bruke mye tid på babys.

 

Ellers er det jeg som støvsuger, rydder, vasker klær, handler og lager mat. Hvis jeg ikke kommer meg på butikken for å handle middag, er samboers løsning å bestille takeaway. Hvis jeg ikke orker lage middag, blir det rett og slett ikke middag den dagen. Han tømmer oppvaskmaskinen, kanskje, en gang hver 14 dag, mens jeg tømmer den hver dag. Og hvis han har gjort noe, som f.eks. tømme oppvaskmaskinen eller støvsugd, forventer han skryt og takk!

 

Han sier han er så fryktelig sliten når han kommer hjem fra jobb, så han orker ikke gjøre noen ting. (Kan vel nevne at han har veldig fleksibel arbeidstid, noen dager består bare av et lite møte hos en bedrift, så han er borte en time eller to) I helgene er det veldig viktig for han å få drive med sine hobbyer. (2-3 timer i strekk mens jeg holder på med baby og husarbeid)

 

Jeg er rimelig lei nå, og føler meg nesten som en alenemor med to barn. De gangene jeg tar det opp sier samboer at jeg "er jo tross alt hjemme i permisjon og snart er det min tur til å være på jobb og føle på det å komme hjem utslitt". Jeg har da svart at "ja jeg gleder meg til å komme hjem til middag, rene klær og "slippe" å styre med babys 24/7", men da bare fnyser han. (As if det kommer til å skje)

 

 

Er jeg prippen og kravstor? Er dette typisk mannfolk? Eller er han umåtelig lat? Noen som har gode forslag til å få det bedre, uten å kaste han på dør

 

 

Anonymous poster hash: b2a5c...1d9

 

Babys?

 

Anonymous poster hash: 6748e...066

[Anonym bruker]

Et lite tips jeg brukte mye i begynnelsen: Istedenfor å gjøre alt/ gå å mase på ham om han kunne bidra med noe, så spurte jeg f.eks.: har du lyst å rydde etter middagen eller å legge minstemann? 

 

Han fikk velge, så tok jeg det andre

 

På den måten ble oppgavene mer fordelt mellom oss, og jeg tror det ble tydelig for begge at det hadde vært urimelig hvis jeg skulle ta begge deler. Det virket og som at han responderte bedre på å få et valg, enn at jeg spurte: kan du gjøre ditt/kan du gjøre datt? 

 

Håper noe sånt kan funke for dere

Anonymous poster hash: 64f35...0cf

[Anonym bruker]

Ganske enkelt egentlig.

 

Du har to valg:

 

1) Fortsette i samme situasjon

 

Eller

 

2) Gi soleklar beskjed om at slaraffenlivet er over og at det er null sjanser for at du finner deg i dette mer. Men da kan man ikke spørre og tro at mannen sier at det selvsagt er helt greit - han har det jo supert nå, og blir vel nødig med frivillig inn i ny ordning :-) Dette innebærer altså å sette foten helt ned og ikke true med noe du ikke kommer til å gjennomføre - men gjøre nettopp det du sier.

 

Høres ut som at situasjonen har gått temmelig langt, og facinert av at mannen din ikke er i stand til å kle en baby når han klarer å åpne ei dør og gå på jobb.

 

Hadde  mannen min prøvd seg på dette hadde jeg spikret ham oppetter veggen haha. Fra spøk til pistol - du må være veldig konsekvent og klar på hva du gjør.

Anonymous poster hash: b7b6f...727

[Odine!]

 

 

Ja du er kravstor! Du er kvinnen å det er ditt ansvar å gjøre husarbeid og ordne med barnet. Mannen jobber. Men han burde jo helt klart leke og kose med barnet da.

Likestillingen har gått alt for langt. Gjør det som er din jobb som kvinne og mor, uten og klage å syte. Slappe av kan du gjøre når du sover. Han får hjelpe til når han vil, og ja da skal du vel så klart takke han! Ikke rart han ikke gidder å hjelpe til når han ikke engang får takk for å gjøre det som er DIN jobb!Anonymous poster hash: 86e47...b11

 

Det er såpass, ja..?

Hun der dukker opp i alle tråder om likestilling og husarbeid og mannens deltakelse i hjemmet. Tror hun er fra 1952...

Og så er hun veldig glad i å erte oss litt.

[Anonym bruker]

I går, rett før mini skulle ha mat og gjøres klar for kvelden sa jeg til min mann: "Nå går jeg ut, kos deg med barna". Mini er 2 mnd, jeg skulle til en venninne. 

 

Slike ting spør jeg ikke om jeg får lov til , jeg sier bare fra på en pen måte at den og den dagen gjør jeg det og det. Noe annet hadde jeg ikke godtatt, begge må få like mye ansvar/frihet..

Anonymous poster hash: 43e97...1fb

[Anonym bruker]

Babys?

Anonymous poster hash: 8c827...7ce

[Anonym bruker]

Noen menn forstår ikke. Noen er nok sånn med vilje (late idioter spør du meg). Men på ett eller annet tidspunkt har du også tillatt dette, og gitt han uttrykk for at det er greit. Man blir jo veldig sliten etter 8 timer på jobb. Og jeg synes at den som er hjemme i permisjon skal gjøre mer hjemme, ettersom den andre er på jobb hele dagen. (JA, det er en jobb å ha barn også. Men hvis man trives med å ha barn, så er det ikke like slitsomt som å jobbe. 

 

Uansett. Det at han ikke skifter noe særlig bleie og gjør sånne ting, er jo kanskje fordi du bare gjør dem eller? Har du noen gang sagt "Nå må *** skifte bleie. Kan du skifte den?" Uten å angripe han (det er viktig). Eller du kan bruke enten-eller strategien. Vil du lage mat? Eller bade og kle på ungen pysj.  Vil du rydde etter maten? Eller legge ungen. Vil du dra på butikken å handle, eller passe ungen. For om han da velger å passe ungen, så får du deg en liten luftetur og han blir nødt til å gjøre alt på egenhånd. 

 

Spør du han om hjelp? Har du snakket med han om at du ikke synes det er noen alright situasjon sånn den er nå? 

 

"Faen du er så jævlig lat"- er ikke å snakke om det btw. Er visst noen damer som synes det er fint å sifra sånn. Men da kan jeg love deg at det ikke blir noen endring. Han er en mann. Ikke en sau. Det går an å prate med han. Men ikke angrip han. Start setningen med "Jeg føler at....." ikke "Du.." 

 

Det er også viktig at du prøver å gi han alenetid med barnet. Det er hans barn også. Du kan ikke være redd for å gi ungen til han og si at du går å tar deg et bad. Han må få tid til å skape et forhold til barnet, det kommer automatisk hos damer, men dessverre ikke hos alle menn.. 

 

Gjør ting sammen alle 3, og prøv å få litt plass til kjærligheten oppi alt. Kan være han føler seg glemt også. 

 

Men uansett. Det skal ikke være sånn dere har det nå. Det kommer ikke til å gå. Snakker av erfaring. 

 

Lykke til!! 

 

Tro meg, jeg har prøvd alt! "Kan du være så snill?" " Vil du enten eller?" osv.

 

For å si det sånn så funker "kan du være så snill?" 1 av 10 ganger. (stort slett er han for sliten eller opptatt akkurat nå). "Vil du enten eller?" Fungerer i den grad at han sier han skal gjøre en ting, men han utsetter det så lenge som mulig, eller så lenge at han "glemmer" å gjøre det. (Han skulle støvsuge før vi fikk besøk på søndag, jeg skulle rydde kjøkkenet. Endte med at jeg måtte støvsuge 5min før besøket kom. Fordi han var så opptatt med noe. (Ja, jeg kunne sikkert latt vær å "gjøre det for han", men jeg vil ikke at mine gjester skal vasse rundt i støv og hundehår)

 

Jeg har også prøvd å "streike". Da blir det rett og slett ikke gjort! Da roter han i skittentøyet etter den minst møkkette skjorten, spiser mat med lokk som asjett og vasser rundt med store hybelkaniner under sokkene. Baby har f.eks. sitti for lenge med full bleie, fordi han ikke orker/vil bytte. Og det ender jo selvfølgelig med at jeg enten gjør alt, eller vi gjør det sammen (jeg mest, han litt) etter en heftig krangel.

 

Jeg tar det opp hele tiden, på en alright måte. Han sier altid at "ja jeg vet, jeg skal bli bedre", så er det litt bedre en liten stund, så går det gradvis over, frem til neste prat. (Senest i dag, skulle han være så snill å handle, lage middag og ta ut av oppvasken. Han handlet kjøttet til middagen, hadde planlagt middag han vet at jeg må lage for han ikke kan den og glemte å ta ut av maskinen... Jeg måtte ned på butikken og handle mer for han "orket ikke gå ut en gang til, da fikk det bare være med den middagen", lagde maten fordi min mor skulle komme å spise med oss så kunne ikke droppe den, og måtte jo da ta ut av maskinen for å ha kjeler, tallerkner osv.)

 

Han får all den alenenetid med baby som han bare vil og kan! Mens jeg tar en lang dusj, drar på shopping eller bare så jeg kan lene meg litt tilbake hjemme. Men det er jo det at da blir de fort sittende å se på tv og jeg må ta over hvis han blir sutrete eller trenger mat/bleie. De har et fantastisk fint forhold, de tuller og koser og har det gøy. Jeg syntes bare at han bruker for lite tid på det!

 

Det nådde et punkt her om dagen at jeg sa jeg kom til å dra til mamma hele uken, for hun vil gjerne styre med babys og der deler vi på gjøremålene. Da virket det som om han skjønnte at jeg ikke orker å fortsette som det er nå, så håper på litt bedring fremover:p

 

HI

 

(Babys er det jeg kaller misten her i huset )

 

Anonymous poster hash: b2a5c...1d9

[Anonym bruker]

Familievernkontoret!

 

Og fordel alle oppgaver i hjemmet på lister, hva som skal gjøres, når det må gjøres, og hvem som skal gjøre det. Skriv ned ALT, så kanskje han begynner å forstå litt.

 

Ellers er det en selvfølge at du ikke lenger vasker noen av hans klær så lenge han ikke bidrar. Så får han heller gå møkkete på jobb.

 

Men helt ærlig - forferdelig turn-off med en mann som blir så uhygienisk som du forteller om hvis du ikke vasker etter ham...

Hele holdningen hans er turn-off og veldig lite mandig!

Anonymous poster hash: 2faab...62d

[Anonym bruker]

Enig- familievernkontoret neste!

Anonymous poster hash: 0deec...fd4