Ikke skrikekur, men

[Marriet]

Det oppleves likevel sånn! Jeg er sliten. Rekker ikke gjøre alt jeg skal ha gjort og har forstått at kveldene er redningen, men kveldene er ikke redningen hvis jeg må tilbringe dem i sengen med mini. Jeg spurte derfor helsesøster om råd. Min lille har aldri sovnet alene. Og det skal han altså lære seg nå. Jeg fikk beskjed om å legge han, si god natt for så å gå ut. Det blir hyl, med en gang. Jeg går inn og trøster. Ut igjen. Hyl. Sånn fortsetter det. Helsesøster sa det kunne holde på i to uker, men var verdt kampen. Er det virkelig rett? Jeg føler det blir så innmari mye gråt. Jeg vet jo at han ikke har vondt. Det er kun det at han ikke vil være alene. Finnes det andre måter? Han bruker ikke sutt eller kos. Jeg har prøvd. Men han er kun fornøyd hvis han har mamma ved sin side. Æsj...det er vondt i mammahjertet det her...

 

Hvis det her er en ok metode så følger jeg den, i inntil to uker. Skal holde ut, men da trenger jeg sårt noen oppmuntrende ord på veien, for jeg er to millimeter og en etterrie fra å plukke han opp igjen nå.

[Anonym bruker]

Det oppleves likevel sånn! Jeg er sliten. Rekker ikke gjøre alt jeg skal ha gjort og har forstått at kveldene er redningen, men kveldene er ikke redningen hvis jeg må tilbringe dem i sengen med mini. Jeg spurte derfor helsesøster om råd. Min lille har aldri sovnet alene. Og det skal han altså lære seg nå. Jeg fikk beskjed om å legge han, si god natt for så å gå ut. Det blir hyl, med en gang. Jeg går inn og trøster. Ut igjen. Hyl. Sånn fortsetter det. Helsesøster sa det kunne holde på i to uker, men var verdt kampen. Er det virkelig rett? Jeg føler det blir så innmari mye gråt. Jeg vet jo at han ikke har vondt. Det er kun det at han ikke vil være alene. Finnes det andre måter? Han bruker ikke sutt eller kos. Jeg har prøvd. Men han er kun fornøyd hvis han har mamma ved sin side. Æsj...det er vondt i mammahjertet det her...

 

Hvis det her er en ok metode så følger jeg den, i inntil to uker. Skal holde ut, men da trenger jeg sårt noen oppmuntrende ord på veien, for jeg er to millimeter og en etterrie fra å plukke han opp igjen nå.

 

En viktig detalj her er jo: Hvor gammel er han? :-)

 

Anonymous poster hash: 360a6...482

[Marriet]

 

Det oppleves likevel sånn! Jeg er sliten. Rekker ikke gjøre alt jeg skal ha gjort og har forstått at kveldene er redningen, men kveldene er ikke redningen hvis jeg må tilbringe dem i sengen med mini. Jeg spurte derfor helsesøster om råd. Min lille har aldri sovnet alene. Og det skal han altså lære seg nå. Jeg fikk beskjed om å legge han, si god natt for så å gå ut. Det blir hyl, med en gang. Jeg går inn og trøster. Ut igjen. Hyl. Sånn fortsetter det. Helsesøster sa det kunne holde på i to uker, men var verdt kampen. Er det virkelig rett? Jeg føler det blir så innmari mye gråt. Jeg vet jo at han ikke har vondt. Det er kun det at han ikke vil være alene. Finnes det andre måter? Han bruker ikke sutt eller kos. Jeg har prøvd. Men han er kun fornøyd hvis han har mamma ved sin side. Æsj...det er vondt i mammahjertet det her...

Hvis det her er en ok metode så følger jeg den, i inntil to uker. Skal holde ut, men da trenger jeg sårt noen oppmuntrende ord på veien, for jeg er to millimeter og en etterrie fra å plukke han opp igjen nå.

En viktig detalj her er jo: Hvor gammel er han? :-)Anonymous poster hash: 360a6...482

Selvsagt! Han er straks syv mnd. Så han er liten, men jeg er alene med han, og har ingen familie som kan hjelpe meg så det er liksom årsaken til at vi begynner nå, litt hardt og brutalt

[Anonym bruker]

Hos oss måtte det til. Det tok bare 4 dager. Første dagene var "brutale" og jeg gråt.

Må være sikker på det du gjør, ikke forvirre han.

Angrer ikke et sekund!

 

Anonymous poster hash: 8f2a7...8bd

[Mother Gothel]

De to ukene (evt. tre dagene eller fem ukene) er så utrolig verdt det de kommende årene! Prøv å se på det som om å invistere i din egen kveldstid. Du må jobbe for det nå, men når det går seg til (ja, det kommer til å gjøre det!) er det helt fantastisk

 

Og det at han er såpass liten er jo bare en fordel. Det er lettere å forandre på vanene til en på under et år, enn en på 4 år

 

Masse lykke til!

[Anonym bruker]

Vi har aldri ligget i senga sammen med dem til de har sovnet, men har likevel hatt perioder hvor de ikke har godtatt å ligge på rommet alene. Det vi har gjort, er at vi først har sittet ved siden av senga, så flyttet oss til fotenden og så gradvis derfra ut av rommet og til slutt sittet utenfor døra sånn at de har sett oss, så helt bort. Hvis de har begynt å gråte, så har vi flyttet oss et (eller flere) steg tilbake. De første dagene har vi ikke flyttet oss langt i det hele tatt. På den måten har begge etterhvert godtatt at vi har lagt dem ned og gått rett ut uten noe mer tull, og det uten grining.

Anonymous poster hash: ca46d...bdb

[Anonym bruker]

Jeg måtte gjøre det samme med min 😊

 

Gikk frem og tilbake, frem og tilbake, helt til han sovnet. Ikke ta ham opp, men vis at du er der, bruk beroligende stemme og stryk han gjerne litt på kinnet.

 

Og gå frem og tilbake, frem og tilbake.

 

Det er gull verdt, og det tok ikke to uker. Tok vel 4-5 kvelder

 

Anonymous poster hash: 360a6...482

[Gjest Moonstruck]

Følg mammahjertet ditt. Små barn skal ikke ligge alene. Mener jeg.

[Hellinor]

Helt enig, ikke la han ligge og skrike, lille vennen. Det går seg til. Har ammet alle mine tre om natta fram til ett år, da har de alle tre begynt å sove rundt, og da også kunne de legges og sovne selv. Sånn er livet. Bæretøy er fint. Legg de største først!

[Anonym bruker]

Det oppleves likevel sånn! Jeg er sliten. Rekker ikke gjøre alt jeg skal ha gjort og har forstått at kveldene er redningen, men kveldene er ikke redningen hvis jeg må tilbringe dem i sengen med mini. Jeg spurte derfor helsesøster om råd. Min lille har aldri sovnet alene. Og det skal han altså lære seg nå. Jeg fikk beskjed om å legge han, si god natt for så å gå ut. Det blir hyl, med en gang. Jeg går inn og trøster. Ut igjen. Hyl. Sånn fortsetter det. Helsesøster sa det kunne holde på i to uker, men var verdt kampen. Er det virkelig rett? Jeg føler det blir så innmari mye gråt. Jeg vet jo at han ikke har vondt. Det er kun det at han ikke vil være alene. Finnes det andre måter? Han bruker ikke sutt eller kos. Jeg har prøvd. Men han er kun fornøyd hvis han har mamma ved sin side. Æsj...det er vondt i mammahjertet det her...

Hvis det her er en ok metode så følger jeg den, i inntil to uker. Skal holde ut, men da trenger jeg sårt noen oppmuntrende ord på veien, for jeg er to millimeter og en etterrie fra å plukke han opp igjen nå.

Min mening er at om dette skal virke MÅ du være trygg på det du gjør. Dvs du må ikke tvil eller synes synd i gutten, du gjør det jo til hans best! Barn er svært senistiv for mors stemningsleie og din utrygghet vil smitte over på han og gjøre denne prosessen lengere og verre enn den er. Så mot deg opp, bestem deg for at dette gjør du for han, barn trenger og få hjelp til å lære seg og finne søvnen selv og det er det du gjør nå lykke til, her tok det og 3 dager.. Da jeg hadde bestemt meg for andre gang

 

Anonymous poster hash: 50188...c78

[Mother Gothel]

Følg mammahjertet ditt. Små barn skal ikke ligge alene. Mener jeg.

 

Det er vel ikke nødvendig å gi henne mer dårlig samvittighet enn det hun allerede har, eller? Det er ikke noe som tilsier at små barn ikke kan sove alene. Jeg er helt sikker på at HIs barn får all den trygghet og nærhet han trenger i løpet av dagen, og det å ha ledige kvelder som forelder er gull verdt!

[*Miss Marple*]

Jeg har tilbragt ganske mange timer på sengekanten mens jeg har ventet på at lille skal sovne.

 

Da har hun ligget alene i sengen sin, og gjerne grått, mens jeg satt ved siden og strøk over kinnet eller bare var der.

 

Noen ganger måtte jeg gå til og fra hvis det var ting som ikke kunne vente, men lot henne aldri gråte alene mer enn noen få minutt om gangen.

 

Hun har stort sett vært grei å legge, men så kommer det sånne perioder med seperasjonsangst eller hva det er og da krever det en ganske heftig innsats for å trygge henne igjen.

 

Men det er verd det, selv om det er tøft. Spesielt tøft er det når man er alene om det!

 

Stå på og gjør det som føles rett for deg. Men husk at du gap gjør barnet en tjeneste ved å lære han at det er trygt å finne søvnen selv.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Hvorfor gjøre noe som gjør vondt i mammahjertet? Du sier selv det er feil.

Det er ditt barn, og du bestemmer hva du vil gjøre. Du følger dine instinkter og gjør det som føles rett.

Husk at små barn er sensitive og gråter ikke bare når de har fysisk vondt... Barnet har en stek tilknytning til deg, og har behov for å ha deg rundt seg. Kanskje han ikke er klar for å være på egenhånd enda, 7 mnd gammel. Og

jeg tror du vet at han ikke har det noe godt det han ligger, alene, siden du reagerer på dette<3

 

Og jeg vet at det er tungt, og vanskelig. Men jeg vet også at dette går over av seg selv med tiden, og da har du en storfornøyd baby som vil dele et sterkt, tillitsfullt bånd med deg.

 

Anonymous poster hash: 4f204...f96

[Marriet]

Litt av poenget er at jeg skal få muligheten til noen timer egentid på kvelden. Ikke voldsomme greier, men tid til å dusje alene. Ordne med klesvask, støvsuge litt.

Ellers er det ikke noe problem for meg å ligge med han i sengen. Det er både avslappende og deilig det, men ting og tang vokser litt over hodet på meg for tiden og jeg får ikke tenkt en eneste tanke i fred

Ellers er vi sammen hele dagen, hvert eneste minutt så det er mye kos og hygge. Jeg er ikke bekymret for tilknytning eller noe sånt. Det er bare meg og han i hele verden føles det som, så jeg trur jeg imøtekommer behovene hans så godt som mulig. Jeg er jo enig med helsesøster om at kampen må taes. Det bare føles så håpløst, men hjelper å høre at noen her har klart det på 3,4 og 5 dager. Om jeg ikke er riktig så heldig så hører jeg jo at det går over

[Chl85]

Husker vi slet med det samme med eldste. Vi begynte søvntrening rundt 9-10 mnd da vi fikk beskjed om at det var da de begynte å forstå at mor/far ikke ble borte/forsvant hver gang vi var ute av rommet.  Her fikk vi hjelp av sovekarin. Orker ikke fortelle hele forhistorien, men kan forklare hvordan vi gjorde det. 

 

Vanlig rutinemessig kveldstell(Ingen stimuli som tv o.l halvtimen før senga, ikke det at vår så på tv, men høye lyder/musikk osv).

 

Legge barnet i sengen(vår var da rolig, tulla og tøysa), sa natta, sov godt og gikk ut.

 

Stoppeklokke på 2 min...

 

-Så gå inn og evt trøste i senga, ikke ta opp, men kose,stryke, hysje.. Bli til barnet er heeelt rolig- ikke storme ut, virke nervøs, men være rolig. Dette kan ta alt fra 2 til 15 min med trøst/nærhet.

 

Stoppeklokke på 4 min... Også gjenta forrige avsnitt.

 

Denne intervallen kan du selvfølgelig dra opp til max 10 min.. Men for oss ble ikke det riktig og max tid for oss ble 6 min. Hvis barnet da ikke hadde sovnet, begynner du på nytt igjen, med 2 min, trøst, 4 min, trøst osv. Om du må ta disse intervallene hele kvelden så gjør det. 

 

For oss ble det snakk om 2 kvelder. Første kvelden holdt vi på 1 time(kontra 4 timer med illskrik som det pleide å være! ).. Andre kvelden sovnet hun etter 6 min... Og etter det var det aldri et problem.

 

Hos oss var jo hovedproblemet at vi bysset oss ihjel, ungen skreik(overtrøtt) uansett(utelukket at det var noe annet)og at hun generelt ikke klarte å finne søvnen selv.. Dette grunnet Kiss nakkestivhet siden fødsel og at hun aldri hadde lært å sovne uten stimuli/ Byssing og at hun var vant til å skrike før hun skulle sovne(også pga tidligere kiss)- Søvnasosiasjoner ect.  

 

Nå med nr 2 har det ikke vært behovet for det, men denne gangen hører jeg veldig godt forskjell på "gråten"- Sulten/nærhetssøkende osv, så det er lettere å møte baby med riktige behov.

 

Hvis babyen din er midt i en periode med seperasjonsangst, kan det jo hende det er lurt å vente litt? For slikt går i perioder;) For da kan nok baby stritte mer, nettopp fordi han/hun føler seg "redd"? Dette går gjerne over plutselig og da er det lettere å starte søvntrening? Skjønner du er sliten altså Bare sånn for mammahjertet sin del og baby som kanskje er midt i en slik periode? Opp til deg selvfølgelig

 

Følg hjertet ditt. Om det sier at det går greit med søvntrening nå, så gjør du det. Hvis du merker i hele deg at baby ikke er klar, så venter du

 

Lykke til og sorry for gresslig langt innlegg, he he.

 

 

[Iiiiik]

Jeg skjønner behovet. Jeg var alene med min eldste også og kjente på det samme - at siden jeg ikke hadde noen å dele hverdagene med, ingen som kunne gi meg et kvarter pause, var det viktig for meg at hun i hvert fall sovnet på kvelden og at jeg fikk en time eller tre for meg selv etter hennes leggetid.

 

For meg var det riktigst å sitte inne med henne til hun sovnet. Ble nøye på at kveldsrutinene var de samme hver kveld og la henne. Etter at hun var lagt, tok jeg henne ikke ut av senga. Har gjort det samme med de andre to også siden det fungerte så fint med den første. Klarer ikke helt å huske hvordan hver av dem reagerte, men det har ikke tatt to uker med noen av dem. Den ene trengte til å begynne med en hånd på magen til han sov. Felles for alle tre er at jeg (vi for de to yngste) har gradvis flyttet oss vekk fra senga til vi til slutt kunne legge dem ned med koseklut (og smokk for ham som tok den) og gå ut av rommet.

 

Min måte å holde ut på, har vært at jeg har minnet meg på at hvis jeg gir meg nå, er all innsats fra før helt bortkastet. Hvis jeg har blitt frustrert, har jeg forlatt rommet i et minutt for å hente meg inn igjen. Kjenn etter om du tror du orker før du setter i gang. Husk at dette er en investering i deres felles fremtid. Eller bestem deg for å doppe hele greia - det varer uansett ikke evig.