Vil så gjerne komme helt over det, bli voksen..

[Anonym bruker]

Dette kan bli langt, tusen takk til dere som gidder å lese

 

Mine foreldre gikk fra hverandre da jeg var to år, de hadde nok aldri den store kjærligheten for hverandre, pappa satt i fengsel gjennom hele graviditeten til mamma. Kom ut dagen før jeg ble født. Han har alltid hatt et alkoholproblem, og han kræsja i fylla, bilen full av venner, de han kræsja med ble skadet for livet.

 

Uansett, de gikk fra hverandre, kort tid etterpå fant far seg en ny dame. Dette var en tro kopi av Disney stemor. Hun så stygt på meg, kalte meg hore da jeg var tre år. Hun hadde ei datter fra før som er like gammel som meg. Jeg fikk ikke lov til å sitte sammen med de å spise, stesøsteren min fikk ikke bruke det badet jeg hadde brukt fordi jeg var skitten.. Jeg måtte sove på en madrass i kjelleren, denne måtte jeg rulle sammen hver dag og rulle ut på kvelden, fikk ikke ha tannbørste, hygieneartikler eller leker der. Det måtte jeg i såfall ta med frem og tilbake selv. Pappa brydde seg ikke, han drakk.. Han visste godt hva som skjedde, men gjorde aldri noe med det.

Jeg var der annenhver helg, stesøsteren min var eneste grunnen til at jeg hadde det ok der.. Ferier var derimot helt annerledes. Vi fikk det samme til jul, stesøsteren og jeg. Da var de blide begge to, men det var vel fordi da drakk stemor også. De var dritings før seks på kvelden, stesøsteren min og jeg pleide å gjemme oss på loftet. For når det ikke var jeg som var hakkekylling visste vi at pappa og stemor begynte å krangle. Har vært vitne til at de kastet glass på hverandre, slang hverandre i veggen osv.

Om sommeren måtte jeg sykle hjem, det er 30 min med bil, jeg var vel ni år første gang jeg ble bedt om å komme meg hjem selv, med bagen på styret. Hadde jo ikke mobil på den tiden så jeg fikk ikke ringt mamma..

 

Og så er det den siden av historien. Min mor spurte meg aldri hvorfor jeg var så lei meg.. Men så var det jo sjeldent hun så meg også. Fest og menn ble prioritert før meg. De helgene jeg ikke var hos pappa var jeg stort sett hos besteforeldre. Det var nye stefedre annenhver uke og jeg har sett mamma ha sex litt for mange ganger. Så fant hun en hun trodde var grei, jeg også.. Det var fint i ca 6 mnd, vi hadde familiekvekder og jeg følte meg trygg og tatt vare på for første gang. Så snudde han, det begynte med at mamma fikk gjennomgå, så var det meg, men det fikk mamma aldri vite.. Han slo, misbrukte meg seksuelt i godt over et år, stort sett hver dag. Så tok mamma mit til seg og dro. Han forfulgte oss i nesten ett år, mamma ble helt ødelagt, turte ikke gå ut døren alene.. På dette tidspunktet var jeg tolv år, og mellom alt som hadde skjedd orket jeg ikke lenger være hos en far som ikke brydde seg og en stemor fra helvete, så jeg ringte pappa og så at jeg ikke orket være der mer, men håpet at vi kunne finne på ting vi to. Jeg hørte ikke mer før jeg ble 18.

 

I tenårene var jeg mye alene hjemme da mamma hadde en jobb som innebærer mye reising. Jeg begynte å drikke, hadde fester, kuttet meg selv og var generelt utagerende, men ikke slik at andre voksne lot merke til det. Det er fire år av livet mitt jeg ikke husker i det hele tatt, hele ungdomsskolen er nesten blank..

 

Så ble jeg kasta ut fra min mor da jeg var 18, fikk flytte inn hos kjæresten som jeg hadde vært sammen med i tre mnd. Ting gikk litt bedre, men jeg dreit i skole.

 

Min far og stemor tok kontakt, stemor ba om tilgivelse, innrømmet alt hun hadde gjort og håpet vi kunne begynne på nytt, hun hadde gått i terapi og hadde blitt et helt annet menneske, jeg godtok og det viste seg at hun var ærlig. I dag har vi veldig god kontakt, selvom ingen av oss har glemt det er det tilgitt og jeg kan gjerne ringe henne bare for å prate. Min mor kom også krypende til korset og vi har i dag et helt fantastisk forhold. Hun er også en helt annen dame og jeg føler endelig at jeg har en MAMMA.

 

Kjæresten jeg bodde med var jeg sammen med i 7 år, fikk barn med og giftet meg med. Han var økonomisk utro og etter tredje gangen sa jeg stopp, da hadde han spilt bort hus og hjem og jeg orket ikke mer. Vi er i dag kjempegode venner og samarbeider eksemplarisk om barnet vårt

 

Så møtte jeg mitt livs kjærlighet, vi har vært sammen i to år, han har aldri sveket meg, aldri sagt vonde ord, han stiller opp og er generelt ett fantastisk menneske.. Så alt høres jo it som det er perfekt, jeg burde jo være takknemlig!! Men så er det denne gnagende følelsen av at han kommer til å svikte meg en dag.. Det blir for dumt å sitte og straffe ham for noe han ikke har gjort, men jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det å stole på noen.

 

Jeg sliter også med å gjennomføre ting jeg begynner på.. Hvordan kan jeg bli voksen, begynne å ta ansvar for ting, ikke bare sitte og være redd for å bli forlatt eller svikta igjen?

 

Anonymous poster hash: 82d10...e4f

[Anonym bruker]

Terapi.

Anonymous poster hash: 8a088...a27

[PartyOfFour]

Vil bare gi deg en klem 💙 Du har vært gjennom så mye at jeg vet ikke hvor jeg skal starte en gang, men det jeg tenker er at du må være veldig, veldig snill med degselv. Du kommer kanskje aldri til å kunne stole på noen, med tanke på det du har opplevd fra dine nærmeste.. Men du kan stole på deg selv og vite at uansett hva som skjer er du sterk nok til å tåle det! Masse lykke til og lev hver dag fullt ut, kos deg med så bra du har det nå og si til deg selv at det er det du fortjener. Klem igjen.

[Anonym bruker]

Jeg sliter med litt samme følelser som deg, det at jeg ikke er sikker på om jeg kan stole på noen lenger. Har en historie som ikke inneholder misbruk, men psykisk syk mor og en "stemor" som også var inne i bildet noen år, far som nesten aldri var til stede, samt flere svik av andre.

 

Jeg kjenner det ligger i meg, det å være "forberedt" på at hvem som helst kan svike :/

 

Likevel føler jeg at det er et valg jeg tar, jeg må velge å stole på nye folk, og gjør jeg det så må jeg gjøre det fullt og helt.

 

For meg har det vært godt å ta utdannelse, bli ferdig med det og føle at det er noe jeg har som ingen kan ta fra meg uansett hva som skjer. Om jeg skulle velge å jobbe med andre ting så har jeg uansett utdannelsen i bånn, den er min.

 

Ellers har jeg hatt god hjelp av psykolog et par perioder i livet, hvor jeg har jobbet med mye av de vanskelige følelsene rundt ting som har skjedd. Jeg vurderer en ny runde nå, nettopp for å ta opp det med å stole 100 % på noen igjen.

 

Håper du finner ut av ting! Klem

Anonymous poster hash: a8ebb...931

[Anonym bruker]

Jeg sliter også med mye av det samme som deg. Forhistorien er ikke like brutal, jeg ble utsatt for overgrep, men utenom var verdenen min som barn stabil. 

Jeg har hatt kjæreste i to år nå, og har en eks som jeg har et godt forhold til. Dvs, vi samarbeider bra, gjør alltid det vi kan for at den andre skal få ha barna om det er noe spesielt etc. Kjæresten min er bedre enn noen jeg har truffet før. Alt går så bra for tiden, likevel sitter jeg her, deprimert de siste mnd og redd for at kjæresten skal gå fra meg nå som jeg sliter psykisk. 

 

Jeg tror som en her skrev at løsningen kan være terapi. Har du gått noe i terapi? Jeg går nå, har gjort det i ca 1,5 mnd tror jeg. 

Anonymous poster hash: a2052...824

[gale damen]

For en fantastisk sterk og flott dame du ble, på tross av alt du opplevde som barn!

Det ligger nok mye grums, og terapi kan sikkert være en fin begynnelse.

 

Ut over det, så snakk med kjæresten din. Fortell ham at du nok oppleves som irrasjonell mht tillit, men at du jobber med det.

Ikke sett deg i en situasjon der tilliten blir borte, han ikke vet hva som skjer, og så baller alt på seg.

 

Med å gjennomføre ting- beynn i det små. Sett deg små mål, og gjennomfør - også når det blir kjedelig, eller ser ut til å ikke bli som du hadde tenkt. Små mål gjennomført avføder større prosjekter som også blir gjennomført.

 

Om å komme over det og bli voksen - kjære deg, du har vært voksen lenge. Det er ikke alt man kan komme over, men man kan lære seg å leve godt selv med enorm bagasje.

 

Klem til deg :-)

Endret 27. november 2014 av gale damen

[Anonym bruker]

Jeg tror noe av løsningen er å ikke komme over det eller forandre seg, men bare rett og slett akseptere at dette er meg, Du har hatt noen tøffe år i en veldig viktig periode av livet, og det har formet deg til den du er i dag, på godt og vondt.

 

Du kan ikke forandre på det, du må akseptere det, og leve med det. Dette er de kortene du har fått utdelt, dette er de forutsetningene du har og den bagasjen kommer du alltid til å ha med deg. Utfordringen blir da å leve et godt liv med den bagasjen, finne metoder og strategier som fungerer i ditt liv og gjør ditt liv bra. Du kan ikke viske ut de tingene du har opplevd, men du kan melke de gode tingene ut av det og la det andre ligge. 

 

Du vet du er sterk, du vet du er en overlever, du vet at du takler motgang og vanskeligheter, men akkurat nå har du det godt og må nyte det. Jeg skjønner at du er skeptisk, at du sliter med å stole på folk. Men prøv å ikke tenke så mye på det, bare aksepter at denne mannen du nå er sammen med har funnet deg og valgt deg, han velger å være snill med deg og ønsker å dele livet sitt med deg. Aksepter det og ta det imot, du fortjener det og trenger ikke sette spørsmålstegn ved det. Om han skulle svikte deg en gang i fremtiden så får du takle det i fremtiden, akkurat nå trenger du ikke tenke på det for det.

 

Sånn prøver jeg å leve mitt liv, prøver å leve litt her og nå uten å dra med meg for mye grums fra fortiden. Livet er her og nå, det som har skjedd tidligere har ført oss hit vi er i dag, men det er for sent å forandre på noe at det som allerede er gjort. Det som skjer i fremtiden vet vi ingenting om, og å bruke masse negativ energi på å bekymre seg for det kommer det heller ikke noe godt ut av. Prøv å nyte dagen i dag.

Anonymous poster hash: 6ece7...977

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid til å lese og svare meg så fint!

 

Jeg har gått i terapi en liten periode, men det endte egentlig bare med at jeg syntes fryktelig synd på meg selv, jeg orker ikke det rett og slett :/

Men her var det mange fine ord og gode råd som jeg skal ta med meg videre, så takk igjen for tiden deres og fine svar

 

Anonymous poster hash: 82d10...e4f

[Stolt mamma til småtroll]

God klem til deg 💛 Ingen barn skal gå gjennom det du har gjort. Det finnes forskjellige terapeuter der ute. Den du gikk til var tydeligvis ikke rett for deg. Du har jo traumer som må bearbeides slik at du kan stole på mennesker igjen. Ønsker deg alt godt.

[Anonym bruker]

Tusen hjertelig takk for at dere tok dere tid til å lese og svare meg så fint!

 

Jeg har gått i terapi en liten periode, men det endte egentlig bare med at jeg syntes fryktelig synd på meg selv, jeg orker ikke det rett og slett :/

Men her var det mange fine ord og gode råd som jeg skal ta med meg videre, så takk igjen for tiden deres og fine svar

 

Anonymous poster hash: 82d10...e4f

Prøv en annen terapeut, det er stor forskjell på dem og du må finne en som kan hjelpe akkurat deg.

 

Søsteren min sa nemlig akkurat det samme som deg (vi har som du skjønner også hatt en litt trøblete oppvekst), hun begynte i terapi og opplevde at all den sympatien og forståelsen hun møtte hos psykologen bare gravde henne lenger ned i dritten. Så det gikk noen år også fikk hun henvisning til en annen terapeut og han tenkte og jobbet på en helt annen måte, han hadde sympati altså men tillot ikke selvmedlidenhet Han jobbet mer kognitivt og mente man måtte akseptere fortiden sin uten å dvele ved den, for fremtiden er herfra og ut. Søsteren min har fått så god hjelp, det med å akseptere fortiden og leve livet så godt man kan med den bagasjen man har er helt riktig tankemåte for henne.

 

Sjekk om det er noen som driver kognitiv terapi der du bor, hør med legen din for han kan henvise.

 

Anonymous poster hash: 6ece7...977

[Iiiiik]

Alt du har opplevd, taklet og tilgitt har gjort deg til den du er. Det har imidlertid også ført til at du naturlig nok mistenker at ingenting er så bra som det ser ut og at ingen er helt til å stole på. Så lenge du ikke bruker det mot mannen din eller ubevisst ødelegger forholdet deres, synes jeg du skal være raus nok mot deg selv til å godta at du ikke helt klarer å nyte det. Jeg tror nemlig at ved å skulle nekte deg denne lille tvilen, er du altfor streng mot deg selv og dermed også mot forholdet.

 

Jeg ville også anbefalt en terapeut, men let etter en som jobber mest med mestring og det å se fremover. Å nøste opp i alt det vonde, er kanskje ikke det du trenger nå.

[Anonym bruker]

Tusen takk til alle som har svart

 

Dette med å finne en ny terapeut kan være lurt! For sist funka det absolutt ikke, dama syns så fryktelig synd på meg og behandlet meg som om jeg var døende.. Hjalp ingenting og jeg følte meg som et offer (noe jeg ikke hadde gjort siden jeg var i tenårene, jeg vil heller se på meg selv som en overlevende).

 

Vondt å høre om dere andre som ikke har hatt det lett selv, eller kjenner noen som hadde det tungt, det er ikke noe jeg unner noen.

 

Igjen, tusen takk for gode ord, alle råd og klemmer

Hi

 

Anonymous poster hash: 82d10...e4f

[Anonym bruker]

Kloke damer du har fått svar fra - så jeg vil bare gi deg en KLEM!!!

Anonymous poster hash: db98c...5db

[Anonym bruker]

Stooor klem til deg <3

 

Anonymous poster hash: be54b...736