Hvordan vil et barn regarere på adskillelse,tap, dødsfall av sine foreldre?

[Anonym bruker]

Med sorg reaksjon

Mer klengete

Utrygghet

Vil ett barn under tre år kunne utrykke sitt savn?

Fornektelse

Skifte de humør

 

Har dere noen erfaring eller tanker rundt dette?

 

Anonymous poster hash: e5649...28b

[Anonym bruker]

Min treåring ble rett og slett skikkelig stille og "deprimert" når jeg var på jobbreise en liten uke, selv om vi skypet daglig. Han har godt språk og forstod jeg bare var på tur. Tør ikke tenke på reaksjon om en forelder blir helt borte...

 

Anonymous poster hash: f3af3...954

[Anonym bruker]

Takk for svar.

 

Dytt

 

Anonymous poster hash: e5649...28b

[Anonym bruker]

Tror det er ganske bredt spekter, men absolutt det du nevner. Noen vil kanskje bli veldig utagerende og sinna, mens andre vil bli engstelige, gråte lett, klengete osv. Tenker at barn er akkurat som voksne, de vil reagere forskjellig på sorg i forhold til hva slags personlighet de har og omstendighetene rundt årsaken til sorgen.

Anonymous poster hash: 86508...8b7

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: e5649...28b

[Anonym bruker]

Det kommer ofte veldig an på hvordan omgivelsene rundt barnet håndterer dette, samt barnets alder.

 

For et barn der mor / far er syk (fysisk eller psykisk, særlig psykisk) og innlagt over lengre tid viser forskning av barn har godt av "barnas time" på sykehuset / instituasjonen der mor eller far er innlagt.

For alle barn gjelder det ofte å få noe håndfast å forholde seg til, som feks. å få se sykehuset / fengslet etc. der mor eller far er. Å få se kisten og delta i begravelsen dersom mor eller far er død.

 

Å samtale med barnet og å hjelpe barnet å sette ord på følelsene er veldig viktig, også i en skillsmisse (som også er en sorg og en sorgprosess for barn. det sies at det tar ca. 2 år for et barn å komme seg igjennom sorgprosessen etter en skillsmisse). Også her er det fysiske viktig - å se mamma sitt hus og pappa sitt hus. Barn håndterer det fysiske bedre enn det abstrakte.

 

Følelsesspekteret er stort og varierende. Noen barn blir sinte, noen blir stille, noen vil ikke gråte, noen gråter hele tiden osv. Barnets personlighet spiller også en rolle.

 

Å la barna få snakke fritt om det de tenker på og det de føler, få hjelp til å sette ord på ting og å få rom, og tillatelse, til å få ut alle tankene og følelsene er utrolig viktig.

Anonymous poster hash: d4abd...35a

[Anonym bruker]

Min treåring ble rett og slett skikkelig stille og "deprimert" når jeg var på jobbreise en liten uke, selv om vi skypet daglig. Han har godt språk og forstod jeg bare var på tur. Tør ikke tenke på reaksjon om en forelder blir helt borte...

 

Anonymous poster hash: f3af3...954

Er du så uansvarlig at du reiser fra en TREÅRING en hel UKE når du VET han blir DEPRIMERT?

 

Anonymous poster hash: 9911d...c01

[Anonym bruker]

Jeg var tre år da storebroren min døde. Jeg husker selvsagt ikke noe av dette, men mamma kan fortelle meg at jeg ble bråvoksen. Ville ikke leke, ville ikke ha leker, ville bare være med voksne og ble et svært innesluttet og alvorlig barn. Dette fulgte meg ganske langt opp i skolealder, og det har nok preget meg mer enn jeg tror -  selve tapet og kombinasjonen av et sorg i et hjem som aldri slapp taket. På den tiden var hjelpeapparatet svært dårlig, og både jeg og mine foreldre burde nok hatt en hjelp som aldri ble tilbudt. 

 

Jeg kom ut av skallet mitt på videregående deg jeg kom inn i en annen rolle (gikk på 1-10 skole), og er i dag en mer utadvent perosn enn det jeg var i mine barneår.

Anonymous poster hash: 1e39a...59d

[Anonym bruker]

Barn er ekstremt tilpasningsdyktige!

 

Hvordan de tar d i etterkant er egentlig fullstendig prisgitt omgivelsene, og hvor flinke folk er til å veilede barnet gjennom følelsene og få d til å fortsatt føle seg trygg og elsket.

 

Anonymous poster hash: abddd...f8e

[Anonym bruker]

Barn er ekstremt tilpasningsdyktige!

 

Hvordan de tar d i etterkant er egentlig fullstendig prisgitt omgivelsene, og hvor flinke folk er til å veilede barnet gjennom følelsene og få d til å fortsatt føle seg trygg og elsket.

 

Anonymous poster hash: abddd...f8e

At barn er så tilpasningsdyktige er en myte. Barn er flinke til å godta sin situasjon og sier ofte ingenting av lojalitet og redsel for å såre de voksne.

 

 

 

Anonymous poster hash: d4abd...35a

[fine-phine]

Mine foreldre skilte seg da jeg var tre og jeg så ikke faren min på er halvt år etter det. Moren min har senere fortalt at jeg fikk sinneanfall og drev å løp inn hennes. Takla henne liksom. Dette var uvanlig for meg da jeg sjeldent gjorde noe ut av meg ellers annet enn å være i godt humør og lett medgjørlig.

[Anonym bruker]

 

Min treåring ble rett og slett skikkelig stille og "deprimert" når jeg var på jobbreise en liten uke, selv om vi skypet daglig. Han har godt språk og forstod jeg bare var på tur. Tør ikke tenke på reaksjon om en forelder blir helt borte...

 

Anonymous poster hash: f3af3...954

Er du så uansvarlig at du reiser fra en TREÅRING en hel UKE når du VET han blir DEPRIMERT?

 

Anonymous poster hash: 9911d...c01

 

Gurimalla, noen ganger har man rett og slett ikke noe valg. Om hun over ikke har vært borte før, kan det hende hun ikke visste barnet ville reagere slik. 

 

I min situasjon må jeg på skole tre uker i semesteret, barnet blir ikke deprimert, men han reagerer ja... 

 

Anonymous poster hash: 60073...53d

[Anonym bruker]

 

Min treåring ble rett og slett skikkelig stille og "deprimert" når jeg var på jobbreise en liten uke, selv om vi skypet daglig. Han har godt språk og forstod jeg bare var på tur. Tør ikke tenke på reaksjon om en forelder blir helt borte...

 

Anonymous poster hash: f3af3...954

Er du så uansvarlig at du reiser fra en TREÅRING en hel UKE når du VET han blir DEPRIMERT?

 

Anonymous poster hash: 9911d...c01

 

Hadde vi hatt noe vi skulle ha sagt om mamma og pappa bodde hver for seg? 

Hadde det vært en grunn i retten å sagt at "nei, han kan ikke være hos faren ei uke eller to sammenhengende i sommer ferien fordi han blir så deprimert når han er borte fra meg".

 

Tror noen ler!

 

Anonymous poster hash: bf744...e33

[Anonym bruker]

Barna mine mistet pappaen sin for to år siden , da var eldste 8 år og yngste 4 år.

De reagerte helt forskjellig , 4 åringen tok det egentlig greit , tilpasset seg fort . Mens 8 åringen hadde det kjempe tøft , ble innesluttet , gråt / mareritt på nettene . Hu sleit nok litt ekstra fordi hu var så stor at hu følte min sorg også.

Men nå er det snudd , eldste husker pappaen sin og har minner . Det er fortsatt vondt men hu husker mye. Minstemann sliter masse , han husker ikke noe og savnet etter noe som man ikke husker er vanskelig å tette. De har fortsatt perioder som er tøffe , da spesielt rundt dødsdagen, jul og bursdager.

 

Anonymous poster hash: f84ec...399

[Anonym bruker]

Dytt

 

Anonymous poster hash: e5649...28b

[Anonym bruker]

 

Min treåring ble rett og slett skikkelig stille og "deprimert" når jeg var på jobbreise en liten uke, selv om vi skypet daglig. Han har godt språk og forstod jeg bare var på tur. Tør ikke tenke på reaksjon om en forelder blir helt borte...Anonymous poster hash: f3af3...954

Er du så uansvarlig at du reiser fra en TREÅRING en hel UKE når du VET han blir DEPRIMERT?Anonymous poster hash: 9911d...c01

Du er tydeligvis dum? Jeg visste jo ikke det på forhånd da, regnet med det skulle gå helt greit, han var helt klar før jeg dro. Idiot!

 

Anonymous poster hash: f3af3...954

[Gjest Dumi]

Jeg kan fortelle fra min egen erfaring.

Min far døde helt uventet da jeg var 7 år.

De første månedene var jeg helt følelseslammet. Jeg kunne fortelle hvem som spurte hvordan min far døde anngående alle detaljer, men jeg følte ingenting.

I begravelsen var jeg tom, jeg gråt ikke, jeg ville bare at det skulle gå over så fort som mulig, slik at hverdagen startet igjen.

Så kom det da det punktet at jeg forsto at han var død, eller...

Jeg diktet opp historier om at han ikke var død, at han bare hadde fortatt oss, at hele begravelsen var ett skuespill.

Jeg kunne rett og slett ikke innse at han var borte!

Denne tanken var med meg i flere år. Han var der ute, han hadde bare forlatt oss. For det var bare for ubegripelig at han var død.

Det var en overlevelsemekanisme for meg.

Jeg ville, jeg kunne bare ikke tro at han var borte for alltid!

Jeg hadde ingen mareritt, jeg sov alltid godt som barn.

Jeg måtte nok ha litt ekstra kos fra mi mor.

 

Ja, det var tøft da jeg ble dradd ut av drømmen min om at han fremdeles levde der ute ett sted, og jeg måtte innse at nei, han gjør ikke det.