Overreagerer jeg?

[Anonym bruker]

Jeg er ikke psykisk helt i form. Og mitt bilde av realitet er ikke alltid helt riktig. Det har blitt mye bedre, men jeg er ikke helt bra enda. Så jeg trenger hjelp til å vurdere dagen i dag.. 

 

(jeg og samboer) 

 

Vi snakker på telefonen mens vi er på vei hjem fra jobb begge to. Jeg er på butikken, drar å henter barn i barnehagen og kommer hjem til tomt hus. Han har tatt med hund og dratt på skogtur uten å sifra. Greit nok. 

 

Han kommer hjem, setter seg å ser på serie. Jeg sier at det er greit. Jeg har vasket bhg klær og dusjet unge. Nå skal jeg dusje selv og har satt på barnetv til barnet. Han ser på serie mens jeg dusjer. 

 

Når jeg kommer ut av dusjen lager jeg mat til barn og oss. Alle spiser sammen. Jeg sier at han kan lese bok for barnet, barnet har ikke så lyst til det- men jeg sa at vi kan prøve å gjøre det sammen alle 3 (barnet tilvenner seg fortsatt til bonusfar). Da går han til 2.etg. Jeg tenker at han måtte på do. Ordner og legger barn, leser bok, synger og går å setter meg. Han kommer ned igjen etter 45 minutter. Han hadde lagt seg på senga å slappet av litt alene. 

 

På dette tidspunktet har jeg ikke noe interesse av å være der for han når han er klar for det. Så jeg har satt meg med pcn og ser på tv. Han skal på trening, så jeg spør når han skal dra. Forklarer at jeg synes jeg blir tatt for gitt og at jeg ikke synes det var så innmari bra stemning i dag at det gjorde noe. Han blir tydelig irritert. "Hva har jeg gjort NÅ da??". Men jeg orka ikke, når han skal ha sånn holdning. 

 

Han mener nemlig at jeg blir så grinete og sliten når vi har barnet. Ja, jeg blir mer sliten. Men grinete blir jeg av oppførselen hans. Når vi ikke har barnet forventer jeg veldig lite. Men når vi skal fungere som familie, og ikke fungerer som kjærester engang så fort barnet er her.

 

Forrige uke snakket vi sammen nesten hver dag om min bekymring angående akkurat dette. Jeg gråt og gråt. Han overbeviste meg gang på gang at vi kunne få det fint som familie, føles som familie og at han skulle være der mer for meg og oss. 

 

Overreagerer jeg? Eller..? 

 

 

Anonymous poster hash: fe301...780

[Anonym bruker]

Høres ut som om du forventer mye og overreagerer.

 

Anonymous poster hash: 1c372...301

[Anonym bruker]

Problemet er jo ikke "HVA han har gjort nå, da", men hva han IKKE har gjort..

 

I motsetning til hun over så mener jeg at hvis man velger å flytte sammen med ei dame som har barn så velger han også å ta del i hverdagen. Være seg å lage middag, legge ungene osv..

 

Anonymous poster hash: c853a...ab7

[Anonym bruker]

Har du et barn fra før og han ingen?

 

Hvor gammel er barnet?

 

Høres ut som om barnet bor endel hos sin far? Da bør du være mest mulig med barnet når det er hos deg. Det er ditt barn.

 

Anonymous poster hash: ac7ff...bc5

[Superdolly]

Enig med anonym ...ab7. Han har valgt deg, han valgte barnet ditt samtidig. Om han ikke vil dusje eller lese for barnet så får han si det rett ut, ikke bare gå å gjemme seg. Og uansett kunne han for eksempel laget middag i stedet for å sitte på rompa og se på tv mens du hang i stroppen hele tiden.

[Anonym bruker]

Var ikke det at jeg ville at han skulle dusje unge eller måtte legge. Jeg synes det var kjipt å gå å legge seg oppe i stedenfor å si at han ikke ville være med. Synes det var kjipt å sitte (helt fjern) å se på dataen i stedenfor å starte med mat eller gjøre noe som helst produktivt. Jeg har ikke fått en klem, et kyss og han har ikke sagt noe særlig koselig. 

 

Når han snakker til meg, er det som at han har forberedt seg på at jeg er grinete og sur. Jævlig slitsomt. Jeg spurte bare om en ting, og han tolker ALT som om jeg er drit sur. Jeg er ikke det. Er ganske grei i dag og hatt en fin dag egentlig Utenom at jeg føler at jeg bor med en fremmed når han er sånn. Spurte om noe, og han bare " Jeg VET ikke ALT!"..  

 

HI

Anonymous poster hash: fe301...780

[LillaGorilla♥♥]

Skrev du om dette her i forrige uke, der han ikke gadd hjelpe til med ungen når du hadde mye kveldsjobb å gjøre?

 

Isåfall ville jeg takket for meg, når man bor sammen er man et team og bidrar til å lette hverandres hverdag. Et forhold er lagarbeid og ikke en egotripp.

[ærlig talt]

Nei, du overreagerer ikke!

Denne mannen hørtes ut som en uansvarlig 14-åring, spør du meg.

[Anonym bruker]

Høres ut som om du forventer mye og overreagerer.

 

Anonymous poster hash: 1c372...301

Lurer på om du hadde ment det samme hvis det var stemor som distanserte seg og ikke gjorde en dritt for ungen eller familien?

 

 

Anonymous poster hash: 4a019...5db

[Anonym bruker]

Når jeg leser slike tråder tenker jeg at jeg må prise meg lykkelig for at jeg har en mann som deltar i familien (som består av mine, dine og vårt).

Syns ikke du overreagerer i det hele tatt! Dette hadde ikke vært greit her i heimen, får være måte på å melde seg ut!

 

Anonymous poster hash: 06910...c8f

[Anonym bruker]

Jeg aksepterer ikke at min hormonelle tenåring oppfører seg på den måten engang, at man svarer når man blir snakket til, forteller at man går ut og sier hadet, er hyggelig og sier ifra at i dag orker jeg dessverre ikke hjelpe deg med dette isteden for å bare rømme rommet, bidra litt med middag, dekking av bort og rydding etter middag osv er et minstekrav til hvordan man oppfører seg mot folk man bor sammen med altså.

 

At mannen din kanskje hadde en dårlig dag og var i bedritent humør i dag kan aksepteres, men da skal man være ærlig om det og likevel oppføre seg som folk. Mannen din kunne fortalt at han var sliten og lei i dag og ikke orket engasjere seg med trengte litt tid for seg selv, men da tar jeg det som en selvfølge at han hadde gjort det godt igjen i morgen og vist med ord og handling at han satte pris på at du gav han litt rom når han trengte det.

Anonymous poster hash: c98df...7f4

[Anonym bruker]

Skrev du om dette her i forrige uke, der han ikke gadd hjelpe til med ungen når du hadde mye kveldsjobb å gjøre?

 

Isåfall ville jeg takket for meg, når man bor sammen er man et team og bidrar til å lette hverandres hverdag. Et forhold er lagarbeid og ikke en egotripp.

 

Ja. Og vi hadde (som jeg skrev over) en hel uke etter dette, hvor vi snakket om temaet opp og ned imente. Han sa at han vil ha meg, og elsker meg. At han skal hjelpe til mer, og få det til å føles ut som at vi er en familie. 

 

Jeg gråt, var helt fra meg og forklarte alt så pent jeg bare kunne. Det var en forferdelig tøff uke. Og jeg gruet meg litt til vi skulle få barnet igjen, for å se hvordan det kom til å gå med oss. Jeg hadde troen, men nå er jeg helt tom.. nå har jeg bare lyst til å gå  

 

Æsj.. vi har så mye fint sammen, og jeg gruer meg sånn til å måtte gi slipp på alt det fine  

 

Anonymous poster hash: fe301...780

[Mandala]

Jeg syns ikke du overreagerer eller forventer for mye. Han sitter jo bare for seg selv hele ettermiddagen, selvsagt blir aldri barnet kjent med ham eller vant med ham da. Noe må det jo gå an å engasjere seg.

[Anonym bruker]

 

Ja. Og vi hadde (som jeg skrev over) en hel uke etter dette, hvor vi snakket om temaet opp og ned imente. Han sa at han vil ha meg, og elsker meg. At han skal hjelpe til mer, og få det til å føles ut som at vi er en familie. 

 

Jeg gråt, var helt fra meg og forklarte alt så pent jeg bare kunne. Det var en forferdelig tøff uke. Og jeg gruet meg litt til vi skulle få barnet igjen, for å se hvordan det kom til å gå med oss. Jeg hadde troen, men nå er jeg helt tom.. nå har jeg bare lyst til å gå

 

Æsj.. vi har så mye fint sammen, og jeg gruer meg sånn til å måtte gi slipp på alt det fine

 

Anonymous poster hash: fe301...780

 

 

Men ut fra det du har skrevet her så virker det som om mannen kun er interessert i å "ha det fint" sammen med deg når du ikke har barnet ditt.

 

Når det har gått så langt at DU gruer deg til å få ditt eget barn tilbake, fordi typen da ikke blir å være i hus med... da har det gått altfor langt. Ser du det ikke selv?

 

Det hjelper ikke at han lover bot og bedring når han ikke endrer noe!

 

Jeg hadde ikke fortsatt et forhold med en mann som ikke aksepterte at jeg hadde et barn fra før (for han gjør ikke det når han kritiserer deg for å bli mer sliten når du har barnet enn når du ikke har det)!

Du har ikke ett barn - du har tydeligvis to... et lite og et i form av liksom "voksen" mann.

 

Du skriver innledningsvis at du ikke er helt i psykisk form og at du sliter med realiteten. Er dette virkelig, eller er dette noe samboeren din har overbevist deg om?

Ikke noe av det du har skrevet her (jeg fulgte den forrige tråden din også, og da var også mannen helt på jordet!) tyder på at det er deg det er noe galt med.

 

Jeg hadde ikke fortsatt et slikt forhold. Under sterk tvil kunne jeg muligens (nei, egentlig ikke..) gitt fyren en sjanse om han sa seg villig til å bli med på fvk og jobbe med forholdet sammen med fagfolk.

 

Du må ta grep nå, HI - du kan ikke fortsette slik når mannens oppførsel gjør at du gruer deg til du skal ha barnet ditt!!!

Dump ham og finn deg en ordentlig mann, ikke en forvokst unge!

 

Anonymous poster hash: 9a947...72d

[Anonym bruker]

Har sett at du har skrevet flere innlegg her inne og jeg lurer på hvorfor du har valgt deg en kjæreste som ikke vil ta del i ungen din. Og hvorfor du velger kjæreste når du sliter slik med å ha ungen din 50% av tiden. Burde du ikke heller bruke tiden din på ungen din og samle nye krefter til neste uke med ungen når den er hos faren siden du syns det er så slitsomt når ungen er hos deg?

Anonymous poster hash: 66001...276

[Anonym bruker]

 

Har sett at du har skrevet flere innlegg her inne og jeg lurer på hvorfor du har valgt deg en kjæreste som ikke vil ta del i ungen din. Og hvorfor du velger kjæreste når du sliter slik med å ha ungen din 50% av tiden. Burde du ikke heller bruke tiden din på ungen din og samle nye krefter til neste uke med ungen når den er hos faren siden du syns det er så slitsomt når ungen er hos deg?

 

Anonymous poster hash: 66001...276

 

 

Hvor har jeg sagt at jeg sliter med å ha ungen 50% ? 

 

Anonymous poster hash: fe301...780

[Anonym bruker]

 

 

Har sett at du har skrevet flere innlegg her inne og jeg lurer på hvorfor du har valgt deg en kjæreste som ikke vil ta del i ungen din. Og hvorfor du velger kjæreste når du sliter slik med å ha ungen din 50% av tiden. Burde du ikke heller bruke tiden din på ungen din og samle nye krefter til neste uke med ungen når den er hos faren siden du syns det er så slitsomt når ungen er hos deg?

 

Anonymous poster hash: 66001...276

 

 

Hvor har jeg sagt at jeg sliter med å ha ungen 50% ? 

 

Anonymous poster hash: fe301...780

 

Du skrev i ett tidligere innlegg at du syns det var slitsomt og ville at kjæresten din skulle hjelpe mer til.

 

Anonymous poster hash: 66001...276

[the amazing spidermamma]

bonusfar? Han høres ikke ut som noen bonus.

[Anonym bruker]

Det var ikke det jeg skreiv. Den tolket du akkurat som du ville. Men når man bor i et hus med noen forventer man kanskje litt hjelp med hverdagen. Å være alenemamma er slitsomt ja, men jeg sliter ikke med å ha barn 50%. Alle synes det er litt slitsomt å ha barn, og da er de fleste to om å få hverdagen til å gå rundt. Jeg vil at han skal være der for meg, om ikke annet! Jeg klarer å ta vare på barnet 100% på egenhånd. Det gjorde jeg mer eller mindre i 2 år. Gikk helt fint det også. Men det er jævlig irriterende når noen sitter å ser på at du styrer for å få tiden til å holde..

 

Anonymous poster hash: fe301...780

[Anonym bruker]

Det var ikke det jeg skreiv. Den tolket du akkurat som du ville. Men når man bor i et hus med noen forventer man kanskje litt hjelp med hverdagen. Å være alenemamma er slitsomt ja, men jeg sliter ikke med å ha barn 50%. Alle synes det er litt slitsomt å ha barn, og da er de fleste to om å få hverdagen til å gå rundt. Jeg vil at han skal være der for meg, om ikke annet! Jeg klarer å ta vare på barnet 100% på egenhånd. Det gjorde jeg mer eller mindre i 2 år. Gikk helt fint det også. Men det er jævlig irriterende når noen sitter å ser på at du styrer for å få tiden til å holde..

 

Anonymous poster hash: fe301...780

 

Så hvorfor fortsetter du sammen med en som ikke vil delta i livet ditt den tiden du har barnet ditt?

 

Anonymous poster hash: 9a947...72d

[Anonym bruker]

Fordi jeg liker å tro at jeg også betyr noe. Jeg elsker han, og som kjærester har vi det fint sammen. Ellers hadde jeg vel ikke holdt ut. Han er ikke slem mot barnet heller, tvert imot. Men han er bare helt forferdelig dårlig på å være tilstede når barnet er hos oss. Vi klarer oss selv, men det er jo kjipt!

 

Anonymous poster hash: fe301...780

[Anonym bruker]

Fordi jeg liker å tro at jeg også betyr noe. Jeg elsker han, og som kjærester har vi det fint sammen. Ellers hadde jeg vel ikke holdt ut. Han er ikke slem mot barnet heller, tvert imot. Men han er bare helt forferdelig dårlig på å være tilstede når barnet er hos oss. Vi klarer oss selv, men det er jo kjipt!

 

Anonymous poster hash: fe301...780

 

Du får kreve at han blir med på fvk da. Hvorfor gjør du ikke det?

 

Tydeligvis betyr du ikke så mye for ham de ukene du har barnet ditt. Er det virkelig nok for deg å ikke bli sett de ukene du har barnet ditt. Husk også at ved å være i et forhold med en mann som ikke er til stede for dere når barnet er der, så lærer du barnet ditt at det er slik en mann skal behandle kvinner og barn...

 

 

 

Anonymous poster hash: 9a947...72d