Noen her med bipolar lidelse?

[Anonym bruker]

Jeg har bipolar lidelse type 2. Har slitt hardt og lenge med dette og har vært innlagt to ganger siden påske (de siste to årene har jeg vært veldig syk). 
Så til spørsmålet mitt; Hvordan takler dere svingningene i forhold til barna? Jeg svinger stort sett mellom normal/helt ok, nede og skikkelig nede, og syns dette er så utrolig vanskelig da det selvfølgelig går utover barna (2 og 4 år) til en viss grad. Jeg prøver så godt jeg kan, og lar mannen min ta over når jeg kjenner at dette går bare ikke, men det forandrer jo ikke hvor råtten jeg føler meg. Jeg føler meg som en skikkelig fæl mamma til tider som bare er sur eller deprimert og ikke klarer en dritt. 

 

Jeg går på all verdens medisiner, er i behandling i kommunen og venter på en ny psykiater, så jeg gjør jo det jeg "skal" gjøre, men dette er så utrolig vanskelig.

 

Hvordan fungerer dere i det dagligdagse? 

Anonymous poster hash: b1d65...64a

[Leirha]

Jeg har bipolar lidelse type 2.
Da jeg fikk diagnosen for 17 år siden, så var jeg helt klart en type 1.
Men med årene har det mildnes og jeg har klart mye bedre å ta grep om meg selv.
Jeg lever ikke i diagnosen min, den er bare en del av meg, slik jeg er.. Folk som ikke kjenner til at jeg er bipolar, kan merke det inni mellom, på humørsvigniningene.
Jeg kan være orntlig manisk i humøret, virkelig mase hull i hodet på en og være ekstremt gladfis.
ELler jeg kan være en tordensky.

Men oftest er jeg bare meg, normal, uten det ekstreme.
Jeg er sjeldent hemmet fra å jobbe pga dette, men noen ganger har jeg så kraftog depresjon at jeg ikke kommer meg opp av senga.
Prøver som regel å gå jobb, men når det er på det verste så er det ikke godt for noe.

Ungene kan nok merke det de også, jeg svinger i humøret, men blir jeg ille, så trekker jeg meg tilbake og lar faren trø til.
Vi har klart dette veldig bra, og jeg tviler på at ungene lider noe særlig pga dette.

Jeg har nok en mild variant nå, men at jeg har det er ingen tvil.

[Anonym bruker]

Jeg har bipolar lidelse type 2.

Da jeg fikk diagnosen for 17 år siden, så var jeg helt klart en type 1.

Men med årene har det mildnes og jeg har klart mye bedre å ta grep om meg selv.

Jeg lever ikke i diagnosen min, den er bare en del av meg, slik jeg er.. Folk som ikke kjenner til at jeg er bipolar, kan merke det inni mellom, på humørsvigniningene.

Jeg kan være orntlig manisk i humøret, virkelig mase hull i hodet på en og være ekstremt gladfis.

ELler jeg kan være en tordensky.

 

Men oftest er jeg bare meg, normal, uten det ekstreme.

Jeg er sjeldent hemmet fra å jobbe pga dette, men noen ganger har jeg så kraftog depresjon at jeg ikke kommer meg opp av senga.

Prøver som regel å gå jobb, men når det er på det verste så er det ikke godt for noe.

 

Ungene kan nok merke det de også, jeg svinger i humøret, men blir jeg ille, så trekker jeg meg tilbake og lar faren trø til.

Vi har klart dette veldig bra, og jeg tviler på at ungene lider noe særlig pga dette.

 

Jeg har nok en mild variant nå, men at jeg har det er ingen tvil.

Tusen takk for svar. Det er veldig greit å høre andres historier og erfaringer. Det er veldig lett å låse seg fast til all elendigheten!

 

Anonymous poster hash: b1d65...64a

[Leirha]

Jeg tror et av snupunktene mine til at jeg ble bedre var på en måte å klare å inse at når jeg var nedfor, så ville det ikke vare evig.
Det var en berg og dalbane, og det ville til slutt gå over.
Hvor lenge det ville vare var jo heller usikkeert.
Har hatt lange tunge perioder, men det blir mye trigget fra ting utenifra også.
SOm langvarig tunge familieproblemer, feks.

Men som sagt, samboer og jeg har gode ordninger der, så jeg er overhodet ikke bekymret.
Men, jeg kunne fått flere barn før jeg var noenlunde stabil, hadde litt kontroll, om ikke stål kontroll.
Så jeg fikk en snn da jeg var 18, så kom resten fra jeg var 29 av.
Før det kunne jeg aldri ha vært noe god mor for flere barn enn han jeg hadde.
Og der hadde jhan det godt hos faren også, siden vi ikke var sammen, og faren steppet inn om jeg hadde en vond periode som strak seg over tid.
Som feks da jeg ble innlagt på psyk.

Selv om det høres voldsomt ut, og nok ikke var det beste for ham å være alene med en mor med bipolar lidelse, så vil jeg si at både den gang og nå, så vet jeg at det ble gjort det aller beste utav det.
Jeg har måtte ta noen tunge valg, til hans beste, som har vært kjempetungt, spesielt for meg som mor, feks det å si fra seg den daglige omsorgen i 3 år.
Men som mor skal du gjøre det som er det beste for barnet, ikke det som blir best for deg selv, eller sette dine egne ønsker og behov foran barnas.

Joda, jeg har absolutt diagnosen den dag idag, men jeg har erfaring, og jeg har en psykiatrisk team i ryggen, om jeg skulle trenge det.
Noe jeg sjeldent gjør, det holder med en tømming en gang i blant.
 

[Anonym bruker]

Jeg lar mannen ta over mest mulig i de dårlige periodene og fokuserer det jeg har av ork og energi på kvalitetstid med barnet vårt. Har også foreldre som trår til ekstra i de periodene jeg er dårlig. Tror ikke barnet merker noe til det, annet enn at han får litt mer alenetid med pappaen sin og litt mindre tid med mammaen sin.

 

Anonymous poster hash: efbdc...d4e

[Anonym bruker]

Jeg er også bipolar, har ingen barn enda men er prøvere. Jeg fikk i utgangspunktet diagnosen bipolar 1 da det var noe usikkert om jeg hadde hatt en mani eller ikke, men jeg tror jeg er en 2`er. Jeg gikk på medisin i ca 3 år, men sluttet nå i sommer. Jeg ble sykere og mer ustabil av å ta medisin og frisknet veldig til under nedtrapping og avslutting. Men det skal sies at sånt ikke skjer ofte og jeg ville fortsatt på medisin om det var behov for det. Siden vi vil ha barn valgte jeg å prøve å slutte helt på alt av medisin før vi begynte å prøve, både for ett evt. fosters skyld og for å teste meg selv om jeg klarte meg uten. Heldigvis har det gått veldig bra så langt. Går fast i terapi og har psykiatrisk sykepleier som jeg har kontakt med ca 1 gang pr mnd. Det siste året har jeg vært veldig stabil, umulig å merke på meg at det feiler meg noe. Men periodevis tidligere har jeg slitt med svingninger og mest depresjoner. Har en stedatter på 3 år, og jeg merker faktisk at jeg er enda mer stabil når hun er her, da slipper ikke tungsinnet til og så lenge jeg passer på å få noenlunde nok søvn så går det veldig greit. Jeg vet at jeg helt sikkert vil oppleve dårlige perioder igjen, men jeg har en fantastisk samboer som støtter meg og ett helt team i ryggen. Jeg føler meg også trygg på at jeg er i stand til å ta vare på både meg selv, mann og barn til tross for mine svakheter. Jeg har tenkt veldig på alt dette før vi ble prøvere og har forberedt meg så godt jeg kan. Så er det noe med det, at når man har levd med en sykdom lenge nok så lærer man mye om seg selv og da kjenner man også lettere sine begrensninger. Jeg er glad for å se at det er flere av oss her inne

 

 

Anonymous poster hash: 8d287...afd