Hva sier man om døden til en seksåring? Han spurte i kveld om

[Anonym bruker]

han kom til å bli gammel å dø. Jeg svarte på en fin måte at alle kom til å dø en gang, men at det ikke var noe han trengte å bekymre seg for. Han begynte å storgråte og og var fortvilet og lurte på hva han skulle gjøre for å ikke bli gammel. Så derfor lurer jeg på hva dere sier til barna om døden?

 

Anonymous poster hash: e83c2...9a4

[Anonym bruker]

Min 5 åring hadde samme nedsmelting for litt siden.

 

Jeg forklarte at alle dør en dag, men han er ennå en lien gutt og trenger ikke tenke på det. Han skal være 'liten' gutt i mange år til.

 

Det som er greit med barn er at de sjelden dveler lenge ved slike ting.

 

Anonymous poster hash: 717d6...9f1

[det er berre mordi]

Er mest mogleg ærleg - og seier det som sant er, at mange som er veldig gamle synes det er heilt ok å døy. Dei er leie av livet og ser fram til å kvile seg.

 

Mange trur på eit liv etter døden, og mange trur at dei får det bra dit dei skal etterpå.

[Mother Gothel]

Jeg har prøvd å si det mest mulig sånn det er. 5-åringen har vært utrolig opptatt av dette en stund. Klarte ved en anledning å nevne "sliten" i samme setning som å være gammel og syk i forhold til det å dø. Da nektet han å gjøre noe etterpå for han var redd for å bli sliten og dermed dø.. 

 

Så det er ikke så lett å finne de rette ordene og hvordan man skal forklare det på en "enkel" måte. For døden er jo ikke enkel.

[ms.Pond]

Husker mamma hadde en fin samtale med meg om det. Hun fortalte om sin bestemor som hadde dødd, og som hadde fortalt mamma at hun var mett av dage og syntes det var godt å tenke på at hun snart skulle dø. Og så snakket vi om at døden er en rolig ting, ikke noe skremmende i det hele tatt, og at det bare er en rolig og god avslutning på livet.

 

Vi har vært inne på temaet med junior da nabohunden døde, og han er veldig opptatt av døden og at alt sammen dør en gang, men ikke på en negativ måte. Det blir med en treårings nysgjerrighet. 

Endret 23. november 2014 av ms.Pond

[Anonym bruker]

Har snakket mye med 4-åringen om dette - siden oldemor nettopp døde!

Vi sier at de aller fleste dør når de er gamle og syke.. Og at det derfor er lenge til mamma og hun selv skal dø!

 

Utover dette er vi mest mulig ærlige.. Når man dør er man borte, noen ganger dør også barn, osv

 

Anonymous poster hash: bdf94...9aa

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig å ikke koble sykdom opp mot død, for det skaper bare frykt hver gang noen er syke/på sykehus, så jeg har alltid bare sagt at når man har levd ferdig, så dør man. Punktum.

 

Noen har levd ferdig når de er barn, andre når de er voksne, og andre igjen har ikke levd ferdig før de er gamle.

 

Og så har jeg sagt at ingen vet hva som skjer etterpå, men at veldig mange tror vi kommer til himmelen og møtes igjen der.

 

Barna mine er 4 og 6 år btw, og de har godtatt forklaringen min, og de er ikke redde for døden, og vi har snakket om det flere ganger.

 

Anonymous poster hash: a7f40...cf6

[Gjest Julia1984]

Viktig å snakke om døden

[Anonym bruker]

Jeg har sagt att alle dør, og att vi er i himmelen å venter på han, og att der oppe er det kjempe fint, mange nye ting. Så kan han bli en dinosaur om han vil, eller fisk. Der oppe kan han bestemme alt selv. Og no har han planer om att heile familien skal bli havørner når vi skal til himmelen ❤️

 

Anonymous poster hash: dbe64...7c5

[Anonym bruker]

Her har dessverre døden vært et stort tema for 6 åringen i vinter da bestekompisens storebror, som også er vår nærmeste nabo tok livet sitt i et tre ved siden av for 2 mnd siden... Vi har brukt rådene familien fikk av kriseteamet for hvordan snakke med barna, og det har gått veldig fint, vi har svart ærlig på at alle skal dø, og at ingen vet hva som skje. Ungene har laget sin egen forklaring, og tenker at han er i himmelen og ser på oss, og at han er sammen med bestemor, hubden, kaninen osv. Det de har vært mest opptatt av er om det er plass til hele kroppen i kista, og hvorfor den skrus igjen.

 

 

 

Anonymous poster hash: 0b904...84a

[Anonym bruker]

Har sagt det som det var når farfar dødde når gutten var 4 år. Det ble litt dødsangst i en periode, og 2 år senere blir det femdeles gjenstand til diskusjon med jevne mellomrom, med litt varasjoner: vi har snakket om sykdommer man dør av og ikke dør av (farfar dødde av kreft og mormor har kreft), å dø ung vs. å dø av alder, å dø i ulykker, at pappa og mamma vil dø en dag, hvorfor man må dø, hva som skjer etterpå, osv.

 

Jeg tenker at noe dødsangst er helt normalt; at man ønsker å utsette tidspunktet for ens død er tross alt en viktig del av overlevelsesinstinktet. Samtidig døden det eneste sikkert i livet og ikke noe man skal gå å engste konstant over det.

 

Gutten har selv konkludert at døden er nødvendig for ellers ville det blitt fryktelig trangt om plassen på jorden for nye babyer og barn.

 

Anonymous poster hash: 44094...5d0

[Anonym bruker]

han kom til å bli gammel å dø. Jeg svarte på en fin måte at alle kom til å dø en gang, men at det ikke var noe han trengte å bekymre seg for. Han begynte å storgråte og og var fortvilet og lurte på hva han skulle gjøre for å ikke bli gammel. Så derfor lurer jeg på hva dere sier til barna om døden?

 

Anonymous poster hash: e83c2...9a4

 

Dette er helt normal reaksjon i denne alderen. Datteren min har vært igjennom det samme, og jeg har undersøkt litt rundt dette. Det jeg kom frem til var å være ærlig, men ikke brutal. Hun ble også fortvilet og skulle ikke bli voksen, slutta å spise for å ikke bli stor.. (det varte helt til neste måltid) hehe.. De er redde for døden nå, men snart er de udødelige igjen... det bekymrer meg mere... Alt det spennende de skal utforske fra ungdomskolealderen.

 

Anonymous poster hash: dffc0...0fd