noen her som har mistet en av sine foreldre i ung alder?

[Anonym bruker]

Jeg mistet min far i februar. Han ble 55 år gammel. Falt om og døde av hjerteinfarkt. Det har vært hardt men føler det blir hardere. Hardere pga jeg føler jeg glemmer han litt. Han har blitt så "fjern" langt borte kan man si. Min far lukten hans, stemmen hans, måten han gikk på, de maskuline hendene hans. Alt dette som eksisterte og var så nært, er så langt borte. Jeg vil bare så sårt være med han igjen.

 

Er det normalt å føle at han blir så fjern? Jrg sliter med å tenke på det..

 

Anonymous poster hash: 62bb8...ff5

[Anonym bruker]

Høres dessverre veldig kjent ut.
Men du vil alltid huske de viktige tingene.

Det som var tyngst for meg var når barna kom, og jeg ikke kunne vise dem til han

Kondolerer så mye

Anonymous poster hash: 59c20...ffc

[Anonym bruker]

Jeg har mistet begge mine foreldre. Mamma var 53 år da hun døde av brystkreft og pappa døde av en komplikasjon etter en rutineoperasjon 49 år.

 

Jeg var 24 år.

 

Begge min svigerforeldre som nærmer seg 80 år er friske, raske og supre besteforeldre og svigerforeldre. Følger opp barnebarna utrolig bra

 

Anonymous poster hash: c0cc8...515

[Anonym bruker]

Ja jeg tenker også den tanken. Sønnen min på 8 vil huske han. Nå har vi tenkt å prøve på nr 2, men h*n vil aldri oppleve han. Han var så god bestefar. Forduget sønnen min. Det kjærer i meg. Faren min var tvilling. Identisk. Jeg hater tanken på at jeg får vite hvordan min far hadde sett ut gammel ved å bare se på min onkel. Skulle ønske det var han som døde istedenfor :/ men innerst ønsker jeg jo heller ikke det da

 

Anonymous poster hash: 62bb8...ff5

[Anonym bruker]

Hvor lenge siden var dette? Hvordan tar du dette nå? Er dem blitt "fjerne" for deg også?

 

Anonymous poster hash: 62bb8...ff5

[Anonym bruker]

Det er 5 år siden mamma døde. Nei og ja. Vi snakker masse om de, både med søsknene mine og ikke minst er svigerfamilien min HELT FANTASTISKE.

Men jula er vanskelig, jeg tar lett til tårer selv om dette blir 5 jula. Det er et stort sår som aldri vil gro, men som jeg må lære meg å leve med.

 

Anonymous poster hash: c0cc8...515

[Anonym bruker]

Eg mista far min då han var 56, på akkurat same måte som deg. Eg var då 27 år. Dette er nå 8,5 år sidan. Det var utruleg tungt og vondt. Dersom eg kjenner etter nå, er det framleis ei sorg å ha mista han.

 

Eg hadde på det tidspunktet endå ikkje fått ungar, så jentene mine har aldri hatt ein morfar. Omvendt fekk han heller ikkje bli morfar. Dette var spesielt trist då eg gjekk gravid første gong, sidan det då berre var eit år etter han døydde. Men: Dette er per i dag ikkje eit tap som eg kjenner på i kvardagen. Sorga blir med andre ord svakare og mindre altoppslukande, sjølv om det endå er trist og vondt dersom eg kjenner etter og tenkjer på det. Eg sørgjer også på vegne av barna mine, som ikkje fekk bli kjent med morfaren sin - som nok hadde forguda jentene om han hadde fått blitt kjent med dei.

 

Dei første måndadane og kanskje til og med det første året ville eg ikkje at sorga skulle bli betre. Han fortente liksom at eg sørga over han. Eg unte han at eg ikkje skulle komme over det, på ein måte. Men når livet, med barn, jobb m.m. innhenta meg, var det det som skjedde. Heldigvis, tenkjer eg nå. Han er ikkje gløymd, og vedmodet er der endå, men det er ikkje sorga over at han døydde som definerer livet mitt.

 

Det er nok slik at dei vi har mista blir fjernare for oss, som du nå opplever. Set gjerne av tid til å tenkje på han, lukk augene og førestill deg at han er ved sidan av deg, tenk tilbake på situasjonar du delte med han, sjå på bilete av han så kjem han sterkare fram i minnet ditt. Men tillat deg gjerne også å ikkje tenkje på han. Det er meininga at livet skal gå vidare, heldigvis og dessverre.

 

Kondolerer! <3

Anonymous poster hash: 03bb0...36e

[Anonym bruker]

Det er utrolig trist å miste foreldrene sine... Min pappa døde da jeg var 13 år, dette er nå snart 10 år siden. Han var bare 35. Det eneste jeg kan si er at det blir bedre med tiden, og man lærer å leve med det. Man må det, for å komme seg videre! Tenker ofte på han, men av å til så føler jeg at jeg har glemt han, og det er veldig sårt! Men da tar jeg frem bilder og da strømmer minnene på. 

 

Jeg har nå blitt 23 og har egne barn, skulle virkelig ønske at datteren min kunne truffet morfaren sin, for hun hadde elsket han! Og han henne. Men når hun blir stor nok til å skjønne, så skal jeg passe på å vise bilder og video av han så ho får se hvordan han så ut. Så han kommer ikke til å bli glemt. 

 

Så skjønner hva du mener med at han blir fjern, for det gjør han. Man må bare finne en måte å føle seg nærmere

Anonymous poster hash: bcfb8...252