Andre foreldre med en psykoselidelse her?

[Anonym bruker]

Jeg er alene med to barn og har diagnosen schizoaffektiv lidelse - altså en blanding mellom schizofreni og bipolar lidelse. 

 

Vanligvis fungerer jeg veldig bra, jeg er fulltidsstudent, følger unger på aktiviteter, er med på alt av foreldremøter osv (barnefar er helt fraværende). Jeg har bare fått positive tilbakemeldinger fra helsestasjon, lege og bhg, og ser på meg selv som en ressurssterk person som ser barna mine og hva de trenger.

 

Men så kommer periodene med psykose (og evt depresjon/mani). Dette er kanskje 1-2 ganger i året og varer fra 1-3 uker. Jeg får mye hjelp av foreldrene mine, og på dagtid er jo ungene i bhg uansett, så jeg får hvilt og/eller gått i behandling da. 

 

Det jeg er redd for er å plutselig bli psykotisk mens ungene er tilstede. At jeg bare mister grepet om virkeligheten fullstendig. Jeg hører stemmer hver dag, men det er på et nivå slik at jeg skjønner at de ikke er ekte, og jeg klarer å overse de. Som regel merker jeg at det kommer en dårlig periode ved blant annet at stemmene øker, og det glir sakte over i en psykose. Men hva om det plutselig bare sier "pang" og så er jeg helt borte!?

 

Er det noen som har det som meg? Som blir redd hva hodet kan finne på i blant? Jeg vet at stress er en utløser for meg, og jeg blir jo bare mer stresset av å tenke som dette.. Hva gjør dere evt. med barna de periodene dere er dårlige? 

Anonymous poster hash: 92aca...418

[Anonym bruker]

Har en venninne som har perioder med psykose. Hun gjorde det beste for barna sine og frivillig plasserte dem hos fosterforeldre gjennom barnevernet. Hun har samvær 2 helger i måneden, når hun er frisk.

Anonymous poster hash: da55a...28a

[Anonym bruker]

Det er vel noen foreldere med psykoselidelser, som ikke har perioder på ukesvis med psykose der de evt legges inn. Hos noen kan det være at de føler seg litt baksnakket ute blant folk.

 

Personer med slike lidelser pleier å bli forfulgt av Bv og helsevesenet, så det er litt overraskende at du ikke opplever det. Kan ha noe med at du er fulltidsstudent? Likevel må det jo finnes rikholdige journaler som handler om din lidelse.

 

I boka "Himmelen er på orntli" som var så populær for noen år siden, forteller faren om at hans mor var bipolar. Og at i perioder der hun var innlagt, ble barna sendt til besteforeldrene på landet.

Anonymous poster hash: 3d898...522

[Anonym bruker]

Barnevernet ble koblet inn da jeg fikk ungene. De ordnet blant annet at jeg fikk bhg-plass, men så ikke at det var nødvendig med videre tiltak da jeg for det meste er "normal", og at jeg får hjelp av foreldrene mine når jeg er dårlig. 

 

Jeg går ukentlig til psykolog, og hver måned til psykiater med tanke på medisinene jeg går på, så jeg blir fulgt godt opp. 

 

"Hele bygda" vet om at jeg har problemer da jeg har hatt noen tilfeller av mani f.eks på butikken. Ved depresjon er jeg jo bare hjemme, så det er det ingen som ser.. Det at folk vet har jeg faktisk nesten bare positive erfaringer med, fordi det er så mange som er villige til å hjelpe. Folk bryr seg faktisk. Og det er godt å vite.

 

Jeg skal sjekke ut den boka. Takk for tips

Anonymous poster hash: 92aca...418

[Anonym bruker]

Noen andre som har erfaringer ang dette?

Anonymous poster hash: 92aca...418