Jeg er redd min far vil ta sitt eget liv (Lang historie)

[Anonym bruker]

Dette innlegget har egentlig ingen mål og mening foruten å få ut litt tanker.

I løpet av de siste månedene, har jeg gått rundt med en frykt for at min far kommer til å ta livet sitt. 

Jeg har vokst opp i et hjem preget av alkohol, krangling og vold. Fra utsiden så det neppe så ille ut, da begge mine foreldre var med på alt av fotballkamper, skoleavslutninger, kjørte hit og dit, ferier osv. Men helgene var rene marerittet. Fyll, krangling og vold fra far sin side. 

Da jeg var mindre hatet jeg faren min. Faren min var den onde, for det var han som skrek høyest, og det var han som slo. Men etter som jeg har blitt voksen, har jeg innsett at min mor har like mye skyld. For og ikke bli høvlet ned nå, så må jeg bare påpeke at min mor, eller noen andre, ikke er selvforskyldt når det kommer til vold.

Men det min mor derimot er skyld i, er at hun ikke gikk. At hun ikke valgte å legge seg da faren min var full og begynte med kranglingen, og at hun valgte å motsi han, provosere han, og fortsette krangelen til langt på natt, når hun visste at hun hadde sovende barn i naborommet som hørte alt. 
Jeg legger ikke skylden over på min mor, men jeg har fordelt den mer ettersom årene har gått, og den dag i dag, så føler jeg mest nag mot min mor. Dette skyldes nok at jeg hatet min far hele barndommen, mens hatet mot min mor har dukket opp senere. Jeg hater ikke min far lengre, og jeg har mer forståelse for ting. Jeg hater fortsatt den personen han er når han er full, men jeg har en bedre forståelse for hvorfor han er som han er. Nettopp fordi jeg er veldig lik selv. (men jeg innser jo dette, og er klar over, og jobber i mot det)

- Innadvendt 
- Ikke sosial
- Svært lukket
- Stenger følelser ute
- Alt av følelser kommer frem i alkoholrus
- Mye innestengt sinne

Faren min har hatt en god jobb så lenge jeg har vært i live. Han har drevet sin egen butikk, og vært en strålende sjef for sine ansatte. Selv om han har drukket i ukedagene også, har han aldri hat problemer med jobb. Han har gjort en strålende jobb, og er svært respektert innenfor firmaet. Den ene butikken han drev ble nedlagt, så han overtok en annen. Denne ble også nedlagt etter kort tid, som da resulterte i at han ble arbeidsledig. Det har han vært i ca 2 år. 

Når du er en fungerende alkoholiker, så kan man jo tenke seg hva som skjer når man mister jobben... Da blir man fulltidsalkoholiker. De gangene jeg er på besøk hjemme, som ofte er tidlig, ser jeg at han starter dagen med å hente seg et glass fra skapet for å fylle det med vin. Da er klokka 10.00. 
Før drakk han kun sprit, men min mor tvang han til å slutte. Så nå går det kun i vin. Sist min mor skulle kjøre meg hjem, så jeg 6 pol-poser, med tilsammen 9 fulle  3'litersdunker med vin da jeg la inn barnevogna i bagasjen. Der er tydeligvis "lageret". 

Han har absolutt ingen venner. Eneste sosiale livet han har hatt tidligere, er jo gjennom jobben, da de har vært på messer, møter, julebord, osv. Ellers har jo han og moren min hatt ett vennepar, der mannen har vokst opp med faren min, og mamma har blitt bestevenninne med kona. Vi har pleid å finne på masse med denne familien opp gjennom årene, men når barna har blitt voksne har det blitt sjeldnere og sjeldnere. Så var det en episode der mamma og pappa var hos dem på grilling på sommeren, der pappa drakk seg full, og endte opp med å true den ene nabodama med en knust vinflaske... Så helgetreff og middager ble kraftig redusert etter denne episoden.

Så den dag i dag har han altså ingen venner. 
Han står opp, og drikker til han legger seg igjen.. Et par ganger i året drar han 1 uke på hytta. Der drikker han og spiller gitar. 

Han har selv uttalt at mennesker som tar livet sitt er egoistiske, og det er totalt uakseptabelt osv.
Men i sommer, tok hans ene sønn livet sitt. Han har ikke hatt kontakt med denne sønnen siden han var ca 15 år gammel (han var 42 da han tok livet sitt), og det var da sønnen begynte å få alvorlige psykiske problemer. 
Jeg kjenner så godt faren min i meg selv, og jeg vet at han har så mye tanker og følelser, men på overflaten er han bare en overfladisk person som ikke bryr seg om noe eller noen. Dette stemmer ikke. Han er svært følsom, men han har alltid fremstått som veldig "tøff". 

Grunnen til mine bekymringer er jo nettopp dette at han ikke har noe liv.
Han og mamma hater hverandre omtrent. De bor sammen kun av praktiske årsaker. Mamma har sagt i 16 år at hun skal gå fra han, men hun blir pga økonomien, og fordi de bor billig. 

Han har liksom ingenting.. 

Han har ikke et familieliv. Når vi er på besøk, så snakker vi kun med mamma. Det er liksom bare hei og ha det til pappa, ellers sitter han bare i sofaen med vinglasset sitt, selv om jeg vet han egentlig vil være mer delaktig, men han bare klarer det ikke. Slik er jeg selv. Jeg liker best å observere. 

Han har ikke jobb... 
Han har ingen venner...
Han har ikke økonomien han hadde før...
Han har mistet en sønn..
Han har "mistet" de andre barna sine, pga alkohol og dårlige familieforhold


Så jeg klarer ikke å slutte å tenke på at han vil ende livet sitt snart.. 
Jeg tenker at han vil reise på hytta, og ikke returnere. Der vi senere vil få beskjed om at han har skutt seg selv oppi fjellet, eller hengt seg. 
Han er snart 60 år. Mtp nikotin og alkoholforbruk, så skal jeg jo ikke påstå at han mest sannsynlig skal leve minst 20 år til, men han er i alle fall frisk og rask enn så lenge. 

Men hvordan klarer man å leve uten NOE???
Hvordan klarer man et liv i en sofa med alkohol?
Hvordan klarer man et liv uten noe som helst form for sosialisering?

Jeg har en venninne som mistet faren sin til selvmord. Han var også alkoholiker, men han var typen som hadde kompiser som han drakk med på puben og hadde daglig kontakt med. 
Faren min har INGEN. 

Faren min er 2 personer. Har en en snill og god mann med god humor - som jeg elsker
Og han er et fyllesvin som blir et monster i fylla - som jeg hater

Jeg har jo ikke store kontakten med han, så om han ble borte hadde egentlig ikke gjort den største forskjellen. Fælt å si det men.. 
Samtidig så plager denne tanken meg daglig. For nå føler jeg at det er noe jeg går å venter på..

Jeg gikk rundt å ventet på selvmordet til min bror.. og det kom jo..



 

Anonymous poster hash: e243f...49f

[Anonym bruker]

Forferdelig trist å lese. Livet er så brutalt, det er så mange omstendigheter som fullstendig punkterer potensialet, noe som gjør det hele enda tristere, fordi man ser hvordan det kunne ha vært..

 

Det er helt uholdbart på rundt med denne børen. Du må gjøre noe med det. Enten må du lære deg å legge fra deg bekymringene, eller så må du ha en alvorlig (men kanskje fin?) samtale med din far. Jeg tror at dersom du klarer å formidle din kjærlighet til ham - tross alt - så vil det gjøre ham godt.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen din og i de motstridende følelsene du har for din far. Jeg har også fått et mer nyansert syn på situasjonen i voksen alder, men du må gi deg selv litt tid i forhold til ditt sinne mot din mor. Bearbeidingen kom senere i gang der, du vil komme ut av det med større forståelse i forhold til henne også.

 

Jeg har utrolig vondt av din far. Jeg synes livet kan være vanskelig mtp forspilte sjanser, urealisert potensial og drømmer man hadde. Han er faktisk langt fra alene, selv om han kanskje føler det slik.

Han er heldig som har deg.

 

Klem til deg. Ble ikke så vettugt dette svaret, men ville i det minste gi deg tilbakemelding på at innlegget ditt er lest og at det rørte meg.

 

Anonymous poster hash: 4ae46...384

[Anonym bruker]

Huff, så vondt! Er som å lese om meg selv. Vet hvor jævlig det er.

Hos meg er det slik at det hadde vært best om foreldrene mine hadde dødd. Har hatt det likt som du beskriver. Bare at det var støtt, hele tiden. De ga seg aldri.

 

<3

Anonymous poster hash: abf40...3e5

[Anonym bruker]

Forferdelig trist å lese. Livet er så brutalt, det er så mange omstendigheter som fullstendig punkterer potensialet, noe som gjør det hele enda tristere, fordi man ser hvordan det kunne ha vært..

 

Det er helt uholdbart på rundt med denne børen. Du må gjøre noe med det. Enten må du lære deg å legge fra deg bekymringene, eller så må du ha en alvorlig (men kanskje fin?) samtale med din far. Jeg tror at dersom du klarer å formidle din kjærlighet til ham - tross alt - så vil det gjøre ham godt.

 

Jeg kjenner meg godt igjen i situasjonen din og i de motstridende følelsene du har for din far. Jeg har også fått et mer nyansert syn på situasjonen i voksen alder, men du må gi deg selv litt tid i forhold til ditt sinne mot din mor. Bearbeidingen kom senere i gang der, du vil komme ut av det med større forståelse i forhold til henne også.

 

Jeg har utrolig vondt av din far. Jeg synes livet kan være vanskelig mtp forspilte sjanser, urealisert potensial og drømmer man hadde. Han er faktisk langt fra alene, selv om han kanskje føler det slik.

Han er heldig som har deg.

 

Klem til deg. Ble ikke så vettugt dette svaret, men ville i det minste gi deg tilbakemelding på at innlegget ditt er lest og at det rørte meg.

 

Anonymous poster hash: 4ae46...384

Men han har jo ikke meg.. Han har ingen.

Jeg har et "godt" forhold til min mor. Dvs at det er ganske overfladisk fra min side, men vi har normalt kontakt. og de gangene jeg er hjemme, så er pappa bare som en fjern fremmed. 

Å snakke med han vil nok ikke gå. Vi snakker rett og slett ikke sammen. Vi er jo ikke uvenner heller, men vi har ikke et forhold. Jeg jobbet for han i mange år, og å ha han som sjef var fantastisk. For der var han normal. Men har aldri hatt et far-datter forhold. 

Moren min sier jo hele tiden at hun skal gå fra han. Men jeg vet at hun blir fordi de leier billig (av han sine foreldre) og pga hans økonomi. Men nå som han selv tjener dårligere, så lurer jeg på om mammas trusler kan bli en realitet. 

Og hva vil skje da? Da vil jeg jo aldri se pappa mer. For jeg vil jo ikke dra å besøke han på egenhånd tror jeg... Han er jo som en fremmed person for meg. Da vil han bli sittende 100% alene... 

 

Anonymous poster hash: e243f...49f

[Anonym bruker]

Gud, så forferdelig å lese. Enig med hun som sier at livet er brutalt.

Nå er ikke jeg helt i din situasjon, men jeg har også hatt en trøblete barndom med en aggressiv far. Min samvittighet har sagt at jeg bør tilbringe litt tid med han, så det er det jeg gjør. Vi vil nok aldri få en ordentlig far/datter forhold, men jeg prøver.

Nå vet man jo aldri hva man ville gjort eller hvordan man ville reagert i en annen situasjon, men om jeg var deg, og om du er redd for faren din så ville jeg nok prøvd å få tak i hjelp. Det høres ut som om han trenger det.

Anonymous poster hash: a143f...09a

[Anonym bruker]

Huff... har ikke så mye fornuftig å skrive, men vil i hvertfall uttrykke sympati! Fy søren, det kan ikke være lett for deg!

 

Eneste forslaget jeg har, er om du kunne klare og åpne deg helt for din mor? Hun må jo ha det vanskelig hun også!

 

Anonymous poster hash: 4e522...404