Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #51 Skrevet 22. november 2014 Jeg blir helt satt ut av mangelen på perspektiv hos denne moren. "Jeg synes skolen svikter sønnen min. Jeg hadde forventet at de skulle klare å ta seg av ham, sier hun" Hun flyttet hele familien til en ny kommune, kun for å få sønnen inn på denne skolen. Hun "forventet" at de skulle takle ham. Når skolen velger å prioritere sine ti andre elevers sikkerhet foran hennes ene sønns behov for å møte jevnaldrende på skolen så burde alvorlighetsgraden synke inn. Selv hos denne moren. Heldigvis (!!!) en oppegående skole som tar riktige avgjørelser. Det er alt for mange barn som får lov til å terrorisere medelever og ødelegge undervisningen for hele klasser over flere år uten at noen tør å flytte problembarnet. Anonymous poster hash: af0b8...870 Jeg oppfatter det slik at denne moren er lik alle andre mødre til barn med alvorlige atferdsproblemer og diagnoser, altså totalt mangel på forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Derimot innehar de som regel et teleskop lignende syn på sin situasjon og hva de mener andre må finne seg i fordi barnet deres har krav, men ingen plikter. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Folk er forskjellige. Jeg jobber på skole og ser noen foreldre til ADHD-barn slik du beskriver. Jeg ser også foreldre til ADHD-barn som er utrolig "på" ift sitt barns diagnose.Og så ser jeg sløve foreldre til barn helt uten diagnoser, og foreldre som er "på" ift barn helt uten diagnoser. Så jeg skjønner ikke hvordan du kan generalisere slik. Anonymous poster hash: 4ef6e...f28 De foreldrene jeg har møtt med barn i overnevnte kategorier er sånn. Møter disse foreldrene gjennom mine fire barn i skolesammenheng, barnehage, organiserte idretter både som trener og foreldre, gjennom våre fritidsaktiviteter og gjennom våre bekjentskaper. Har fortsatt tilgode å møte foreldre i overnevnte kategori som er på! De jeg møter skal ha forståelse for at sitt barn er anderledes og har mer krav til at barnet dems skal bli det ihh til oppfølging og trygghet enn eks mine barn. Kravene til deres spesielle barn går foran trygghet og trivsel til alle andre uten unntak. I de verste tilfellene jeg vet om går diagnosebarna foran andre søsken mtp det å bli sett og forstått. Anonymous poster hash: 3f640...3e8
Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #52 Skrevet 22. november 2014 Jeg blir helt satt ut av mangelen på perspektiv hos denne moren. "Jeg synes skolen svikter sønnen min. Jeg hadde forventet at de skulle klare å ta seg av ham, sier hun" Hun flyttet hele familien til en ny kommune, kun for å få sønnen inn på denne skolen. Hun "forventet" at de skulle takle ham. Når skolen velger å prioritere sine ti andre elevers sikkerhet foran hennes ene sønns behov for å møte jevnaldrende på skolen så burde alvorlighetsgraden synke inn. Selv hos denne moren. Heldigvis (!!!) en oppegående skole som tar riktige avgjørelser. Det er alt for mange barn som får lov til å terrorisere medelever og ødelegge undervisningen for hele klasser over flere år uten at noen tør å flytte problembarnet. Anonymous poster hash: af0b8...870 Jeg oppfatter det slik at denne moren er lik alle andre mødre til barn med alvorlige atferdsproblemer og diagnoser, altså totalt mangel på forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Derimot innehar de som regel et teleskop lignende syn på sin situasjon og hva de mener andre må finne seg i fordi barnet deres har krav, men ingen plikter. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Folk er forskjellige. Jeg jobber på skole og ser noen foreldre til ADHD-barn slik du beskriver. Jeg ser også foreldre til ADHD-barn som er utrolig "på" ift sitt barns diagnose.Og så ser jeg sløve foreldre til barn helt uten diagnoser, og foreldre som er "på" ift barn helt uten diagnoser. Så jeg skjønner ikke hvordan du kan generalisere slik. Anonymous poster hash: 4ef6e...f28 De foreldrene jeg har møtt med barn i overnevnte kategorier er sånn. Møter disse foreldrene gjennom mine fire barn i skolesammenheng, barnehage, organiserte idretter både som trener og foreldre, gjennom våre fritidsaktiviteter og gjennom våre bekjentskaper. Har fortsatt tilgode å møte foreldre i overnevnte kategori som er på! De jeg møter skal ha forståelse for at sitt barn er anderledes og har mer krav til at barnet dems skal bli sett ihh til oppfølging og trygghet enn eks mine barn. Kravene til deres spesielle barn går foran trygghet og trivsel til alle andre uten unntak. I de verste tilfellene jeg vet om går diagnosebarna foran andre søsken mtp det å bli sett og forstått. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Anonymous poster hash: 3f640...3e8
Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #53 Skrevet 22. november 2014 Jeg blir helt satt ut av mangelen på perspektiv hos denne moren. "Jeg synes skolen svikter sønnen min. Jeg hadde forventet at de skulle klare å ta seg av ham, sier hun" Hun flyttet hele familien til en ny kommune, kun for å få sønnen inn på denne skolen. Hun "forventet" at de skulle takle ham. Når skolen velger å prioritere sine ti andre elevers sikkerhet foran hennes ene sønns behov for å møte jevnaldrende på skolen så burde alvorlighetsgraden synke inn. Selv hos denne moren. Heldigvis (!!!) en oppegående skole som tar riktige avgjørelser. Det er alt for mange barn som får lov til å terrorisere medelever og ødelegge undervisningen for hele klasser over flere år uten at noen tør å flytte problembarnet. Anonymous poster hash: af0b8...870 Jeg oppfatter det slik at denne moren er lik alle andre mødre til barn med alvorlige atferdsproblemer og diagnoser, altså totalt mangel på forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Derimot innehar de som regel et teleskop lignende syn på sin situasjon og hva de mener andre må finne seg i fordi barnet deres har krav, men ingen plikter. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Jeg skulle ønske mennesker som deg ikke uttalte seg så bastant om alle andre. Du viser bare verden hvor fordomsfull og lite nyansert du er. Anonymous poster hash: f0222...721
Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #54 Skrevet 22. november 2014 Kjenner faktisk at jeg reagerer på følgende uttalelse fra "pedagogen": "Når du over lang tid er isolert fra andre så vil du ikke kunne dekke ditt behov for sosial tilhørighet, og du risikerer at elevene tenker at det er dem det er noe galt med, fortsetter Nordahl." Vel, det er faktisk noe galt med deg når de som omgår deg er redd for deg, og det er kanskje på tiden at gutten og hans mor forstår den så han kan endre kurs. Min fetter (med ADHD) hadde også en slik mor som ikke trodde at han gjorde noe galt og mente at skolen og andre voksne skulle takle han bedre enn hun gjorde. Han kom nettopp etter 10 år i fengsel for drap, 30 år gammel. Han har heldigvis fått masse hjelp i fengselet og kom ut som en ny mann, men det er ille det måtte gå så langt. Jeg unner igen å tilbringe de første 10 årene av sitt voksent liv i fengsel.Anonymous poster hash: 908c2...e54 For ikke å snakke om drapsofferet og dennes familie?Anonymous poster hash: 7fe0b...3e5 Helt enig med deg, men jeg her hadde jeg fokus på fettern. Jeg er overbevist på at dersom moren til min fetter hadde stukket hodet UT av sanden der det var så vel begravd, ville hun har forstått at sønnen hennes trengte hjelp. Men han var jo gullungen, og det ble som det ble: ett tapt liv og en tapt ungdom. Jeg synes at barn med atferdsvansker trenger all den hjelpen de kan få, men det skal ikke gå på bekostning av andres sikkerhet. Og dersom en mor er for tett i pappen for å forstå det, burde kanskje barnevernet eller andre instanser involveres. Anonymous poster hash: 908c2...e54
Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #55 Skrevet 22. november 2014 "Der håpet hun at den kommunale, alternative skolen"Skarva" skulle få skikk på sønnen" Altså...... For meg blir dette, denne uttalelsen, som å sende et barn som sliter til psykolog og si "fiks ungen".. Vi foreldre kan få så mye hjelp til barna vi bare måtte trenge, men det er da virkelig VÅRT ansvar å få "skikk" på egne barn. Det er vi som må ta de tyngste takene! Og dette er kanskje en brannfakkel, men jeg tenker at hvis verken mora eller skolen (ikke bare denne skolen, men hele skolesystemet) klarer å håndtere gutten, kanskje han burde vært på en slags institusjon for ungdom med adferdsvansker? Slik jeg har forstått det så er det mange grader av adhd, og de aller aller fleste kan leve fint med adhd. Vil tro at folk som denne gutten er "hardere rammet" (i mangel på et bedre ord) slik at de kanskje burde vokse opp med kvalifisert personell? For det høres jo ut som dette er en ekstrem oppførsel, og ikke bare "typisk adhd", og er noen en fare for seg selv og/eller for omgivelsene, burde ikke barnet kontrolleres/instrueres/veiledes litt da? Vil tro at barnet kanskje da kan få de rette verktøyene til å takle hverdagen til den dagen de skal ut i verden på egenhånd? Mener ikke å støte noen, og jeg har minimal erfaring med adhd, så beklager om dette var et teit innlegg fra meg. Men som mor ønsker jeg en trygg og produktiv for ALLE barna. Ikke bare for de barna som sliter, men for alle i klassen. Anonymous poster hash: a364f...9bc
Anonym bruker Skrevet 22. november 2014 #56 Skrevet 22. november 2014 Jeg blir helt satt ut av mangelen på perspektiv hos denne moren. "Jeg synes skolen svikter sønnen min. Jeg hadde forventet at de skulle klare å ta seg av ham, sier hun" Hun flyttet hele familien til en ny kommune, kun for å få sønnen inn på denne skolen. Hun "forventet" at de skulle takle ham. Når skolen velger å prioritere sine ti andre elevers sikkerhet foran hennes ene sønns behov for å møte jevnaldrende på skolen så burde alvorlighetsgraden synke inn. Selv hos denne moren. Heldigvis (!!!) en oppegående skole som tar riktige avgjørelser. Det er alt for mange barn som får lov til å terrorisere medelever og ødelegge undervisningen for hele klasser over flere år uten at noen tør å flytte problembarnet. Anonymous poster hash: af0b8...870 Jeg oppfatter det slik at denne moren er lik alle andre mødre til barn med alvorlige atferdsproblemer og diagnoser, altså totalt mangel på forståelse og empati ovenfor andre mennesker. Derimot innehar de som regel et teleskop lignende syn på sin situasjon og hva de mener andre må finne seg i fordi barnet deres har krav, men ingen plikter. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Folk er forskjellige. Jeg jobber på skole og ser noen foreldre til ADHD-barn slik du beskriver. Jeg ser også foreldre til ADHD-barn som er utrolig "på" ift sitt barns diagnose.Og så ser jeg sløve foreldre til barn helt uten diagnoser, og foreldre som er "på" ift barn helt uten diagnoser. Så jeg skjønner ikke hvordan du kan generalisere slik.Anonymous poster hash: 4ef6e...f28 De foreldrene jeg har møtt med barn i overnevnte kategorier er sånn. Møter disse foreldrene gjennom mine fire barn i skolesammenheng, barnehage, organiserte idretter både som trener og foreldre, gjennom våre fritidsaktiviteter og gjennom våre bekjentskaper. Har fortsatt tilgode å møte foreldre i overnevnte kategori som er på! De jeg møter skal ha forståelse for at sitt barn er anderledes og har mer krav til at barnet dems skal bli det ihh til oppfølging og trygghet enn eks mine barn. Kravene til deres spesielle barn går foran trygghet og trivsel til alle andre uten unntak. I de verste tilfellene jeg vet om går diagnosebarna foran andre søsken mtp det å bli sett og forstått. Anonymous poster hash: 3f640...3e8 Nå skal jeg ikke være for bastant, men tror det du sier har en sammenheng med at de diagnosebarna som følges ordentlig opp hjemme, de "synes ikke" like godt i de forskjellige sammenhenger. Så da vet man ikke at de har diagnose. De som synes veldig godt, har kanskje i større grad foreldre av typen som mener verden må ta hensyn til dem og deres barn. Som alltid peker utover for å finne svar på hvorfor deres barn er som det er, og sjelden peker på seg selv og sin egen rolle. Da vil jo måten barnet agerer på og foreldrenes innstilling kunne sees i sammenheng. Jeg har selv vært i situasjoner der jeg etter å ha kjent et barn over lang tid, plutselig får vite av foreldrene at barnet har ADHD. Nevnte barn har ikke skilt seg negativt ut på noen måte, men emnet har gjerne kommet opp i forbindelse med at foreldrene forteller de har problemer med å få han til å konsentrere seg om lekser eller lignende. Dette har uten unntak vært reflekterte og ydmyke foreldre, som er opptatte av at barnet skal oppdras til å ha en rolle i sammfunnet som er fruktbar både for han selv og andre, og de innser at det er de som har det hovedansvaret. Så kanskje dette å holde diagnosen foran seg blir en måte å slippe å ta innover seg at man sliter med sin rolle som forelder. For å slippe å be om hjelp og innrømme at man sliter, blir man stående og peke på alle andre unndra seg for å fordele skyld. Ikke særlig fruktbart for noen parter, men forståelig er det jo. Anonymous poster hash: 90308...993
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå