Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #1 Skrevet 20. november 2014 Har bare så lyst å våkne til at alt ordner seg. Hva gjør man når man er fullstendig tom og deprimert? Har slitt lenge med sykdom, går på AAP men ønsker sårt å jobbe litt utenom. Fant selv en liten vikarjobb, men kunne ikke jobbe der ( det gikk ikke uansett hvor mye jeg ønsket en jobb). Det hadde altså ingenting med meg å gjøre. Blir så oppgitt, er ingenting som passer for meg nå. Kunne tenkt med å jobbe i butikk også, men da jeg er mye alene med små barn kan jeg verken jobbe helger eller kvelder. Ingen jobber i deltidsstillinger med det jeg utdannet i akkurat nå. Blir så gal av å gå hjemme. Har mistet all livsgnist. Har en kjæreste, og føler jeg bare forteller "negative" ting når han spør hvordan jeg har det, for hva skal jeg si da? hvordan har din dag vært? kan jo ikke lyve... Jeg bor alene, nå er barna hos sin far. Jeg sitter her hjemme å holder meg innendørs, har ingenting å stå opp for eller leve for nå... sover på dagen, orker ingenting. orker ikke besøke venner en gang. Ønsker bare en jobb!!! Hadde far kunnet hatt barna i helger og kvelder fast så kunne jeg tatt en butikkjobb f.eks nå før jul, men det går ikke. Han jobber mye borte og har alltid gjort, har bare barna litt når han er hjemme. ca 16 dager på 6-7 uker til sammen. Så i perider er jeg alene i 2-3 uker. Kjæreste bor 20 min her fra, har selv barn og travel jobb, han kan ikke sitte barnevakt. Har før slitt mye med bulimi og det er nå tilbake. Det og angst og deprisjon, føler meg bare mindre verdt...nå når barna er borte sitter jeg bare her på vent...innendørs og er lei meg.... Vil ikke dra til kjæresten heller, han trenger nok litt "fred" fra sin deprimerte kjæreste. føler jeg liksom skal være i de beste årene av mitt liv, og jeg er bare missunlig på alle med et a4 liv med jobb. Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #2 Skrevet 20. november 2014 Har du stønader og økonomi til å klare deg? Det dukker nok opp en jobb😊. Jeg skulle ønske jeg hadde litt fritid.. Alenemor på fulltid og full jobb på dagtid og må ta litt på kveldene hjemme i tillegg.. Jeg har ikke tid eller overskudd å opprettholde kontakt med venner og familien bor langt unna.. Er vel ett luksus problem jeg har når jeg leser hva du streber med.. A4 liv er hektisk.. Rekker ikke å sette meg ned eller hente meg inn igjen. Men glad alt får irundt.. Håper det dukker opp en jobb til deg på dagtid 😊klem Anonymous poster hash: 5d68a...952
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #3 Skrevet 20. november 2014 Dessuten tror jeg kjæresten min er lei av meg og mine problemer. Ikke alltid han svarer på det jeg forteller, han spurte i dag hvordan min dag hadde vært, jeg svarte ærlig...fikk ikke svar:( Sier jeg noe morsomt eller positivt, da kommer svar fort.....begynner å lure på om han ikke takler meg lengre? Da har jeg ingen:( HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #4 Skrevet 20. november 2014 Har du stønader og økonomi til å klare deg? Det dukker nok opp en jobb. Jeg skulle ønske jeg hadde litt fritid.. Alenemor på fulltid og full jobb på dagtid og må ta litt på kveldene hjemme i tillegg.. Jeg har ikke tid eller overskudd å opprettholde kontakt med venner og familien bor langt unna.. Er vel ett luksus problem jeg har når jeg leser hva du streber med.. A4 liv er hektisk.. Rekker ikke å sette meg ned eller hente meg inn igjen. Men glad alt får irundt.. Håper det dukker opp en jobb til deg på dagtid klem Anonymous poster hash: 5d68a...952 Ja økonimisk klarer jeg meg. HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #5 Skrevet 20. november 2014 Har bare så lyst å våkne til at alt ordner seg. Hva gjør man når man er fullstendig tom og deprimert? Har slitt lenge med sykdom, går på AAP men ønsker sårt å jobbe litt utenom. Fant selv en liten vikarjobb, men kunne ikke jobbe der ( det gikk ikke uansett hvor mye jeg ønsket en jobb). Det hadde altså ingenting med meg å gjøre. Blir så oppgitt, er ingenting som passer for meg nå. Kunne tenkt med å jobbe i butikk også, men da jeg er mye alene med små barn kan jeg verken jobbe helger eller kvelder. Ingen jobber i deltidsstillinger med det jeg utdannet i akkurat nå. Blir så gal av å gå hjemme. Har mistet all livsgnist. Har en kjæreste, og føler jeg bare forteller "negative" ting når han spør hvordan jeg har det, for hva skal jeg si da? hvordan har din dag vært? kan jo ikke lyve... Jeg bor alene, nå er barna hos sin far. Jeg sitter her hjemme å holder meg innendørs, har ingenting å stå opp for eller leve for nå... sover på dagen, orker ingenting. orker ikke besøke venner en gang. Ønsker bare en jobb!!! Hadde far kunnet hatt barna i helger og kvelder fast så kunne jeg tatt en butikkjobb f.eks nå før jul, men det går ikke. Han jobber mye borte og har alltid gjort, har bare barna litt når han er hjemme. ca 16 dager på 6-7 uker til sammen. Så i perider er jeg alene i 2-3 uker. Kjæreste bor 20 min her fra, har selv barn og travel jobb, han kan ikke sitte barnevakt. Har før slitt mye med bulimi og det er nå tilbake. Det og angst og deprisjon, føler meg bare mindre verdt...nå når barna er borte sitter jeg bare her på vent...innendørs og er lei meg.... Vil ikke dra til kjæresten heller, han trenger nok litt "fred" fra sin deprimerte kjæreste. føler jeg liksom skal være i de beste årene av mitt liv, og jeg er bare missunlig på alle med et a4 liv med jobb. Anonymous poster hash: c636b...66c Jeg har ingen gode råd å gi, men jeg vil du skal vite at du ikke er alene, jeg forstår hvordan du har det. Jeg er selvuføretrygdet og sliter med de samme tankene som du, følelsen av at livet ikke har noe innhold, misunnelse på andre som jobber å har det bra, vansker med å finne mening med hverdagen :/ Hold ut, når man er så langt nede kan det kun gå oppover etterhvert! Anonymous poster hash: 5faae...616
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #6 Skrevet 20. november 2014 Har bare så lyst å våkne til at alt ordner seg. Hva gjør man når man er fullstendig tom og deprimert? Har slitt lenge med sykdom, går på AAP men ønsker sårt å jobbe litt utenom. Fant selv en liten vikarjobb, men kunne ikke jobbe der ( det gikk ikke uansett hvor mye jeg ønsket en jobb). Det hadde altså ingenting med meg å gjøre. Blir så oppgitt, er ingenting som passer for meg nå. Kunne tenkt med å jobbe i butikk også, men da jeg er mye alene med små barn kan jeg verken jobbe helger eller kvelder. Ingen jobber i deltidsstillinger med det jeg utdannet i akkurat nå. Blir så gal av å gå hjemme. Har mistet all livsgnist. Har en kjæreste, og føler jeg bare forteller "negative" ting når han spør hvordan jeg har det, for hva skal jeg si da? hvordan har din dag vært? kan jo ikke lyve... Jeg bor alene, nå er barna hos sin far. Jeg sitter her hjemme å holder meg innendørs, har ingenting å stå opp for eller leve for nå... sover på dagen, orker ingenting. orker ikke besøke venner en gang. Ønsker bare en jobb!!! Hadde far kunnet hatt barna i helger og kvelder fast så kunne jeg tatt en butikkjobb f.eks nå før jul, men det går ikke. Han jobber mye borte og har alltid gjort, har bare barna litt når han er hjemme. ca 16 dager på 6-7 uker til sammen. Så i perider er jeg alene i 2-3 uker. Kjæreste bor 20 min her fra, har selv barn og travel jobb, han kan ikke sitte barnevakt. Har før slitt mye med bulimi og det er nå tilbake. Det og angst og deprisjon, føler meg bare mindre verdt...nå når barna er borte sitter jeg bare her på vent...innendørs og er lei meg.... Vil ikke dra til kjæresten heller, han trenger nok litt "fred" fra sin deprimerte kjæreste. føler jeg liksom skal være i de beste årene av mitt liv, og jeg er bare missunlig på alle med et a4 liv med jobb. Anonymous poster hash: c636b...66c Jeg har ingen gode råd å gi, men jeg vil du skal vite at du ikke er alene, jeg forstår hvordan du har det. Jeg er selvuføretrygdet og sliter med de samme tankene som du, følelsen av at livet ikke har noe innhold, misunnelse på andre som jobber å har det bra, vansker med å finne mening med hverdagen :/ Hold ut, når man er så langt nede kan det kun gå oppover etterhvert! Anonymous poster hash: 5faae...616 Takk, vil aldri bli uføre. Jeg er frisk nok til å jobbe litt. HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #7 Skrevet 20. november 2014 Fikk sms av kjæresten min at han elsket meg nå så det hjalp litt. HI Andre som har hatt det slik som meg?? Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #8 Skrevet 20. november 2014 Kanskje du kan trenge noen andre å snakke med? På den måten kan du få ut det du trenger å få ut og du kan skjerme kjæresten din fra alt det negative. Dette påvirker nok ham også i stor grad og han ønsker neppe å være en "søppelbøtte" for all din negativitet. Ring fastlegen din i morgen og be om en henvisning til psykiatrien eller rehabiliteringen, om de har psykatrisk sykepleier der. Anonymous poster hash: cade6...f00
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #9 Skrevet 20. november 2014 Ja, har hatt det slik som deg. Mitt råd er å forsøke å styre tankene dine. Ikke tillat deg å bli mer deprimert. Snu tankene og tving deg selv til å gjøre noe når tanker dukker opp. Har selv vært deprimert, gikk på tunge medisiner og alt så svart ut. Bestemte meg for å ta skikkelig tak og ta til meg rådene jeg fikk av psykologen. Lage et fast mønster på dagene, lage mat til meg selv når jeg var alene hjemme, oppsøke venner, gå en tur, være fysisk aktiv. Jeg meldte meg inn på treningssenter og hadde som mål og gjennomføre forskjellige gruppetimer, samt snakke med noen hver trening. Bonuser var at bulumien holdt seg borte og jeg fikk et normalt og sunt syn på kropp. Det var utmattende tungt og grusomt, og jeg hadde mange tilbakefall. Men ga aldri opp. I dag (10 år etter) trener jeg fast fire ganger i uken (min medisin) har jobb og mann og depresjonen er borte for lengst. Anonymous poster hash: f53b9...072
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #10 Skrevet 20. november 2014 Har bare så lyst å våkne til at alt ordner seg. Hva gjør man når man er fullstendig tom og deprimert? Har slitt lenge med sykdom, går på AAP men ønsker sårt å jobbe litt utenom. Fant selv en liten vikarjobb, men kunne ikke jobbe der ( det gikk ikke uansett hvor mye jeg ønsket en jobb). Det hadde altså ingenting med meg å gjøre. Blir så oppgitt, er ingenting som passer for meg nå. Kunne tenkt med å jobbe i butikk også, men da jeg er mye alene med små barn kan jeg verken jobbe helger eller kvelder. Ingen jobber i deltidsstillinger med det jeg utdannet i akkurat nå. Blir så gal av å gå hjemme. Har mistet all livsgnist. Har en kjæreste, og føler jeg bare forteller "negative" ting når han spør hvordan jeg har det, for hva skal jeg si da? hvordan har din dag vært? kan jo ikke lyve... Jeg bor alene, nå er barna hos sin far. Jeg sitter her hjemme å holder meg innendørs, har ingenting å stå opp for eller leve for nå... sover på dagen, orker ingenting. orker ikke besøke venner en gang. Ønsker bare en jobb!!! Hadde far kunnet hatt barna i helger og kvelder fast så kunne jeg tatt en butikkjobb f.eks nå før jul, men det går ikke. Han jobber mye borte og har alltid gjort, har bare barna litt når han er hjemme. ca 16 dager på 6-7 uker til sammen. Så i perider er jeg alene i 2-3 uker. Kjæreste bor 20 min her fra, har selv barn og travel jobb, han kan ikke sitte barnevakt. Har før slitt mye med bulimi og det er nå tilbake. Det og angst og deprisjon, føler meg bare mindre verdt...nå når barna er borte sitter jeg bare her på vent...innendørs og er lei meg.... Vil ikke dra til kjæresten heller, han trenger nok litt "fred" fra sin deprimerte kjæreste. føler jeg liksom skal være i de beste årene av mitt liv, og jeg er bare missunlig på alle med et a4 liv med jobb. Anonymous poster hash: c636b...66c Jeg har ingen gode råd å gi, men jeg vil du skal vite at du ikke er alene, jeg forstår hvordan du har det. Jeg er selvuføretrygdet og sliter med de samme tankene som du, følelsen av at livet ikke har noe innhold, misunnelse på andre som jobber å har det bra, vansker med å finne mening med hverdagen :/ Hold ut, når man er så langt nede kan det kun gå oppover etterhvert! Anonymous poster hash: 5faae...616 Takk, vil aldri bli uføre. Jeg er frisk nok til å jobbe litt. HI Anonymous poster hash: c636b...66c Det er bra, der har du ett lyspunkt, du kan få til å jobbe litt. Bare det å vite at du har en mulighet er noe Anonymous poster hash: 5faae...616
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #11 Skrevet 20. november 2014 Til dels. Husk at det er ikke sikkert kjæresten din vet hva han skal si, kanskje han føler seg ganske hjelpesløs. Jeg selvmedisinerer med sukker jeg, funker sånn passe. Vet du noe om bakgrunn til at du er deprimert? Det er ikke alltid psykolog/terapi hjelper alene (spesielt om det er kjemisk ubalanse), slik at medisiner i tillegg kan hjelpe mer. Er det derimot grunnet i historikk (slik som hos meg) hjelper ikke psykofarma i lengden. Terapi finnes i mange former, men det tar stort sett en god stund før det hjelper merkbart. Har gått i terapi i halvannet år nå, tok over ett år før jeg klarte å kjenne glimt av morskjærligheten for eksempel. Ikke gi opp! Har du noen venner/familie rundt deg du kan betro deg til? Noen som kanskje kan pushe deg til en tur ut en gang i uka, eller bli med på en aktivitet i ny og ne, se på film eller no hjemme, eller ha middag sammen? For eksempel. Er jo ikke alltid man klarer å dra igang med noe selv (som du sier), og da kan det hjelpe med noen som kan dra deg med. Kanskje finnes det noe frivillig der du bor som trenger hjelp? Jeg planla selv å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å høre om de trengte hjelp med dyrestell og sosialisering (og så ble jeg gravid og kunne ikke gjennomføre). Evt andre frivillig slik at du får noe meningsfyllt å gjøre en gang i blant? Håper det går bedre for deg snart *klemmer* Anonymous poster hash: ae73a...c48
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #12 Skrevet 20. november 2014 Til dels. Husk at det er ikke sikkert kjæresten din vet hva han skal si, kanskje han føler seg ganske hjelpesløs. Jeg selvmedisinerer med sukker jeg, funker sånn passe. Vet du noe om bakgrunn til at du er deprimert? Det er ikke alltid psykolog/terapi hjelper alene (spesielt om det er kjemisk ubalanse), slik at medisiner i tillegg kan hjelpe mer. Er det derimot grunnet i historikk (slik som hos meg) hjelper ikke psykofarma i lengden. Terapi finnes i mange former, men det tar stort sett en god stund før det hjelper merkbart. Har gått i terapi i halvannet år nå, tok over ett år før jeg klarte å kjenne glimt av morskjærligheten for eksempel. Ikke gi opp! Har du noen venner/familie rundt deg du kan betro deg til? Noen som kanskje kan pushe deg til en tur ut en gang i uka, eller bli med på en aktivitet i ny og ne, se på film eller no hjemme, eller ha middag sammen? For eksempel. Er jo ikke alltid man klarer å dra igang med noe selv (som du sier), og da kan det hjelpe med noen som kan dra deg med. Kanskje finnes det noe frivillig der du bor som trenger hjelp? Jeg planla selv å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å høre om de trengte hjelp med dyrestell og sosialisering (og så ble jeg gravid og kunne ikke gjennomføre). Evt andre frivillig slik at du får noe meningsfyllt å gjøre en gang i blant? Håper det går bedre for deg snart *klemmer* Anonymous poster hash: ae73a...c48 til dels hva? Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #13 Skrevet 20. november 2014 Til dels. Husk at det er ikke sikkert kjæresten din vet hva han skal si, kanskje han føler seg ganske hjelpesløs. Jeg selvmedisinerer med sukker jeg, funker sånn passe. Vet du noe om bakgrunn til at du er deprimert? Det er ikke alltid psykolog/terapi hjelper alene (spesielt om det er kjemisk ubalanse), slik at medisiner i tillegg kan hjelpe mer. Er det derimot grunnet i historikk (slik som hos meg) hjelper ikke psykofarma i lengden. Terapi finnes i mange former, men det tar stort sett en god stund før det hjelper merkbart. Har gått i terapi i halvannet år nå, tok over ett år før jeg klarte å kjenne glimt av morskjærligheten for eksempel. Ikke gi opp! Har du noen venner/familie rundt deg du kan betro deg til? Noen som kanskje kan pushe deg til en tur ut en gang i uka, eller bli med på en aktivitet i ny og ne, se på film eller no hjemme, eller ha middag sammen? For eksempel. Er jo ikke alltid man klarer å dra igang med noe selv (som du sier), og da kan det hjelpe med noen som kan dra deg med. Kanskje finnes det noe frivillig der du bor som trenger hjelp? Jeg planla selv å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å høre om de trengte hjelp med dyrestell og sosialisering (og så ble jeg gravid og kunne ikke gjennomføre). Evt andre frivillig slik at du får noe meningsfyllt å gjøre en gang i blant? Håper det går bedre for deg snart *klemmer* Anonymous poster hash: ae73a...c48 til dels hva? Anonymous poster hash: c636b...66c Ingen som går hjemme nei. Orker ikke trene å gå tur...er for deprimert, og kjæresten jobber eller er med sine egne barn han:( Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #14 Skrevet 20. november 2014 Gikk i terapi i 2 år, sluttet forrige uke da jeg trodde jeg skulle ut i jobb. Skal til ADHD utredning snart da............. HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #15 Skrevet 20. november 2014 Gikk i terapi i 2 år, sluttet forrige uke da jeg trodde jeg skulle ut i jobb. Skal til ADHD utredning snart da............. HI Anonymous poster hash: c636b...66c I 2 år?? Da burde du absolutt fortsette eller enda bedre: Finne en annen terapeut som kanskje kan hjelpe deg? Anonymous poster hash: cade6...f00
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #16 Skrevet 20. november 2014 Kjenner meg til dels igjen. Deprimert, går mye alene, gjør ingenting når ungen er et annet sted, selvmedisinerer. #11 Anonymous poster hash: ae73a...c48
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #17 Skrevet 20. november 2014 Nå jeg bare ærlig svare at der du er nå har jeg aldri vært men jeg har en tro på at litt aktivitet er bedre enn ingenting og at du trenger et mål. Jeg skjønner at det er vanskelig å motivere seg når man føler at man går hjemme og subber.... Men har du vurdert å melde deg på frivillighetssentral, røde kors eller lignende? Om du ønske rå komem deg litt ut å gjør noe så kan du jo melde deg til tjeneste. Du kan legge listen så lavt som du selv føler for. Sannsynligheten er stor for at du kan komme med forslag til hva du har lyst til selv. leksehjelp for barn, besøksvenn, handlehjelp, steke vafler på et sykehjem? det fins sikkert masse man kan gjøre... Her jeg bor trenger man måkehjelp til eldre på vinteren, folk til å gå tur med eldre på sykehjem.... lykke til! Anonymous poster hash: 0bc89...bb8
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #18 Skrevet 20. november 2014 Kjenner meg til dels igjen. Deprimert, går mye alene, gjør ingenting når ungen er et annet sted, selvmedisinerer. #11 Anonymous poster hash: ae73a...c48 Huff da. Klem til deg også Håper du får det bedre snart:) HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #19 Skrevet 20. november 2014 Nå jeg bare ærlig svare at der du er nå har jeg aldri vært men jeg har en tro på at litt aktivitet er bedre enn ingenting og at du trenger et mål. Jeg skjønner at det er vanskelig å motivere seg når man føler at man går hjemme og subber.... Men har du vurdert å melde deg på frivillighetssentral, røde kors eller lignende? Om du ønske rå komem deg litt ut å gjør noe så kan du jo melde deg til tjeneste. Du kan legge listen så lavt som du selv føler for. Sannsynligheten er stor for at du kan komme med forslag til hva du har lyst til selv. leksehjelp for barn, besøksvenn, handlehjelp, steke vafler på et sykehjem? det fins sikkert masse man kan gjøre... Her jeg bor trenger man måkehjelp til eldre på vinteren, folk til å gå tur med eldre på sykehjem.... lykke til! Anonymous poster hash: 0bc89...bb8 Jo det er mye jeg kan GJØRE. Har også hus som jeg kan "holde på i", men finner ikke motivasjonen når alt er mørkt. Må skjerpe meg.. For min del er det liksom, når jeg får meg jobb at livet starter....rart kanskje? HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #20 Skrevet 20. november 2014 Gikk i terapi i 2 år, sluttet forrige uke da jeg trodde jeg skulle ut i jobb. Skal til ADHD utredning snart da............. HI Anonymous poster hash: c636b...66c I 2 år?? Da burde du absolutt fortsette eller enda bedre: Finne en annen terapeut som kanskje kan hjelpe deg? Anonymous poster hash: cade6...f00 Har sluttet der nå. Var gruppeterapi/1 gang i måneden med vanlig en til en terapi. HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #21 Skrevet 20. november 2014 Til dels. Husk at det er ikke sikkert kjæresten din vet hva han skal si, kanskje han føler seg ganske hjelpesløs. Jeg selvmedisinerer med sukker jeg, funker sånn passe. Vet du noe om bakgrunn til at du er deprimert? Det er ikke alltid psykolog/terapi hjelper alene (spesielt om det er kjemisk ubalanse), slik at medisiner i tillegg kan hjelpe mer. Er det derimot grunnet i historikk (slik som hos meg) hjelper ikke psykofarma i lengden. Terapi finnes i mange former, men det tar stort sett en god stund før det hjelper merkbart. Har gått i terapi i halvannet år nå, tok over ett år før jeg klarte å kjenne glimt av morskjærligheten for eksempel. Ikke gi opp! Har du noen venner/familie rundt deg du kan betro deg til? Noen som kanskje kan pushe deg til en tur ut en gang i uka, eller bli med på en aktivitet i ny og ne, se på film eller no hjemme, eller ha middag sammen? For eksempel. Er jo ikke alltid man klarer å dra igang med noe selv (som du sier), og da kan det hjelpe med noen som kan dra deg med. Kanskje finnes det noe frivillig der du bor som trenger hjelp? Jeg planla selv å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å høre om de trengte hjelp med dyrestell og sosialisering (og så ble jeg gravid og kunne ikke gjennomføre). Evt andre frivillig slik at du får noe meningsfyllt å gjøre en gang i blant? Håper det går bedre for deg snart *klemmer* Anonymous poster hash: ae73a...c48 til dels hva? Anonymous poster hash: c636b...66c Ingen som går hjemme nei. Orker ikke trene å gå tur...er for deprimert, og kjæresten jobber eller er med sine egne barn han:( Anonymous poster hash: c636b...66c Men du orker å jobbe? Kom deg ut i frisk luft mens du venter på jobb Anonymous poster hash: cade6...f00
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #22 Skrevet 20. november 2014 Til dels. Husk at det er ikke sikkert kjæresten din vet hva han skal si, kanskje han føler seg ganske hjelpesløs. Jeg selvmedisinerer med sukker jeg, funker sånn passe. Vet du noe om bakgrunn til at du er deprimert? Det er ikke alltid psykolog/terapi hjelper alene (spesielt om det er kjemisk ubalanse), slik at medisiner i tillegg kan hjelpe mer. Er det derimot grunnet i historikk (slik som hos meg) hjelper ikke psykofarma i lengden. Terapi finnes i mange former, men det tar stort sett en god stund før det hjelper merkbart. Har gått i terapi i halvannet år nå, tok over ett år før jeg klarte å kjenne glimt av morskjærligheten for eksempel. Ikke gi opp! Har du noen venner/familie rundt deg du kan betro deg til? Noen som kanskje kan pushe deg til en tur ut en gang i uka, eller bli med på en aktivitet i ny og ne, se på film eller no hjemme, eller ha middag sammen? For eksempel. Er jo ikke alltid man klarer å dra igang med noe selv (som du sier), og da kan det hjelpe med noen som kan dra deg med. Kanskje finnes det noe frivillig der du bor som trenger hjelp? Jeg planla selv å ta kontakt med dyrebeskyttelsen for å høre om de trengte hjelp med dyrestell og sosialisering (og så ble jeg gravid og kunne ikke gjennomføre). Evt andre frivillig slik at du får noe meningsfyllt å gjøre en gang i blant? Håper det går bedre for deg snart *klemmer* Anonymous poster hash: ae73a...c48 til dels hva? Anonymous poster hash: c636b...66c Ingen som går hjemme nei. Orker ikke trene å gå tur...er for deprimert, og kjæresten jobber eller er med sine egne barn han:( Anonymous poster hash: c636b...66c Men du orker å jobbe? Kom deg ut i frisk luft mens du venter på jobb Anonymous poster hash: cade6...f00 Ja fordi da føler jeg meg nyttig. Føler meg bare dum om jeg skal gå hjemme på dagtid som nå, og da er jeg liksom ikke verdt noe å orker ikke gå ut. Det er rart, for når jeg jobber kan jeg plutselig få mer gnist og energi til å være sosial etc. Drikker i helgene da, da liker jeg å flykte litt. Ikke ofte, men når jeg har fri........ HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #23 Skrevet 20. november 2014 Hva bør jeg gjøre i kveld? Sitte hjemme eller sove hos kjærsten??? Er hos han hver kveld når jeg ikke har barna her hjemme........vil ikke være til bry heller... Han sier jeg ikke er det men. HUFF HI Anonymous poster hash: c636b...66c
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #24 Skrevet 20. november 2014 "Ja fordi da føler jeg meg nyttig. Føler meg bare dum om jeg skal gå hjemme på dagtid som nå, og da er jeg liksom ikke verdt noe å orker ikke gå ut. Det er rart, for når jeg jobber kan jeg plutselig få mer gnist og energi til å være sosial etc. Drikker i helgene da, da liker jeg å flykte litt. Ikke ofte, men når jeg har fri........ HI" Selvhjelp ER nyttig. Du kan ikke bare forvente at andre skal høre på deg og fikse deg. Du må også bidra der du kan. Klarer du å gå ut av huset for å jobbe litt så klarer du nok også å gå ut av huset for å gå deg en liten tur. Anonymous poster hash: cade6...f00
Anonym bruker Skrevet 20. november 2014 #25 Skrevet 20. november 2014 Herregud for et syt. Ta deg sammen. Gå en tur ut, klarne hodet. Tenk positivt, dette skal du klare. Og meld deg som ringevikar på sykehjem, barnehage. Anonymous poster hash: 126ab...961
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå