Trøbbel i paradis, eller bare jeg som overanalyserer?

[Anonym bruker]

Må først få med at jeg hadde en forferdelig barndom. Jeg ble sviktet på det groveste av alle de som skulle stå meg nærmest, vi snakker vold, alkoholmisbruk, voldtekter og generelt neglisjert. Ble gift ung, med en mann som skulle vise seg å svike meg han også..var utro så det sang, og må innrømme at jeg følte meg ganske så sterk da JEG klarte å dra.

 

Så møtte jeg mannen i mitt liv. En helt vidunderlig mann, han har alle kvalitetene jeg noengang har drømt om og så mye, mye mer. Han er øm, respekterer meg, morsom, spennende, snill, omsorgsfull og så kjekk at jeg må glise hver gang jeg ser ham

 

Vi har vært sammen i ett år, ikke samboere enda pga meg. Jeg vil ikke dra barnet inn i noe nytt familieforhold, han er enig og vi ble enige om å vente rundt ett år til

Men i det siste har jeg følt at han er så lite interessert i det jeg sier, svarer kort, tar ikke like mye på meg osv.. Jeg blir nok litt mer var på det enn jeg burde. Han kommer til meg hver kveld, sover hos meg de helgene jeg ikke har barna, sender nattamelding hver eneste dag hvor han sier at jeg er den eneste for ham, at han vil bli gammel med meg osv..

 

Det er slitsomt å legge så mye inn i det at han ikke virker så interessert lenger, og jeg er redd for at jeg bare er på evig jakt etter bekreftelse på at jeg er bra nok, spennende nok, vakker nok..

 

Ble mye surr dette, men kan noen hjelpe meg å sortere litt tanker?

 

Anonymous poster hash: bbadf...213

[Anonym bruker]

Kommunikasjon, kommunikasjon, kommunikasjon!!

 

D er sannsynligvis kun i hodet ditt, men SI til HAM hvordan du har d!

 

Snakk i 'jeg'-form

 

Anonymous poster hash: b51bf...bd8

[Anonym bruker]

Han føler vel at du ikke bryr deg om han da?

 

Anonymous poster hash: 55e3d...f7a

[Anonym bruker]

Han føler vel at du ikke bryr deg om han da?

 

Anonymous poster hash: 55e3d...f7a

Takk for svar begge to Om han ikke føler det, da vet jeg ikke hva mer jeg kan gjøre. Jeg er engasjert i alt han gjør, støtter ham, spør alltid hvordan han har det, forteller ham at jeg aldri noengang har hatt det så bra osv.. Jeg gir 110% i dette forholdet. Han er verdens beste mann, og jeg legger ikke skjul på at jeg syns det Når jeg skriver dette nå så gikk det faktisk opp for meg at jeg mest sannsynlig overanalyserer.. Vi har det jo så bra, han er perfekt! (Altså, alle har sine feil, men de blir så små når resten er så fantastisk )

 

Uff, jeg kunne så ønske jeg ikke hadde all denne bagasjen, er livredd for å bli forlatt, redd for at jeg ikke gjør nok eller gir nok..slitsomt!!

 

Anonymous poster hash: bbadf...213