Økonomi og ressurssvake foreldre

[Anonym bruker]

Jeg trenger å lufte tanker:

 

Er såkalt ressursvak mamma..ufør med psykisk helse som gir meg en del begrensninger sosialt.

 

Jeg er gift med en mann jeg elsker og vi har to barn. Akter imidlertid IKKE at begrensningene mine i livet skal gå i arv. Det gjelder både sosialt, økonomisk og helsemessig. Har derfor jobbet hardt for å etablere en vennekrets med barn, kjøpt vårt eget hus og skaffet oss en buffer på 100 000 kroner.

 

Men..jeg klarer ikke å slappe av..! Går konstant med klump i magen og er redd for å ikke strekke til.

Det gjelder spesielt økonomi.Vi får inn 37 000 i måneden og jeg setter automatisk inn 25 000 av de på regningskontoen. Jobber mannen ekstra går enda mer inn.

 

Utfordringen min er at jeg er så livredd for at barna skal mangle noe at de ender opp med å nesten gjøre det fordi jeg sparer oss til fant.. De har alt de trenger, men det koster å fordele 12 000 kroner hver måned på mat, klær, drivstoff, fritid, gaver og alt annet som dukker opp hver måned.

 

Er det noen som kan se dette litt fra min side og gi meg noen råd om hvordan jeg kan slappe av..?

 

Alle rundt meg sier jeg er en god mor. Jeg er grensesettende, tydelig, men viser barna mye kjærlighet.

Den eldste begynte på skolen nå og er en harmonisk jente som både barn og vokse blir glad i.

 

Jeg er tydeligvis redd for å mislykkes. Vet så inderlig godt hva storsamfunnet synes om at uføre får barn. Vi får vanlig barnetrygd, jeg får ingen barnetillegg i trygden fordi mannen min jobber så mye han kan for å kunne gi forsørge barna våre.

 

Vil så gjerne senke skuldrene, men føler ikke at jeg kan. All statistikk tilsier at barna mine vil komme til å slite både helsemessig og økonomisk med en mor som meg. Psykiske problemer går i arv, uføretrygd går i arv.. listen er lang..

 

Noen gode råd til ufør mamma som er fast bestemt på å motbevise statistikken..?

 

 

Anonymous poster hash: 0aed8...031

[Anonym bruker]

Ingen gode råd, men bare en historie.

Moren til min beste venninne var ufør og hadde psykiske problemer. Hun er gift med en god og snill mann som jobbet og tjente litt mer enn gjennomsnittet. De har oppdratt tre fantastiske barn som er rause, godhjertede, ordentlige, kloke og godt likt. "Barna" er i dag utdannet advokat og lege og sistemann er snart ferdig med tannlegestudier. De er den mest vellykkede søskenflokken jeg vet om- på alle måter. Moren til min beste venninne ble litt moren min og i barndommen. Hun er en av de varmeste menneskene jeg kjenner, og husker tilbake når jeg var på besøk der og at de alltid hadde tid og et smil til overs for meg og.

De har betydd enormt for meg gjennom oppveksten, og gjør det fortsatt.

 

Det går nok veldig bra skal du se. Lykke til:)

 

Anonymous poster hash: 259c1...22c

[Anonym bruker]

Kjære deg. Det å være en god mor handler ikke om å bruke mest mulig penger på ungene dine. Nå er jeg sikkert ikke den rette til å si noe fordi jeg er så inderlig opptatt av å gi mine barn den barndommen jeg selv ikke fikk, og klarer nok ikke helt å se at materealistiske goder IKKE står først i køen over dems ønsker. Jeg er vokst opp med en mor som hverken hadde råd til, eller et ønske om å bruke penger på oss, så vi fikk kun det vi aller nødigst trengte. Hun var heller ikke en delaktig mor i hverdagen, så der strekker jeg meg og langt! Problemet her er vel at jeg bruker for mye penger på ungene, og gir de ting i hytt og pine. Det er en vanskelig balansegang! De elsker meg ikke mer jo mer ting de får, men utifra hvor mye kjærlighet jeg kan gi. Og det kan jeg gi i bøtter og spann! Og det kan du og! De trenger en trygg og god mor som elsker dem for de de er, og ikke noe mer enn det. Så lenge dere har tak over hodet og mat på bordet så tror jeg mye er gjort. Og dersom du klarer å elske de så mye som du tydeligvis gjør, ja da har du gjort jobben din

Du ER en god mor, du vil jo bare det beste for barna dine og gir de det du kan! Slapp av, stress ned! Skulle så ønske samfunnet var lagt opp til at det var helt ok å bruke arva klær, ikke være med på alt og ikke ha alt det kule....

Anonymous poster hash: a62fd...243

[Gjest]

Vil heller kalle deg ressurs STERK! Klem

[Nettisen:)]

Du er jo ikke ressurssvak du:)

Du virker oppegående på alle måter, og jeg kan ikke tenke meg at barna dine lider av at du er ufør.

[Anonym bruker]

Dere skulle visst hvor godt det gjorde å lese dette. Takk!

 

Ville svart det samme til andre i min situasjon, men akk så hard man er mot seg selv.

 

Har kommet fram til at mine høye skuldre til en viss grad aldri kan bli særlig lave. Lavere ja, men aldri lave. For jeg må alltid anstrenge meg mer enn friske. Fallhøyden er så stor om det skulle gå galt.

 

Er enig i at en god barndom ikke er synonymt med materiell rikdom, men føler kanskje det er mange rundt som følger ekstra nøye med på våre. Til tider opplever jeg folks vantro over at barna våre er så harmoniske. Det strider mot den vedtatte sannheten om at uførhet og psykisk sykdom.

 

Kjenner meg også igjen i at det er lett å kjøpe for mye. For oss som har opplevd enhver form for omsorgssvikt er det lett å gi barna for mye. Har f.eks i år måttet droppe pakkekalender til eldste. Hun klarte ikke lenger å bli glad for det hun fikk. I år er det Playmokalender og stor glede

 

Nei, barna skal ikke lide pga min uførhet. Vi har ikke det siste av det siste. Ingen ipad eller ny bil, men vi HAR bil, pc og et trygt hjem hvor barna aldri tviler på at det finnes nok av mat, klær og kjærlighet. 

 

Skulle bare ønske jeg klarte å slappe LITT mer av. Det føles noen ganger som at man er dømt til å mislykkes.

 

Tar med meg gode ord og takk til dere som deler egne erfaringer <3

Anonymous poster hash: 0aed8...031

[Anonym bruker]

Min mamma er ufør, hun har mange diagnoser både revmatiske og psykiske, i tillegg er pappa bipolar og har en muskelsykdom (men er i jobb da).

Vi er tre søsken, som da i følge deg skulle ha stor sjanse for å bli ressurssvake og uføre. Fakta er at alle tre har høyere utdanning, gode jobber og klarer seg veldig bra i livet. Alle tre er gift, to har lederstillinger, store nettverk, gode venner og et helt normalt liv. Ingen er uføre eller har problemer med å mestre livet.

 

Selv om sjansen statistisk sett er litt større for å bli ufør når man har uføre foreldre er det på ingen måte nødt til å bli sånn altså.

Anonymous poster hash: 3b6d5...476

[Anonym bruker]

Jeg har vokst opp i et ressurssvakt hjem, på mange områder. Uutdannede foreldre der den ene er ufør og den andre var assistent i bhg. De er begge pensjonister nå. Sosialt sett har de ingen/svært få venner, lite kontakt med øvrig familie. Dårlig økonomi. Jeg har 2 søsken., og jeg og min bror har klart oss bra. Han har ingen utdanning men trygg og stabil jobb, dog ingen familie selv om han har passert 40. Han ble mye mobbet og plaget i oppveksten pga navnet dom han har som er spesielt, samt at foreldrene våre er spesielle og skiller seg ut i samfunnet ved å ikke delta på noe sosialt foruten en kristen menighet, og at de rett og slett bare er spesielle på mange områder og derfor skiller seg ut. Moren min er på grensen til å være dum, da hun knapt kan ramse opp alle verdensdeler...hun er ikke den skarpeste kniven i skuffen, og sosiale koder er hun dårlig på. Det er mye rart med mine foreldre, men de er snille og stiller opp for oss barna som de best kan.

 

Til tross for dette har jeg greid meg bra så langt, har masterutdanning, spennende jobb, tjener 850 000 i året, gift med en såkalt vellykket mann som tjener over 1 mill, har 2 barn og et fint hus. Så materielt sett har vi det veldig godt og kan unne oss det vi vil. Vi har et stort sosialt nettverk med mange venner. Vi er lykkelige :-)

 

Jeg tror at for meg var det å vokse opp med lite penger motivasjon for å sørge for at jeg ikke fikk det slik selv. Blant annet husker jeg at det var forferdelig flaut at mine foreldre ikke hadde råd til å kjøpe meg en sykkel før jeg var 13 år, når absolutt alle andre hadde sykkel og syklet rundt.

 

Så det er ikke automatisk slik at man ikke kan "gjøre det bedre" enn sine foreldre, når man selv blir voksen.

 

 

Anonymous poster hash: 48e61...de5

[Anonym bruker]

Statistikk er jo ikke noe annet enn statistikk!!!

 

Skulle jeg brydd meg om all statistikk som passer til meg hadde jeg vel blitt helt tullete for det er sikkert ikke halvparten som stemmer!

 

Jeg vil tro at bare det faktum at du er klar over problemstillingen og aktivt jobber mot den er nok til å melde deg ut av den prosentandelen som opplever dette.

 

Anonymous poster hash: 45830...b7d

[Anonym bruker]

Noe jeg finner trøst i er at siden du har problemer som er kjent for deg, har du også masse verktøy til å takle motgang. Og det kan ungene dine ha stor nytte av å lære. At du står på tross begrensninger er et flott rollebilde dine unger (kommer til) legger merke til, og som etter all sannsynlighet vil være positivt. 

Anonymous poster hash: b50b5...bf3

[Anonym bruker]

Mine foreldre var ressursvake mtp penger, fikk ikke alt jeg pekte på å kjente noen ganger på misunnelse fordi andre hadde bedre råd. Jeg tjener svært godt i dag, men prøver å begrense pengebruken på mine barn bevisst. Jeg tror jeg setter mer pris på det jeg har i livet og lært meg å bli selvstendig og flink med penger. Mannen min kommer fra en rik familie og aldri manglet noe, han hadde ikke samme forhold til penger og økonomi da vi giftet oss, men tenker mer og mer som meg.

 

Vi er enig i at grenser er viktige og vi vil lære barna våre at penger ikke er alt,for penger får man aldri nok av, kan alltid trenger mer. Hva som er nok må du bestemme selv og stole på egne avgjørelser og lære barna dine det samme.

 

Anonymous poster hash: 73d37...81b