Hjelp! Hvordan bryte negativ spiral?

[Anonym bruker]

Vi har vært sammen i ti år, istarten fant vi på mye gøy sammen, festet, lo, dro på weekendtur, hadde lidenskap.. Nå er livet fylt med krangling/stillhet, skuling, hatske ytringer, negativitet, stram økonomi, konstant dårlig samvittighet ovenfor mann/barn/meg selv, et forsømt hus og to små barn som er vitne til galskapen.

 

Vi legger oss i uvennskap og jeg kjenner det tærer på å våkne hver dag og bare håpe at han ikke fortsetter gårsdagens krangel. Jeg har mistet meg selv, klarer ikke kontrollere munnen min. De verste ting kommer flygende ut, beskyldninger og klandring, helt utilgivelige utsagn. Føles som om hjernen slår seg av, kroppen rister, blodet suser i øra og jeg prater visst så høyt at jeg ikke merker det før hesheten tvinger meg til å anstrenge meg for å lage lyd. Jeg kan kjefte for meg selv i timesvis, gjerne så lenge og så stygt at mannen blir provosert til å bli på grensen til voldelig. Han kommer farende, griper meg, presser meg mot veggen eller ned i sengen, holder hånden hardt over munn og ofte nese, jeg kjemper, prøver å dytte han vekk, blir panisk og selvfølgelig enda mer oppjaget og forbannet. Han tråkker på tærne mine, knipser på meg, kryper meg i magen.

Men jeg forstår at han gjør det, han vil bare ha meg til å holde kjeft. Ikke si stygge og sårende ting, han ber meg om å ikke snakke til han, det er min feil at det eskalerer for jeg klarer ikke å bite sinnet i meg!

Jeg raser, kaster og knuser, smeller med skapdører og oppfører meg helt psykotisk..

Han jobber og tjener godt, jeg er student og har store problemer med å gå fra full inntekt til stipend/lån. Jeg har tatt opp gjeld bak hans rygg, og er konstant redd for at han skal finne det ut, kan/tørr ikke fortelle det, for pengene har gått til forbruk, altså ikke noe.Han betaler regninger og sparer, jeg lever fra hånd til munn.

Det økonomiske er jeg selvfølgelig skyld i selv, har et helt vannvittig forbruk når jeg får penger på konto. Svir av en tusenlapp om dagen på mat, og tull. Har jeg penger handler jeg for ca 500 i butikk, spiser ute, handler hver sin leke til barna og en dag med penger er en god dag.

Innser jo at jeg er helt tullerusk men skjønner ikke hvordan jeg har blitt slik. Klarer tydeligvis ikke å endre meg, har jo forsøkt i flere år nå.

Vi kan ha fine perioder, kanskje noen uker der vi faktisk fungerer i lag, men det snur alltid, plutselig og fort, og uten at jeg forstår hva som utløste det.

Begynner å lure på om jeg kan være manisk-depressiv eller noe. Har forsøkt å skaffe meg hjelp i form av psykolog en gang, men det krevde reising til en annen by og kostet 600(!) kr per time! Jeg har nok tendenser til å være nedstemt, har alltid følt meg trist og ubetydelig men kompensert ved å være blid, høflig, hjelpsom og folka rundt meg tror faktisk jeg er en positiv person. Så feil kan man ta, jeg har et mørke inni meg og det må ut eller jeg må forsvinne.

Stakkars barna mine, jeg tenker ofte at det er bedre for dem å slippe meg, da hadde de i allefall hatt mulighet til å vokse opp som normale mennesket.

Beklager langt og rotete innlegg, har bare rablet ned de mest påtrengende tankene. Hvordan skal jeg få snudd dette?

 

 

Anonymous poster hash: 74d6b...46f

[Anonym bruker]

Ingen?

 

Anonymous poster hash: 74d6b...46f

[Gjest Syltebærtyttetøy]

Kan det være at du framprovoserer krangel med mannen for at han skal gå fra deg, så slipper du å bli tatt ang lånene og økonomien? Ubevisst altså!?

 

Frustrerende å ha det slik, men du MÅ ta tak i det. Barna får med seg så mye mer enn du tror.

Jeg ville bestilt en time på familievernkontoret alene først, det er gratis og de er veldig flinke. Snakk om problemene dine med terapeuten, mest sannsynlig vil han eller hun råde deg til å få inn parteren din til en felles time, gjør i såfall det. Hemmeligheter og løgn gjør utrolig mye med et forhold.

 

Videre kan det være at du bruker penger for å "glemme" alt annet? Det at det er uvant å ha mindre penger kan ulogisk nok gjøre at man bruker mer, for mange kan det føles som om man må opprettholde en fasade når økonomien plutselig blir trangere, at det å ha mindre penger føles som et nederlag.

 

Uansett, ta den telefonen til familievernkontoret i morgen! Lykke til og klem til deg