Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #1 Skrevet 19. november 2014 Vet ikke om jeg overreagerer. . MEN..nå har jeg og mannen min vært sammen i 3 år, var kjærlighet ved første blikk og 1, 5 år etterpå var vi gift! Alt virket rosenrødt i begynnelsen..men etter ca 1 år begynte han å "bestemme" over meg (føltes det i alle fall sånn ut).. Hva jeg måtte spise, ikke spise, trene, ikke trene, ikke møte (han ville ikke besøke enkelte venner av meg), oppførselen min offentlig til det ekstreme (ellers ble han pottesur), hva jeg kunne bruke penger på, hvem jeg fikk lov å gi gave til..jeg tenkte ikke det skulle ha så mye å si, han sa at det var fordi han brydde seg om meg. Etter at vi giftet oss ble det enda verre..og for 9 mnd fikk et barn og jeg føler hele verden raser sammen! Han sier konstant at han ikke har det bra og at jeg er grunnen. Jeg er for hormonell, jeg er ikke kvinne nok (fordi vi knapt har hatt sex siden jeg ble gravid pga alvorlige bekkenplager..ikke så mye jeg kan gjøre med, men har blitt bedre i det siste)..han må gjøre for mye hjemme pga jeg ikke klarer det (men jeg lager mat, vasker klær, steller med barnet vårt så godt jeg kan).. Han føler at han ikke får trent som før (ekstremt opptatt av dette) eller spist ordentlig (han har veldig høy forbrenning og har rast ned 7 kg i løpet av svangerskapet til nå), får ikke jobben han gjerne vil ha fordi vi har flyttet til min lille hjemplass, har ingen ordentlige venner (fordi han flyttet fra alle der hjemme).... Nå blir han sur for: - han spør om jeg har tenkt å se på tvn den neste timen, hvis jeg sier kanskje, men ikke gjør det, gjemmer han fjernkontrollen som konsekvens - hvis jeg spiser litt godteri når vi er på besøk (gjett at jeg får gjennomgå etterpå med kommentarer som "tro hva en ergometersykkel koster nå, siden du propper i deg sukker sånn der"!) - hvis jeg ikke slår av lyset etter meg (fordi han har bestemt at vi alltid må slå av lyset i alle rom vi forlater, gjør jeg ikke det klikker han) - jeg drar på besøk uten han, spesielt til foreldrene mine (men han vil ikke være med når jeg spør han) - kjøper noe uten å fått godkjenning fra han først (kan være feil type brød, morsdagsgave til moren min, sokker til babyen osv..) - hvis jeg ikke har mulighet å ha sex når han vil (hele tiden, går rundt i hjemmet som en paresyk hund..slitsomt, men vi forsøker å fikse på denne biten..sexlysten min er ennå ikke kommet tilbake etter svangerskapet og før hadde jeg ingen problemer med lysten..) Er han en kontrollere person? Er han deprimert? Eller bare seksuelt frustrert? Skal sies at jeg også har veldig temperamentet og svarer han tilbake, men føler at jeg blir urettferdig behandlet med haglende ord over meg som "dette får konsekvenser, du vet det.." hvis jeg gjør eller sier noe som ikke passer han..og da er konsekvensen at han ikke gidder å snakke med meg på ei uke og da kun hvis jeg gir han seksuell nytelse. Jeg vet ikke hva som kan gjøres lengere for å redde forholdet..jeg elsker han jo...men begynner å tenke at enten har jeg behandlet han skikkelig dårlig og traumatisert han gjennom svangerskapet, eller så har han en kontrollerende adferd og trenger hjelp, og kanskje også deprimert. ..? Jeg har spurt om han vil forsøke terapi, men det bare ler han av..han forsøkte terapi i tenårene pga han nektet å spille fotball pga en skade og han var på vei opp i toppklubbene, men måtte glemme drømmekarrieren pga skaden..moren tvang han til terapi og han spiller i dag fotball kun som hobby.. Jeg VIL være med han, men etter å ha sett nrk programmet Bør vi gifte oss lurer jeg rett og slett på om vi har for ulike personligheter til å leve lykkelig sammen...for ingen av oss er lykklige nå, men begge vil være det... Vi detter så langt ned noen ganger at jeg begynner å bælje, han blir roligere pg vi snakker sammen om hvordan vi skal prøve å gjøre for å fungere. ..men dagen etter virker det som om alt er glemt når han hisser seg opp fordi jeg ikke gjør ting på HANS måte (f.eks bruker for mange forsøk på å rygge bilen inn riktig osv.) Han påstår selv at han er nesten perfekt og kanskje og da er det rette selvsagt HANS måte... Huff, dette ble en skikkelig klage utblåsning...men seriøst, er det noen som kanskje har tips som kan hjelpe? Hilsen desperat mamma som elsker den mannen jeg møtte for første gang. . Anonymous poster hash: 0b485...032
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #2 Skrevet 19. november 2014 Sorry, men kom deg unna!! Vold blir neste skritt... Anonymous poster hash: 54567...d2b
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #3 Skrevet 19. november 2014 Har du lest igjennom hva du har skrevet?Ja, denne mannen er kontrollerende, jeg er fristet til å si han har psykopatiske tendenser. Råder deg til å komme deg vekk! Han er ikke bra for deg! Bare det at du tviler på om han virkelig er kontrollerende sier sitt! Anonymous poster hash: d362b...43a
LillaGorilla♥♥ Skrevet 19. november 2014 #4 Skrevet 19. november 2014 Mannen din er en psycho drittsekk. Skal du la ungen din vokse opp og tro at dette er en grei måte å behandle andre/bli behandlet på?
3 i april Skrevet 19. november 2014 #5 Skrevet 19. november 2014 Seriøst gjemmer han kontrollen som konsenkvens ??? han styrer deg som om du skal være et lite barn. Han gir deg dårlig samvittighet over små bagateller som at du besøker foreldrene din og kjøper gaver til venner og familie. Dette er en farlig mann. Kom deg unna han mens du enda kan !
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #6 Skrevet 19. november 2014 Kontakt familievernkontoret. De kan hjelpe deg. Jeg har vært i et sånt forhold og jeg trengte seriøst hjelp av fvk for å komme meg unna mannen. Dette er ikke bra for hverken deg eller barnet. Anonymous poster hash: 3bd36...174
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #7 Skrevet 19. november 2014 Han høres ut som en psykopat! Det er ikke normalt å kontrollere andre på denne måten! Du spør hva du skal gjøre? Du skal LØPE! Run, Forrest, ruuuuuun!!! Anonymous poster hash: a906b...85e
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #8 Skrevet 19. november 2014 Jeg trengte vel heller en bekreftelse på hva jeg hele tiden har tenkt og sagt...han sier at han skal forsøke å ikke være så kontrollerende, men gjør det bare automatisk...moren, søsteren og bestemoren kontrollerer han rundt lillefingeren, de har alltid gitt han viljen sin, antagelig for å kompensere for at faren døde da han var 3 år og oppvokst med en mor med tvangslidelse...jeg er såpass fornuftig at jeg skjønner at oppførselen hans sitter dypere enn maktsykhet...og jeg vil gjerne hjelpe. .men ikke vil han i terapi...og jeg dessverre full av hormoner at jeg ikke klarer å bevare roen når han lirer av seg kommentarene sine.. Han ER faktisk en fantastisk flink og kjærlig far, og han sier han elsker meg over alt, men at jeg stresser han lett ved å ikke gjøre som han vil, gjør ting...men ingenting av dette vistes første året i lag..det kom litt og litt... Og jeg var vel også nysgjerrig på om det var vanlig å være konstant stresset og sur som mann i småbarnstilværelsen siden babyen nå får den oppmerksomheten som han skulle hatt...jeg skal innrømme at jeg ikke gir hsn så mye oppmerksomhet, men det er som regel fordi vi krangler annenhver dag... Takk for respons...jeg må tenke litt over dette..og kanskje familievernkontoret i allefall kan hjelpe.. Anonymous poster hash: 0b485...032
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #9 Skrevet 19. november 2014 Han høres virkelig skummel ut! Du skal ikke tillate at han behandler deg sånn. Og la meg minne deg på: Hvis du har en sønn, så kommer han til å ha stor sjanse for å bli som sin far. Hvis du har en datter, vil hun med stor sannsynlighet finne en mann med samme psykopat-tendenser! Du blir ikke respektert! Og du fortjener respekt. Hvem faen er han til å diktere hva du går med, hva du spiser, hvem du snakker med og om du skal se på tv?! Blir rasende på dine vegne.. Høres mer ut som om han prøver å oppdra deg! Anonymous poster hash: e9cd9...946
Jordbærblomst Skrevet 19. november 2014 #10 Skrevet 19. november 2014 Jeg trengte vel heller en bekreftelse på hva jeg hele tiden har tenkt og sagt...han sier at han skal forsøke å ikke være så kontrollerende, men gjør det bare automatisk...moren, søsteren og bestemoren kontrollerer han rundt lillefingeren, de har alltid gitt han viljen sin, antagelig for å kompensere for at faren døde da han var 3 år og oppvokst med en mor med tvangslidelse...jeg er såpass fornuftig at jeg skjønner at oppførselen hans sitter dypere enn maktsykhet...og jeg vil gjerne hjelpe. .men ikke vil han i terapi...og jeg dessverre full av hormoner at jeg ikke klarer å bevare roen når han lirer av seg kommentarene sine.. Han ER faktisk en fantastisk flink og kjærlig far, og han sier han elsker meg over alt, men at jeg stresser han lett ved å ikke gjøre som han vil, gjør ting...men ingenting av dette vistes første året i lag..det kom litt og litt... Og jeg var vel også nysgjerrig på om det var vanlig å være konstant stresset og sur som mann i småbarnstilværelsen siden babyen nå får den oppmerksomheten som han skulle hatt...jeg skal innrømme at jeg ikke gir hsn så mye oppmerksomhet, men det er som regel fordi vi krangler annenhver dag... Takk for respons...jeg må tenke litt over dette..og kanskje familievernkontoret i allefall kan hjelpe.. Anonymous poster hash: 0b485...032 Se på hva du skriver.. "Jeg stresser ham.." "Jeg gir ham ikke nok oppmerksomhet.." Hvorfor lager du unnskyldninger? Det finnes ingen unnskyldninger for hans oppførsel! Og du skal ikke finne deg i det.
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #11 Skrevet 19. november 2014 jeg stiller deg et godt spørsmål jeg fikk senest idag: "om en venninne fortalte deg det du fortalte nå, hva ville du svart"? følg magefølelsen din: du vet innerst inne svaret, og slutt og unskyld hans oppførsel fordi du reagerer! det er sunt at du reagerer!!! jeg snakker av erfaring... Anonymous poster hash: 8d058...4e9
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #12 Skrevet 19. november 2014 Høres veldig likt ut som vi har det. To gode dager og tre kjipe, slik har det vært etter vi fikk barn, altså fire år. Jeg bare slenger ut noen tanker her.. Provoserer du han med vilje? Blir han unormalt sur når ting ikke går hans vei? Må du gi ham sex for at han skal bli blid igjen? Sier han/du unnskyld? Krangler dere foran barna? Ødelegger gjenstander? Har dere fine stunder? Er han involvert i barnets liv, altså leker, mater, bader etc? Det er så lett å si "dette fortjener du ikke", " kast ham ut", "han er jo psykopat!" Om dere begge sier dere vil holde sammen så burde dere få en time på fvk ja. Anonymous poster hash: 1f3d5...f0a
Løvemams1 Skrevet 19. november 2014 #13 Skrevet 19. november 2014 Ja..jeg sier det til han når jeg blir rasende, at jeg er for pokker ikke datteren hans! Han sier han glemmer seg og at han bare mener det godt.. det verste er at jeg er en veldig oppadgående person og hadde venninna mi kommet til meg og fortalt noe slikt hadde jeg gitt samme råd: han fortjener deg ikke, ikke kast bort livet ditt på å være i et ulykkelig ekteskap. . MEN...dette er ingen unnskyldning...tenker vel bare at alle ekteskap har problemer og at vi kanskje bare er i en periode hvor vi må jobbe litt mer. ..skjønner at det jeg sier ikke gir noen mening. ..men er så fryktelig vanskelig når man elsker noen og må godta nederlaget med ekteskapet. ...for det er det det føles som...at skilsmisse er et nederlag...å frarøve barnet mitt en oppvekst i et hjem med begge foreldrene når jeg hadde verdens beste oppvekst med de mest omsorgsfulle foreldre... Sukk...tårene triller virkelig nå...føler meg alene som dessverre ikke har motnok til å fortelle dette til noen enn dere. ..
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #14 Skrevet 19. november 2014 Han er en god far, han involverer seg 100 %, noen ganger kanskje litt for mye, ting skal gjøres på hans måte med babyen. Vi forsøker å ikke krangle foran babyen, men det kommer uansett irriterende kommentarer til hverandre. Vi er ikke særlig intime lengre, foretrekker å sitte i hver våt sofa på hver vår tlf. Ja, noen ganger sier jeg ting for å provosere han, men kun fordi vi er midt i en krangel. Veldig lett å si at man må komme seg vekk ja, når vi begge vil leve livet med hverandre, men klarer bare ikke å finne ut av dette på egenhånd. .. Skal seriøst vurdere fvk. Takk :-) Anonymous poster hash: 0b485...032
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #15 Skrevet 19. november 2014 Og nå begynner du å unnskylde ham. Du prøver å rasjonalisere, rettferdiggjøre oppførselen hans. Du høres ut som en typisk mishandlet kvinne, hi! Jeg har vært der selv. Jeg var alltid den sterke, den alle kom til om de hadde problemer. Så møtte jeg MANNEN! Vi elsket hverandre høyt og inderlig, med en lidenskap man ikke hadde trodd var mulig. Så kom barna. Og gradvis forandret alt seg. Det gikk fra himmel til helvete. Og alt var selvfølgelig min skyld. Selv da han forlot meg gravid med vårt tredje barn var det min skyld. Og jeg ønsket ham hjem igjen. Selv om jeg ble både sparket, skjelt ut og terrorisert. Men jeg elsket ham jo! Vi skulle jo gifte oss! Det var jo han og jeg mot resten av verden! Men kan du tenke deg hvordan det blir når man har elsket hverandre med en enorm lidenskap, og denne lidenskapen plutselig erstattes med hat? Forrakt? Vel, jeg endte på antidepressiva og i terapi. Og litt etter litt forsto jeg at det ikke var jeg som var problemet. Mannen var syk. Jeg råder deg til å våkne opp, innse realiteten og dra. Beskytt deg selv og barnet ditt! Anonymous poster hash: a906b...85e
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #16 Skrevet 19. november 2014 Har du lest igjennom hva du har skrevet?Ja, denne mannen er kontrollerende, jeg er fristet til å si han har psykopatiske tendenser.Råder deg til å komme deg vekk! Han er ikke bra for deg! Bare det at du tviler på om han virkelig er kontrollerende sier sitt! Anonymous poster hash: d362b...43a Det hun over sa. Du kan ikke LURE på om han er kontrollerende! Det at du i det hele tatt spør oss her om det viser akkurat hvor mye kontroll han har over deg (du stoler ikke på din egen dømmekraft). Kom deg bort. Du kommer til å bli ulykkelig av å bo sammen med ham, og barnet ditt vil vokse opp i et hjem der mor blir kuet og ødelagt av far. Hva vil det si for utviklingen av barnets personlighet, empati, selvbilde m.m.? Anonymous poster hash: fd347...646
Løvemams1 Skrevet 19. november 2014 #17 Skrevet 19. november 2014 Ja, du beskriver veldig godt lignende situasjon. ..vi elsket hverandre lidenskapelig, trodde ikke at sånn kjærlighet fantes. ..og nå kan vi begge kjenne på denne følelsen av å nesten hate og føle forakt når det er på det verste. ..på de verste periodene sier han at han ikke vet om han klarer mer av denne situasjonen fordi det føles som om hjertet stopper opp..ikke lett dette...
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #18 Skrevet 19. november 2014 ...for det er det det føles som...at skilsmisse er et nederlag...å frarøve barnet mitt en oppvekst i et hjem med begge foreldrene når jeg hadde verdens beste oppvekst med de mest omsorgsfulle foreldre... Men kjære deg, barnet ditt vokser ikke opp i et hjem med de mest omsorgsfulle foreldre. Barnet ditt vokser opp i et hjem hvor far kontrollerer og manipulerer mor i så stor grad at det grenser (eller bikker over) mot det syke! Om du fortsetter å leve slik du gjør nå så blir det ikke noe igjen av deg. Allerede her i denne tråden har du gang på gang unnskyldt mannen, og det tyder på at du allerede er mer ødelagt enn det du vil innrømme eller er klar over selv. Som en over her sa, du argumenterer omtrent slik mange mishandlede kvinner argumenterer... "jeg stresser ham, jeg provoserer ham, jeg gjør ikke ting bra nok, han får ikke nok sex...." osv. osv. Mannen har sagt at han ikke vil være med i terapi. Tross mangfoldige samtaler dere imellom hvor han lover bot og bedring skjer ingenting (en dag eller to eller en uke eller to er ikke nok!). Mannen din vil ikke forandre seg, han vil ikke prøve å endre seg. Da er det dessverre ikke noe mer du kan gjøre. Du kan ikke tillate deg selv å leve i et forhold som ødelegger deg, for barnet ditt trenger en mor som er sterk og trygg. Flere år sammen med denne mannen vil gjøre deg svak(ere) og veldig, veldig utrygg. Så kontakt familievernkontoret så fort som mulig, så får du noen å snakke med selv og hjelp i prosessen videre. Klem Anonymous poster hash: eba93...187
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #19 Skrevet 19. november 2014 Ok, jeg lurer vel ikke på om han er kontrollerende, men heller på om det handler om å gi og ta...i hans tilfelle gjør han alt for meg, men passer på å fortelle alt han har gjort for at jeg skal vite alt han gjør for meg. Og tenker også om han har blitt for ødelagt til å få viljen sin hjemme hele livet sitt at jeg ikke klarer å leve med det. Grunnen til at det har holdt så lenge er at jeg sier han imot, jeg er like sta og klarer å begrunne for mine handlinger. ..blir bare så sinnssykt sliten av å måtte unnskylde meg hele tiden. .. Anonymous poster hash: 0b485...032
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #20 Skrevet 19. november 2014 Ok, jeg lurer vel ikke på om han er kontrollerende, men heller på om det handler om å gi og ta...i hans tilfelle gjør han alt for meg, men passer på å fortelle alt han har gjort for at jeg skal vite alt han gjør for meg. Og tenker også om han har blitt for ødelagt til å få viljen sin hjemme hele livet sitt at jeg ikke klarer å leve med det. Grunnen til at det har holdt så lenge er at jeg sier han imot, jeg er like sta og klarer å begrunne for mine handlinger. ..blir bare så sinnssykt sliten av å måtte unnskylde meg hele tiden. .. Anonymous poster hash: 0b485...032 Igjen: Unnskyldninger unnskyldninger unnskyldninger! Ikke vær så svak! Slutt å bortforklare mannen. Sett ned foten og si at nok er nok!!! Anonymous poster hash: e9cd9...946
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #21 Skrevet 19. november 2014 Han høres svært kontrollerende ut, og det er en fare for at han kan ende opp med å utøve vold dersom han føler at han ikke har nok kontroll på deg. Tenker du at oppførselen hans vitner om at han elsker deg og respekterer deg? Det synes ikke jeg. Og jeg synes det er ett dårlig tegn at han bruker sex i spillet sitt. Dette er ikke en god ektemann for deg eller ett godt forbilde for deres barn. Løp mens du kan... Anonymous poster hash: 9c65a...335
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #22 Skrevet 19. november 2014 Takk for svar, alle sammen. Setter pris på å få høre andres meninger. Man kan bli veldig låst i situasjonen og tenke at det går seg nok til. Dessverre har jeg begynt å innse at det ska veldig mye til for å redde dette forholdet. Det minste jeg kan gjøre er en tur til fvk, jeg vet at jeg skylder oss (alle tre) såpass. Jeg trengte kanskje bare andres innspill for å få bekreftet at hormonene mine ikke blender meg.. Anonymous poster hash: 0b485...032
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #23 Skrevet 19. november 2014 Ok, jeg lurer vel ikke på om han er kontrollerende, men heller på om det handler om å gi og ta...i hans tilfelle gjør han alt for meg, men passer på å fortelle alt han har gjort for at jeg skal vite alt han gjør for meg. Og tenker også om han har blitt for ødelagt til å få viljen sin hjemme hele livet sitt at jeg ikke klarer å leve med det. Grunnen til at det har holdt så lenge er at jeg sier han imot, jeg er like sta og klarer å begrunne for mine handlinger. ..blir bare så sinnssykt sliten av å måtte unnskylde meg hele tiden. .. Anonymous poster hash: 0b485...032 Igjen så begynner du å bortforklare. Les gjennom overskriften din på nytt og hele hovedinnlegget ditt igjen. Du skal ikke være nødt til å holde ut, krangle deg gjennom hver minste lille filleting fra hva du skal spise til hvilke sokker du kjøper til babyen eller hvilken mordagsgave du kjøper til mammaen din eller hvordan du skal oppføre deg i sosiale settinger. Du skriver det jo her.... du er så sinnsykt sliten av å måtte unnskylde deg hele tiden.... Et forhold skal ikke være slik, HI! Jeg forstår motstanden din med å gjøre noe med situasjonen, men enten så fortsetter du forholdet slik det er i dag (han vil jo ikke endre på noe eller gå i terapi med deg) - eller så begynner du å ta ansvar for ditt eget liv og livet til barnet ditt. Slutt å unnskylde ham - du skriver det han banker inn i hodet ditt, det som "forsvarer" hans egen væremåte, hvorfor han kontrollerer deg og manipulerer deg. Vil han ikke i terapi så er det ikke sjanse i havet for at noe vil endre seg! Innse det! Anonymous poster hash: eba93...187
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #24 Skrevet 19. november 2014 Takk for svar, alle sammen. Setter pris på å få høre andres meninger. Man kan bli veldig låst i situasjonen og tenke at det går seg nok til. Dessverre har jeg begynt å innse at det ska veldig mye til for å redde dette forholdet. Det minste jeg kan gjøre er en tur til fvk, jeg vet at jeg skylder oss (alle tre) såpass. Jeg trengte kanskje bare andres innspill for å få bekreftet at hormonene mine ikke blender meg.. Anonymous poster hash: 0b485...032 Du har visst svart før jeg postet siste svaret mitt. Så bra du ser dette selv. Det er ikke hormonene som blender deg - det er alle forklaringene og manipuleringene hans som blender deg. Ta kontakt med familievernkontoret for din egen del (og for barnets del), så tar du det derfra. Lykke til! Anonymous poster hash: eba93...187
Anonym bruker Skrevet 19. november 2014 #25 Skrevet 19. november 2014 Takk! Anonymous poster hash: 0b485...032
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå