Kroppen min er ikke i modus etter permisjon, og

[Anonym bruker]

Samboer som har hatt perm i noen dager er dritsur fordi jeg sov litt lengre igår og i morgest. Jeg har fri helt til i neste mandag, og jeg var på jobb mandag som var. I natt lå han og snakket til meg + at babyen var våken kl 01.30, ergo var jeg dødtrøtt og sov til kl 08.00 i morgest, han forbanna fordi han måtte stå opp med ungene. Men hallo, er det noe å være sur for når jeg har stått opp med dem i 8 mnd, omtrent hver eneste dag?!! Han pleide og legge seg ofte om ettermiddagene for en "powernap" på rommet, lørdager og søndager bytter vi på og sove lenge. Skjønner bare ikke hvorfor han skal være så sinna, blir jo ikke en permanent løsning det her akkurat. 

Anonymous poster hash: 555f3...2bc

[Anonym bruker]

Lær deg å skriv! Dette var slitsomt å lese, orket ikke lese hele.

 

Anonymous poster hash: 0a60e...041

[Anonym bruker]

Sjarmerende mann du har. Ligger og prater til deg om natta, du må ta deg av våken baby og så blir han gretten fordi han måtte stå opp en gang, når han til og med har permisjon. Har ikke mye til overs for slike "mannfolk". Lat døgenikt høres han ut til å være.

Anonymous poster hash: 10d47...ae5

[Anonym bruker]

Hehe, var det så mye og lese - du første her? Og til deg andre, takk skal du ha! Han sa igår kveld/natt at han blir så lett irritert for tiden, og at det føltes urettferdig ut at han har jobba og slitt disse månedene mens jeg har vært hjemme, så skal attpåtil jeg sove lenge nårhan har starta permisjon. Men og være i perm er da for f*en ikke fri, spør du meg! Nå ligger han selv og sover og jeg har tatt opp babyen fra første formiddagslur. 

Anonymous poster hash: 555f3...2bc

[Anonym bruker]

Be ham skjerpe seg. Ufordragelige mannfolk. Jeg har en slik en selv. 

Jeg var i permisjon i et år med barnet, og da hadde jeg stått opp hver eneste dag i 8 mndr, og de neste månedene hadde jeg èn sovedag. Jeg fikk aldri sove lenge, for pappaen mente barnet savnet meg... Så hadde han permisjon da ungen var året, men jeg jobbet bare 3 dager i uken. Jeg gjorde alt husarbeid, og måtte jammen stå opp med barnet ALLE dagene jeg ikke jobbet, og måtte ta eventuelt nattevåk (våknet av og til på natten fremdeles). 

Kan si jeg fulgte mitt eget råd, ba ham skjerpe seg, men ingenting skjedde... Nå er jeg gravid med andremann, og gjett om jeg skal være vrien denne gangen. Det er jeg som kommer til å stå for våkenetter, amming og det meste av stell, så jeg har tenkt å sove når babyen sover. Sover babyen til 9, så sover jeg også til da. Noe annet kommer ikke på tale. Jeg gjør det husarbeidet jeg orker, og resten skal han få ta. Med førstemann var jeg helt utslitt etter våkenetter, amming, og å få gjort alt husarbeidet, laget middag, og jeg fikk aldri sjansen til å sove noe ekstra. Når barnet sov, måtte jeg gjøre husarbeid, og natten besto av avbrutt søvn... Jeg orker ikke enda en runde av digre poser under øynene, null energi, irritabilitet, og depresjon.
Han vet at det blir slik når andremann kommer. Jeg sa det til ham før vi forsøkte å bli gravid. At han skulle ta sin tørn i absolutt alt. Jeg sa også at om han ikke gjorde det, måtte han ikke forvente at jeg ble boende sammen med ham, for det var såpass viktig for meg. Jeg sa at som alenemor måtte jeg bare ha klart det, men er man to, så er man akkurat det; to. To som står likt om ansvaret for hus og hjem. 

Faktisk så synes jeg det er en lettelse å jobbe fremfor å være i permisjon. Jobben er en drøm. Permisjon er utmattende. 

Anonymous poster hash: e4ff8...3e2

[Anonym bruker]

 

Hehe, var det så mye og lese - du første her? Og til deg andre, takk skal du ha! Han sa igår kveld/natt at han blir så lett irritert for tiden, og at det føltes urettferdig ut at han har jobba og slitt disse månedene mens jeg har vært hjemme, så skal attpåtil jeg sove lenge nårhan har starta permisjon. Men og være i perm er da for f*en ikke fri, spør du meg! Nå ligger han selv og sover og jeg har tatt opp babyen fra første formiddagslur. 

 

Anonymous poster hash: 555f3...2bc

 

Da må han finne ut hva det er som irriterer han, eller heller hvorfor han blir så fort irritert. Hva er det som plager han? Be han dra til legen en tur, eller be han bruke tid på å finne ut av det.

 

Jeg har sagt ganske klart fra til mannen min, i perioder han har vært grinete, at han kan ikke holde på sånn. Det er utrivelig for oss andre, det går ut over alle sammen. Etter litt tenking kom han og satte ord på hvordan han hadde det. Det hjalp mye. Han fikk et spark i baken fra meg, i forhold til å forsøke å ordne opp i problemet (jobbrelatert) og dersom jeg ser samme tendensene igjen vet jeg hva det er, og jeg vet bedre hvordan jeg kan håndtere det.

 

Ta en prat med han, be han sette ord på hva det er som irriterer han. Be han gå seg en tur, kjøre seg en tur eller hva det enn er han må gjøre for å greie å tenke. IKKE sove, det løser ingen problemer.

 

#3.

 

Anonymous poster hash: 10d47...ae5

[Anonym bruker]

Mannen din har misforstått KRAFTIG hva det vil si å være i permisjon tror jeg... 

Anonymous poster hash: c4b50...26e

[Luksusdyret]

Bare sett hardt mot hardt og si - siden han forventet at du skulle stå opp med barna og ta husarbeid i DIN permisjon, skal han gjøre det samme i hans. Plikter i permisjon skal ikke endre seg bare fordi den som er i permisjon er av et annet kjønn.