Hva ville dere gjort? Bli/ikke bli i forhold.

[Anonym bruker]

Har en samboer som jeg trives veldig godt sammen med. Vi har våre ups and downs, men vi er også sammen stortsett hver eneste dag- så jeg tror det har mye å si. Så fort vi er fra hverandre savner vi hverandre fælt og gnisten er tilbake. Vi ler sammen hver dag, vi koser oss sammen stortsett hver dag, vi liker mye av de samme tingene, lager mat sammen, ordner hus sammen og han hjelper meg både med buisnessen min og med å få det bedre med meg selv som person. Han vil at jeg skal ha det bra. Vi gjør ting for hverandre (småting) stortsett hver dag og vi har AWESOME sex. Aldri hatt så bra sex. Jeg synes han er driitkjekk og han synes jeg er dritfin. 

 

Sånn det er nå har vi mitt barn 50/50. Annenhver uke er vi barnefamilie. Vi blir litt mer slitne, det blir litt mindre kos på oss, men vi koser oss begge to med å ha barn i hus og gjøre ting sammen alle sammen. Han sliter med å finne sin rolle, da ungen ikke vil at han skal gjøre noenting (bade, legge, pusse tenner) og han ikke føler seg komfertabel med å tvinge henne. Det er litt mer stress, men det er veldig mye kos også. 

 

Neste uken får jeg sove ut og bli utvilt, vasket hus nøye og brukt tid på sånne ting som jeg ikke vil bruke tiden på når barnet er her. For da vil jeg bare være med h*n. Vi drar kanskje på hytta i helgen (det gjør vi med barnet også) og sover lenge, lager deilige frokoster, slapper av hele dagen, ligger i boblebad, har sex, drikker litt, ser en film <3 Eller reiser  

 

Dette året har vi har 2 weekendturer og 2 2-ukers turer alene (da har vi gjerne hatt barnet 2-3 uker i forkant/etterkant av reisen. For jeg dør litt når jeg er borte fra barnet så lenge). Og en tur sammen med barnet. 

 

I hans øyne har vi nå det beste av begge verdner, og han vil pr i dag ikke ha et barn til. 

 

Jeg ønsker meg egentlig et barn til, men nå har han sagt at han rett å slett ikke ønsker seg det. 

 

Sannsynligheten for at vi får mitt barn 100% er ganske stor, så det gjør vi nok med tiden- men da vil vi jo også kunne reise etc. når barnet er hos pappaen sin. 

 

Ville dere blitt, latt være å fått flere barn, fokusert på reise og romantikk i tillegg til familielivet? Eller ville dere gått, for å sjanse på at dere fant en ny mann, at han ønsker seg barn, går overens med tidligere barn- for så å vente minst et par år før dere får barn (da er barn 1, 7 år) og aldersforskjellen blir egentlig så stor at det ikke er sånn kjempevits lenger? For mitt ønske var egentlig å få tette søsken. 

 

Har grått i 3 dager for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Han sier ikke at han ALDRI vil ha barn, men jeg merker på måten han snakker om barn, at det kanskje ikke er så godt idè. 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Ville ikke blitt i et forhold hvor mannen fungerte så dårlig med barnet mitt. Skal ikke trenge en ukes pause fra barnet for å være kjærester..

 

Anonymous poster hash: e4550...7b6

[Anonym bruker]

Ville ikke blitt i et forhold hvor mannen fungerte så dårlig med barnet mitt. Skal ikke trenge en ukes pause fra barnet for å være kjærester..

 

Anonymous poster hash: e4550...7b6

 

Han fungerer ikke såå dårlig med barnet mitt? Vi er kjærester når vi har barnet også, men du kan ikke si at det ikke er annerledes å ha barn vs. å ikke har barn hjemme. Forholdet blir annerledes, om du vil det eller ei. Men vi koser oss med barnet også Og vi er kjærester da og, det bare er annerledes. 

 

Er du og din mann kjærester på samme måte som før dere fikk barn nå etter at dere fikk barn? 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Jeg synes ikke det høres lurt ut å gå fra han. Hvor lenge har dere vært sammen? Kanskje mannen din bare ikke er klar for barn enda. Men det der kommer, det ordner seg nok, bare gi han den tiden han trenger. Hva sier han selv om at du vil ha barn og han ikke? Ser han på det som et hinder for å fortsette forholdet?

Anonymous poster hash: 1ca2a...fa4

[runag]

Har en samboer som jeg trives veldig godt sammen med. Vi har våre ups and downs, men vi er også sammen stortsett hver eneste dag- så jeg tror det har mye å si. Så fort vi er fra hverandre savner vi hverandre fælt og gnisten er tilbake. Vi ler sammen hver dag, vi koser oss sammen stortsett hver dag, vi liker mye av de samme tingene, lager mat sammen, ordner hus sammen og han hjelper meg både med buisnessen min og med å få det bedre med meg selv som person. Han vil at jeg skal ha det bra. Vi gjør ting for hverandre (småting) stortsett hver dag og vi har AWESOME sex. Aldri hatt så bra sex. Jeg synes han er driitkjekk og han synes jeg er dritfin. 

 

Sånn det er nå har vi mitt barn 50/50. Annenhver uke er vi barnefamilie. Vi blir litt mer slitne, det blir litt mindre kos på oss, men vi koser oss begge to med å ha barn i hus og gjøre ting sammen alle sammen. Han sliter med å finne sin rolle, da ungen ikke vil at han skal gjøre noenting (bade, legge, pusse tenner) og han ikke føler seg komfertabel med å tvinge henne. Det er litt mer stress, men det er veldig mye kos også. 

 

Neste uken får jeg sove ut og bli utvilt, vasket hus nøye og brukt tid på sånne ting som jeg ikke vil bruke tiden på når barnet er her. For da vil jeg bare være med h*n. Vi drar kanskje på hytta i helgen (det gjør vi med barnet også) og sover lenge, lager deilige frokoster, slapper av hele dagen, ligger i boblebad, har sex, drikker litt, ser en film <3 Eller reiser  

 

Dette året har vi har 2 weekendturer og 2 2-ukers turer alene (da har vi gjerne hatt barnet 2-3 uker i forkant/etterkant av reisen. For jeg dør litt når jeg er borte fra barnet så lenge). Og en tur sammen med barnet. 

 

I hans øyne har vi nå det beste av begge verdner, og han vil pr i dag ikke ha et barn til. 

 

Jeg ønsker meg egentlig et barn til, men nå har han sagt at han rett å slett ikke ønsker seg det. 

 

Sannsynligheten for at vi får mitt barn 100% er ganske stor, så det gjør vi nok med tiden- men da vil vi jo også kunne reise etc. når barnet er hos pappaen sin. 

 

Ville dere blitt, latt være å fått flere barn, fokusert på reise og romantikk i tillegg til familielivet? Eller ville dere gått, for å sjanse på at dere fant en ny mann, at han ønsker seg barn, går overens med tidligere barn- for så å vente minst et par år før dere får barn (da er barn 1, 7 år) og aldersforskjellen blir egentlig så stor at det ikke er sånn kjempevits lenger? For mitt ønske var egentlig å få tette søsken. 

 

Har grått i 3 dager for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Han sier ikke at han ALDRI vil ha barn, men jeg merker på måten han snakker om barn, at det kanskje ikke er så godt idè. 

 

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

Jeg ville i utgangspunktet sagt BLI BLI BLI. Det høres ut som dere har et strålende forhold, nesten så jeg lurer på om dere fortsatt er litt nyforelska? Du skriver ikke hvor lenge dere har vært sammen/bodd sammen? Hvis det er mindre enn 2-3 år, ville jeg vært forberedt på at den romantiske gløden roer seg ned etter hvert og at det uansett vil bli mer hverdag i forholdet. Da er spørsmålet: Hvor viktig er det for deg å få et barn til?

 

Jeg hadde det sånn som du beskriver de to første årene av mitt forhold (nå ekteskap). Forholdet er fortsatt ganske godt, og jeg er veldig glad i mannen, men etter ti år sammen og med en to-åring på fulltid, to 100%-jobber og lang reisevei, er romantikken rimelig fraværende i hverdagen. Kjenner likevel at den blusser opp når vi en sjelden gang får litt tid for oss selv, og er for min del sikker på at han er mannen i mitt liv. Men så er vi også enige om viktige spørsmål, som at vi skal ha et barn til, og så sannsynligvis ikke flere.

 

Slike valg som du beskriver at du står ovenfor, kan man egentlig ikke gi andre råd om. Bare du kjenner deg selv og mannen godt nok til å kunne ha en formening om hvor viktig det er for deg med et søsken til barnet ditt, og hvor sterkt fundamentet mellom deg og mannen kommer til å være når forelskelsen roer seg. Jeg ville nok blitt i din situasjon, men den vurderingen er basert på hvordan jeg kjenner meg selv og mitt forhold.

[Anonym bruker]

Jeg syns alderen deres også har en god del å si. Er dere unge, er det ikke så rart at han ikke vil ha barn ennå.

Jeg syns du skal gi ham litt slack, siden det ellers virker som om dere har det så fint.

det er ikke det minste merkelig at barnet ikke vil han gjøre ting - selv familier der faren ER barnets biologiske pappa, hender det at barnet nekter den ene forelderen å gjøre ting (stelling, lesing, legging) - det trenger ikke bety at de egentlig har eller kommer til å ha et dårlig forhold.

Anonymous poster hash: d454c...51a

[Anonym bruker]

Jeg syns du skal gi forholdet en sjanse!

Om dere har det fint sammen på alle andre plan, slik det virker, så hadde jeg blitt. Dattera di vil sikkert "ta ham mer inn i varmen" etterhvert. For det høres ut som om hun fortsatt er liten?

 

Slik jeg ser det så skjønner jeg tankegangen hans slik situasjonen er i dag.

Dere er en barnefamilie og kun kjærester annenhver uke. På denne måten får dere jo det beste av to verdener

Men du skriver at du mest sannsynlig vil få barnet ditt 100% etterhvert. Da vil dere jo være en barnefamilie hele tiden. Da kan det jo være han forandrer mening. For da er dere "låst" hele tiden og dere vil ikke ha barnefri annenhver uke lenger uansett. Da spiller det jo ingen rolle om det er ett eller to barn i huset?

 

Men må bare legge til at det virker som om dere har et enormt behov for å reise. Det stopper seg gjerne litt selv når man får barn..

 

Anonymous poster hash: 5b533...2a5

[Anonym bruker]

Du har glemt noe:

 

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen?

 

Hvordan er han med barnet? Leker han med barnet? Leser? Gir klemmer?

 

Anonymous poster hash: 9c456...1a3

[Sint naken biltyv]

Du trenger en ukes fri etter å ha hatt barnet ditt? Syns du virker umoden og egoistisk. Tenker at mannen din gjør lurt i å ikke ville ha barn. Det virker ikke som du burde få flere barn og det ser vel han sier han sier nei. Ville gått ut av forholdet om jeg var deg, hvorfor være med en mann som ikke er flink med barnet ditt.

[Roheryn]

Enig med alle de som sier at alderen deres og hvor lenge dere har vært sammen har mye å si. Det er stor forskjell på om du er 25 eller 35, i forhold til hvor god tid du har på å la mannen modne (og hvor sannsynlig det er at han ombestemmer seg). Men hvis du ikke nærmer deg 40 og har en hylende biologisk eggkoker i hodet så ville jeg gitt det noen år og sett hva som skjer. Gjerne kombinert med at du setter deg ned med mannen og forklarer akkurat hva du tenker - at dette med flere barn faktisk er så viktig for deg at det har påvirkning på hva du tenker om fremtiden. Det kan jo også hende han bare er som mannfolk flest og ikke har reflektert over måten han sier nei på. Et enkelt nei kan jo like gjerne bety "ikke enda" som "aldri".

 

Når det kommer til hans forhold til datteren din så vil jeg si at det er et sunnhetstrekk at han ikke "overfaller" henne når hun foretrekker mamma. Min mann har hatt (og har delvis fremdeles) den samme avstanden til datteren min. De har forgudet hverandre siden den dagen de møttes, men selv fire år senere (hun er 6 nå) er det fremdeles mamma som er best til det aller meste (unntatt mat, der har hun skjønt hvem som er kokken og hvem som serverer frossenpizza ). Han har det siste året fått innvilget at han leser nattahistorie på tirsdager (mens jeg har alle de andre dagene), men jeg skal alltid synge. Det er greit at han henter på SFO, men det er best om jeg gjør det... osv. Vi tolker det dithen at det er viktig for henne å markere et visst "eierskap" til meg, at det tross alt er "meg og henne". Det handler overhode ikke om at mannen min ikke ønsker å delta, eller at de to ikke går overens (for de forguder virkelig hverandre), men rett og slett om at hun er ei lita jente med behov for å være hovedpersonen i noens liv (altså markere for meg at jeg er hennes favoritt, sånn at jeg også skal huske at hun er min favoritt og at mannen min er en god nummer to), og at mannen min respekterer det og gir henne tid og rom til å finne ut av ting selv. Sakte men sikkert har hun slakket litt opp i behovet for a favorisere meg

 

Jeg tenker at det er veldig mye verre med menn (og damer) som ikke ser barnets behov for å favorisere forelder over steforelder, og som overkjører barnet for å framstå som årets stefar (eller stemor).

[Anonym bruker]

Jeg vil si bli i forholdet. Det er ikke lett å finne noen man har det så bra sammen med. Og dere får jo virkelig det beste av to verdener.

 

Hva er sannsynligheten for at du finner, en minst like bra mann som vil ha barn med deg.

Anonymous poster hash: ed2ee...5c6

[Anonym bruker]

 

Jeg synes ikke det høres lurt ut å gå fra han. Hvor lenge har dere vært sammen? Kanskje mannen din bare ikke er klar for barn enda. Men det der kommer, det ordner seg nok, bare gi han den tiden han trenger. Hva sier han selv om at du vil ha barn og han ikke? Ser han på det som et hinder for å fortsette forholdet?

 

Anonymous poster hash: 1ca2a...fa4

 

 

Vi har vært sammen i 2,5 år. Hvor vi har bodd sammen i ca 1,5. Han sier at han ikke vil si at han aldri vil ha barn, men at han er i tvil og pr nå er han veldig fornøyd med sånn vi har det. Han er redd for at å få barn vil endre mye på forholdet, at jeg skal bli veldig sliten, at vi skal ha det kjipere økonomisk osv. Men han ser det ikke som noe hinder. Han vil ikke gå ifra meg selvom jeg vil ha barn og han ikke. Men han sier at han ikke kan love meg at han kommer til å få lyst på. Og jeg vil IKKE ha barn med noen som ikke egentlig vil ha barn. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Du har glemt noe:

 

Hvor gamle er dere og hvor lenge har dere vært sammen?

 

Hvordan er han med barnet? Leker han med barnet? Leser? Gir klemmer?

 

Anonymous poster hash: 9c456...1a3

 

 

Vi er 26 år, vært sammen 2,5 år- bodd sammen 1,5. Han leker veldig fint med barnet De gir hverandre nattaklem, men han er ikke så veldig kosete type i utgangspunktet, så de sitter ikke å koser. Men de kan sitte inntil hverandre å se på film etc. De tegner sammen, han leker gjemsel med henne, ser ting i butikken som han tenker hun ville likt å kjøper med hjem for å overraske. Her en dag hadde han kjøpt en sånn pose med pengesjokolade, og forklarte til henne at Sabeltann hadde møtt han og gitt han den så han kunne gi den videre Når vi er på turer kjøper han alltid med noe til henne. De er veldig søte sammen når de leker <3

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Hvor gamle er dere og hvor gammelt er barnet ditt?

Anonymous poster hash: 7edae...846

[Anonym bruker]

Du trenger en ukes fri etter å ha hatt barnet ditt? Syns du virker umoden og egoistisk. Tenker at mannen din gjør lurt i å ikke ville ha barn. Det virker ikke som du burde få flere barn og det ser vel han sier han sier nei. Ville gått ut av forholdet om jeg var deg, hvorfor være med en mann som ikke er flink med barnet ditt.

 

Jeg TRENGER ikke en uke fri, men jeg har jo det- ettersom faren har henne 50%. Så da gjør jeg det beste ut av situasjonen. Det er ganske kjipt å ikke se barnet sitt så ofte Så jeg vil jo gjerne prøve å kose meg da også. Ellers blir jeg bare sittende å deppe. Skriver jo at jeg håper vi får henne 100% etterhvert! Men nå er det sånn at jeg fikk barn med en mann som er en fantastisk pappa, og som ønsker å tilbringe tid med barnet sitt like mye som meg. Så da ser jeg det som en positiv ting. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

 

Hvor gamle er dere og hvor gammelt er barnet ditt?

 

Anonymous poster hash: 7edae...846

 

 

Vi er 26 år. Barnet mitt er snart 5. 

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Jeg ville tatt tiden til hjelp og prøvd å hjelpe han med å finne en aktivitet han kan gjøre sammen med barnet ditt slik at de kan knyttes bedre til hverandre.

 

Du skrev også at du trolig etter hvert skulle ha barnet 100%, da tolker jeg det som barnefar ikke egner seg som far eller hvorfor skal samværet på sikt endres så drastisk?

Da begynner jeg å lure på om barnet opplever hverdagen sin som utrygg og kanskje derfor ikke vil gjøre noe sammen med din nye samboer?

Anonymous poster hash: 7edae...846

[Anonym bruker]

 

Jeg ville tatt tiden til hjelp og prøvd å hjelpe han med å finne en aktivitet han kan gjøre sammen med barnet ditt slik at de kan knyttes bedre til hverandre.

 

Du skrev også at du trolig etter hvert skulle ha barnet 100%, da tolker jeg det som barnefar ikke egner seg som far eller hvorfor skal samværet på sikt endres så drastisk?

Da begynner jeg å lure på om barnet opplever hverdagen sin som utrygg og kanskje derfor ikke vil gjøre noe sammen med din nye samboer?

 

Anonymous poster hash: 7edae...846

 

 

Jeg går til coach, og hun sa at jeg ikke skulle sette de i aktivitet sammen. For da bestemmer JEG at de skal gjøre noe, men har foreløpig ikke fått fasit på hvordan jeg burde gjøre det  

 

Far er fra Tyskland, og bor her bare for å være med barnet. Har fortstått på han at det er ganske tøft å bo her uten familie/venner, så jeg tror han kommer til å flytte tilbake, selvom han gjerne vil være her for barnet sitt. Så vidt jeg vet, er hun absolutt ikke utrygg på far, eller opplever noe vondt der. Hun er veldig verbal og følsom, så hun forteller det når hun føler noe er vondt og hun har ikke fortalt noe sånt  

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Nei, ikke gå fra hverandre. Dere har god tid enda, og han sier jo ingen ting sikkert - bare at han liker det sånn som dere har det nå. Det der med barn, det kommer. Ikke stress, og ikke mas. Det ordner seg. Høres ut som dere har et flott forhold

Anonymous poster hash: 1ca2a...fa4

[Anonym bruker]

Ta tiden til hjelp, dere er jo enda veldig unge. Legg opp til aktiviteter alle 3, så vil nok barnet gradvis knytte mer kontakt til samboeren din. 

Anonymous poster hash: 7edae...846

[Anonym bruker]

Kan du klare å leve uten han da?

 

Hvis man elsker noen tenker man vel ikke på om man skal gå?

 

Anonymous poster hash: 1c3ad...e65

[Anonym bruker]

Du trenger en ukes fri etter å ha hatt barnet ditt? Syns du virker umoden og egoistisk. Tenker at mannen din gjør lurt i å ikke ville ha barn. Det virker ikke som du burde få flere barn og det ser vel han sier han sier nei. Ville gått ut av forholdet om jeg var deg, hvorfor være med en mann som ikke er flink med barnet ditt.

Hvordan er det å leve et liv hvor man hele tiden tenker det verste?

 

Hvor ser du at hi TRENGER fri fra barnet? Hun har "fri" når barnet er hos pappa'n sin - selvsagt har hun en annen type hverdag da. Det må da vel selv du skjønne??

 

Anonymous poster hash: 1c3ad...e65

[Anonym bruker]

Kan du klare å leve uten han da?

 

Hvis man elsker noen tenker man vel ikke på om man skal gå?

 

Anonymous poster hash: 1c3ad...e65

 

Når jeg tenker på å dra fra han begynner jeg å gråte Jeg elsker jo han såå mye, og vi har så mye fint sammen som jeg aldri har hatt med noen. Når vi er borte fra hverandre en kveld savner jeg han masse, og tenker alltid på han. Jeg er nok bare redd for å knytte meg 100% og slappe av i forholdet, for jeg er så redd for at det skal gå til helvete en gang i fremtiden.. er vel min måte å prøve å beskytte meg på ved å se alt som KAN gå galt fremover.. forferdelig egenskap jeg har fått etter å ha blitt knust av bf. Han er god pappa, men han var en helt forferdelig kjæreste.. såret meg helt grusomt psykisk. 

 

Er redd for å tenke tilbake om 5 år at jeg burde gått fra han og funnet noen jeg kunne fått barn med. Angre på at jeg ikke har fått barn.. Men jeg vet egentlig ikke helt hvorfor det er så innmari viktig for meg, jeg bare har et indre ønske om stor familie. 

 

HI

 

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f

[Anonym bruker]

Vi er fortsatt sammen.. men her om dagen når jeg tok opp det med å få felles barn. Nevnte bare at "kanskje om noen år, så har du lyst til å få barn og få famiile med meg. Hvem vet?" Og da fikk jeg i svar at "Kanskje om noen år steriliserer jeg meg." 

 

... Det er så vanskelig det her. Men nå har jeg sagt at jeg har lyst til å gå fra han, for jeg blir så såret. At han sier til meg at han skal sterilisere seg er jo som at jeg sier at jeg bare tar ut spiralen uten å sifra. Er ikke noe lettere for meg å velge å ikke ha et barn til, enn det er for han å velge om han skal ha barn eller ikke. Og vi HAR jo barn på en måte.  Vil bare at vi skal ta valget om hvordan vi skal leve livet sammen SAMMEN.. Alt blir så unaturlig og påpresset når det er barn i bildet fra før. 

 

Æsj, for en utrolig kjip situasjon der ingenting føles ut som en naturlig løsning Vet at jeg kommer til å være helt knust om vi går fra hverandre. Ser ikke for meg å kunne elske en annen på samme måte. 

 

HI

Anonymous poster hash: 86fcf...b0f