Gå til innhold

Tror jeg har blitt besatt av tanken på enda et barn


Anbefalte innlegg

Skrevet

Ser gravidmager overalt, tenker på småbarn, drømmer om sparken i magen osv...

Har to fra før sammen med exen, skulle tro det var nok men det kjennes jammen ikke sånn ut.

 

Da jeg ble sammen med samboern, ble jeg uplanlagt gravid. Brukte pearly, vet ikke hvorfor det gikk galt.. Iallfall, jeg ville beholde men det ville ikke han og jeg valgte tilslutt abort av hensyn til de andre barn mine. Han ville ikke pga jobbsituasjonen hans, han var mest borte den tiden og jeg hadde blitt veldig mye alene og umulig for han å bestemme arbeidsperiodene selv. Det i tillegg til andre ting gjorde at jeg heller ikke så noen annen utvei til slutt.

 

Men jeg har angret i etterkant, tenker at vi hadde fått det til om vi hadde prøvd..nå er det for seint.

 

Nå har det gått noen år, jeg blir mer og mer babysyk og innser at tinden innhenter meg snart, er 37 år og ikke all verdens med tid. Selv om hele situasjonen nå er en annen, alt ligger til rette for at det hadde gått veldig bra med et barn nå, så vil han jo ikke lengre. Å jeg går måned etter måned å piner meg selv med å tenke at feilet prevensjonen en gang, er det jo en viss mulighet for at den feiler igjen... Kan jeg være gravid nå mon tro?? Neida, mensen bare noen dager forsinket.. Og sånn har det vært lenge nå, og jeg er så lei av meg selv.. Vet ikke om jeg kan glemme det, gå videre og være fornøyd..er også litt bitter på han fordi han "frarøvet" meg et ønsket barn og så vil han ikke gi meg sjansen igjen.

Flere besatte der ute som innser at løpet er kjørt? Ikke at jeg har klart det enda altså ;)



Anonymous poster hash: 5aa7c...3aa
Videoannonse
Annonse
Skrevet

Hvorfor vil ikke mannen din ha barn? Min vil heller ikke, men det er neppe noen trøst.

For meg er i hvert fall løpet kjørt, jeg er betydelig eldre enn deg. Kjenner fortsatt tristhet over det.



Anonymous poster hash: 05425...e6c
Skrevet

Er i akkurat samme situasjon. Blei gravid når nr 2 var 4 mnd, begge var selvfølgelig i sjokk. Jeg ville allikavel beholde, mannen klikka og fikk til slutt viljen sin, nemlig abort.

 

Nå 5 år etter sliter jeg veldig. Angrer på at jeg lot meg presse og holder på å miste fatningen, har veldig lyst på barn, mannen nekter.

 

Har ingen råd til deg, føler med deg, er utrolig vondt.

 

Anonymous poster hash: 88d2c...318

Skrevet

Det er veldig mange barn som trenger ekstra hjelp, f.eks kan man være avlastningshjem, bli fosterforeldre, være støttekontakt eller være med i Homestart som avlaster barnefamilier 1 ettermiddag i uken.

 

Når mitt eget barn blir eldre vil jeg vurdere å være frivillig i Homestart, føler at det kan være noe for meg.

Men savnet etter flere, egne barn vil nok alltid være der. Samtidig er jeg utrolig glad for barnet jeg har fått, det er høyt elsket og får god oppfølging.



Anonymous poster hash: 05425...e6c
Skrevet

 

Hvorfor vil ikke mannen din ha barn? Min vil heller ikke, men det er neppe noen trøst.

For meg er i hvert fall løpet kjørt, jeg er betydelig eldre enn deg. Kjenner fortsatt tristhet over det.

 

Anonymous poster hash: 05425...e6c

 

Han synes vi har nok barn sier han, dessuten er han 41 og føler seg for gammel.. Vi har ingen barn sammen, han har også fra før. Og det er fint det, men dem er her så lite..pga avstand og nå som de begynner å bli større ser vi at dem oftere vil være hjemme hos moren i helgene der de har vennene sine. Mine er også hos pappan sin på samvær så ganske ofte er vi "barnløse";) Problemet er vel at jeg føler han skylder meg et barn etter aborten..dumt ja men.. Ser for meg at han dropper meg om noen år når det er for seint og får seg en atpåklatt med ei i 20 åra..;) Å da sitter jeg der å kan ingenting gjøre.. Nei altså, jeg tror jo ikke det kommer til å skje altså, bare tenker alt for mye og begynner å tenke destruktivt.

HI

 

Anonymous poster hash: 5aa7c...3aa

Skrevet

Min mann ville ikke ha flere, i mange år. Jeg fikk mer og mer lyst på nr. 3, men han synes fødsel er så grusomt og at babytiden er slitsom. Men når han endelig skjønte hvor mye dette tæret på meg, og at jeg ikke var lykkelig pga savnet etter nr. 3, ombestemte han seg. "Jeg vil jo at du skal ha det bra, og både fødsel og babytid går jo over". Jeg er 38 år, og kanskje jeg ikke kan bli gravid lengre, men det hjelper veldig på vårt forhold og min lykkefølelse at mannen snudde på flisa for min skyld. Så nå er vi prøvere igjen :)



Anonymous poster hash: 4b206...9b2
Skrevet

 

 

Hvorfor vil ikke mannen din ha barn? Min vil heller ikke, men det er neppe noen trøst.

For meg er i hvert fall løpet kjørt, jeg er betydelig eldre enn deg. Kjenner fortsatt tristhet over det.

 

Anonymous poster hash: 05425...e6c

 

Han synes vi har nok barn sier han, dessuten er han 41 og føler seg for gammel.. Vi har ingen barn sammen, han har også fra før. Og det er fint det, men dem er her så lite..pga avstand og nå som de begynner å bli større ser vi at dem oftere vil være hjemme hos moren i helgene der de har vennene sine. Mine er også hos pappan sin på samvær så ganske ofte er vi "barnløse";) Problemet er vel at jeg føler han skylder meg et barn etter aborten..dumt ja men.. Ser for meg at han dropper meg om noen år når det er for seint og får seg en atpåklatt med ei i 20 åra.. ;) Å da sitter jeg der å kan ingenting gjøre.. Nei altså, jeg tror jo ikke det kommer til å skje altså, bare tenker alt for mye og begynner å tenke destruktivt.

HI

 

Anonymous poster hash: 5aa7c...3aa

 

Jeg tok også abort pga samboers ønske. Nå ett par år senere er jeg planlagt gravid, men forholdet vårt røyk noen måneder inn i graviditeten. Verste er at jeg skiter egentlig i at det er slutt, jeg følte også at han "skyldte" meg ett barn... Han fikk meg til å ta ett liv, bare rimelig at han siden gikk med på å lage ett nytt liv... Tenker slik iblandt om hele greia.

 

Tror du kan bli skikkelig bitter på mannen din etterhvert om ønsket er så sterkt, at du kan komme til å hate han fordi han fikk deg til å fjerne barnet du ville ha og deretter nekter å lage flere...

 

Anonymous poster hash: 5be4c...916

Skrevet

Jeg også, føler meg ekstremt skuffet hver gang jeg får mensen selv om vi ikke er prøvere. Mannen vil ikke ha flere.. :(

 

Vi har også tatt abort og jeg angrer helt ekstremt (var fysisk og psykisk syk i 1år etterpå, før jeg gradvis kom meg). Jeg føler hele tiden jeg mangler et barn. Vi fikk et barn til etter aborten (har 2 barn nå), men nå føler jeg vi burde hatt tre barn.  

 

Når jeg får mensen blir jeg ofte veldig deprimert, og bruker store deler av døgnet til å sove de første dagene fordi jeg orker ikke tanken på å ikke være gravid. Jeg har vel egentlig en form for PTSD.



Anonymous poster hash: ed315...e34
Skrevet

 

Jeg også, føler meg ekstremt skuffet hver gang jeg får mensen selv om vi ikke er prøvere. Mannen vil ikke ha flere.. :(

 

Vi har også tatt abort og jeg angrer helt ekstremt (var fysisk og psykisk syk i 1år etterpå, før jeg gradvis kom meg). Jeg føler hele tiden jeg mangler et barn. Vi fikk et barn til etter aborten (har 2 barn nå), men nå føler jeg vi burde hatt tre barn.  

 

Når jeg får mensen blir jeg ofte veldig deprimert, og bruker store deler av døgnet til å sove de første dagene fordi jeg orker ikke tanken på å ikke være gravid. Jeg har vel egentlig en form for PTSD.

 

Anonymous poster hash: ed315...e34

 

Uff, så trist å høre. Sånn umiddelbart tenker jeg at mannen din burde føye deg og det er det som skal til for at du skal komme over det. Men det er vel ikke så lett.. Ikke hjemme hos oss heller, han skjønner det ikke om jeg forklarer det aldri så mye. Jeg er også skuffet hver gang mensen kommer, men ikke så alvorlig som hos deg. Vil jo kanskje anbefale deg å gå å prate med noen om det, en psykolog. For sånn kan du jo ikke ha det.

 

Anonymous poster hash: 5aa7c...3aa

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...