Vil skilles fra min søster!

[Anonym bruker]

Jeg har en liten familie.

 

Storesøster har lenge hatt uflaks i livet og jeg lurer innimellom om den uflaksen noensinne tar slutt. Vi har hatt veldig nært forhold, men nå glir vi fra hverandre. Jeg er veldig løsningsorientert og har forandret meg mye fra vi var unger, mens hun har forblitt den hun er, og jeg ser ingen fremdrift.

 

Det blir for klaustrofobisk for meg å beholde den tette relasjonen, og jeg føler at hun som menneske gir meg ingenting. Jeg føler jeg vet hva hun skal si før hun sier noe, og den intime barrieren finnes ikke, til og med den fysiske (hun må alltid sitte/stå tett inntill).
Hun elsker å snakke og å ha dype samtaler, men vi snakker oss i ringer. Og når ikke vi snakker om oppvekst, snakker hun om venninnene sine. 

 

Det skal sies at hun er det snilleste og godeste mennesket jeg kjenner, og det gjør meg vondt å fryse henne ut.

I kontakt med henne er jeg høflig, og prøver å svare kortest mulig så jeg ikke oppmuntrer henne til å snakke så mye.

 

Samboeren min er dog veldig god og tar seg tid til å ha god kontakt med henne, noe jeg er veldig takknemlig for. Men samtidig har jeg dårlig samvittighet for han og.

 

Hvis jeg skulle gi megselv et råd, det ville ha vært å snakke med henne om det, men da ville jeg ha følt at jeg ville ha såret henne veldig og unødvendig. Det ville ha vært personangrep da hun er godt voksen og, som tidligere nevnt, veldig uheldig. Jeg tror ikke hun kan noe for det. Ettersom familien vår, som tidligere nevnt, er liten, har hun kun meg å støtte seg til.

Derfor har jeg valgt å ta avstand og gi megselv litt rom, slik at jeg kanskje muligens vil øke toleransen for den personen hun er. 

Det jeg skulle ønske er å gjøre endring i meg.

 

Resten av familien er et annet kapittel, så det trenger jeg ikke å gå inn på.

 

Men er jeg alene om å ha slike følelser ovenfor en person som har vært min beste venn?

Føler at hvis hun var min utvalgte, ville vi ha skiltes for lenge siden!

It's not you, it's me!

Anonymous poster hash: 4e856...47f

[Anonym bruker]

Din utvalgte? 

 

Det er naturlig å trekke seg bort fra familie når man får sin egen. Kanskje du ikke trenger å ha så ofte kontakt med henne? At du heller tar litt kvalitetstid innimellom, hvor det bare er dere, så får du puste mellom slagene?

Anonymous poster hash: 2284e...4b1

[Anonym bruker]

Du sårer henne nok mer ved å fryse henne ut enn å ta dette direkte opp med henne! Men sannheten er kanskje at det tør du ikke...?

 

Anonymous poster hash: 1e88f...c94

[Anonym bruker]

Ta deg en pille.

 

Folk er forskjellige, det må du godta.

Hun gjør deg inne noe vondt, er ikke slem men hun er ikke som deg. Det er søsteren din, hvorfor i all verden skal du fryse henne ut?

 

Dette er det dummeste innlegget jeg har lest på lenge her inne, bli voksen.

 

Anonymous poster hash: f5a7e...f2c

[Anonym bruker]

Hvis jeg forstår deg rett har du allerede et dårlig forhold til resten av familien din og nå vil du bli kvitt søsteren din også fordi hun ikke gir deg nok. Da vil jeg si du virker veldig selvsentrert og lite villig til å gi noe hvis du ikke får like mye tilbake.

 

Det høres ut som om du kan ende opp som mine svigerforeldre. De gadd heller ikke yte noe for søsken og familie og kuttet ut venner som forventet å få noe tilbake i vansklige tider. I dag sitter de igjen alene. Det er ytterst sjelden de blir invitert noe sted og de forsøker stadig å henge seg på nye "venner" etter å ha møtt dem to ganger.  Det er en stuusselig alderdom, men de kan takke seg selv.

Anonymous poster hash: e1bab...7de

[Havhesten]

Jeg forstår problemstillingen, det kan føles absurd at vi er "lenket" til andre mennesker bare fordi vi har felles gener.

 

Dere trenger ikke være bestevenninner selv om dere er søsken. Aksepter at hun er forskjellig fra deg, men ikke føl press om å være bestiser. Kan du ikke regulere samværet litt, må dere være så mye sammen. Selv har jeg helt ulikt forhold til søsknene mine. 

 

Ikke ha dårlig samvittighet, se på det som det er. Begrens kontakten men vær til stede i livet hennes.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Du har tydeligvis ikke forandret deg til det BEDRE i alle fall. Tenk å ha så ufølsomme tanker mot sin egen søster, som i følge deg selv bare er snill og god! Du må trene på å tåle mer av andre mennesker.

 

Du fremstår for øvrig ikke så løsningsorientert som du påstår du er..

Anonymous poster hash: 9a0a9...22d

[Anonym bruker]

Det er mye klokt både i hets og i støtte fra dere.

Ja, jeg er konfliktsky. Ja, jeg er selvsentrert. Ja, jeg ender helt sikkert opp med å være alene på mine gamle dager.

Og ja, men mine egne unger føler jeg ikke at jeg kan gi hele megselv til absolutt alle. 

Min lille familie er spredt over hele verden, så tett kontakt har vi ikke hatt mulighet til å ha. Mamma og søster er de eneste jeg har nært meg, og de er veldig ulik meg.

De lever veldig i fortiden (på ulikt vis) og jeg tenker fremover. De har ingen tett kontakt seg selv imellom heller, siden søster har blitt psykisk og fysisk utsatt for en barneoppdragelse hun fremdeles sliter med. Jeg og søster har bygget opp vårt gode forhold på at vi har hatt det vanskelig, men nå er det såpass lenge siden at jeg synes det er på tide å fornye seg og heller sørge for en bedre framtid. 

 

Hun er snart 40 og har "sullet" seg i et hjørne der hun står litt på stedet hvil, så foreløbig bor hun sammen med oss. Jeg venter på mitt 3. barn, og jeg vet ikke hvor lenge hun trenger å bo hos oss. Hun tror at hun hjelper oss, noe hun også gjør, men vi klarer oss fint med helgebesøk av henne også!

Framtidsplanene hennes er ikke faktabaserte og varierer fra gang til gang. Jeg føler det er ingenting å snakke om, fordi det er finnes ingen løsning. Det eneste jeg vet at hun trenger meg, og jeg er der for henne, men jeg vil ikke slippe henne inntill meg. Jeg trenger rom både psykisk og fysisk.

Hun hjelper til med barna og rydder litt, men hva med hennes fremtid?

 

Jeg godtar at hun er annerledes, det har jeg alltid gjort. Det å takle hennes annerledeshet, har jeg trøbbel med.

Derfor er det så vanskelig for meg å snakke med henne om det. 

Det er ikke hennes feil. Hun har bare ikke forandret seg.

Anonymous poster hash: 4e856...47f

[Anonym bruker]

Jeg forstår problemstillingen, det kan føles absurd at vi er "lenket" til andre mennesker bare fordi vi har felles gener.

 

Dere trenger ikke være bestevenninner selv om dere er søsken. Aksepter at hun er forskjellig fra deg, men ikke føl press om å være bestiser. Kan du ikke regulere samværet litt, må dere være så mye sammen. Selv har jeg helt ulikt forhold til søsknene mine. 

 

Ikke ha dårlig samvittighet, se på det som det er. Begrens kontakten men vær til stede i livet hennes.

 

Lykke til!

 

Men når kontakten ikke kan begrenses, siden hun er nødt å bo hos oss? Denne antipatien har vokst over flere år, men da har jeg hatt mulighet å distansere meg. Nå som hun bor sammen med oss, er det mer tydelig.

Jeg har tidligere nevnt at hun får lov til å bo sammen med oss på det premisset at jeg får litt space. Enten hun ikke husker dette eller så har hun misforstått hva jeg har tidligere sagt.

 

Det er en grunn til at familien ikke kan bo sammen i voksen alder. Det hjelper ikke på at hun er snart 40, har en unge som bor hjemme hos barnefaren og hun itillegg har lyst på flere unger.

Hun drømmer seg rett og slett fremover, samtidig som hun stamper på samme plass! 

 

Anonymous poster hash: 4e856...47f

[Anonym bruker]

 

Det er mye klokt både i hets og i støtte fra dere.

Ja, jeg er konfliktsky. Ja, jeg er selvsentrert. Ja, jeg ender helt sikkert opp med å være alene på mine gamle dager.

Og ja, men mine egne unger føler jeg ikke at jeg kan gi hele megselv til absolutt alle. 

Min lille familie er spredt over hele verden, så tett kontakt har vi ikke hatt mulighet til å ha. Mamma og søster er de eneste jeg har nært meg, og de er veldig ulik meg.

De lever veldig i fortiden (på ulikt vis) og jeg tenker fremover. De har ingen tett kontakt seg selv imellom heller, siden søster har blitt psykisk og fysisk utsatt for en barneoppdragelse hun fremdeles sliter med. Jeg og søster har bygget opp vårt gode forhold på at vi har hatt det vanskelig, men nå er det såpass lenge siden at jeg synes det er på tide å fornye seg og heller sørge for en bedre framtid. 

 

Hun er snart 40 og har "sullet" seg i et hjørne der hun står litt på stedet hvil, så foreløbig bor hun sammen med oss. Jeg venter på mitt 3. barn, og jeg vet ikke hvor lenge hun trenger å bo hos oss. Hun tror at hun hjelper oss, noe hun også gjør, men vi klarer oss fint med helgebesøk av henne også!

Framtidsplanene hennes er ikke faktabaserte og varierer fra gang til gang. Jeg føler det er ingenting å snakke om, fordi det er finnes ingen løsning. Det eneste jeg vet at hun trenger meg, og jeg er der for henne, men jeg vil ikke slippe henne inntill meg. Jeg trenger rom både psykisk og fysisk.

Hun hjelper til med barna og rydder litt, men hva med hennes fremtid?

 

Jeg godtar at hun er annerledes, det har jeg alltid gjort. Det å takle hennes annerledeshet, har jeg trøbbel med.

Derfor er det så vanskelig for meg å snakke med henne om det. 

Det er ikke hennes feil. Hun har bare ikke forandret seg.

 

Anonymous poster hash: 4e856...47f

 

Hvis din søster på 40 år BOR hos deg så skjønner jeg jo din problemstilling om at det blir for mye. 

 

Anonymous poster hash: 2284e...4b1

[Anonym bruker]

Synes du sa du var løsningsorientert? Jeg synes løsningen i dette tilfellet er superenkel: Gi henne en måned på å finne seg et nytt sted å bo. Det er ikke normalt på søstre på 40 år å bo sammen. Når hun har flyttet ut, kan dere opprettholde fast og god kontakt, slik som søstre flest gjør.

 

Hvis du har en så veldig liten familie, skjønner jeg ikke hva du mener med at du ikke kan gi deg selv til "alle andre". En søster er dessuten ikke "alle andre".

Anonymous poster hash: 9a0a9...22d

[Anonym bruker]

Du trenger da ikke fryse henne ut selv om du ikke ønsker å bo sammen med henne. Det du skisserer her er en helt annen historie enn det du beskrev i hovedinlegget. Snakk med henne og fortell at du er glad i henne men at du har behov for at dere bor hver for dere og bare besøker hverandre. Hjelp henne å finne et hus eller en leilighet som passer.

Anonymous poster hash: e1bab...7de

[Anonym bruker]

Jeg forstå ikke dette. Ser ikke hva det er du vil frem til. 

 

Om det er slik at søstra di har flyttet inn hos dere og du nå er lei av henne, kan jeg godt forstå det. Det hadde jeg også blitt! 

 

Resten av innlegget ditt er ikke noe særlig, hun har vært uheldig i livet og derfor ønsker du å slå hånda av henne, dere som nesten bare har hverandre, storesøstra di som er snill og god. 

 

Få henne til å finne et eget sted å bo. Hun får hjelp til dette fra nav om hun har behov for det, de hjelper med depositum og de hjelper med etabelringsstønad til innbo og løsøre, om hun ikke har økonomi til å få ting til selv. 

 

Ser du ned på henne fordi hun har vært "uheldig" i livet som du sier? 

 

Anonymous poster hash: e2325...e83

[Anonym bruker]

 

Jeg forstå ikke dette. Ser ikke hva det er du vil frem til. 

 

Om det er slik at søstra di har flyttet inn hos dere og du nå er lei av henne, kan jeg godt forstå det. Det hadde jeg også blitt! 

 

Resten av innlegget ditt er ikke noe særlig, hun har vært uheldig i livet og derfor ønsker du å slå hånda av henne, dere som nesten bare har hverandre, storesøstra di som er snill og god. 

 

Få henne til å finne et eget sted å bo. Hun får hjelp til dette fra nav om hun har behov for det, de hjelper med depositum og de hjelper med etabelringsstønad til innbo og løsøre, om hun ikke har økonomi til å få ting til selv. 

 

Ser du ned på henne fordi hun har vært "uheldig" i livet som du sier? 

 

 

Anonymous poster hash: e2325...e83

 

 

 

Du har et poeng der. Litt mye følelser og lite fakta i innlegget mitt.

 

Jeg har sagt til søster at jeg vil helst ikke at hun skal bo hos oss. Jeg har ikke hele oversikten over hvor dypt hun sitter i det, men har forstått det slik at enten så bor hun på gata, eller så bor hun hos oss.

 

Det er ikke korrekt at jeg ser ned på henne. Hun har stått oppreist gjennom mye motvind, men samtidig synes jeg at det er snart på tide å snu denne vinden. Ikke har hun noe utviklingsvansker, ikke  er hun alkoholiker/narkoman. Hun var alenemor frem til at hun ga fra seg gutten til faren. Hun har en studie som ingen ende vil ta. Hun får ikke lenger støtte fra Lånekassen.

 

Jeg har tidligere nevnt NAV, men jeg vet ikke om de har mulighet til å hjelpe i en slik situasjon. Det virket litt på henne at NAV var ingen løsning.

 

Anonymous poster hash: 4e856...47f

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad i min søster, og vi er gode venner. Vi har også en felles skjebne med en oppvekst hos psykisk syke foreldre og er preget av det begge to. Vi har likevel utviklet oss veldig forskjellig og er ganske ulike i dag.

 

Jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde klart å beholde vårt gode vennskap om vi skulle bo sammen over tid. Vi kan fint reise på ferie sammen o.l. men det er liksom mer enn lenge nok å være sammen døgnet rundt siden vi jo også er ganske forskjellige.

 

Jeg synes godt du kan si til din søster at det nå er på tide å ta neste skritt, at du trenger å ha familien din for deg selv nå og vil hjelpe henne å finne seg noe eget. Da kan dere beholde vennskapet, besøke hverandre og være til gjensidig glede og nytte for hverandre og ha det koselig sammen når dere besøker hverandre. Det er jo det som er naturlig som voksne søstre.

Anonymous poster hash: 8989e...930

[Anonym bruker]

 

 

Jeg forstå ikke dette. Ser ikke hva det er du vil frem til. 

 

Om det er slik at søstra di har flyttet inn hos dere og du nå er lei av henne, kan jeg godt forstå det. Det hadde jeg også blitt! 

 

Resten av innlegget ditt er ikke noe særlig, hun har vært uheldig i livet og derfor ønsker du å slå hånda av henne, dere som nesten bare har hverandre, storesøstra di som er snill og god. 

 

Få henne til å finne et eget sted å bo. Hun får hjelp til dette fra nav om hun har behov for det, de hjelper med depositum og de hjelper med etabelringsstønad til innbo og løsøre, om hun ikke har økonomi til å få ting til selv. 

 

Ser du ned på henne fordi hun har vært "uheldig" i livet som du sier? 

 

 

Anonymous poster hash: e2325...e83

 

 

 

Du har et poeng der. Litt mye følelser og lite fakta i innlegget mitt.

 

Jeg har sagt til søster at jeg vil helst ikke at hun skal bo hos oss. Jeg har ikke hele oversikten over hvor dypt hun sitter i det, men har forstått det slik at enten så bor hun på gata, eller så bor hun hos oss.

 

Det er ikke korrekt at jeg ser ned på henne. Hun har stått oppreist gjennom mye motvind, men samtidig synes jeg at det er snart på tide å snu denne vinden. Ikke har hun noe utviklingsvansker, ikke  er hun alkoholiker/narkoman. Hun var alenemor frem til at hun ga fra seg gutten til faren. Hun har en studie som ingen ende vil ta. Hun får ikke lenger støtte fra Lånekassen.

 

Jeg har tidligere nevnt NAV, men jeg vet ikke om de har mulighet til å hjelpe i en slik situasjon. Det virket litt på henne at NAV var ingen løsning.

 

Anonymous poster hash: 4e856...47f

 

Man bor ikke uten videre på gaten i dette landet, man har krav på hjelp. Om ikke annet sosialstønad som skal dekke livsopphold, bostøtte osv. Du må kanskje hjelpe henne med denne jungelen, hun må jo ihvertfall snakke med de hos nav, om kommunal bolig, om støtte til depositum og hjelp til husleie.

 

Anonymous poster hash: 8989e...930

[Anonym bruker]

 

Jeg er veldig glad i min søster, og vi er gode venner. Vi har også en felles skjebne med en oppvekst hos psykisk syke foreldre og er preget av det begge to. Vi har likevel utviklet oss veldig forskjellig og er ganske ulike i dag.

 

Jeg er ganske sikker på at vi ikke hadde klart å beholde vårt gode vennskap om vi skulle bo sammen over tid. Vi kan fint reise på ferie sammen o.l. men det er liksom mer enn lenge nok å være sammen døgnet rundt siden vi jo også er ganske forskjellige.

 

Jeg synes godt du kan si til din søster at det nå er på tide å ta neste skritt, at du trenger å ha familien din for deg selv nå og vil hjelpe henne å finne seg noe eget. Da kan dere beholde vennskapet, besøke hverandre og være til gjensidig glede og nytte for hverandre og ha det koselig sammen når dere besøker hverandre. Det er jo det som er naturlig som voksne søstre.

 

Anonymous poster hash: 8989e...930

 

 

Herregud, jeg ble så glad for innlegget ditt! Takk for at du forstår meg

 

Jeg hadde tenkt at det ville være godt for henne nå som hun ikke lenger bor sammen med sin sønn, at hun får lov til å være med mine unger til hun har funnet seg selv. Har nå innsett at det kan være litt vanskelig. Med mindre hun godtar distansen oss imellom.

 

Anonymous poster hash: 4e856...47f